ENDO-FAEN!


Smertene spiste meg opp, kiloene raste av, angsten for hva som var galt med meg vokste seg større og større for hver bidige dag. Hva var galt med meg? Som først nevnt "smertene spiste meg opp", for de gjorde faktisk det! Den friske, sunne jenta med helt normal vekt ble plutselig offer for ubeskrivelige smerter, og utmattelse av en annen verden...

Jeg gikk til legen, legen sendte meg til undersøkelser, jeg dro på undersøkelsen, og legen ringte meg for å fortelle meg at det ikke ble gjort noen funn. Imellom undersøkelsen og svaret fra legen var det veldig ofte et sykehusopphold på 3-5 dager også. Iløpet av disse sykehusoppholdene ble jeg vant med leger som mente jeg hadde spisevegring, leger som brukte en tøff barndom imot meg ved å kalle meg preget og dermed psykisk syk, jeg ble skremt vettet av da en mente han trodde jeg hadde livmorhalskreft osv... Etter å ha gått denne runddansen i hva som føltes som votter og vintre, fikk jeg til slutt beskjed av fastlegen min om å "slutte å tulle".... "Du er jo ikke syk! Du får ikke en sykemelding til av meg. Her er en liste over psykologer i området, lag en avtale med en av de. Kroppen din er det ikke noe feil med, dette er psykisk!"

Var jeg psykisk syk? Etter to år, og så mye undersøkelser uten funn... Var jeg virkelig så psykisk syk at jeg lagde disse grusomme magesmertene inne i mitt eget hode?! Var jeg seriøst så syk?!

Jeg oppsøkte en fantastisk psykiatrisk sykepleier og brukte mye tid hos henne... Planene mine om påbyggingsår og sykepleiestudie ble lagt på is. Jeg var mer på sykehus eller hjemme i senga enn jeg var på skolen, så å jobbe mot en fremtid med utdanning og russetid som førstepri ble vanskelig. Denne fantastiske dama som skulle hjelpe meg å bearbeide ting fra barndommen konkluderte til slutt med at jeg absolutt ikke var psykisk syk! En stor lettelse for meg, men hva var det da?!

Jeg ble nok en gang hasteinnlagt 17 mai 2010 med sterke magesmerter, iført bunaden ankom jeg akuttmottaket på sykehuset. Etter hundre spørsmål, og hundre undersøkelser ser legen hånlig på meg og sier "jaha, så du har mensen.....? Menstruasjonssmerter er helt vanlig og noe alle kvinner opplever i større eller mindre grad!" Han ga meg smertestillende og skrev meg ut. Kikkhullsoperasjonen jeg ble lovet tidligere den dagen ble avlyst da jeg ikke var noe hastetilfelle. (jeg hadde jo tross alt levd med dette i 2,5 år på dette tidspunktet, så hva gjør vel 2,5 år til mener jeg.....?) Og når legen konkluderte med "menstruasjon" som diagnose, da var det bare å ta hatten og gå...


(Bilde fra NRK nyhetene 8 mars 2017)

Jeg lå i sengen og gråt... Ingen trodde meg, alle avfeide meg, for alle rundt meg som ikke så meg på de forferdelige dagene måtte vel ikke tro meg?  Da legen skrev meg ut lå jeg sammenkrøllet i sykesengen, nesten ute av stand til å prate pga smerter, to sykepleiere hadde akkurat hjulpet meg på do, og ikke turt å la meg sitte der alene i tilfelle jeg kom til å besvime. Jeg ba pent om å få en drosje hjem (25 min kjøretur), legen bare smilte til meg og pekte i retning av togstasjonen og informerte meg om at det bare var 5 minutter å gå...

Med halen mellom bena kom jeg meg til slutt hjem, og depresjonen tok en seiersdans i hodet mitt.... Hadde jeg så lav smerteterskel? Var jeg så svak? Kanskje jeg er psykisk syk allikevel?

Etter en lang periode i mørke gikk det opp et stort lys for meg... Disse grusomme smertene fulgte syklusen min! For smertene var der ofte, men de smerteanfallene som gjorde at jeg kastet opp, besvimte og ikke var istand til å prate, de kom alltid de første dagene ved menstruasjon. Alt fra 2-4 dager i helvete. Så ja, det var menstruasjonssmerter kanskje, men jeg begynte å nekte å innse at dette var normalt! Hvordan fungerer andre kvinner i utdanning, jobb, og som mødre om dette er normalt?

Med hjelp av en ny fastlege fikk jeg i november 2010 endelig denne kikkhullsoperasjonen... Da jeg våknet fra narkosen fikk jeg snakke med kirurgen. "Det er ikke rart du har hatt vondt disse åra, vi har fjernet endel endometriose i buken din." Først var jeg lettet over å få bekreftet at jeg ikke lagde disse smertene selv, men! Hæ?? Endo-hvafornoe?!

Endometriose! En kvinnesykdom det finnes svært lite informasjon om her i landet... Er ikke det rart, når så mange som 1 av 10 kvinner har det? Er ikke det rart når endometriose alene står bak ca. 40% av tilfellene av ufrivillig barnløshet? En sykdom som kan lenke kvinner fast til sengene sine med sterke smertestillende som eneste hjelp, en sykdom som kan frarøve deg drømmen om å bære frem ditt eget barn og bli mamma, en sykdom som kan føre til så mye sammenvoksninger innvendig at du må igjennom flere operasjoner og leve med kroniske smerter, en sykdom som gjør at du ikke alltid klarer å fullføre studie, møte opp på jobb, være med på skoleavslutning +++ Det finnes ingen kur! Man kan dytte i seg hormoner for å PRØVE å holde det i sjakk, man kan fjerne livmora og HÅPE at endovevet ikke har festet seg andre steder, for da kan man nemlig ha kastrert seg for ingen nytte..


ENDOMETRIOSE RAMMER CA 176 MILLIONER KVINNER PÅ VERDENSBASIS! Ingen snakker om det, de færreste her i landet vet hva det er, og det finnes INGEN kur mot det!

Jeg har fortalt dere min historie, min historie med 3 år fra plagene startet til jeg fikk diagnosen, men vet du hva? Det er ingenting! Det tar i gjennomsnitt 7 år å få diagnosen her i landet! SYV ÅR med hånlige blikk, venner og kollegaer som setter spørsmålstegn rundt hvor syk du egentlig er, arbeidsgivere som oppgitt tar imot nye sykemeldinger, familie som ikke forstår hvorfor du ikke kan delta på alt, henvisninger til psykologer, og selv må du leve i en usikkerhet på om det er hodet ditt eller kroppen din det er noe galt med....

At kvinnesykdommer som endometriose blir mer allmennkjent, forsket på, og prioritert er ett av mine ønsker for fremtiden, og den saken jeg ønsker å ta opp på en dag som dette. Jeg vil oppfordre deg til å Google sykdommen, og hjelpe meg og mine endosøstre med å spre ordet og øke kunnskapen. 

Takk <3

Gratulerer med kvinnedagen alle dere sterke kvinner der ute!

#endowarrior #endothepain #endosister #kvinnedagen #endometriose

4 kommentarer

alexandrabaerheim

08.03.2017 kl.21:50

Likte godt innlegget ditt! :)

Gjerne bli med på konkurransen jeg har på bloggen. Du kan vinne et øyenskyggepalett og sendes dirkete hjem til deg :)

Helene Kovac

10.03.2017 kl.21:27

alexandrabaerheim: Tusen takk :)

Cecilie Isabella

11.03.2017 kl.19:26

TAKK for at du deler din historie ! SÅ viktig at dette kommer frem. For meg tok det 13 år å få riktig diagnose <3

Fortsett å kjempe - #endosistersunite

- norwegian_endofighter

Helene Kovac

11.03.2017 kl.20:27

Cecilie Isabella: TAKK for at du leser, kjære deg! <3 13 år!? Kjære vene.. Jeg har ikke ord! Nettopp derfor må vi dele, kjempe, og stå sammen om at endometriose blir mer allmenkjent.
Stor, god klem fra en endosøster til en annen <3

Skriv en ny kommentar



Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com




hits ♡ Design av Tonjemt ♡