Du skal bli pappa!


God dag flotte folk!

Skal vi prate litt om første trimester igjen da? Disse tre månedene som man gjør alt man kan for å ikke avsløre for omverden at man er gravid, er vel kanskje den tiden man har størt behov for å prate med folk? Takk Gud for internett, og anonymforum sier jeg bare! Uansett! Jeg vil som nevnt i forrige første trimester  innlegg skrive om én "fase" av gangen, da det er så fryktelig mye som skjer.
Forrige innlegg kan leses her!

Fase 2. Slippe "Du skal bli pappa" -bomba!

Så.... Da hadde jeg etter mange positive graviditetstester endelig skjønt at jeg faktisk var gravid, to av venninnene mine hadde fått snap av testene, da gjenstod det bare å fortelle Thomas!

Jeg skriver dette innlegget sammen med min bedre halvdel, for å få med så mye som mulig! I en sånn sjokkfase er det lett å glemme alt som ble sagt, og gjort, så her får vi bare slå oss sammen for å huske!

Tidlig morgen 29 mai 2015:

Thomas forteller at han lå i senga og spilte Candy Crush på mobilen, når han plutselig hører latter fra badet etterfulgt av et litt forsiktig "Oi...." Han roper inn til meg for å høre hva det er fornoe. Jeg husker jeg ikke klarte å svare... Jeg bare lo! Jeg tror kanskje jeg var inne i en litt sånn psykotisk greie akkurat da? Det føltes iallfall sånn. Jeg var inne i en boble, og hørte vagt langt borte at han ropte på meg igjen. Boble ja! Se der! Preggisbobla starta allerede da!

Jeg tok med meg den ene testen, den strimmelen som viste to streker. Jeg gjemte den bak ryggen, og satte meg ned ved siden av han i senga. Han så forundret på meg, og lurte på hva i alle dager som var galt med meg! Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, jeg hadde jo ikke akkurat hatt tid til å planlegge hvordan jeg skulle fortelle han verdens største nyhet! Jeg fikk litt småpanikk over det også oppi alt sammen, og begynte å le igjen! "Du er rar...." sier han og går tilbake i Candy Crush-modus!

Jeg gir opp å desperat prøve å komme på en bra, morsom eller fin måte å fortelle han at jeg er gravid på, og helt uten å tenke meg om sier jeg "Du... De hadde ikke vett på seg til å vente til økonomien var litt bedre, disse svømmerne dine" Dette foregår rett etterpå i hodet mitt: "Hææææ!? Herregud Helene! *klaske seg i panna* Hva var det du sa nå...? Hva er det for en måte å fortelle noen verdens største nyhet på da...? Redd deg inn NÅ!" I småpanikk, tok jeg raskt frem testen, og sa "jeg er gravid!"

Dette foregår sekunder etter i hodet til Thomas:
"Hæ? Hvordan skjedde det? Eller... jeg vet jo det, men... Har ikke legene sagt til Helene at det kunne være vanskelig å bli gravid? Det var jo ikke vanskelig! Oi... Shit! Jeg skal bli pappa! Det er rått! Jeg håper det er en gutt! Hvis det er jente må jeg gå opp til jegerprøven og kjøpe meg gevær! Svømmerne mine er awesome! Fy, så glad jeg er for at jeg kjøpte leilighet! Hva trenger vi? Jeg gleder meg til å fortelle Stian!"

Mens vi gjennomgikk et tankekaos uten like i hvert vårt hode, husker jeg vi bare stirra på hverandre! Jeg husker Thomas smilte, selvom jeg så et snev av frykt i øynene hans! Vi klemte hverandre lenge, uten å si noe. Vi var vel litt redde, men samtidig veldig glade begge to!



Jeg er iallfall evig takknemlig for at det er akkurat han her som er pappaen til babyen i magen min!

Jeg har forstått i etterkant at det ikke var så viktig akkurat hva jeg sa, og at det ikke er et fasitsvar på hvilken måte som er "rikitg" å fortelle en så stor nyhet på! Men! Jeg er supernysgjerrig på hvordan du slapp bomba/dama slapp bomba! Kult om du skriver om det i kommentarfeltet!

O´store hemmelighet!


I dag tenkte jeg å snakke om det de aller fleste liker å holde hemmelig i hele 3 måneder! Nemlig første trimester i graviditeten! Jeg var igjennom så mange forskjellige faser innenfor disse tre månedene, at jeg vil dele det opp i flere innlegg og gå nøye innpå hver enkelt fase trinn for trinn!

Fase 1: Sjokkfasen!

Jeg tror at uansett om graviditeten var planlagt eller ikke, så får den vordende moren et snev av sjokk når det plutselig lyser to streker eller et kryss imot henne på tissepinnen! Jeg tror den vordende mor ofte reagerer slik som jeg selv gjorde. Altså med en ny test! Jeg har vel kanskje aldri tissa så mange ganger iøpet av veldig kort tid som etter den første positive testen! Hver dråpe telte! Selvom det var helt tydelig at det var to streker på både test nummer en og to, valgte jeg å holde tett, og heller ta enda en ny en morgenen etter. Jeg planla å tisse i et plastikkglass denne gangen, for å slippe å vrenge blæra for andre dag på rad.

Dag to kom, og jeg rigget meg til på badet! Teststrimlene lå linet opp, og plastikkglasset stod klart! Jeg gjorde mitt fornødne, dyppa en test oppi, la den fra meg og pusset tennene for å få tiden til å gå. Tankene gikk i spinn...

"Herreguuuud, tenk om de testene i går faktisk var positive a! Tenk om denne her er positiv a! Tenk om det er sant! Tenk om Thomas ikke blir glad! Kommer jeg til å være glad? Ja, jeg tror vi kommer til å være glade begge to jeg! Men! Hva med familien? Blir de glad? Hva med økonomien? Det er dyrt å ha barn! Jeg var jo på grisefylla for litt siden, tenk om jeg har gitt barnet mitt hjerneskade! Herregud, jeg har jo ikke fast jobb! Tenk så koselig a! En liten mini-me, eller mini-Thomas! Så kult å ha en liten en å ta med på fotballkamper! Kommer jeg til å bli en god mor? Tenk om jeg suger på å være mamma a! Shit! Nå kan jeg ikke være B-menneske lenger, og jeg må slutte å snuse! Men testene i går var sikkert falsk-positive!"



Jeg snur meg mot testen! Den er positiv! Jeg smiler, og ler litt nervøst! I gårsdagens fornektelse dro jeg på apoteket og kjøpte en digital test, og jeg bestemte meg for at nå var tiden kommet for å dype 179 kr i min egen urin! Har du forresten tenkt over det? Alle de pengene du bruker på tester.. Du pisser på pengene dine! Sykt.... Anyways, jeg tok å dyppet denne fancy, dyre, digitale testen i tisseglasset mitt da... Et timeglass dukket opp på skjermen... Tiden går, og tankekjøret starter igjen.... Herregud så lang tid det tar, før det plutselig står "Gravid" svart på hvitt i den digitale skjermen! I tillegg er testen så fancy at det under stod "2-3", altså at det er ca 2-3 uker siden jeg ble gravid.

Jeg trodde fortsatt ikke helt på det! Jeg måtte bare ta en siste test, bare for å være helt sikker liksom.....

Fire teststrimler, og en digitaltest senere var svaret altså klart! Jeg skulle bli mamma! Jeg! Jeg!?  Iløpet av noen minutter gikk livet mitt i reprise, og jeg tror kanskje jeg kan sammenligne det med en sånn nær døden opplevelse! Jeg tenkte på meg selv! Jeg tenkte på Thomas! Jeg tenkte på at det vokser et menneske inne i magen min! Sønnen min eller dattera mi! Jeg tenkte at jeg kom til å dø hvis det var fler enn én! Jeg tenkte på alt som kunne gå galt, og bekymringene skylte over meg som en tsunami!



Jeg har vært livredd for at jeg ikke kunne bli gravid pga endometriose, men nå var jeg altså det! Jeg var i sjokk, lykkerus, og alt på en gang! Det tok lang tid før sjokket dempet seg, men én ting er helt sikkert! Jeg var mamma allerede fra dag én, eller to da, siden jeg ikke trodde på det dag en!

 

Nå gjenstod neste steg! Å fortelle Thomas at han skal bli pappa! .....etter å først ha snappet bilde av testene til to av mine beste venninner selvfølgelig!

 

To be continued!

 

PS: Jeg vil takke dere så utrolig mye for alle tilbakemeldinger, støtte, og delinger av gårsdagens innlegg! Jeg er helt overveldet over responsen, og evig takknemlig for at så mange støtter at jeg sier noe om saken. En sak som jeg personlig brenner enormt for! Så kjære dere! Tusen tusen takk!

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Mars 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits