Nei!


For tre dager siden knakk han endelig koden, etter å ha vært en frustrert liten gutt i lang tid. Endelig kommer han seg fremover, og ikke bare bakover! For Lucas har det åpnet seg en helt ny verden! Nå kan hele huset utforskes.... Jippii... 

"Nei, Lucas!"
"Neeeeiii......"
"Nei, sier mamma!"
"NEI!"

Sånn går no dagan.......


Så har det altså begynt. Allerede... Nå er det ikke bare kos lenger, nå har altså oppdragelsesbiten i min rolle som mamma begynt! Det kom brått på synes jeg. Bevisst fjerner jeg ikke ting han ikke skal tukle med, så sant det ikke er noe farlig selvfølgelig (!), dette for at han skal lære seg at nei er nei! (Vi får se hvor lang tid det tar da, før jeg gir opp og ribber hele huset for alt som er innenfor hans rekkevidde. Veddemål anyone!?)

Tenk at det starter allerede nå! Min rolle som omsorgsperson startet allerede når tissepinnen viste to streker og han lå i magen, men nå skal jeg også starte med å gjøre mitt aller beste for å forme denne gutten til å bli en god, snill, hardtarbeidende, målbevisst, veloppdragen gutt og senere mann, som respekterer grenser og andre mennesker og dyr. Det er en stor oppgave! Min aller største, faktisk, og jeg tar absolutt ikke lett på den. 

I tre dager nå føler jeg at det eneste jeg har sagt er forskjellige varianter av ordet "nei", og jeg har så dårlig samvittighet når Lucas har lagt seg for natta. Vi koser oss mye iløpet av dagen med kos, lek, synging, turer osv også, men plutselig ble "nei" en stor del av hverdagen, og jeg som mamma er ikke bare morsom lenger, men også veldig streng. Jeg skal jo egentlig ikke ha dårlig samvittighet, for jeg synes det er veldig viktig med grensesetting, og ett sted må vi jo starte. 

Han åler seg lynraskt bort til en ting han ikke bør leke med (la oss kalle det objekt X), og jeg ser på han og sier "nei" mens jeg gjør alt jeg kan for å ikke smile (han er jo så søt...) Han snur seg mot meg, ser lurt på meg og smiler, før han setter kursen mot objekt X igjen. Jeg reiser meg opp, og sier "neeeeeiii", han smiler like herlig og fortsetter ferden. Objekt X er nå veldig nærme, og tampen brenner! Jeg ser hånden forsiktig løftes fra gulvet og mot det forbudte området. Jeg går mot han og sier strengt "Nei, sier mamma!" Han enser meg ikke engang.... Nå er hånden milimeter unna objekt X, og jeg tar bort hånden hans mens jeg sier strengt "NEI". Han ser på meg som om jeg er helt teit, og tar mot objekt X igjen... "Nei, sa mamma!"... Dette gjentar seg endel ganger, før jeg etterfulgt av nok et strengt "nei!" flytter han et stykke unna objekt X. Da blir Lucas sint! Han hyler, kjefter og begynner å gråte. Dette pågår i nøyaktig 30 sekunder, før han målbevisst setter kursen mot objekt X igjen..... Også er vi igang igjen...


Denne bodyen som han har fått i gave kunne faktisk ikke passet bedre, for akkurat sånn er det! Iallfall for en liten stund til..

"Nei, nei, nei...." Jeg er så lei det ordet, og det bare etter tre døgn inn i oppdragelsen! Lurer på hvor mange ganger jeg kommer til å si "nei" iløpet av de neste atten årene? 

 

2 kommentarer

Marita

10.10.2016 kl.20:59

Uff, vet åssen det er 😔 Jeg hater å si nei, en tid sier du jo ikke annet hele tiden 😳 Hvis det er en liten trøst, så har tydeligvis ikke Ariana skjønt "NEI" ennå 🙈 Her i huset endte det med å fjerne alt jeg var redd for 🙈😂

Helene Kovac

13.10.2016 kl.12:54

Marita: Hahaha, jeg vet ikke om det var en trøst, men jeg skal ta det med meg! ;) Det spørs hvem av meg og mini som er staest da, jeg håper det er meg, men jeg holder en knapp på Lucas :P Haha!

Skriv en ny kommentar



Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com




hits ♡ Design av Tonjemt ♡