EMOSJONELT VRAK


Hei hei :)

Her har huset stått på hodet de siste dagene med tanke på barnehagestart. Det har vært mye som skulle handles inn og ikke minst merkes med navn. Det er jammen mye som skal på plass før barnehagestart, og det er vel nå jeg kan begynne å skjønne hvorfor folk sier det er dyrt å ha barn :P Vaskemaskinen har gått 24/7, lister er skrevet og sakte men sikkert har det ene etter det andre blitt krysset av. Nå håper jeg og tror at alt er på stell, og klappet og klart for at mini skal ha alt han trenger og enda mer til sin nye tilværelse som barnehagegutt <3 

En ting er jo å være forberedt når det gjelder alt av utstyr, men hva med det emosjonelle oppi det hele da? Ohhh lord, så slitsomt psykisk å konstant kjempe mot tårene når du innser at den lille babyen din, plutselig er blitt så stor og skal inn i den store, skumle verden. Han skal ha sin egen hverdag, helt uten mamma og pappa... Seriøst, jeg dør litt inni meg! Når ble han så stor egentlig!? I halvannet år har vi to delt stort sett hver eneste dag sammen, og nå er det plutselig over. Jeg skal ha min hverdag på jobb, og han skal ha sin hverdag i barnehagen. Det kommer helt sikkert til å bli veldig bra, jeg må bare komme meg over kneika ;) 

Uansett da, så tror jeg kanskje det er normalt? At man blir litt emosjonelt vrak altså.. Eller? Dere som har gjort dette før, vær så snill å si at jeg ikke er helt unormal her jeg sitter å tørker snørr og tårer, og føler meg ensom, tom og smådeprimert? Å være mamma er ganske utfordrende ass... Slitsomt og fantastisk! 

Nei, det får bli et kort og så som så innlegg dette. Jeg klarer snart ikke se skjermen igjennom disse sikkert kjempeteite, men veldig ekte tårene. Lover å komme sterkere og mindre emosjonell tilbake i neste innlegg  <3 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar



Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com




hits ♡ Design av Tonjemt ♡