NÅR BARNE-TV BLIR TORTUR


God kveld :)

I mange år har ulike torturmetoder blitt brukt for å få folk til å tyste på sin side. Sett på ÈN eneste episode av Vennebyen, og jeg forteller deg hva som helst!

Er det én ting som er helt sikkert når det gjelder å inntre rollen som småbarnsforelder, så er det at man møter stadig nye overraskelser og utfordringer, uansett hvor forberedt du trodde du var ;) Det gjelder så klart alt mulig rart, og da fra små bagateller til store utfordringer i hverdagen. En ting som overrasket meg, og som jeg ikke var forberedt på what so ever, var hvor sykt mange ganger jeg må se de samme tegnefilmene om og om og om og om og om igjen...... Jaaa, en bagatell, men er sykt irriterende en! :P 

Jeg er så drittlei Daniel Tiger og befolkningen i Vennebyen at jeg spyr, og det er like før Brannmann Sam får seg en real runde med brannslukningsapparet også! Lucas elsker jo disse seriene. Sa jeg elsker? Jeg mener ELSKER! Han kan se på dette 24/7 hvis han hadde fått lov han, og jeg prøver så godt jeg kan å veksle litt ofte på hva han får se på for min egen del, for å rett og slett beholde forstanden :P I dag er en sånn dag der jeg synes Brannmann Sam egentlig bare kan ta seg en bolle, og jeg er redd for å være ufin mot Apa, Elfi, og Jumpy når gjengen fra Vennebyen skal besøke et arrangement i nærheten her i septemper. :P

Neida, det er ikke så gæli.. Men lei, det er jeg! Jeg gleder meg til mini får en ny seriefavoritt kjenner jeg. Jeg kan alle episodene utenatt, og går hele dagen å synger på plagsomme, pedagogisk riktige Daniel Tiger-sanger som suger seg fast i hjernebarken som en flått. Ikke hørt på Daniel Tiger sine sanger? Her er et eksempel på en sang som har surra rundt oppe i hodet mitt de siste ukene: 

"Når du må en tur på doen, stopp og gjør det du må! Spyl og vask også kan du gå." Jada, denne går jeg å traller på fra morgen til kveld. Plagsomt? Neiiida.. Sangene er egentlig bare ord som blir sunget, for at det skal feste seg på hjernen. For det er jo viktige ting innimellom, og bra er det at det fester seg. Men det er jo ikke så rart at ting fester seg på hjernen når én "sang", altså den samme setningen synges om og om og om og om og om igjen hundre tusen ganger iløpet av én episode på 15 min, sant? :P

Oh my God.. Flere som kjenner seg igjen eller? :P

Følg meg på facebook HER.

 

ENDELIG FERDIG!


Hei og god formiddag :)

Det er litt over et år siden vi flyttet inn i huset vårt nå, og er det en ting jeg har lært meg, så er det at det tar litt tid å "bo seg inn". Ikke minst tar det tid å dekorere og møblere hele huset, spesielt når økonomien med foreldrepenger og senere kontantstøtte har gitt lite rom for shopping av møbler. Fy søren så dyrt møbler egentlig er! Jeg har en handleliste langt som et vondt år, som jeg gleder meg som en unge til å sette igang med når inntekten min stabiliserer seg utpå høsten.  Det skal bli godt :) De som kjenner meg vet at min store svakhet er interiør, så du kan jo bare tenke deg hvor ille jeg gleder meg til å sette meg ned og tenke at NÅ er huset vårt ferdig, og være fornøyd ;) 
PS: @helenekovac på instagram for de som vil se mer interiør :) 

Uansett da, så fikk vi gjort ferdig gjesterommet vårt i forrige uke. For meg som får mark av at ting er halvferdig, var det helt sinnsykt deilig! Jeg har ikke orka å ha døra inn dit oppe engang, for det har liksom bare blitt et sånt lager-rom helt til nå. Det er en ting jeg savner i dette huset, og det er en bod! Kjære vene så mye greier man har som man gjerne skulle hatt mulighet til å sette bort bak lukkede dører, men samtidig ha lett tilgang til fordi man må bruke det, eller man trenger det plutselig igjen. Men en bod til oppbevaring må da vel være mulig å få ordnet på et vis? Alt koster penger, men kanskje det blir en bod på meg på senhøsten? :)

Et par bilder av gjesterommet vårt:

ER KVINNESYKDOMMER LIKE NEDPRIORITERT SOM JEG TROR?


Okay, da fyrer vi løs med et tema som engasjerer meg da. Et tema som kanskje ikke er for alle, men jeg synes det er så helsikkes mye mer tabu enn det burde være i 2017. I 2017 skal man være så åpen, og alt er liksom normalt, og alt er liksom akseptabelt, men mensen og kvinnesykdommer det skal vi liksom ikke snakke så høyt om. Eller, jo det er akseptert og ok å prate om det tror jeg? Men det blir jo ikke prata om! Det er kanskje det som er problemet mitt med saken? 

Jeg har tidligere skrevet et innlegg i anledning kvinnedagen som jeg kalte ENDO-FAEN (link nederst i innlegget). Endo for endometriose. En drittsykdom som jeg ikke unner noen, men som så mye som 1 av 10 kvinner har, og de fleste leger vet lite om, eller er feilinformert. Hvordan er det mulig? Sykdommer som har å gjøre med kvinners kjønnsorganer står vel ikke høyest på prioriteringslista da? 


Uansett, jeg skal snakke om mensen og endometriose! Jeg håper verden har kommet litt lenger hva kommer til informasjon om denne månedlige plagen enn da jeg fikk det for første gang i 2001. Jeg visste jo hva mensen var selvom jeg bare var elleve år, og jeg var godt forberedt trodde jeg. Men ikke pokkern om jeg var forberedt på hvor helt sinnsykt vondt det var! Det hadde jeg aldri lest noe sted, eller blitt fortalt av noen. Ja, så klart leste jeg om at det kunne være litt ubehag i magen og ryggen, litt murringer som det heter. Men dette var ikke murringer! Dette kjentes mer ut som om jeg skulle revne innvending, som om magen min var full av piggtråd, og mens jeg lå i fosterstilling i senga mi ute av stand til å snakke pga smerter var jeg sikker på jeg skulle dø. 

Skulle jeg leve med disse forferdelige smertene hver eneste gang jeg hadde mensen? Dessverre, så ja... Jeg var hos leger som sa at det var helt normalt å ha litt vondt når man hadde mensen, og det måtte jeg liksom bare tåle. Jeg følte ingen tok meg på alvor når jeg prøvde å fortelle hvor helt sinnsyke smerter jeg hadde. Etter endel legebesøk fikk jeg p-piller når jeg var 12 år. Ikke for å bruke som prevensjon, men fordi legen sa hormonene kunne hjelpe litt på smertene. Heldigvis så gjorde det det, og p-pillene fikk meg nesten helt smertefri gjennom noen år. Ingen fortalte meg hvorfor hormonene hjalp, og når jeg ser tilbake så tenker jeg jo at når en ung jente må ha hormoner for at kroppen hennes skal fungere mer normalt under syklusen, så er vel dette en klar indikasjon på at noe ikke er helt som det skal?

Plutselig som 18-åring smalt det til igjen. Mensen var helvete, hver måned var jeg på sykehuset pga smerteanfall. Jeg kastet opp og besvimte av smerter, men allikevel tok ingen tok meg på alvor.. Jeg ble sendt til psykolog av en lege som mente jeg var skadet psykisk av en tøff barndom. Han hadde jo ikke peiling... Etter en lang og hard kamp fikk jeg endelig en kikkhullsoperasjon som bekreftet at jeg hadde noe som heter endometriose. En sykdom som kan forårsake helt sinnsyke smerter for den som har det. Endometriose er veldig enkelt forklart blodcyster som blør samtidig som man har mensen, forårsaker en slags betennelsestilstand i kroppen, og kan føre til sammenvoksninger mellom organer. Det var lite en psykolog kunne gjøre med dette, kan du tru! Jeg skal ikke gå så mye inn i detalj på hva selve sykdommen går ut på akkurat nå, det kan du lese om i innlegget jeg linker til nederst.


Endometriose opptrer svært forskjellig fra kvinne til kvinne. Noen vet ikke at de har det, men oppdager det tilfeldig hvis de utredes for ufrivillig barnløshet eller smerter ved samleie, noen har helt vanvittige blødninger ved menstruasjon og/eller har svært lavt energinivå, noen har smerter under mensen og eggløsning, mens andre kan ha smerter store deler av syklusen, eller hver eneste dag. Visste du at noen kvinner blir behandlet ved smerteklinikker på sykehusene rundt i landet? Visste du at noen må gå på morfin hver eneste dag for å komme seg igjennom hverdagen? Visste du at man ikke trenger å være 30+ for å ha endometriose, men at endometriose kan opptre i alle aldre, også hos unge jenter? Visste du at 1 av 10 kvinner har alle, eller noen av disse plagene? Synes du det er ok at kvinnesykdommer som blant annet endometriose ikke prates om, blir synliggjort eller prioritert på noen som helst måte? Jeg synes ikke det, og velger derfor å være åpen om det, og skrive om det. Forhåpentligvis så vil jeg bli møtt med en forståelse for hva jeg og så mange andre sliter med en vakker dag fordi at endometriose er allmennkjent. Kanskje jeg skal få slippe å høre, "Hæ? Endo-hvaforno?" (til og med av helsepersonell) Når jeg forteller om hva som plager meg.

Uansett da, så vil jeg at du skal vite at mensen skal ikke føles ut som om du dør hver måned, og du skal heller ikke føle at du blør ihjel. Har du smerter som hemmer deg fra å gjøre hverdagslige ting, eller blødninger som gjør at du må bruke tampong, nattbind og tena lady samtidig for å ikke blø igjennom alt som er iløpet av ti minutter, så er ikke dette normalt, og du bør oppsøke lege. Om legen ikke tar deg på alvor, be om hjelp til å stå i stormen av en god venn eller et familiemedlem, og slåss! Husk at det er du som kjenner kroppen din best, og kjenner du at noe ikke er som det skal, så ikke gi deg! Dersom du tror du har endometriose kan du gå inn på endometrioseforeningen sine sider, klikke deg inn på symptomlisten HER, printe ut, og ta med til legen. 

Del så mye du orker, spre ordet og sett lys på sykdommen, så kanskje, bare kanskje noen gidder å prøve å finne en kur en dag. Takk <3 

Som lovet linker jeg til det første innlegget mitt om endometriose og min historie HER.

PS! Side2 postet nylig et innlegg om endometriose. Det kan du lese HER. Åh, sånn som det varmer hjertet mitt når flere er med på å spre ordet! Takk #side2 !

Takk for at du leste.

ENDO-FAEN!


Smertene spiste meg opp, kiloene raste av, angsten for hva som var galt med meg vokste seg større og større for hver bidige dag. Hva var galt med meg? Som først nevnt "smertene spiste meg opp", for de gjorde faktisk det! Den friske, sunne jenta med helt normal vekt ble plutselig offer for ubeskrivelige smerter, og utmattelse av en annen verden...

Jeg gikk til legen, legen sendte meg til undersøkelser, jeg dro på undersøkelsen, og legen ringte meg for å fortelle meg at det ikke ble gjort noen funn. Imellom undersøkelsen og svaret fra legen var det veldig ofte et sykehusopphold på 3-5 dager også. Iløpet av disse sykehusoppholdene ble jeg vant med leger som mente jeg hadde spisevegring, leger som brukte en tøff barndom imot meg ved å kalle meg preget og dermed psykisk syk, jeg ble skremt vettet av da en mente han trodde jeg hadde livmorhalskreft osv... Etter å ha gått denne runddansen i hva som føltes som votter og vintre, fikk jeg til slutt beskjed av fastlegen min om å "slutte å tulle".... "Du er jo ikke syk! Du får ikke en sykemelding til av meg. Her er en liste over psykologer i området, lag en avtale med en av de. Kroppen din er det ikke noe feil med, dette er psykisk!"

Var jeg psykisk syk? Etter to år, og så mye undersøkelser uten funn... Var jeg virkelig så psykisk syk at jeg lagde disse grusomme magesmertene inne i mitt eget hode?! Var jeg seriøst så syk?!

Jeg oppsøkte en fantastisk psykiatrisk sykepleier og brukte mye tid hos henne... Planene mine om påbyggingsår og sykepleiestudie ble lagt på is. Jeg var mer på sykehus eller hjemme i senga enn jeg var på skolen, så å jobbe mot en fremtid med utdanning og russetid som førstepri ble vanskelig. Denne fantastiske dama som skulle hjelpe meg å bearbeide ting fra barndommen konkluderte til slutt med at jeg absolutt ikke var psykisk syk! En stor lettelse for meg, men hva var det da?!

Jeg ble nok en gang hasteinnlagt 17 mai 2010 med sterke magesmerter, iført bunaden ankom jeg akuttmottaket på sykehuset. Etter hundre spørsmål, og hundre undersøkelser ser legen hånlig på meg og sier "jaha, så du har mensen.....? Menstruasjonssmerter er helt vanlig og noe alle kvinner opplever i større eller mindre grad!" Han ga meg smertestillende og skrev meg ut. Kikkhullsoperasjonen jeg ble lovet tidligere den dagen ble avlyst da jeg ikke var noe hastetilfelle. (jeg hadde jo tross alt levd med dette i 2,5 år på dette tidspunktet, så hva gjør vel 2,5 år til mener jeg.....?) Og når legen konkluderte med "menstruasjon" som diagnose, da var det bare å ta hatten og gå...


(Bilde fra NRK nyhetene 8 mars 2017)

Jeg lå i sengen og gråt... Ingen trodde meg, alle avfeide meg, for alle rundt meg som ikke så meg på de forferdelige dagene måtte vel ikke tro meg?  Da legen skrev meg ut lå jeg sammenkrøllet i sykesengen, nesten ute av stand til å prate pga smerter, to sykepleiere hadde akkurat hjulpet meg på do, og ikke turt å la meg sitte der alene i tilfelle jeg kom til å besvime. Jeg ba pent om å få en drosje hjem (25 min kjøretur), legen bare smilte til meg og pekte i retning av togstasjonen og informerte meg om at det bare var 5 minutter å gå...

Med halen mellom bena kom jeg meg til slutt hjem, og depresjonen tok en seiersdans i hodet mitt.... Hadde jeg så lav smerteterskel? Var jeg så svak? Kanskje jeg er psykisk syk allikevel?

Etter en lang periode i mørke gikk det opp et stort lys for meg... Disse grusomme smertene fulgte syklusen min! For smertene var der ofte, men de smerteanfallene som gjorde at jeg kastet opp, besvimte og ikke var istand til å prate, de kom alltid de første dagene ved menstruasjon. Alt fra 2-4 dager i helvete. Så ja, det var menstruasjonssmerter kanskje, men jeg begynte å nekte å innse at dette var normalt! Hvordan fungerer andre kvinner i utdanning, jobb, og som mødre om dette er normalt?

Med hjelp av en ny fastlege fikk jeg i november 2010 endelig denne kikkhullsoperasjonen... Da jeg våknet fra narkosen fikk jeg snakke med kirurgen. "Det er ikke rart du har hatt vondt disse åra, vi har fjernet endel endometriose i buken din." Først var jeg lettet over å få bekreftet at jeg ikke lagde disse smertene selv, men! Hæ?? Endo-hvafornoe?!

Endometriose! En kvinnesykdom det finnes svært lite informasjon om her i landet... Er ikke det rart, når så mange som 1 av 10 kvinner har det? Er ikke det rart når endometriose alene står bak ca. 40% av tilfellene av ufrivillig barnløshet? En sykdom som kan lenke kvinner fast til sengene sine med sterke smertestillende som eneste hjelp, en sykdom som kan frarøve deg drømmen om å bære frem ditt eget barn og bli mamma, en sykdom som kan føre til så mye sammenvoksninger innvendig at du må igjennom flere operasjoner og leve med kroniske smerter, en sykdom som gjør at du ikke alltid klarer å fullføre studie, møte opp på jobb, være med på skoleavslutning +++ Det finnes ingen kur! Man kan dytte i seg hormoner for å PRØVE å holde det i sjakk, man kan fjerne livmora og HÅPE at endovevet ikke har festet seg andre steder, for da kan man nemlig ha kastrert seg for ingen nytte..


ENDOMETRIOSE RAMMER CA 176 MILLIONER KVINNER PÅ VERDENSBASIS! Ingen snakker om det, de færreste her i landet vet hva det er, og det finnes INGEN kur mot det!

Jeg har fortalt dere min historie, min historie med 3 år fra plagene startet til jeg fikk diagnosen, men vet du hva? Det er ingenting! Det tar i gjennomsnitt 7 år å få diagnosen her i landet! SYV ÅR med hånlige blikk, venner og kollegaer som setter spørsmålstegn rundt hvor syk du egentlig er, arbeidsgivere som oppgitt tar imot nye sykemeldinger, familie som ikke forstår hvorfor du ikke kan delta på alt, henvisninger til psykologer, og selv må du leve i en usikkerhet på om det er hodet ditt eller kroppen din det er noe galt med....

At kvinnesykdommer som endometriose blir mer allmennkjent, forsket på, og prioritert er ett av mine ønsker for fremtiden, og den saken jeg ønsker å ta opp på en dag som dette. Jeg vil oppfordre deg til å Google sykdommen, og hjelpe meg og mine endosøstre med å spre ordet og øke kunnskapen. 

Takk <3

Gratulerer med kvinnedagen alle dere sterke kvinner der ute!

#endowarrior #endothepain #endosister #kvinnedagen #endometriose

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » April 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits