DÅRLIG AMMEHÅRDAG




God fredag, peepz! 

Jeg går arbeidshelgen min i møte med en særdeles dårlig ammehår-dag.. Altså nå har jeg prøvd det meste for at de hårtufsene skal roe seg ned litt, men ikke pokkern om de skal legge seg ned sånn som de på andre siden av panna gjorde etter en ganske heftig fight... Du ser vel for deg at jeg har stått bestemt med hårsprayen, sprayet så pekefingeren blir varm, mens jeg roper "die motherfu**er, diiiie!" For det er nesten litt sånn det er noen ganger ;) Noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke i det hele tatt, og noen ganger sånn som i dag, så funker det på den ene siden. 50% seier i dag altså. 

Ammehår ja... Artige greier det der. For alle andre enn den som har det vel og merke. Men jeg skal ikke klage, for nå har jeg jo iallfall hår som jeg kan sloss litt med for å få til å oppføre seg normalt sånn som resten av håret på hodet gjør, men for bare seks måneder siden var jeg så godt som skalla på disse områdene. Altså, jeg hadde viker! Kuuult! Det var vel prisen å betale for at jeg faktisk hadde perfekt hud, ingen hår på leggene, og nydelig hår på hodet mens jeg var gravid. Litt ironisk det der, eller? Kroppen bare "Nå gir jeg deg en helvetes bekkenløsning, sånn at du ikke klarer å bevege deg og være ute blandt folk. Men jeg skal sørge for at du ser steike bra ut mens du sitter å visner bort i sofakroken da! Mohaha..." Eller no? Ble sykt god på selfies da! Neida.. Joda :P 

Anyways, her kommer altså helgen. Jobbehelg for min del sådan, og turen går snart til min kjære mor i Øvre Eiker. Jeg jobber nemlig usakelig langt unna der jeg bor. Hvorfor kan vi ta i et annet innlegg, det blir for langt og komplisert på en dårlig ammehår-dag.  

Kos dere masse i helgen, drikk litt øl for meg, og tenk litt på meg mens dere ser smashing ut på håret ;) Her er det er bare å få på seg uniformen, brette opp ermene, og være hverdagshelt igjen. Eller, helgehelt blir vel mer riktig? Enda godt de gamle ikke bryr seg om hvordan jeg ser ut på håret <3 (tror jeg...) ;)

SUPERMAMMA VS. BLEIESKIFT




Okay, sånn seriøst.. Hvorfor har ingen fortalt meg at barn kan begynne å trasse før de er tre år? Hva forbinder man med treåringer? Jo, trass! Hva forbinder man med ettåringer? Ikke trass iallfall.. Eller, jeg gjør iallfall ikke det... Jeg skal si deg vi har fått en bestemt liten kar i hus ja! Han skal ha det på sin måte, eller så kan det være det samme. Da går vannflaska, brødskiva, yoghurten, eller hva nå enn han måtte ha i nærheten veggimellom. Han har begynt å hyle og legge seg ned på gulvet også, så han gir oss vel en forsmak på hvordan handleturene kan bli fremover eller noe :P 

Det største problemet her i huset om dagen er bleieskift... Ooooh loooord sier jeg bare! Bæsjebleier er drepen. Da er det bare å finne frem alt av beskyttelsesutstyr, fjerne alt en ikke vil søle bæsj på, gi mini alt mulig rart for å fange oppmerksomheten hans, og være raskere enn lynet sånn at du forhåpentligvis får vekk det verste før han i en vanvittig fart snur seg rundt, reiser seg opp og står og hopper. Det har liksom blitt en tomannsjobb det der, med en som skifter og en som underholder, men så er det ikke alltid man er to stykker tilstede da.. Man gjør så godt man kan, men når han har bestemt seg for at han ikke vil ligge stille, men allikevel blir lagt ned på stellebordet gang på gang, så blir han sint som en liten lemmen.

I kveld følte jeg meg som en eller annen super-mom som burde hatt mitt eget TV-program på TLC. Bæsjebleia skulle skiftes, og det er alltid like spennende å se utfallet av hele greia. Jeg satt å lo litt for meg selv etterpå, for tenk å være flue på veggen og vitne til det greiene der.. Herregud! Der står jeg da, jeg har tatt av meg genseren fordi jeg ikke vil risikere å få bæsj på den, mini ligger i bleia si og er blid som en sol. Jeg vet at jeg må smi mens jernet er varmt, og tar av bleia samtidig som jeg står klar med våtserviettene for å fjerne det aller verste mens han enda ligger stille.

Mens jeg fjerner teipen som holder bleia sammen, ber jeg en stille bønn før jeg i lysets hastighet swiper over med våtservietten. Mini begynner å bli urolig, men herregud det er jo så mye bæsj.. Hva gjør jeg nå da? Jeg lar han leke med isbjørnbamsen sin. Jada, det funka i kanskje ett sekund. Hmmm, what to do..? Jo, jeg gir han telefonen min. Den er jo spennende, da rekker jeg nok å få vasket han ordentlig! Neida, telefonen var ikke så interessant, og han var vel på vei rundt på stellebordet sånn ca. ti ganger.mens jeg helt desperat prøvde å synge sanger for å få han til å fokusere på den teite mora si og ligge stille. Jeg sang av full hals mens jeg tørka bæsj til den store gullmedaljen, og når man har sunget igjennom hele Den store barnesangboka fra A til Å, så begynner man tilslutt å lage sine egne tekster. I Bæ bæ lillelam melodi sang jeg vel noe sånt noe som

"Lille gutten min. Mamma elsker deg.
Du har bæsja i bleia, fort vi må skifte. Heia!
Lille gutten min, gi meg ti sekund." 
(Dette er forøvrig kortversjonen, som i "Bæ bæ lille lam, satt på restaurant" Alle husker vel den? :P)

Han ble ikke videre imponert over sangtekst-/forfattervenene mine, ei heller kråkestemmen min, så jeg prøvde å få fokuset over på telefonen min igjen. Det gikk vel nøyaktig fem sekunder, så kastet han telefonen på gulvet, og før jeg visste ordet av det så var ungen oppe på to bein og hoppa. Jeg som ellers er så rask, og har reflekser som en katt under bleieskiftet, var så fokusert på telefonen som hadde blitt kastet brutalt i gulvet at jeg glemte å ta bort bleia som lå der... Jada, der stod ungen å hoppa og lo, med bæsj oppover anklene, isbjørnbamsen hans er ikke så hvit lenger for å si det sånn, og dere kan jo bare tenke dere hvordan resten av stellebordet så ut..

Kjære vene.. Skulle jeg grine, eller skulle jeg le? Jeg lo, og jeg lo så jeg grein. Lucas også, han trodde vel det hadde rabla for mora si tenker jeg. Men nå skal du høre. Se for deg at jeg står der med håret til alle kanter omringet av brukte våtservietter, med bæsj på øyevippene, og zinksalve i fjeset (bare sånn for å sette det litt på spissen selvfølgelig.) Jeg står å flekser bicepsen min, mens jeg bruker den andre armen til å stolt vise frem en gullende ren og pen liten sjarmør som både lukter godt og har tørr bleie. For joda, på ett eller annet mystisk vis så klarte jeg å få vasket vekk all møkk fra både barn, stellebord og andre nærliggende ting mens vi tulla og lo. Vi hadde det kjempegøy selvom hele stelleområdet så ut som en krigssone, og jeg så ut som om jeg hadde vært igjennom en gjørmebryterkonkurranse eller noe (nok en gang, ja for å sette det litt på spissen.) Anyways, gullungen var renere enn aldri før, og brunbjørnen blir snart isbjørn igjen så fort vaskemaskinen er ferdig :)

Jeg måtte jo bare flire litt for meg selv mens jeg rydda opp etter kaoset som hadde utspilt seg på stelleplassen, og tenkte at det her måtte ha vært helt hysterisk komisk å se på. Stolt som en hane da, for at jeg kom ut av hele greia på en så god måte. Super-mom!! (flekser biceps igjen btw!) Helt til jeg kom til å tenke på at vi har både badekar og dusj her i huset, og jeg kunne spart meg selv for mye blod, svette og tårer, og Lucas kunne blitt spart både for kråkestemmen til mora si og dårlige versjoner av Bæ bæ lillelam :P

Jaaa,jaaa.. Ha en fin kveld da, dere! Hilsen #SUPERMOM ;)

SMILET GÅR RUNDT




For en herlig dag! Sola skinner, mini er i farta, og mor og far i huset skal nok en gang oppleve favorittbandet sitt neste år! HURRAAAA! Spør om jeg er glad a?! :D Skinner om kapp med sola her jeg sitter! Forhåndssalget til Metallica konserten startet klokken 10:00 i dag, og du kan tro jeg satt klar som et egg klokken 10:00 sharp! Oh yes!! :D Heldige meg som har en kjæreste som deler gleden over å få oppleve Metallica live om og om igjen sammen med meg! Håper våre rockeglade venner har tenkt til å ta turen også! :D

Sist vi så favorittbandet vårt var i 2015 i Bergen, og jeg var preggers. Første gang jeg kjente Lucas sparke i magen faktisk! Skal ikke se bort ifra at han blir like fan som mor og far ;) Det er lov å håpe! Snakker om, tror du ikke Lucas´n gikk tre skritt alene i gårkveld? Mor og far stoltere enn stoltest da, og han som ikke registrerte at han gikk selv engang! Haha. Lille luringen går jo så fint inntil møbler osv, men han har ikke turt å slippe seg og gå selv, så i går bare slapp Thomas hendene hans, og der gikk han jammen tre skritt før han satte seg ned og krabba avgårde i full fart istedet :) #stoltmamma


Nå skal jeg forte meg å få på dagens ansikt mens bøllefrøet vårt sover søtt, så tenker jeg vi må komme oss ut og nyte sola litt!
Håper dere får en like fin dag som min har vært hittil :D 

ROCK ON!

TØFF I PYSJAMAS OG ROCKA I SOKKA




God morgen!

Ta på deg forskjellige sokker, og bli med på #rockesokk

I dag har mini og jeg rocka sokkene våre i mange timer allerede. Oppe og hopper om morgenen vet du! Eller... Hopper var kanskje å ta litt i hva gjelder meg selv? Oppe og ikke gråter tenker jeg passer bedre! Zzzzz... :) I dag er den internasjonale dagen for Downs syndrom, og vi har tatt på oss forskjellige sokker i den anledning. Enn å vise så mye støtte ved å gjøre så lite da, det er fint det! Jeg har hatt gleden av å jobbe med fantastiske mennesker som har denne diagnosen, og jeg rocker sokkene mine i dag spesielt for de :) 

Som vanlig sitter jeg her å taster litt og nidrikker kaffe, mens Lucas sover søtt. En skulle tro jeg var nogenlunde uthvilt i dag når jeg nok en gang sovnet sammen med mini i går rundt kl. 19? Neida! Thomas vekket meg etter en times tid, fordi han ikke tør annet... Stakkars! (I love you <3) Jeg stod opp igjen i 20:30-tiden, og satt med øynene klistret til TV-skjermen i halvsvime frem til sånn rundt kl. 02:00 en gang. Jeg vet, jeg vet, jeg må legge meg tidligere.. Bla bla bla.. Men vi ser på HBO serien Vikings, og.. "Vææær så snill? Bare én episode til!? Pleeeeaaaaseee?" #hekta You know the drill!

Men! Tilbake til hvorfor Thomas ikke tør å bare la meg sove når jeg sovner før kl. 22!
Jeg har nemlig et alter-ego (sier jeg med fare for å høres schizofren ut). Hun kommer frem når jeg er helt sinnsykt trøtt, eller eventuelt overstadig beruset. Dritings som det heter på godt norsk! Thomas kaller det fæle kvinnemenneske for Henriette, og hun er tydeligvis helt det motsatte av den jeg er alltid ellers. Han tør ikke kødde med Henriette etter å ha fått huden full av kjeft for småtteri av henne x-antall ganger, og det er helt ok at han kommer å vekker meg etter et ublidt møte med henne når hun våknet av seg selv forrige fredag. Huff, stakkars kar! Da stod jeg altså opp igjen, bare for å være sur og grinete. Sur fordi han ikke hadde vekket meg på fredagskvelden når vi skulle kose oss med gullrekka.. Så bruker jeg den timen før jeg går og legger meg igjen til å gjøre fredagskvelden hans skikkelig bedriten. Tror ikke jeg er så lett å leve med bestandig? Eller! Ikke jeg! Henriette så klart! :) 

Når jeg tenker meg om, så skrev jeg jo faktisk et innlegg om Henriette som stadig vekk dukket opp når jeg var gravid. Det kan du lese HER :) 



Uansett! Jeg må komme meg i dusjen mens mini fortsatt sover, så får vi bli enige om hva slags eventyr vi skal ut på i dag når han våkner <3 

Husk å sleng på deg forskjellige sokker, og bli med å rocke i dag! 

#rockesokk #menneskeverd

DØD OVER HYBELKANINER



God morgen!

Her i huset har dagen startet for lengst, og jeg sitter her litt i halvsvime og drikker kaffe som en helt. Vurderer egentlig å legge meg litt nå mens Lucas sover, men huset krever sitt. Og med sitt så mener jeg nok en runde med klesvask og støvsugeren. Kan noen fortelle meg hvor alt dette støvet kommer fra egentlig!? Kattehår regner jeg liksom med å finne overalt uansett med to katter i hus, men ikke pokkern om jeg forventer å finne hybelkaniner som har utviklet seg til hybelelefanter i alle kriker og kroker allerede dagen etter jeg støvsugde sist! Blæ! #husmorsproblemer

Humøret er kanskje ikke helt på topp i dag som jeg våknet opp til synet av hvitt.. Hvor ble det av våren egentlig?? Er det ikke egentlig "den første vårdagen" i dag? Jeg er så totalt innstilt på å bytte ut hvitt med grønt jeg nå, og var superoptimistisk til at våren var her når jeg til og med så årets første hestehov her om dagen. Fine hestehoven! Det sikre vårtegnet liksom.. Men så kom snøen, og bare."fuck det!"... 

Fineste våren! Min favorittårstid! Jeg elsker våren! Å våkne til fuglekvitter, sola som varmer og smelter snøen, alt som spirer og gror. Verden våkner til liv igjen, og det er litt sånn med meg også. Jeg blir et nytt menneske når våren kommer. I år er jeg litt ekstra spent på det varme halvåret i år med tanke på at jeg vaksinerer meg mot gresspollen. Jeg er veldig plaga, og har ikke hatt noe særlig effekt av medisiner, så nå er jeg så utrolig spent på om alle disse sprøytene jeg har tatt siden oktober har begynt å få noen effekt. Tenk så deilig å kunne gå sommeren i møte uten å føle at man har lyst til å klore ut øyene sine! Krysser alt jeg har for at kroppen allerede responderer positivt :) 



Jaja, ha en flott dag i snøen på denne første vårdagen i år da dere! Jeg skal male på meg krigsmalingen og gå til krig mot hybelkanin koloniene her i huset! #diemotherfuckers 

HVA GJØR DEG EGENTLIG LYKKELIG?


Det er noen dager der jeg kan sitte med macen i fanget og tenke meg halvt ihjel på hva jeg skal skrive om.. Noen dager er det som om at hjernen bare står litt på pause, eller har tatt en time out. Jeg sitter med veldig mange tanker om veldig mye rart, også synes jeg det innimellom er litt vanskelig å skille mellom hva som er ok å skrive på en offentlig blogg, og hva en burde holde for seg selv. Vi lever i et samfunn der det på en måte er helt innafor å dele absolutt alt, men jeg må ærlig innrømme at det er ikke jeg helt komfortabel med alltid. Men, jeg har jo mange tanker som jeg mener kanskje er litt viktige? 


En ting jeg tenker mye på er dette med takknemlighet. Det å sette pris på det man har. Er du flink til det? Dette er et tema jeg synes er litt greit å prate om egentlig, for jeg opplever at vi lever i en verden der mye vil ha mer, og mer er aldri godt nok. Vi higer etter noe som er perfekt, både hva gjelder utseende og materialistiske ting, det meste egentlig! Alt skal se så perfekt ut utad, men hvorfor det egentlig? Fordi vi skal vise det frem til hele verden via sosiale medier? Fordi man skal få flest mulig likes? Fordi man liksom skal være så jævla mye bedre enn alle andre? Er det egentlig så viktig?

Jeg er oppvokst i en litt annerledes familie der hovedfokuset mitt som barn var bekymringer som barn ikke skal behøve å ha, dette lagde grunnlaget for hva som er viktig for meg den dag i dag, tror jeg. Jeg har alltid ønsket meg A4-livet, og for mange virker det gørr kjedelig å strebe etter, men for meg er det ekstremt viktig med stabilitet og trygghet. Min drøm har vært å bo i et hus på landet sammen med familien min, omringet av dyr og natur. Å skape en familie som holder sammen, går igjennom ild og vann for hverandre, som respekterer hverandre, og viser omsorg og er glad i hverandre. Jeg bor ikke på landet, men jeg bor landlig,  og vi er kanskje ikke helt A4 her i huset, men den familien jeg alltid har ønsket meg, den har jeg fått. Det er den største lykken i verden for meg, og jeg er så evig takknemlig for gutta mine hver eneste dag! Så lenge de har det bra, så er ingenting annet viktig.



Det er så deilig, det føles så godt, og i en alder av 27 år, har jeg endelig slutta å hige sånn etter det perfekte, etter noe som skal gjøre meg lykkelig. Jeg er lykkelig her og nå, i min tilværelse, og jeg er så takknemlig for at livets lange, humpete vei førte meg hit! 

Hvor ofte lever du her og nå, altså i øyeblikket? Prøv det litt, tenkt på hva du har i livet ditt som du setter pris på. Hva er egentlig viktig for deg? Hva gjør deg lykkelig? Hva er egentlig lykke? Lykke er individuelt. Det som gjør meg lykkelig, gjør ikke nødvendigvis deg lykkelig, derfor bør du heller ikke strebe sånn etter å oppnå noe som tilsynelatende gjør en annen lykkelig. Finn din egen lykke, eller kanskje du allerede har funnet den? For meg var lykken det å skape min egen lille familie, for deg er det kanskje å bli verdenstjerne? 

Finn din egen vei, din egen lykke, jobb målrettet, men ikke glem å stoppe opp hver eneste dag og se på hva du faktisk allerede har <3 

Ha en fin søndag.

INSTAGRAM VS. VIRKELIGHET


God dag!

I går var en slitsom dag.. Kjære vene... Jeg tok allergivaksine i går, og jeg blir alltid rimelig slått ut av den.. Så mens jeg var zombie, hadde selvfølgelig gubben blitt rammet av man-flu... Den dødelige typen tror jeg, for makan til syk kar har jeg aldri sett før :P Da var det ikke så lett å holde følge med lille turbo, og når han skulle legge seg kl 19, så sovnet jammen jeg også. Sliten sa du? #TGIF eller no.. 

Jaja, ny dag og nye muligheter! Lørdagen er foreløpig brukt til å leke med Lucas, trille tur, nyte en kaffe i sola på verandaen, koste vekk hundre millioner barnåler rundt huset, og klø ihjel armen min der jeg fikk vaksina i går. Vurderer sånn seriøst å vaske vinduer, men jeg må tenke litt til på om jeg gidder det i dag.. Jeg har sagt jeg burde gjøre det en god stund allerede, men det haster vel ikke før man sliter med å se inn/ut? :P 

Snakker om møkkete vinduer! Det var det som var inspirasjonen min til å i det hele tatt skrive dette blogginnlegget når jeg tenker meg om! Jeg har lagt ut MYE bilder på instagram av huset vårt og interiør, også er det et par venninner som har sagt til meg at det må være så deilig å ha det så fint hele tiden, og at en ikke skulle tro jeg var travel småbarnsmor, så plettfritt som jeg har det hjemme.. Veeeel! Nå er det engang sånn at jeg er fryktelig flink til å ta bilder rett etter jeg har hatt vaskedag på fredager, så hjemmet vårt er alt ifra plettfritt fra lørdag til torsdag! Haha! La meg vise dere noen bak fasaden bilder!


Instagram 


Sånn ca. 2 timer FØR kjøkkenet ble instagramvennlig


Instagram


Ca. 30 min FØR bildet ovenfor ble tatt!


Detaljbilder fra kjøkkenet er koselig på insta, sant?


Veeel, ikke så koselig FØR oppvaska er tatt, kanskje?

Så, sånn er det gitt! Ålreit å se litt bak fasaden innimellom også, er det ikke? Naturligvis vil jeg helst vise frem huset vårt når det er ryddig og rent, og skikkelig instagramvennlig, men det er ikke dermed sagt at det ser sånn ut hele tiden :) Her i huset flyter det meste frem til kvelden kommer, da blir oppvask og småtteri tatt, for sånn som kjøkkenbenken ser ut på disse bak fasaden bildene ovenfor gjør meg splitter pine gæren, og jeg klarer ikke at det ser sånn ut når jeg endelig skal få slækken på sofaen. Men tro meg, disse instabildene mine er et resultat av fredagenes vaskedag og noen timer med skurefilla! :) 

Siden vi snakker om det, så kan du følge meg på instagram HER om du vil, og på facebook HER!

I dag som det er så deilig vårvær ute, så tenker jeg vi prioriterer litt utekos fremfor vindusvasking, så det blir nok ingen nye bilder på instagram i dag ;) 

Ha en fin dag, og god helg! 

 

SORRY MAMMA!


God morgen!

Jeg starter innlegget med et flott instagramfiltrert bilde av spisestua vår, ryddig og ren som motivasjon for dagens aktiviteter :) 

I dag blir en spennende dag, der jeg skal gjøre absolutt ingenting! Eller, ingenting annet enn husvask og rydding iallfall. Det glamorøse rockefruelivet altså, dere :P Kleshaugen vokser meg snart over hodet, oppvasken går snart inn i oppvaskmaskinen av seg selv, og hybelelefantene er jeg redd kommer å tar meg når jeg sover om jeg ikke fanger de med støvsugeren i dag.

Jeg tenker mye på hvordan dere som har flere unger, og er ute i jobb i tillegg får til å gjøre alt... Sånn dønn seriøst! Jeg er hjemme med ett barn, og føler at jeg ikke gjør annet enn å rydde, vaske, brette klær, vaske dassen, og støvsuge i tillegg til alt som skal følges opp med mini, og ikke minst middagslaging! Jeg pleide å erte mora mi med at bestevennen hennes var støvsugeren fordi de to tilbragte så mye tid sammen, men du dæven! Tror du ikke støvsugeren har blitt min bestevenn også a? Må nok bare spise de ordene ja... Karma? :P Jeg er fortsatt milevis unna å ha like mye støv på hjernen som min kjære mor, men uansett... Sorry mamma! Jeg forstår ditt forhold til støvsugeren nå! 

Gud forby at man ligger litt på latsiden én dag... I går dreit jeg i det meste som burde gjøres her inne, og gjorde litt ute istedet siden det var så fint vær.. I dag ser det ut som om noen har sluppet en bombe her inne.. Jeg trøster meg med at jeg hører det er flere som har det sånn! Jada, man kan la det flyte litt når man har små barn, og når Lucas er våken så stresser jeg ikke med sånne ting. Han er veldig flink til å hjelpe til med småting som å vaske klær eller støvsuge, men noe rydderaid og gulvvask, det venter jeg med til han har lagt seg for kvelden. 

Etter at jeg ble voksen (i fjor) så har jeg blitt dønn lik mora mi... Jeg takler ikke rot når jeg skal slappe av, og jeg hater det! Det går ikke å slappe av når huset står på hodet, så derfor blir det ofte rydderaid på kvelden før en kan slenge beina på bordet... Før bodde jeg i kaos, og jeg hadde orden i rotet mitt til enhver tid. Kanskje greit jeg har helt litt mot andre siden, men en mellomting hadde vært fint da :) Kanskje jeg bare gir opp, og lar rotet overmanne meg når Lucas blir litt større og roteevnene kicker inn for fult :P Det hadde jo vært litt deilig også!

Da er det bare å brette opp ermene. Lucas står allerede klar med støvsugeren og venter på den trege mora si :)

Lag deg en fin dag!

JÆVLA LUFTHUE


Du vet du har litt underskudd på søvn når du igjennom hele dagen kjenner en sånn sval bæsjelukt som dukker opp med gjevne mellomrom. Du tar opp ungen og tar et realt sniff på bleierumpa for å finne den mest naturlige forklaringen på denne bæsjeeimen, men du kan ikke lukte noe... Hmm, så tar man allikevel av bleien bare sånn for å være helt sikker, men den er tom. Hmm.. Jaja! Så gjør man alle de tingene man skulle gjøre den dagen da, gå på butikken og sånn. Man merker til stadighet en sval bris med bæsjelukt, men jeg tenkte bare at jeg er yrkesskada etter et år som fulltids bleieskiftarbeider når du sjekker bleien til ungen for tiende gang uten å finne spor av bæsj.  På ettermiddagen henter man gubben på jobb, man får et koselig suss på munnen før man blir møtt av et merkelig blikk etterfulgt av "eeeeh, du vet at du har bæsj på genseren eller...??" Jeg kikker ned på genseren min, og jammen er det bæsj der gitt!! Da gikk det opp for meg at den dagen der hadde jeg ikke engang sett meg selv i speilet :P

Dette var ikke i dag, men det kunne like så godt vært i dag. I dag er hjernen min en dott, en eneste stor bomullsdott, og alt bare går tvers igjennom. Ingenting, ikke engang den simpleste setning eller oppgave blir registrert i dag. Mini var oppe klokken 5 på morgenen i dag, eller midt på nattan som det egentlig heter. Han var blid som en sol, og ville bare spise litt, leke litt og kose litt. Verdens fineste start på dagen, jeg skulle bare ønske han kunne drøyan et par timer ;) 

Så her sitter jeg igjen da, og atter en gang skriver et innlegg om søvnmangel og hvor air-head jeg blir :P Man blir jo litt smårar da, og gjør litt rare ting. Som f.eks å legge q-tips i kjøleskapet (det var Thomas!), legge mobil og nøkler i kjøleskapet, glemme nøkkelen i døra, gå og hente middagsporsjon nummer to fordi du glemte at du allerede hadde spist porsjon nummer en, og å gå i dusjen med truse og sokker på :P Jeg måtte le litt i dag når jeg fikk snap av venninna mi som har  en baby på tre måneder, der hun har gått trilletur med søppelposen fordi hun glemte å kaste den :) Ammetåka eller søvnmangel? Same shit! 


Sove kan man gjørra når man blir gammal si!

Nei, nå er det bare å hive i seg kaffekopp nummer hundre for dagen, og prøve så godt en kan å holde seg våken for å få med seg Paradise. Kan jo ikke gå glipp av det! Fikk meg forøvrig en latterkule ut av en annen verden i går da han som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på akkurat nå, sa at han ikke bærer GNAG! Hahaha! Jeg døde faktisk litt da! #LOL 

Ha en fin kveld, og sov litt for meg også om du hopper til køys tidlig :)

Rockefrua på Facebook.

FUNKER PÅ INSTA


Jeg elsker huset vårt, og alt den tidligere eieren har gjort her, bortsett fra én ting. Den store, svarte veggen med det masete mønsteret på midt i stua. Det var det eneste jeg ikke likte med hele huset når jeg først så bilder av det. Kontrastvegger er helt kult, og svart er også helt innafor min smak, men det mønsteret.... Er man ikke stressa fra før, så kan man jo bare komme en tur til meg å kikke på stueveggen min! Jeg setter meg bevisst med ryggen mot den veggen når jeg slenger med ned i sofaen, da kan jeg heller se mot spisestua som jeg synes er et hyggelig sted i huset, og samtidig ha full oversikt over TV´n.

Nå sitter du garantert og tenker "jammen herregud da, kvinnfolk. Gjør noe med den da! Mal, tapetser, whatever..." Men hør, nå er det engang slik at jeg deler dette huset med flere, og han ene av de har signert de samme papirene som jeg har, såååå han har jo litt han skulle ha sagt han også. Og han ELSKER jo selvfølgelig denne stresseveggen..... For han er jo mann, og dette er en sånn typisk mannfolkvegg, eller? Jeg får den til å funke på Instagram (se bildene), men seriøst, den funker ikke for meg in real life og jeg har ENDELIG fått tillatelse til å male den! Halleluja! Jeg får lov så lenge han ikke trenger å ha noe med maling eller maskeringsteip å gjøre, og det er fair det. Så mot sommeren en gang går det kanskje an å begynne å sitte i andre enden av sofaen også! Hurra!


Se! Funker på Insta! :) #ÆkkeSåGæliAtDetIkkeErGodtForNo

Jeg skulle gjerne vist dere flere bilder av stua og veggen bare for å poengtere poenget mitt enda bedre, og få dere over på min side, men det finnes naturligvis ikke flere bilder enn dette ene i mitt bildebibliotek. Kan ikke skjønne det :P Yes da, smaken er som baken, men min smak er finest! Haha! 

Prekæs!

#JegheterHeleneoger Hæsjtæggavhengig



#snapchatfilter #loveit #sejegerenleopardellerno

Jeg er av typen som blir usaklig lett påvirket av dialekter, og andre ord/uttrykk som sniker seg inn i språket vårt.. Husker du (du som er på min alder eller eldre iallfall) når vi brukte "dott.no" for å beskrive hvordan vi følte det? Sliten.no, forelska.no, kaffetørst.no, tv-slave.no, osv.. Jeg kunne holdt på for alltid! Jeg sa og skrev dette HELE tiden. Samme med "waaaazzzuuuuup" -perioden, "daaaah" -perioden, "noob" -perioden, og "maaaaah" -perioden :) Du husker vel disse? 

Selv om jeg nå har blitt voksen, (Jeg må vel omtale meg selv som voksen nå? 27 år, mamma, samboer, har gjeld oppetter øra og søsken som kaller meg "gamla"! Ja, jeg tror nok jeg er blitt voksen... ) så har jeg søsken som er endel år yngre enn meg, 4 stk yngre og 2 stk gjevngamle faktisk! (Ja, det er litt mine, dine og våre barn ute og går i familien min ;) ) Du kan tro jeg blir noe påvirka av søstrene mine på 17, 16, og 14, og av broren min på 17. Jeg lærer også mye nytt, som jeg kjemper en hard kamp med meg selv for å ikke begynne å bruke i det daglige. Det får jo være måte på, eller? ;) Det hjelper ikke at jeg er superfan av SKAM heller :P #serr #hooke

Anways, jeg tror jeg har et problem... Eller som jeg ville skrevet ved enhver anledning #problem... 
Hei, jeg heter Helene, og jeg elsker hæsjtæggs. 

Instagram er synderen. Ingen visste vel hva hæsjtægg var før Instagram kom? Eller, ikke jeg iallfall! én hæsjtægg ble til ti, og før jeg visste ordet av det lærte jeg meg til min store fortvilelse at jeg ikke kunne bruke mer enn 30 hæshtægger per innlegg. Dette etter å ha hæsjtægga et bilde som bare en ekte hæsjtægghelt kan... #hæsjtæggsperre. Sikkert helt greit for alle som irriterte seg grønn over alle hæsjtæggene mine, men sykt irriterende for meg! Og ja, det ble faktisk påpekt av vennene mine, og en kalte meg en stund bare for #dronninga :P 

Jeg lasta ned Instagram i 2012 (?), og nå i 2017 er jeg helt råååå på hæsjtæggs for å si det sånn. Jeg har lært mine triks på disse fem årene #ihashtagsomuchbetterthanyou (husk at ingen hæsjtægg er for lang) Det er en liten kunst skal jeg si deg, men jeg innser at når jeg klør i fingrene etter å putte #word bak en quote jeg er enig i, #milf under et bilde av min flotte mammavenninne, eller #tadegenbolle som kommentar til et innlegg som irriterer meg på Facebook, fremfor å skrive en hel setning med mellomrom, og beskrive hva jeg tenker eller føler om noe, da trenger jeg kanskje en hæsjtæggsperre? Det er pga sånne som meg at selv Instagram har satt en grense :P 

Ja, jeg har kanskje et problem, men jeg kommer nok aldri til å slutte :) #burdeværtpåhæsjtæggrehab

.
sforlifeliksom#hjerte 

KLAR FOR PARADISE HOTEL !



Endelig!! Endelig!! Endelig!! Spør om jeg er klar for Paradise a?! Hohoho, jeg ELSKER Paradise! Alle intrigene, sex på TV, latterlige utsagn som aldri glemmes; jeg sier bare "Han sa at jeg tråkket i salaten. Hvilken salat da liksom?" og "Hun er liksom litt jordnær, jeg er litt mer down to earth for å si det sånn..." Haha! Jeg dauer! 

Elsker det, elsker det, elsker det! Og til du som mener jeg er for gammel for sånt, gå og legg deg! Jeg mener det. Jeg blir ALDRI for gammel for skikkelig klein pute-TV, det er underholdning i massevis for en husmor i småbarnsbobla! Et fantastisk avbrekk fra bæsjebleier og klesvask :)

Gleder meg til å høre hvem som skal være lille miss prektig denne gangen. Hun som er 110% seg selv, og som ALDRI skal ha sex på TV... Jeg skal med 99% sikkerhet love deg at hun ryker på en heftig smell allerede første kvelden! Eller, jeg håper det iallfall ;) Moro å se hva litt tequila kan gjøre med viktige standpunkt man har tatt før et slikt opphold. Åhhh, Paradise ass! I LOVE IT! 

Når jeg med stor iver fortalte min bedre halvdel at det straks var tid for denne fantastiske TV-begivenheten igjen, presterte han å si at han mente vi hadde blitt for gamle for sånt i år.... Jaha!? Altså... Bare fordi han har fylt 30, så trenger han ikke dra meg inn i den der voksenverdenen som jeg er hele tre år unna å vite noe som helst om. Jeg er jo bare kalven og stuck i 20-åra forever! Jeg har store planer om å være 29 for alltid, og tro meg, jeg skal se på Paradise Hotel mens jeg koser meg med et glass cherry på gamlehjemmet, chatter med bestevenninna mi på andre siden av heimen, og tilkaller en pleier for hjelp til å skifte bleie. Så det så :) 

Håper dere får en super kveld med masse intriger, sex og drama! Ha puta klar! :D 

Så nå vet alle det, I love Paradise! 

PS! Følg Rockefrua på Facebook HER :)

BARNEROMMET


Huset vårt blir sakte men sikkert et hjem, og jeg kommer til å vise dere litt og litt etterhvert som ting kommer ordentlig på plass. I dag har jeg lyst til å vise dere rommet til sjefen i huset. Det er jeg veldig fornøyd med, og nyter at jeg kan styre og ordne som jeg selv vil der inne foreløpig. Når mini blir større, har jeg ingenting jeg skulle ha sagt lenger, så jeg knipser bilder og viser stolt frem mens jeg kan :) 





En god dæsj med babyblått og søte detaljer nå mens mor enda bestemmer <3 

På veggen som ikke kommer frem på bildene står det en god stol, stellekommode, og på veggen henger bildelister med bøker på. Skal prøve å få tatt bilder av det hvis dere vil se :) 

Ha en god søndag!


 

MAMMAFLUENSA VS. MANNFLUENSA!


Like sikkert som at våren alltid kommer, er det at et eller annet forkjølelsesvirus bestemmer seg for å bosette seg i kroppen min. Like sikkert er det også når høsten er på vei.. Det er jo greit det, og jeg er egentlig ikke den som sutrer over snørr, vond hals, stygg hoste og feber MEN etter at jeg ble mamma, så har jeg kommet opp med et nytt begrep, nemlig MOM-flu. Alle er vel kjent med begreper MAN-flu? Forskjellen på disse to er at mannen blir ute av stand til å gjøre noe som helst 100% av døgnet, mens mammaer gjør seg selv ute av stand til å gjøre noe som helst ca. 50% av døgnet.

Altså, på dagtid er jeg 100% mamma for Lucas, og det er ikke rom for å være syk. Så hva gjør man? Man tørker snørra, drikker 10 liter med te, sover når ungen sover, og man har rett og slett bare en slik SUCK IT UP holdning! MEN når da mannen endelig kommer hjem fra jobb, skole, trening eller hva nå enn mannen har vært opptatt med, DA er det rom for å være syk. Og etter jeg ble mamma så har jeg liksom blitt så voldsomt syk, med en helt vanvittig se på meg, synes synd på meg, plei meg, lag suppe til meg, gjør alt for meg innstilling til stakkars Thomas, som er travelt opptatt med å være pappa og sliten etter en lang dag på jobb. 

Som nevnt så mener jeg at vi som lider av MOM-flu gjør oss selv ute av stand til å fungere etter at far i huset har kommet hjem for dagen. Hva jeg mener? Vel, nå skal jeg absolutt IKKE ta alle mødre over en kam, for den eneste jeg VET om som er slik er meg selv, men jeg er bombesikker på at det finnes flere der ute! ;) Jeg mener det at jeg blir så sykt hardt ramma av denne influensaen så fort Thomas kommer hjem. Det er som om noen skrur på en bryter, så vatter den influensaen opp styrken sin noe voldsomt, og iløpet av sekunder er jeg fullstendig sengeliggende, og ute av stand til å løfte en finger! Man går fra sval bris til full storm på null komma niks! Rart det der altså.. Når MOM-flu´en først inntreffer, så treffer den HARDT, sånn ca kl. 17:15 fra mandag til fredag, og sånn ca fra kl. 14:15 annenhver lørdag og på søndager når Thomas har fri.. Hjelpes meg, da er jeg syk da! ;) 

Thomas, når du kommer hjem fra jobb, og MOM-flu tendensene begynner å herje igjen sånn ca kl. 14:15 i dag, så er det ikke lov å bruke dette imot meg altså. Dette er like reelt for meg, som MAN-flu er for deg! Jeg vet at jeg har vært litt hard mot deg når MAN-flu´en har herjet i kroppen din, og det skal du vite at jeg er lei meg for nå som jeg vet hvor ille du har hatt det. Heldigvis varer MOM-flu bare i tiden du er hjemme, og frem til du drar på jobb igjen, og ikke hele døgnet som MAN-flu gjør. Bortsett fra på søndager da! 


(Siden man visstnok må ha bilder for at en blogg skal være interessant, så slenger jeg med dette tatt på en dag uten influensa og MED snapchatfilter. Jeg skulle gjerne vist dere hvordan MOM-fluensaen herjer, men telefonen ligger langt unna, og jeg gidder ikke hente den akkurat nå. #latskapenlengeleve)

Heldigvis så er det bare en periode på sånn ca. en uke, to ganger i året. Hvis jeg overlever da! Legg merke til den siste setningen der, typisk MAN-flu, men det kommer fra meg, ergo det er MOM-flu! Som sagt, HELT likt bortsett fra omfanget av hvor syk man er fordelt utover døgnets 24 timer! :) 

En positiv ting som kommer ut av denne influensaen er iallfall at jeg ser hvor avhengig jeg er av at vi er to om den viktigste jobben i verden, nemlig å ta vare på mini. OG jeg får en reminder på hvor stor respekt jeg har for alenemødre og alenefedre! Creds til dere ass!! 

Nei, nå er det bare en drøy time til jeg blir skikkelig syk igjen, så jeg får hive meg rundt, drikke te og brette klær mens mini fortsatt sover duppen sin :) 

God helg!

BANK I BORDET!


Kall meg gjerne gæren, men du verden så godt det var å skrive litt igjen! Jeg som hata å skrive meningsløse "dette har jeg gjort i dag" -innlegg, kunne ikke brydd meg mindre nå altså. Dette er jo MIN blogg om MIN helt vanlige hverdag. Jeg lever ikke så spennende at jeg kan fylle bloggen med førsteklasses topp 10 på blogglista innlegg hver dag, og det er helt greit det :) MIN hverdag, MINE meninger, MIN dagbok. Kan jeg kalle bloggen min en dagbok? Ja, jeg tror jeg velger å kalle den det. Veldig hyggelig at du som leser synes det er "spennende" å ta del i min hverdag, for her er hverdagene flere enn dagene med store fester og eksklusive ferier. Her er det mer bæsjebleier og sminkefrie dager med håret i dott, enn glitter og glam da for å si det sånn :) AND I LOVE IT! 

Med en liten tass som krever sitt iløpet av dagen og har lakenskrekk, så har alt som heter blogging kommet aller sist i rekka av prioriteringer for å si det sånn.. Dere småbarnsmødre som får til å skrive nye, interessante innlegg på bloggen deres hver dag, ta flotte bilder, sminke dere og ta selfies osv... Jeg bøyer meg herved i støvet! Her er jeg heldig om jeg får tatt meg en dusj OG barbert meg under armene liksom! :P Neida, det begynner å bli bedre nå heldigvis *BANK I BORDET*, og denne uka har han faktisk sovnet i 19-tiden nesten hver dag *BANK I BORDET*. Det har vært en lang og hard kamp mot lakenskrekken for å få innarbeida litt gode rutiner på kvelden, men nå har vi kanskje knekt koden? *BANK I BORDET! BANK I BORDET! BANK I BORDET!* :) 

Nå sover altså mini, gubben er på trening, og jeg har tatt et skippertak i heimen før jeg tente noen lys, og slang meg ned i sofaen. Det er så digg å ha litt tid for seg selv innimellom. Jeg har ikke giddi å skru på tv´n enda engang, og nyter lyden av stillhet. Endelig begynner jeg å føle at hjemmet vårt begynner å bli sånn nogenlunde ferdig også, og det er så fint å sitte i sofakroken å se mot spisestua og kjøkkenet. Favorittplassen min i huset er foreløpig nemlig kjøkkenet og spisestua, Jeg mangler bare to lamper i taket over spisebordet, så er jeg happy. Favorittplass nummer to (eller delt førsteplass kanskje?) er badet! Jeg er ikke ferdig der inne enda, men å ligge i boblekaret med dempet lys, noe godt i glasset, med levende lys, og plaske i bobler, dét er digg det! Jeg gleder meg over at huset vårt sakte men sikkert blir et hjem, og selfies har blitt bytta ut med interiørbilder! Serr, jeg skulle bla igjennom telefonen for å finne et desent bilde av meg selv for så å finne ca. 3000 bilder av Lucas, og sånn ca. 1500 bilder av huset! Haha! Dere kan regne med endel husbilder i tiden som kommer tenker jeg, med mindre dere setter pris på sminkefrie selfies der de mørke ringene fremheves ved bruk av blitz, og ammehåret ødelegger enhver hårsveis da? ;) 


Nei, nå skal jeg hoppe i karet og gjøre et helhjerta forsøk på å svette ut forkjølelsen! Potte-tett i pappen og teflonhjerne er litt dårlig kombo har jeg funnet ut, og teflonhjernen er det vel ingenting å få gjort med? -Så da får jeg heller prøve å bekjempe noen basilusker! 

Og siden jeg akkurat kom på at det er fredag, så må jeg jo slenge på en #TGIF !

Ha en super kveld! :) 

SOSIALT USOSIAL eller no....


"Kan ikke du blogge litt a, så kan jeg spille?" Når mini sovner tidlig sånn ca. en gang hvert skuddår, så er det svært viktig med kjærestetid skjønner du! ;) For å være ærlig så er det egentlig heeeelt ok å rette blikket inn i denne lysende skjermen, for rundt den er det et salig kaos... Oppvaskmaskinen må tømmes, kjøkkenbenken bugner av møkkete tallerkener og bestikk, spisestua er innsausa med laks, og det er en sånn deilig fiske-eim i huset (godt jeg er dett i desa si!), vaskemaskinen burde settes på, tørketrommelen tømmes, klær brettes... It goes on and on... Husarbeid ass... NEVER ENDING FUCKING STORY! 


www.sliten.no 

Min bedre halvdel har gjort en innsats med å rengjøre boblebadet mitt (jeg sier mitt, for han gidder aldri bruke det), han har fiksa kullsyreampullen i kjøleskapet, og han har også stått for dagens middag (kjøpt pizza), så han fortjener vel kanskje litt tid foran X-boxen sin, eller den andre dama som jeg også kaller den. Poenget da, er at vi sjeldent har et barn som sovner tidlig, og når vi først har det, så ender alltid en av oss opp med å glane inn i en skjerm, mens den andre svinser rundt og gjør husarbeid og banner over at den andre bare sitter å glor. I dag til min store nytelse, er det gubben som jobber og jeg som glor! NICE! 

Men kjærestetid da, når min kjære endelig kan slenge seg ned i sofaen så sitter vi begge med nesa inn i hver vår skjerm.... Telles det bittelitt som kjærestetid da? (Vær så snill å si ja.... :P ) Småbarnslivet kan være heavy shit innimellom, og når roen har senket seg så er det sykt digg å være sosial uten å være sosial noen ganger. Takk gud for sosiale medier, og sosialisering i stillhet! For øyeblikket er vi kanskje litt sosialt usosiale eller no? 

Meningsløst innlegg sa du? Jaja, man kan ikke skrive fra dypet hver eneste dag, men det hender jeg klinker til innimellom ;) Anyways, jeg får slutte å late som om det er kvinnedagen i dag, og at jeg derfor er fritatt fra alle arbeidsoppgaver i heimen. Voksenoppgavene står i kø, og kanskje (bare kanskje) vi orker litt kjærestetid på ordentlig før hodet treffer puta :) #dontgrowupitsatrap !

Ha en fin-fin kveld! 

ENDO-FAEN!


Smertene spiste meg opp, kiloene raste av, angsten for hva som var galt med meg vokste seg større og større for hver bidige dag. Hva var galt med meg? Som først nevnt "smertene spiste meg opp", for de gjorde faktisk det! Den friske, sunne jenta med helt normal vekt ble plutselig offer for ubeskrivelige smerter, og utmattelse av en annen verden...

Jeg gikk til legen, legen sendte meg til undersøkelser, jeg dro på undersøkelsen, og legen ringte meg for å fortelle meg at det ikke ble gjort noen funn. Imellom undersøkelsen og svaret fra legen var det veldig ofte et sykehusopphold på 3-5 dager også. Iløpet av disse sykehusoppholdene ble jeg vant med leger som mente jeg hadde spisevegring, leger som brukte en tøff barndom imot meg ved å kalle meg preget og dermed psykisk syk, jeg ble skremt vettet av da en mente han trodde jeg hadde livmorhalskreft osv... Etter å ha gått denne runddansen i hva som føltes som votter og vintre, fikk jeg til slutt beskjed av fastlegen min om å "slutte å tulle".... "Du er jo ikke syk! Du får ikke en sykemelding til av meg. Her er en liste over psykologer i området, lag en avtale med en av de. Kroppen din er det ikke noe feil med, dette er psykisk!"

Var jeg psykisk syk? Etter to år, og så mye undersøkelser uten funn... Var jeg virkelig så psykisk syk at jeg lagde disse grusomme magesmertene inne i mitt eget hode?! Var jeg seriøst så syk?!

Jeg oppsøkte en fantastisk psykiatrisk sykepleier og brukte mye tid hos henne... Planene mine om påbyggingsår og sykepleiestudie ble lagt på is. Jeg var mer på sykehus eller hjemme i senga enn jeg var på skolen, så å jobbe mot en fremtid med utdanning og russetid som førstepri ble vanskelig. Denne fantastiske dama som skulle hjelpe meg å bearbeide ting fra barndommen konkluderte til slutt med at jeg absolutt ikke var psykisk syk! En stor lettelse for meg, men hva var det da?!

Jeg ble nok en gang hasteinnlagt 17 mai 2010 med sterke magesmerter, iført bunaden ankom jeg akuttmottaket på sykehuset. Etter hundre spørsmål, og hundre undersøkelser ser legen hånlig på meg og sier "jaha, så du har mensen.....? Menstruasjonssmerter er helt vanlig og noe alle kvinner opplever i større eller mindre grad!" Han ga meg smertestillende og skrev meg ut. Kikkhullsoperasjonen jeg ble lovet tidligere den dagen ble avlyst da jeg ikke var noe hastetilfelle. (jeg hadde jo tross alt levd med dette i 2,5 år på dette tidspunktet, så hva gjør vel 2,5 år til mener jeg.....?) Og når legen konkluderte med "menstruasjon" som diagnose, da var det bare å ta hatten og gå...


(Bilde fra NRK nyhetene 8 mars 2017)

Jeg lå i sengen og gråt... Ingen trodde meg, alle avfeide meg, for alle rundt meg som ikke så meg på de forferdelige dagene måtte vel ikke tro meg?  Da legen skrev meg ut lå jeg sammenkrøllet i sykesengen, nesten ute av stand til å prate pga smerter, to sykepleiere hadde akkurat hjulpet meg på do, og ikke turt å la meg sitte der alene i tilfelle jeg kom til å besvime. Jeg ba pent om å få en drosje hjem (25 min kjøretur), legen bare smilte til meg og pekte i retning av togstasjonen og informerte meg om at det bare var 5 minutter å gå...

Med halen mellom bena kom jeg meg til slutt hjem, og depresjonen tok en seiersdans i hodet mitt.... Hadde jeg så lav smerteterskel? Var jeg så svak? Kanskje jeg er psykisk syk allikevel?

Etter en lang periode i mørke gikk det opp et stort lys for meg... Disse grusomme smertene fulgte syklusen min! For smertene var der ofte, men de smerteanfallene som gjorde at jeg kastet opp, besvimte og ikke var istand til å prate, de kom alltid de første dagene ved menstruasjon. Alt fra 2-4 dager i helvete. Så ja, det var menstruasjonssmerter kanskje, men jeg begynte å nekte å innse at dette var normalt! Hvordan fungerer andre kvinner i utdanning, jobb, og som mødre om dette er normalt?

Med hjelp av en ny fastlege fikk jeg i november 2010 endelig denne kikkhullsoperasjonen... Da jeg våknet fra narkosen fikk jeg snakke med kirurgen. "Det er ikke rart du har hatt vondt disse åra, vi har fjernet endel endometriose i buken din." Først var jeg lettet over å få bekreftet at jeg ikke lagde disse smertene selv, men! Hæ?? Endo-hvafornoe?!

Endometriose! En kvinnesykdom det finnes svært lite informasjon om her i landet... Er ikke det rart, når så mange som 1 av 10 kvinner har det? Er ikke det rart når endometriose alene står bak ca. 40% av tilfellene av ufrivillig barnløshet? En sykdom som kan lenke kvinner fast til sengene sine med sterke smertestillende som eneste hjelp, en sykdom som kan frarøve deg drømmen om å bære frem ditt eget barn og bli mamma, en sykdom som kan føre til så mye sammenvoksninger innvendig at du må igjennom flere operasjoner og leve med kroniske smerter, en sykdom som gjør at du ikke alltid klarer å fullføre studie, møte opp på jobb, være med på skoleavslutning +++ Det finnes ingen kur! Man kan dytte i seg hormoner for å PRØVE å holde det i sjakk, man kan fjerne livmora og HÅPE at endovevet ikke har festet seg andre steder, for da kan man nemlig ha kastrert seg for ingen nytte..


ENDOMETRIOSE RAMMER CA 176 MILLIONER KVINNER PÅ VERDENSBASIS! Ingen snakker om det, de færreste her i landet vet hva det er, og det finnes INGEN kur mot det!

Jeg har fortalt dere min historie, min historie med 3 år fra plagene startet til jeg fikk diagnosen, men vet du hva? Det er ingenting! Det tar i gjennomsnitt 7 år å få diagnosen her i landet! SYV ÅR med hånlige blikk, venner og kollegaer som setter spørsmålstegn rundt hvor syk du egentlig er, arbeidsgivere som oppgitt tar imot nye sykemeldinger, familie som ikke forstår hvorfor du ikke kan delta på alt, henvisninger til psykologer, og selv må du leve i en usikkerhet på om det er hodet ditt eller kroppen din det er noe galt med....

At kvinnesykdommer som endometriose blir mer allmennkjent, forsket på, og prioritert er ett av mine ønsker for fremtiden, og den saken jeg ønsker å ta opp på en dag som dette. Jeg vil oppfordre deg til å Google sykdommen, og hjelpe meg og mine endosøstre med å spre ordet og øke kunnskapen. 

Takk <3

Gratulerer med kvinnedagen alle dere sterke kvinner der ute!

#endowarrior #endothepain #endosister #kvinnedagen #endometriose

For trøtt til å finne på en tittel...


I dag føles det som om noen har tygga på meg, og spytta meg ut igjen.... Oh lord, det tar på å lide av kronisk søvnmangel ass! En ting er den rytmen jeg har blitt vant med, med å våkne mange ganger, men sovne rimelig fort igjen. Den har jeg lært meg å takle, og om mini skulle finne på å sove en hel natt hvert skuddår, så våkner jeg uansett fordi hjernen min er så innstilt på det. 


Verdens fineste lille bøllefrø <3 

I dag våknet jeg med de største og blåeste posene under øynene ever, rommet snurra litt, jeg var kvalm, og hadde skallebank ut av en annen verden.. Ja, det kjentes ut som om jeg hadde vært på tidenes bytur kvelden i forveien! Men nei... Dette skyldtes ikke alkohol, men en herlig liten blidfis som bestemte seg for klokken 01:30 at nå hadde han sovet nok... Jeg kan si det sånn at mora hans var ikke like blid... Trøtt og fortvila prøvde jeg sikkert alle triks i boka for å få han til å sove igjen, men den lille luringen bare lo av meg.. 

Det er jo umulig å være sur på en sånn solstråle, men gud så frustrert jeg var. Jeg ville jo bare sove.... At diamanter er en kvinnes beste venn er bullshit, iallfall for en nybakt mamma! Søvn og tørrshampo er iallfall mine beste venner om dagen! ;) Jeg kan gå litt nærmere inn på dette med tørrshampo en annen dag. I dag er jeg rett og slett for trøtt til å prøve å være morsom! 

I går var nemlig en litt utfordrende dag der det var kort imellom latter og gråt.. Korte dupper, og herlig latter i fem minutter etterfulgt av sutring i femten minutter stod på menyen stort sett hele dagen. Stakkars lille var helt utslitt i gårkveld, og det var mye sutring helt frem til han plutselig kastet opp fiskepuddingen fra dagen før over hele meg, hele seg, hele sofaen, hele teppet og litt på katten. Litt sjokkert så han på meg før han brast ut i latter. Jeg kunne jo ikke annet enn å le jeg også.. Stakkars, han har sikkert vært skikkelig kvalm hele dagen. 

Det var ikke annet å gjøre enn å tørke av katten med våtserviett, gå bananas med Vanish på teppet, dra av sofatrekket og kaste det i vaskemaskinen sammen med alle klærne til Lucas og meg. Her var det bare å hoppe i badekaret, for det var seriøst oppkast overalt! I alle kriker og kroker, i håret, i øyebryn og på øyevipper. Etter å ha plasket ned hele badet, og lekt masse med gakk-gakken sin, var det en ren og pen, og fornøyd liten gutt som sovnet som en stein før klokka åtte. Her i huset er det bare å rope halleluja hver gang mini sovner før klokka ti. 

Hadde jeg vært smart, så hadde jeg tatt meg en dusj for å vaske ut det størkna oppkastet i håret mitt, lagt meg i senga med en god bok eller film og slappet av skikkelig, og kanskje også sovnet før klokka ti, men dum som jeg er så tok jeg heller fatt på husarbeid... Jeg kødder ikke, bare én dag der jeg er litt slækk på husmorsfronten, så ser det ut som et bomba horehus her! Har dere sett på Syke samlere på TLC? Sånn ser det ut her etter én dag!! Thomas mener jeg overdriver, men seriøst... 

Etter et par timer med rydding, støvtørking, støvsuging, rydding i klær, oppvask osv fant jeg endelig senga. Men ikke for å sove, for man må jo utnytte all tid man har for seg selv, sant!? Thomas var ikke hjemme fra jobb før halv elleve, så da måtte vi jo ha litt kjærestetid. Vi la oss under dyna, spiste wienerpølser, og så på film. Kjempekoselig! Helt til klokka plutselig var ett, og vi fant ut at nå måtte vi bare legge oss... Som nevt ovenfor, så var det en liten tass som hadde fått nok søvn når klokka var halv to...  

Så, sånn var det... I dag kan du tro vi er trøtte alle tre.

Også skrur jeg på hjernen i to sekunder her jeg sitter, og som sagt så lærer jeg jo aldri... For hva gjør jeg mens mini sover duppen sin? Jo... Jeg sitter her med håret fullt av størkna oppkast, og skriver om hvor dum jeg er som ikke sover og dusjer når jeg kan. Jeeezzzz... Klapp på skuldra til meg selv... 



Snakkes! 

Veien til mer overskudd.


Etter 8,5 måneder som mamma, føler jeg endelig at energien og viljen til å ta fatt i ting i hverdagen har kommet tilbake. Det er så deilig! Det å bli mamma har vært en overveldende greie altså, og jeg har ikke hatt energi (eller behov for den saks skyld) til noe særlig annet, men nå har jeg liksom "vokst inn i rollen", og føler at jeg har litt overskudd til meg selv og mine behov igjen. Det føles veldig godt.

Steg nummer 1 har vært å bli mer bevisst kostholdet mitt. Rett og slett å dytte i meg ting som hjelper meg med å gi meg overskudd og energi! "Du blir hva du spiser", sies det.. For en liten stund siden var jeg i tilfelle en kanne med kaffe, en liten sjokolade, og en gedigen porsjon med middag. Det var stort sett det jeg spiste og drakk iløpet av dagen, og det sier seg selv at det ikke er spesielt sunt. Nå kan jeg med glede kalle meg selv for en avokado, (jeg elsker avokado!) grønn te, vann, og en liten sjokkis i ny og ne. (Og pizza, kebab og Cola innimellom altså -jeg kan jo ikke bli helt grønn!) Nå passer jeg på å holde blodsukkeret stabilt ved å spise gjavnt utover dagen, ikke bare stappe i meg en kjempestor porsjon med middag.  Det gjør underverker bare det! 

Bilde fra www.dinacelina.com.

Jeg har fått så god hjelp og veiledning til hvordan jeg med enkle grep kan gjøre hverdagen min sunnere uten å være på noen diett. Jeg er av typen som ikke takler å føle at jeg ikke "får lov" å spise/drikke ditt og datt, da skal jeg garantere at det er kun den "nei-maten" jeg har lyst på. En venninne har hjulpet meg med å heller endre tankegangen min, og som nevnt ovenfor "bake inn" sunne alternativer, og tips og triks tilpasset meg og mine behov. 

Jeg tar litt og litt og gjør til en del av hverdagen min for at overgangen ikke skal bli overveldende. Nå har jeg endret kosthold og tankesett sakte men sikkert i noen uker, og jeg er rimelig sikker på at mye av denne ekstra energien jeg kjenner på skyldes dette. Anbefaler alle som trenger små (eller store) enkle tips for sunnere alternativer i hverdagen å lese bloggen til flinkeste Dina her! Tusen takk for hjelpen, min venn!


Steg nummer 2 er å prøve å få orden på dette teite bekkenet mitt igjen, sånn at jeg kan A- fungere godt i jobben min, og B- begynne å trene igjen. Jeg har nylig hatt første time hos manuellterapeut igjen etter svangerskapet, og er endelig igang med knekking, triggerpunktbehandling, og etterhvert opptrening. Bekkenet mitt har vært vondt hele tiden, men jeg har fungert helt fint. Nå den siste tiden har det vært skikkelig udregelig, og jeg kan ikke gjøre mye før det klikker helt, låser seg, og gir meg mye plager. 

At man blir kvitt bekkenløsning etter svangerskapet, var dessverre ikke tilfellet for min del, og det er viktig at jeg tar tak i det. Det eneste som er rimelig bakvendt er at nå må jeg punge ut... Under graviditeten fikk jeg dekket all behandling fordi det var en følge av svangerskapet, og jeg måtte ha behandling for å kunne fungere. Staten ønsker jo selvfølgelig at gravide skal fungere i jobb så lenge som mulig, og tilrettelegger med gratis behandling for å blandt annet unngå sykemelding. Nå som svangerskapet er over, jeg skal snart tilbake i jobb, jeg skal fungere i en hverdag med barnet mitt, da er det ikke gratis lenger... Hæ? Jeg fatter det ikke.. Jeg betaler jo "med glede" for å bli bedre, for jeg vil jo ikke ha vondt, jeg vil jo ikke bli sykemeldt, og jeg vil jo ikke ha hjelp til å ta meg av sønnen min i hverdagen, jeg bare synes det er så merkelig.. Jeg har jo ikke fått en plage ut av det blå.. Jeg sliter fortsatt med bekkenet, og jeg ble aldri 100% bra etter svangerskapet, men det er ikke så viktig for staten om jeg blir sykemeldt nå som jeg ikke er gravid da...? Ehh... Forstå det den som kan...

Anyways! Jeg er igang igjen, og selvom det er sinnsykt vondt å få behandling for bekkenet, så føles det godt. Jeg gleder meg til jeg kan begynne å trene igjen, kjenne at kroppen blir sterkere, og at enda litt mer overskudd kommer snikende! :)

Ha en super dag!

Strekkmerker del.2!



Ja.. Så var det disse strekkmerkene da! Dere husker kanskje jeg ble ganske så irritert og lei meg når de så vidt begynte å dukke opp i svangerskapsuke 32? (Les innlegg her.) Jeg var som nevnt tidligere ganske langt nede i kjelleren under svangerskapet, og jeg hadde nok en ganske voldsom reaksjon på hele greia. Jeg visste jo at strekkmerker har en tendens til å dukke opp under svangerskap, men jeg smurte meg godt med kremer og olje helt fra første trimester i god tro om at dette mest sannsynlig ville holde strekkmerker unna. For det er jo det inntrykket vi får gjennom reklame og media, sant?!

Jeg skrev dette innlegget, noe forbanna etter å ha vært både hos lege og jordmor som begge uttrykte sin oppgitthet over enda en ung jente som ble grundig lurt. Begge kunne fortelle meg at strekkmerker dukker opp pga hormoner, og ingen kremer eller oljer i verden kan gjøre huden så elastisk at den ikke revner. Huden er bygget opp av tre lag. Strekkmerker starter i det dypeste hudlaget, og ingen krem eller olje klarer å trenge helt ned dit. Så vet du det! Noen er heldige og slipper unna, men de aller fleste får faktisk strekkmerker i større eller mindre grad.


Jeg skrev jo i det ene innlegget at jeg håpet de hverken skulle bli flere eller større, men at jeg lovet dere å vise utviklingen. Vel... Jeg fikk både mange fler og dype strekkmerker. Nå åtte måneder etter fødsel, ser magen min ut som et skrukketroll spesielt om jeg strammer magemusklene. Jeg gråt faktisk mye fordi jeg var oppriktig lei meg, og jeg var redd jeg aldri kom til å ville gå i bikini igjen. Magen min har brukt lang tid på å trekke seg tilbake, og jeg har fortsatt litt løs hud og slapp muskulatur, MEN jeg ser tusen ganger bedre ut nå enn for bare et par måneder siden, og selvtilliten kommer snikende tilbake litt etter litt. 

Jeg skal ikke lyve! Jeg har vært skikkelig lei meg pga strekkmerkene. Det har vært tøft i etterkant av fødselen også. Den slappe huden kan jeg bli kvitt på et vis, men strekkmerkene visste jeg at jeg bare måtte lære meg å leve med. Jeg unngikk å kle av meg i sommer, jeg gjemte meg for Thomas fordi jeg ville ikke at han skulle se meg med all den slappe huden og alle merkene, jeg unngikk å se meg selv i speilet. Som sagt, så hadde jeg en voldsom reaksjon på hele greia. Men i den "perfekte" verden vi lever i, så ser vi jo sjeldent eller aldri kvinner som ser sånn ut selvom dette er mer mot hva som er vanlig for de fleste. Er det egentlig så rart jeg ble tatt på senga, og følte meg fæl? 

Mamma sa det så fint "Ja ja, men da slipper du å være redd for å få strekkmerker neste gang da. Nå er de jo der." Jeg må le litt, for der og da ble jeg skikkelig sur, men det er jo helt sant! ;) 

For vet dere hva? Strekkmerker er piece of cake! Faktisk! Jeg skulle så inderlig ønske jeg visste at jeg kom til å se sånn på det for bare et par måneder siden. Sakte men sikkert så blekner de. Nei, de forsvinner ikke, men de blir mindre synlige. Det er store søkk inn i huden min, den har jo tross alt revnet, men jeg er på god vei til å komme til det punktet der jeg ikke bryr meg. 

Kroppen min har gjort en formidabel jobb, og jeg er veldig fascinert over hvor mye huden min strakk seg, og hvordan den sakte men sikkert trekker seg tilbake. Jeg har fortsatt en vei å gå hva gjelder å være komfortabel i egen kropp, men jeg er på god vei. Jeg tror ikke jeg kommer til å unngå å gå i bikini neste sommer :) 

Som jeg lovet dere for mange måneder siden, her er noen bilder fra de så vidt startet i svangerskapsuke 33 og helt til slutten i svangerskapsuke 39:











Hvorfor jeg  legger ut dette? Fordi jeg føler at jeg sjeldent ser at noen viser denne siden ved et svangerskap, og forteller om følelsene sine rundt det. Jeg er ikke redd for å være ærlig om mine følelser rundt hvordan kroppen min ble seende ut, og jeg sier nok en gang at det er vel ingen som roper "hurra!" når de oppdager sitt første strekkmerke? Poenget er at merkene er der, det kommer de alltid til å være og man lærer seg å leve med de, faktisk så lærer man seg å ikke bry seg så mye om de :) De fleste får strekkmerker, noen fler og noen mindre enn meg, men her er jeg, sånn så jeg ut, og dette er en helt naturlig del av en graviditet. 

Fordi jeg sakte men sikkert gjenvinner selvsikkerhet, og blir mer og mer komfortabel i min egen kropp igjen, tenkte jeg også å vise dere hvordan jeg ser ut nå åtte måneder etter fødsel. Dette er en del av en prosess jeg gjennomgår. For to måneder siden så orket jeg ikke se meg selv i speilet, mens nå så bryr jeg meg ikke så mye. Jeg er heller fascinert over hva kroppen er istand til, og bruker det heller til noe positivt. Om dette er positivt for ett menneske å lese, så har jeg oppnådd det jeg ville :) Vær glad i kroppen din, den er faktisk helt awesome, for den kan lage små mennesker! 


I skikkelig fotballfrue- (nå også mammatilmichelle-) stil 4 dager etter fødsel.


Ca. 6 måneder etter fødsel






De tre siste bildene er fra her om dagen, 8 måneder etter fødsel.

Seeee så mye bedre det ser ut! :D


Jeg håper dere er snille mot meg i kommentarfeltet nå, men her er jeg, sånn så jeg ut, sånn ser jeg ut, og jeg er glad jeg kan få lov å dele det med dere.

Ha en fin søndag <3 

 

Nei!


For tre dager siden knakk han endelig koden, etter å ha vært en frustrert liten gutt i lang tid. Endelig kommer han seg fremover, og ikke bare bakover! For Lucas har det åpnet seg en helt ny verden! Nå kan hele huset utforskes.... Jippii... 

"Nei, Lucas!"
"Neeeeiii......"
"Nei, sier mamma!"
"NEI!"

Sånn går no dagan.......


Så har det altså begynt. Allerede... Nå er det ikke bare kos lenger, nå har altså oppdragelsesbiten i min rolle som mamma begynt! Det kom brått på synes jeg. Bevisst fjerner jeg ikke ting han ikke skal tukle med, så sant det ikke er noe farlig selvfølgelig (!), dette for at han skal lære seg at nei er nei! (Vi får se hvor lang tid det tar da, før jeg gir opp og ribber hele huset for alt som er innenfor hans rekkevidde. Veddemål anyone!?)

Tenk at det starter allerede nå! Min rolle som omsorgsperson startet allerede når tissepinnen viste to streker og han lå i magen, men nå skal jeg også starte med å gjøre mitt aller beste for å forme denne gutten til å bli en god, snill, hardtarbeidende, målbevisst, veloppdragen gutt og senere mann, som respekterer grenser og andre mennesker og dyr. Det er en stor oppgave! Min aller største, faktisk, og jeg tar absolutt ikke lett på den. 

I tre dager nå føler jeg at det eneste jeg har sagt er forskjellige varianter av ordet "nei", og jeg har så dårlig samvittighet når Lucas har lagt seg for natta. Vi koser oss mye iløpet av dagen med kos, lek, synging, turer osv også, men plutselig ble "nei" en stor del av hverdagen, og jeg som mamma er ikke bare morsom lenger, men også veldig streng. Jeg skal jo egentlig ikke ha dårlig samvittighet, for jeg synes det er veldig viktig med grensesetting, og ett sted må vi jo starte. 

Han åler seg lynraskt bort til en ting han ikke bør leke med (la oss kalle det objekt X), og jeg ser på han og sier "nei" mens jeg gjør alt jeg kan for å ikke smile (han er jo så søt...) Han snur seg mot meg, ser lurt på meg og smiler, før han setter kursen mot objekt X igjen. Jeg reiser meg opp, og sier "neeeeeiii", han smiler like herlig og fortsetter ferden. Objekt X er nå veldig nærme, og tampen brenner! Jeg ser hånden forsiktig løftes fra gulvet og mot det forbudte området. Jeg går mot han og sier strengt "Nei, sier mamma!" Han enser meg ikke engang.... Nå er hånden milimeter unna objekt X, og jeg tar bort hånden hans mens jeg sier strengt "NEI". Han ser på meg som om jeg er helt teit, og tar mot objekt X igjen... "Nei, sa mamma!"... Dette gjentar seg endel ganger, før jeg etterfulgt av nok et strengt "nei!" flytter han et stykke unna objekt X. Da blir Lucas sint! Han hyler, kjefter og begynner å gråte. Dette pågår i nøyaktig 30 sekunder, før han målbevisst setter kursen mot objekt X igjen..... Også er vi igang igjen...


Denne bodyen som han har fått i gave kunne faktisk ikke passet bedre, for akkurat sånn er det! Iallfall for en liten stund til..

"Nei, nei, nei...." Jeg er så lei det ordet, og det bare etter tre døgn inn i oppdragelsen! Lurer på hvor mange ganger jeg kommer til å si "nei" iløpet av de neste atten årene? 

 

Dagens hodebry....


Ett år har gått siden jeg skrev innlegget mitt om helsefagarbeidere som utdanner seg til krig. Krigen om ekstravaktene, og den evige kampen om å få forhøyet stillingen sin. Det var så utrolig godt å få skrevet det ned, og delt det med "hele verden", fordi jeg vet at det dessverre også gjelder så veldig mange fler enn bare meg. Innlegget kan leses her. Jeg har fått det litt på avstand etter å ha gått sykemeldt under graviditeten, og etter åtte måneder i foreldrepermisjon, men så sitter jeg her igjen... Jeg har en kabal jeg skal få til å gå opp, og jeg skal snart tilbake til min o´store 12,91% faste stilling...

Misforstå meg rett. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobben min, fordi jeg trives så godt på arbeidsplassen, og jeg elsker den jobben jeg gjør for de gamle! Men jeg kan ikke leve av 12,91%, og jeg må derfor krige om ekstravaktene nok en gang for åttende året på rad (minus to år i lære da).


Fra og med november blir permisjonen min redusert fra 100% til 80%, og jeg skal tilbake på jobb tredje hver helg. Fra nyttår av må jeg tilbake 100%. Jeg har flyttet til hjemkommunen min, og skal nå krige om ekstravakter her hjemme, mot nye mennesker på ett nytt sted. Jeg skriver ett, men det blir antageligvis flere steder for å få nok vakter. Vi skal søke barnehageplass til Lucas fra høsten av, så frem til da er det om å gjøre å ta på seg mye kveldsjobbing og helgejobbing for å få endene til å møtes. Thomas og jeg kommer omtrent bare til å møtes i døra hver dag i et halvt års tid, men det er helt greit. 

Problemet med denne kabalen er at som kommunalt ansatt tilkallingsvikar er at man får etterbetalt lønninger. Altså, for at jeg skal få lønn i januar, så må jeg jobbe i november. Når jeg skal begynne å jobbe fra nyttår av, så får ikke jeg lønn før mars! Det er derfor et lite økonomisk puslespill jeg sitter med her denne flotte fredags formiddagen. Siden vi ikke har barnehageplass, skal jeg søke kontantstøtte fra og med Lucas er ett år, men det vil jo ikke utbetales før i slutten av februar... For et mas... 

Jeg er overhodet ikke redd for at vi ikke skal klare oss økonomisk, da jeg har levd som dette og fortsatt fått ting til å gå rundt i åtte år allerede, men det er den overgangen som må dekkes inn frem til ballen har begynt å rulle. Så er det jo lov å håpe at det er mulig å oppdrive en litt større fast stilling fra høsten av, så slipper vi dette puslespillet ved en eventuell neste gang.


Nå trenger hodet mitt en pause, så jeg tar med meg mini på en trilletur i det fine været :)

Ha en fin-fin dag!

Forresten! Er det noen som vet om Jeg har lov til å jobbe utover mine 20%, når permisjonen blir redusert til 80%? 

Hjem kjære hjem!


I dag har jeg kledd på meg godt og satt meg ute på verandaen i sola, mens Lucas har hatt den første dubben sin i vogna. Jeg har hørt på hakkespetten som hakker for harde livet i et tre hos naboen, og fascinert fulgt med på nøtteliten som har flydd opp og ned av et tre i turbofart nedenfor verandaen vår. Jeg er så innmari glad i tomta vår! Vi bor på en naturtomt, og er skjermet og litt for oss selv uten noe innsyn, samtidig som vi har gåavstand til sentrum, og et stort nabolag rett ved. Perfekt kombinasjon for familien vår. 

Jeg synes det er deilig å ha en stor veranda med utsikt over et stort jorde, og ha besøk av rådyr og ekkorn i hagen. Thomas og jeg ville egentlig bosette oss langt utpå landet, men med barn så ser jeg jo at det kan være en fordel å bo litt mer sentralt. Og når vi fant drømmehuset vårt liggende såpass skjermet, og for seg selv, bestemte vi oss for at dette var huset vi vil at barna våre skal vokse opp i. 

Siden Se&Hør aldri dukket opp, så har jeg bestemt meg for å vise dere litt selv. Vi mangler fortsatt mye møbler og diverse, men jeg viser dere litt av det jeg hittil er fornøyd med, så får vi ta rom for rom senere. Bildene nedenfor er det brukt filter på, da jeg har tatt de fra imstagramprofilen min (@helenekovac), og slettet originalene.

Home sweet home:













 

I dag tok vi oss tid til oss


Den friske lufta på morgenkvisten, den gode kalde lufta i ansiktet, de fine fargene, de deilige solstrålene som varmer på kroppen. Det er høst.

På dager som i dag er høsten helt fantastisk, og for en pollenallergiker som meg er det liksom først når høsten kommer at en virkelig kan nyte lange dager ute i sol og frisk luft. I dag har vi vært på tur hele familyn, og det er så koselig! I en ellers ganske så hektisk hverdag, der en ofte føler at dagene bare går i ett og smelter i hverandre, er det så utrolig godt med dager som dette. Dager der det bare er oss tre, ingenting vi må huske eller rekke. Hele dagen til å kose oss og gjøre akkurat hva vi vil. Dager som dette er i mine øyne de mest verdifulle. Det er på dager som dette vi lager gode minner, minner vi kan se tilbake på med et smil om munnen senere. 


Lucas synes det er deeeeilig å kjenne sola varme i fjeset <3

Tid er mangelvare hører man ofte folk si, men er det egentlig det? Ja, noen ganger er det virkelig det, men så handler det kanskje litt om hvordan vi prioriterer denne tiden også? vi være så tilgjengelig overalt hele tiden? Eller vi si "ja" til alt og alle hele tiden? vi vaske huset hver eneste fredag?

Jeg vet ikke med deg, men jeg er ikke alltid veldig flink til å disponere tiden min, og plutselig sitter jeg her og føler at jeg så vidt klarer holde hodet over vannet fordi jeg har sagt ja til litt for mye, sitti en time for mye på pc, og dermed fått dårlig tid til noe jeg skal rekke, eller sitti på sengekanten med nesa nedi telefonen for å oppdatere meg om alle andres liv på sosiale medier, at jeg går glipp av verdifull pillow-talk med min bedre halvdel. For jeg er jo egentlig mye mer interessert i å høre hvordan dagen hans har vært, enn å oppdatere meg på hvordan Facebooklivet til Per, Pål og Espen er liksom! 

Heldigvis har jeg blitt mer bevisst det etter at Lucas kom til verden, og dager som i dag gjør at jeg sitter her i kveld med en god følelse i hele kroppen. Tusen takk for en kjempefin dag, familien min <3 

Dere er de beste i hele verden, og jeg elsker dere herfra og til månen <3

#kliss 


Lucas i kjent positur om dagen. Om det ikke kommer noen tenner snart, så skjønner jeg ingenting :P


-Husk å ta dere tid til det som er viktig for dere i hverdagen, og ikke bare alt man skulle, burde, og må gjøre. Husk også å rive nesa løs fra alt av skjermer innimellom, og se hva som foregår rundt dere her og nå, her i virkeligheten. 

Hipp hipp hurra!


I går var det faktisk ett år siden jeg startet denne bloggen. Det var min måte å få ut frustrasjon, glede, bekymringer, i en vanskelig tid som førstegangsgravid med bekkenløsning fra helvete. Når jeg startet denne bloggen for et år siden var jeg rundt 20 uker på vei, og hadde allerede vært sykemeldt i en måned. Jeg hadde mye smerter, og ble ganske isolert da jeg hadde store problemer med å bevege meg. Jeg var et veldig sosialt vesen, elsket å være rundt mennesker, hadde stort sett alltid noe på hjertet, og når jeg ikke lenger fikk den stimulien jeg trengte, var bloggen god å ha.

Bloggen ble på en måte min lille greie, jeg kan godt kalle det en liten jobb. Jeg hadde noe jeg skulle gjøre hver dag, og jeg kunne bruke dagene mine på noe jeg liker veldig godt, nemlig å skrive. Det var givende å skrive om noe som engasjerte veldig mange mennesker, og både fagforbundet og lokalavisen ville skrive om meg. Jeg kunne virkelig lufte tankene mine rundt graviditet og alle dens gleder og utfordringer, og at jeg kunne skrive på en litt humoristisk måte og få morsomme tilbakemeldinger gjorde dagen min noen ganger. 

Det er ikke like lett å bruke dagene på å skrive lange, morsomme innlegg nå som Lucas er utenfor magen, men jeg skal nok klare å klinke til med noen skikkelig herlige Helene-humor innlegg nå og da! Det er fortsatt mange "Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet" -innlegg som jeg aldri fikk skrevet, og nå blir det nok også litt "Ting jeg skulle ønske jeg visste om tiden etter fødsel", samt "Ting jeg skulle ønske jeg visste om småbarnslivet" -innlegg etterhvert. 

Å uttrykke meg skriftlig er noe jeg alltid har syntes har vært moro, og jeg gleder meg over å kunne bruke bloggen min for å få sagt alt jeg har på hjertet. Enten det er et typisk "kjære dagbok, i dag har jeg.. bla bla bla" innlegg, eller om det er innlegg som kan treffe andre mennesker på godt og vondt, som f.eks innlegget mitt om problematikken rundt helsefagarbeidere som utdanner seg til arbeidsledighet, eller når jeg viste frem forskjellene mellom meg og Fotballfrue under graviditeten og etter fødselen. 

  • Innlegg om helsefagarbeidere kan leses her.
  • Innlegg om Fotballfrue kan leses her.

Iløpet av dette bloggåret har jeg vært på topplista på blogg.no i totalt en uke, og skikkelig moro var det når jeg etter Fotballfrueinnlegget mitt havnet på 3.plass på blogg.no, og 6.plass i hele Norge. Det var 24 timer jeg koste meg skikkelig, og var stolt over å skrive noe som var interessant for så mange som 31442 personer. Jeg har hatt 8 (!) måneder bloggpause, og jobber med å våkne opp fra dvalen litt etter litt. Jeg har blitt mamma til den fineste gutten jeg vet om, kjøpt hus med mannen i mitt liv, og det er som regel full fart fra morgen til kveld. Jeg er så takknemlig for alt som har skjedd de siste 12 månedene, og jeg gleder meg veldig til å ta dere med inn i hverdagen vår. 

Takk til dere som er interessert i å lese alt jeg har på hjertet, enten det er de store tingene som kan bety noe for mange, eller om det er de små tingene som betyr mest for meg. 

Hipp hurra for rockefrua.blogg.no som er 1 år! 

Hjertet mitt!


I dag har jeg lyst til å introdusere dere for den fineste gutten jeg noen gang har møtt! Min herlige lille skatt som gjør hverdagen min fantastisk, og livet mitt mening. Han som kan teste tålmodigheten til det ytterste, men med et lite smil smelte hjertet mitt fullstendig. Hjertet mitt er på utsiden av kroppen min, bekymringene er konstante, og jeg må innimellom klype meg i armen for å minne meg på at jeg faktisk er mammaen til en frisk og fin liten gutt.

Jeg er verdens heldigste som har fått lov å oppleve å bære frem et barn, kjenne sparkene hans i magen, høre hjertelyden hans før han ble født. En særdeles utfordrende graviditet var det, men hundre prosent verdt det! Jeg er mamma til verdens beste Lucas, stoltere enn stoltest, hønemor, emosjonell til tusen, beskyttende løvemamma og så mamma-mamma at mange sikkert synes jeg er teit noen ganger. Hodestups forelska! 

Vår kjære sønn kom til verden 29.01.16 klokken 14:32. 4160 gram, 49 cm, og helt perfekt!

Lucas nyfødt.


På dette bilde er han bare noen få timer gammel, og det er dette bilde vi sendte til familie og venner, og senere delte på sosiale medier for å fortelle verden at han endelig hadde kommet, og at alt var bra med oss. Vi var på sykehuset ganske lenge da Lucas hadde gulsott, og stadig økende verdier på blodprøvene. Han måtte ligge i lysbehandling i totalt 48 timer på Nyfødtintensiven, og ble fort populær blant sykepleierne. Rundt han lå bittesmå babyer som kjempet for livet, og de syntes det var så godt å se en god og rund baby. Det satte igang mange tanker hos meg med tanke på at Lucas holdt på å komme i svangerskapsuke 29. Etter han ble skrevet ut har vi måtte følge opp med blodprøver hos fastlegen en gang i måneden frem til han var seks måneder gammel. Heldigvis har alle prøver vært bra hele veien, og mini er frisk som en fisk! :)



Lucas 1 måned gammel.

Vi sleit en del i begynnelsen da han var så slapp pga gulsotten. Han var så slapp, så han ikke klarte suge godt nok på puppen. Han ble sliten og sovnet, og fikk ikke i seg nok melk. Han gikk ned litt for mye, og jeg måtte bytte ut baby med brystpumpe. Lucas fikk melk ifra kopp de første dagene for at han skulle få i seg nok mat. Når jeg kunne amme han igjen måtte han veies før og etter alle måltider for å kontrollere hvor mye han fikk i seg. Etterhvert som han ble sterkere har det iallfall ikke vært noe problem å få i han mat heldigvis! Han er en stor og sterk gutt, og har ligget høyt på alle kurver hele veien. 



Lucas 2 måneder.

Etterhvert som ukene og månedene gikk, så jeg den lille babyen min stadig få mer og mer personlighet. Det er så moro å se utviklingen, og noen ganger går det så fort at jeg føler at jeg ikke rekker å følge med selv engang, enda jeg er sammen med han hver eneste dag. Plutselig når han var 3 uker gammel begynte han å smile, og vi kunne kommunisere litt mer. Han smilte som en sol hver gang pus kom i nærheten, og vi lagde morsomme grimaser. Også smeltet han hjertet vårt når han ca. 3 måneder gammel lo for første gang. Verdens fineste lyd! Så fin at jeg begynte å gråte.



Lucas 3 måneder.

Plutselig 6 måneder gammel rullet han seg over på magen etter å ha jobbet iherdig for å få det til i flere dager. Det var tydelig at vi hadde en sta og bestemt liten gutt når han sovnet samtidig som han prøvde å snu seg over på magen, etter å ha holdt på uavbrutt i 30 minutter. Det var rundt denne tiden han begynte å elske mat også, altså fast føde. Fruktmos og grøt var skikkelig nam-nam. Middag brukte han litt lenger tid på å like, men nå går det meste ned på høykant.



Lucas 4 måneder.

7 måneder gammel sier han mamma og paba (pappa) og viser tydelig at han vet betydningen, han kommer seg opp på alle fire, men skyver seg rundt og bakover istedenfor fremover. Du kan tro vi har en frustrert liten gutt som ligger på gulvet å kjefter fordi lekene hans bare kommer lenger og lenger unna! Og dere kan jo se for dere meg krabbe rundt på alle fire i stua "Se på mamma, Lucas! Gjør sånn her." 



Lucas 5 måneder.

Nå er han 8 måneder, han sier "pfffffs" hver gang pus er i nærheten, han har begynt å sove på sitt eget rom, det er nummeret før han har knekt krabbekoden, og han er en solstråle uten like. Han "skravler" hele tiden, og ler mye. Han gir suss hvis jeg spør "Kan mamma få suss?". Du kan tenke deg hjertet smelta første gang han gjorde det! Nå får jeg deilige våte gape-suss nesten hver gang jeg spør. Til og med uten å spørre innimellom! Hihi.  



Lucas 6 måneder.

Jeg er så stolt over den fine, lille, store, gode gutten min!

Det er utrolig hvor fort det går! Jeg kan ikke fatte og begripe hvor disse 8 månedene har tatt veien. Til dere som leser som venter deres første barn, nyt hver eneste dag uansett hvor utfordrende det kan være. Tiden går så fort, og plutselig er ikke den lille babyen deres noen baby lenger, men en liten gutt eller jente. Det er helt OK å være i deres egen boble med babyen, og det er helt greit at du ikke får vært like sosial og tilgjengelig lenger. Kos deg med babyen din! 



Lucas 7 måneder.

Min vakre lille elskling har lært meg så mye allerede. Han har lært meg å nyte hver dag, hvert sekund, og å senke skuldrene og kose meg. Om huset står på hodet noen ganger, hva gjør vel det? Bare jeg har tid og energi til å være med barnet mitt, så er det helt greit. Han har lært meg hva ubetinget kjærlighet er, og hva å virkelig elske noen fra langt inne i hjerterota betyr. 

Tusen takk lille venn! Mamma elsker deg! <3 

Foto: Svein Finneide www.sffoto.no
 

Norge, du er så vakker!


Og vipps så hadde det plutselig gått nesten en uke! Herlighet som tiden flyr... Uka har gått til å raide instagram (veldig aktiv her btw. @helenekovac), nyte at mini har tatt kvelden relativt tidlig (bank i bordet) oooog sovet hele natten (bank i bordet igjen) tre dager på rad (!). Gud, så godt det har vært!

Vi har kost oss masse på hyttetur i Hemsedal sammen med to vennepar og ei lita herlig frøken på 5,5 måneder. Kanskje det var vakre omgivelser og frisk fjelluft som fikk Lucas til å sove så godt? Det var iallfall godt for kropp og sjel for a mor! Herlighet, for et vakkert land vi bor i! 

Jeg er litt sånn naturjunkie, men absolutt ingen friluftsjunkie! Jeg elsker å hvile øynene mine på majestetiske fjell, og zalo-grønne fjorder, men jeg hater å gå i ulent terreng og sove i telt mens jeg blir spist opp av mygg! Derfor er hyttetur helt perfekt! Godt å sove inne i varmen i en god seng, dusje på et varmt bad, og gå på do inne. -men samtidig ha naturen rett på utsiden av døren slik at man har et hav av muligheter for å gå på alle slags turer om man ønsker det. Neida, vi var ikke bare inne, vi fikk en god dose frisk fjelluft hele familien før vi reiste hjem på søndag ;) 

Men dere.... Lang tur med barn i bil... Jeg tror jeg satt i nesten 2 timer i baksetet og sang alle barnesangene jeg kan fra A til Å + noen vi har funnet på selv. Jeg gjorde alle grimaser fjeset mitt er istand til, ga han favorittlekene sine, jeg prøvde noen morsomme regler, jeg strøyk på hodet hans, jeg ga han vann, jeg ga han melk, vi stoppet så han fikk strekke litt på seg, få ny bleie, og rape. Alt var selvfølgelig helt greit mens jeg gjorde alt dette, men om jeg fant på å slutte å synge f.eks, så var sutringa igang. Ingen leker i hele verden var morsomme nok til å holde sutringa unna i mer enn 5 minutter. Jeg var lei min egen stemme til slutt, men så lenge mini var happy der og da, så var det bare å holde det gående. Far hang seg på etter å ha hørt Mikkel Rev for femtiende gang også, så slapp jeg å bare høre meg selv...Tro meg, en biltur som "bare" tar fire timer, kan fort ta seks altså! Han sovnet som en stein til slutt, helt utslitt av å høre på kråke-sangstemmen til mora si tenker jeg, dette selvfølgelig når vi bare hadde 15-20 min igjen å kjøre... Noen som kjenner seg igjen? ;) 


Ellers så er det en drøm å reise på tur med gutten vår. Han er så snill, tålmodig, morsom og glad. Jepp, vi er nok verdens heldigste foreldre tenker jeg :) 

Vi kjøpte nytt bilsete til Lucas før vi dro da han har vokst ut av babystolen... Hvor ble tiden av egentlig!??!?!?! Uansett... Jeg tenkte skrive litt om det litt senere. 

Ha en fin ettermiddag :)

 





 

XXX sender direkte på facebook (Y) #fødselenerigang


Se hardt og lenge på dette bilde her! Er det noe du ville at skulle dukket opp i en livesending på facebook feeden din?


Egentlig hadde jeg sagt til min kjære at alle bilder han tok under fødselen kunne han A. slette, eller B. beholde selv og aldri vise de til meg. Men i dag har jeg altså med skrekk og gru sett igjennom alle bildene. Noen tenåringsmødre som er redd døtrene deres skal bli gravide? Send de til meg, så skal vi kikke litt på bilder sammen, så skal vi nok se at sex uten beskyttelse eller sex i det hele tatt ikke er så aktuelt lenger. Jeg tror nemlig dette albumet som jeg har holdt meg unna helt frem til nå kunne gjort meg steinrik! Det er nok mer effektivt enn alle p-piller og kondomer til sammen! 


Å dele noen av disse bildene med dere er så nakent, rått og ekte! Å føde er ingen spøk... (Jeg sparer dere selvfølgelig for de verste bildene. Slapp heeelt av...) Men ville jeg delt disse bildene på bloggen om fødselen min ikke gikk bra? Antagelig ikke...

I går dukket det opp et innlegg fra God morgen Norge på Facebook feeden min, med bilde av en nyfødt baby, og følgende tekst:

"FØDSEL PÅ FACEBOOK? Flere norske sykehus forbereder seg nå på at fødende vil spørre om det er greit at de viser fødselen direkte i sosiale medier - for eksempel med direktesendingsfunksjonen her på Facebook. -En vanskelig problemstilling på flere måter, mener Jordmorforeningen. Hva mener du? Kunne du tenkt deg å vise fødselen din på Facebook? Hvorfor/hvorfor ikke?"

Først så begynte jeg å le, og tenkte "herregud.... jaja, folk for gjøre som dem vil..." Men så begynte jeg å tenke litt lenger enn nesa mi rekker. Å føde er ingen spøk! Tenk om noe forferdelig skulle skje med mor og/eller barn også vises dette direkte for hele vennelista di bestående av 1000 mennesker, der du kanskje har gjevn kontakt med 20 av de, og av de 20, er det kanskje 5 som står deg veldig nær. Vil du dele ditt fineste/verste/beste/vondeste/mest intime øyeblikk med Ola som du hilste på på fest for 4 år siden, la til på face, og aldri prata med igjen? Du skal igjennom noe helt vanvittig, du skal igjennom en fødsel, du skal møte barnet du har båret på i ni måneder for aller første gang. Et så fantastisk herlig øyeblikk, og du vil dele det med mennesker du ikke engang husker hvem er mens det skjer... Du vil ha med deg tusen mennesker inn på fødestua mens du føder? Er du sikker på du vil det? 


Fødselen min var lang og hard, og jeg tror både jeg og Facebookvennene mine er glad for at dette ikke dukket opp i en direktesendt video på feeden dems... Hvorfor skal Ola fra den festen for fire år tilbake se på når jeg var igjennom helvete og tilbake, være vitne til de 5 timene av fødselen min der det eneste jeg husker er at jeg skreik for livet med fjeset godt pressa inn i lystgassmaska, at Thomas holdt meg fast med alle krefter fordi jeg rista som et aspeløv før jeg kastet opp over hele han, at legen informerte meg om at babyen min satt fast i bekkenet, og det øyeblikket der jeg blir klippet opp nedentil. Hvorfor skal Ola se på det mest magiske øyeblikket i hele mitt liv når jeg med lettelse over at alt gikk bra med babyen min, og jeg på min fjerde dag med rier, og syttende time i aktiv fødsel ENDELIG fikk møte sønnen min for første gang? Vil du egentlig dele denne historien og dette magiske øyeblikket direkte med oss bare fordi du logget inn på face, Ola? Jeg tror vel egentlig ikke det..?  

Person A: "Du, hun Helene som var på festen til Ola den gangen. Husker du henne?"
Person B: "Hmmm, nei, det ringer ingen bjelle.. Det er jo flere år siden den festen.."
Person A: "Uansett.. Hun hadde en skikkelig dramatisk fødsel ass!"
Person B: "Åja! Hun ja! Ja, det så jeg på Facebook. Jeg satt i flere timer og så på fødselen jeg!"

Vil vi at dette skal bli vanlig? Folk får gjøre som de vil, men jeg personlig ønsker ikke at det skal være sånn.

Filmer av fødsler kan man finne flust av på Youtube, man kan se gamle episoder av Jordmødrene på NRK nett-tv, man kan se på Fødeavdelingen på FEM hver tirsdag. Jeg er en sånn gærning som elsker å se på sånne programmer, og jeg respekterer at folk lar seg filme, og jeg synes de er tøffe som er med på å vise frem sine største øyeblikk. Men bør dette deles direkte? Jeg synes ikke det nettopp fordi så mange ting kan gå galt (viktig å få med at i de aller fleste tilfeller uansett går bra <3)! Jeg tviler på de ville vist en fødsel som gikk forferdelig galt i en episode av Fødeavdelingen, og om de skulle gjøre det vil det uansett være med tillatelse der de rammede hadde fått mulighet til å svare nei, da dette ikke filmes direkte. 

Og nå må ikke 90% misforstå da... Jeg synes det er fint at man vil filme fra fødselen sin, jeg synes det er tøft av de som har stilt opp på tv, jeg synes det er fint at damer deler fødselshistoriene sine både skriftlig, muntlig, i billedform, og på film. Alt jeg mener er bare at man bør tenke litt lenger enn nesa si rekker om man velger å sende direkte på facebook.

Og nei, Ola som blir nevnt flere ganger her er ikke en ekte person :) 

Kjærestetid eller søvn? Hva er viktigst?!


Etter at familien vår på fire ble til fem (pusekatter selvfølgelig inkludert), er det spesielt en ting det er litt lite av! Alenetid og kjærestetid! Fy søren så verdifull den tiden er. Jeg skjønte det ikke da, men når man må kjempe som en helt for å få en halvtime enten helt alene, eller i armkroken til kjæresten på kvelden så ser jeg at jeg burde satt mye mer pris på det før. 


Thomas og jeg har en litt sånn teit greie egentlig... Vår kjære sønn har arvet dette her med å være B-menneske, og er sjelden i seng før klokka 22:00. Innen Lucas sover har vi begge gitt x-antall flasker med melk, sunget so-ro lillemann x-antall ganger, gitt opp, og tatt han med ut i stua en gang eller to, prøvd å leke og tulle helt til han blir trøtt. Dette ender selvfølgelig oftest opp med at han blir overtrøtt. Vi demper lys, skrur av tv, tenner te-lys for å se om han kanskje finner roa mens han ligger i en varm og god armkrok... Altså, dere skjønner greia... HELE kvelden går innimellom til å prøve å kjøre inn litt gode leggerutiner, og iherdige forsøk på å få han til å sove før klokka er midt på natta i babyperspektiv. 

I går hadde vi en sånn kveld igjen, og som nevnt ovenfor har Thomas og jeg da en teit greie... Fordi, istedenfor å legge oss i 22-23 tiden fordi vi er slitne, og trenger søvn, så tvinger vi oss selv til å være oppe, ene og alene for å få litt alenetid eller kjærestetid. Den ene gjesper mens den andre sitter å holder øynene oppe med hjelp av fingrene! Sånn kan vi sitte til langt utpå natta, helt til den ene eller begge krepperer! Staheten lenge leve...

Søndag klokka 23:17:

Meg: Jeg vurderer sånn helt seriøst å lage lasagne nå!

T: Åh! Hvis du gjør det så er det nesten så jeg går ned på kne her og nå!

Meg: Ja, men klokka er jo masse da?

T: Ja, MEN! Åh! Nam! Er du klar over hvor mange kjærestepoeng du scorer hvis du gjør det eller!? 


Så da ble det lasagne da! Servert klokka 00:30 og fortært etter kortere tid enn jeg har lyst til å skrive! Mmmmm det var godt! Klokka 01:30 kasta jeg inn håndkle, da var det nesten så jeg lå og sov oppi tallerkenen min. 

Så da ble det både kjærestetid, middag og kos i natt. Drittrøtt i dag, men totally worth it! 
......
(ja, det teller som kjærestetid selvom vi bare sitter å ser helt tomt inn i tv´n for å ikke sovne. Armkrok = kjærestetid!)

Takk til Toro for enkle løsninger!

Dette her kommer til å bli mange innlegg....


God kveld i stua :)

Endelig har jeg fått tid til å skrive litt igjen! Livet med småbarn kan være ganske hektisk noen ganger gitt! 

Dette innlegget er egentlig kun en innholdsfortegnelse i en bok på størrelse med en murstein om mine siste uker som gravid. Dette er da altså temaer jeg vil skrive mer om i tiden fremover. Bekkenløsning, svangerskapsdiabetes, svangerskapsdepresjon, smerteproblematikk, isolasjon, immobilitet +++ Gled/gru dere! Alt ettersom....


Bekkenløsningen sørget for søvnløse netter, mange tårer, isolering, krykker, og ved et par anledninger rullestol. Når jeg ser tilbake ser jeg jo at jeg var fryktelig deprimert. Jeg husker så godt en natt jeg ikke fikk sove. Jeg hadde så sterke smerter for ente gang, tårene rant og Thomas prøvde så godt han kunne å hjelpe meg ved å bære meg inn i dusjen og spyle varmt vann der smertene var lokalisert. Jeg var livredd for at jeg ikke skulle bli glad i Lucas. Livredd for at jeg skulle forbinde sønnen min med kun smerter. Heldigvis ble det ikke sånn, men bekymringen der og da var reele. 


Det var en merkelig blanding av dype bekymringer og store gleder hele veien. Jeg ble gladere og gladere for hver uke som gikk, og da jeg kunne telle ned uker og etterhvert dager til termindato var det nesten så jeg fikk en ny giv. Da hodet festa seg i bekkenet rundt svangerskapsuke 37 hjalp det på bekkenplagene mine også, og de to siste ukene av graviditeten var de to beste selvom jeg var stor som en hval og utrolig sliten. 


Jeg fikk forresten også svangerskapsdiabetes! Lucky me! Jeg fikk utslag på sukker i urinen rett før jul, og måtte ta en glukosebelastningstest i dagene mellom jul og nyttår. Resultatet skulle jeg få over nyttår. På selveste bursdagen min ringer jordmor og forteller meg at jeg lå for høyt i blodsukker, og måtte gjøre om kostholdet mitt. I forbindelse med jobben min kan jeg heldigvis ganske mye om diabetes, så jeg visste godt hvilke endringer jeg måtte gjøre. Men som jeg sa til jordmora, "Kunne du ikke venta med å ringe til i morgen da!?" Gratulerer med dagen, du kan ikke spise kake liksom...... Yey.... 


I forbindelse med diabetesen var jeg til et par ekstra kontroller for å estimere vekta til Lucas, da babyene kan legge på seg mye mer på slutten enn normalt. Hvis han ikke kom før termindato måtte jeg inn på kontroll på sykehuset samme dag for ny estimering. Hvis han da var ganske stor, ville de sette meg igang uansett. Dette slapp jeg da han kom en uke før termin og veide 4160 gram <3 Stor og fin gutt!

  
Svangerskapsuke 35 og 36.

 
Svangerskapsuke 38 og 39.

Jeg koste meg med spark og bevegelser i magen, og akkurat den delen der er nok noe jeg vil se tilbake på og savne, men dessverre så hadde jeg en så fryktelig dårlig erfaring med det å gå gravid, at bare tanken på å gjøre det igjen skremmer livskiten ut av meg. Heldigvis er alle svangerskap forskjellige, og med tanke på at jeg veldig gjerne ønsker meg flere barn er det en stor trøst. 

Ja, det var smerter fra helvete i nesten 25 uker, dype strekkmerker, 25 kilo opp, diabetes, og en fødsel som varte over fire døgn. Magen min ser ut som et skrukketroll, og jeg har enda 12 kg å gå ned før jeg ligger der jeg lå i vekt før graviditeten.Selvtilliten min fikk seg en real knekk.. Men vet du hva? Det spiller ingen rolle, og sånn helt dønn seriøst, så hadde jeg gjort det igjen tusen ganger. Premien som venter er verdt alle smerter i hele verden! 

Gud, så heldig jeg er som har fått lov å bære frem et liv. Livet til min friske, herlige, gode lille gutt!

Dette er overflaten av alt, men jeg har som skrevet øverst i innlegget store planer om å gå dypere inn i hvert tema fremover. 

Hvis dere har noen spørsmål rundt noe av dette, så still de gjerne i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan. 

Ha en fortsatt fin kveld :)
 

 

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Oktober 2016 » September 2016


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits