SIPPEGURI PÅ HORMONKJØRET


Fy søren. Du veit du er hormonell når du står og gråter, fordi du ser andre foreldre følger de spente førsteklassingene sine til første skoledag da eller? Sa jeg gråter? Jeg mente hylgriner! Hællemåne! Ble ikke noe bedre av å klikke seg inn på Facebook å se alle bildene av venner og bekjente sine barn som har sin første dag på skolen i dag. Har de virkelig blitt så store alt!? Begynte å grine når jeg tenkte på hvor fort jeg kommer til å synes tiden går med mine egne, når jeg synes tiden har flydd avgårde med andres barn! Hormoner i kombinasjon med en litt vanskelig barnehagestart er skikkelig dårlig kombo, rett og slett!

Det verste er at jeg er mye mer hormonell etter fødsel, enn jeg er under graviditeten. Eller, jeg var iallfall det når jeg fikk Lucas. Så nærtagen, sårbar og hormonell gleder jeg meg ikke akkurat til å bli igjen :P Da er det bare å gå på tå rundt meg og passe på alt man sier og gjør! Stakkars disse gutta som må dele hus med meg :P Satser på en smoothere overgang denne gang! Hehe ;)

Nei, i dag har det vært litt vel mye grining synes jeg.. Jeg hadde lyst til å begynne å grine når Lucas stod opp før klokka hadde bikka halv seks, jeg begynte å grine når Thomas var morgengretten, jeg gråt når jeg så førsteklassinger på vei til skolen, jeg gråt når jeg leverte Lucas i barnehagen, jeg gråt når jeg så hvor mye klesvask jeg har, jeg gråt av noe på tv, jeg gråt av en snap i sta... Nei, jeg gråter av ALT i dag tydeligvis...... Så mye grining før klokka tolv på formiddagen, kan ikke være sunt :P

Men uansett.. Mini og jeg har vært hos min mor i helgen, og da har blogg blitt prioritert bort til fordel for jobbing og litt tid med familien min. Det regner jeg med det finnes forståelse for fra deg, min snille, gode leser :) Kryss i taket for at arbeidshelgen gikk bra! Bekkenet holdt seg på plass, og jeg slapp å gå på kne foran sykepleieren "min" og trygle om smertestillende, og det er jammen mer enn jeg noen gang hadde forventa på tampen av svangerskapsuke 18! Er det nå jeg skal si "halleluja"? :) Takk gud for at alle svangerskap er forskjellige! 

Nå er det bare en liten uke igjen til vi skal få se hvem som bor i denne gigantiske magen, og jeg er så spent! Hun ene kollegaen min mente bestemt på at inni den store magen der, der måtte det da være to! Haha.. Vi får se om en uke. Måtte denne uka suse avgårde i en helsikkes fart!

Nei, nå skal jeg se å grine meg ferdig, og prøve og få vært litt effektiv i heimen før lille tornado kommer hjem fra barnehagen <3 

Håper du har hatt en fin helg :)

 

STOLER PÅ JORDMORA


God kveld i stuggu :)

Så har man vært på første time hos jordmor, og endelig har jeg fått bekreftet at det i det minste er noen som lever inni der. Hurra, det er ikke innbilt svangerskap! :) Like magisk som første gang å få høre hjertelyden til babyen! Det synes jeg er veldig spesielt, og for meg som ikke har kjent bevegelser enda, og ikke vært på noen ultralyd, så er jo dette første livstegn <3 

Jeg ytret min bittelille bekymring over den store magen til jordmora mi, og sa forsiktig at jeg lurte litt på om det kunne være to inni der... Jeg hadde samme jordmor når jeg gikk med Lucas, og hun husket hvor stor jeg ble med han og var enig når jeg sa at jeg kunne minnes å være like stor som jeg er nå, når jeg nærmet meg uke 30 med kommende storebror. Hun flira litt av meg, men sa at jeg var ikke den første annengangsfødende som hadde sagt dette til henne og vært småbekymra. Etter å ha kjent på magen og hørt etter hjertelyd, sa hun at hun trodde nok det bare var én inni magehula. Det var den bekreftelsen jeg trengte :P Hun sa hun trodde det var én, så jeg velger å stole på min flotte jordmor! Hun skal nok få høre det, om ultralyden viser noe annet ;)

Guri, så spent jeg er på den ultralyden! Jeg tror nok innerst inne det bare er én mageboer, men er det en han eller en hun? Jeg er sååå spent! Jeg har drømt så mange ganger før jeg ble gravid at jeg fødte ei jente, så jeg har liksom vært bombesikker på det. Jeg har også litt typisk "jentemage" synes jeg, med litt ekstra å ta i på hoftene og at jeg genrelt er større i kroppen på en måte. Men det skal også sies at jeg hadde jo litt ekstra fra før denne gangen da, så det er neimen ikke så godt å si om disse lovehandlesene er grunnet graviditet eller latskap... :P  Men ja, jeg har vært bombesikker på jente, men så hadde babyen akkurat samme hjerterytme som Lucas hadde, og da ble jeg brått usikker da.. De sier jo det er forskjell på jente og gutt der også. Jeg veit ikke jeg altså.. Kan det ikke bare bli 28 august snart daaaaa? :P #UTÅLMODIG 

Lurer forresten litt på om jeg skal begynne med sånn uke til uke oppdatering igjen, som jeg gjørde sist? Er det noen interesse for det? :)

Ønsker deg en super kveld :)

DOBBEL LYKKE??


Okay, jeg må bare få ut en liten bekymring jeg har! Eller, kan jeg kalle det en bekymring? Nei, det blir feil! Dobbel glede, men dobbelt så mye jobb også, og jeg som synes det har vært slitsomt med én! Haha.. Jeg vet ikke om det er to stykker inni denne enorme kula, men jeg begynner å få seriøst noia for at jeg ikke har vært på noe tidlig ultralyd denne gangen, for seriøst... Jeg er svær allerede nå! Jeg er straks 17 uker på vei, og jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at magen nå er på størrelse som rundt da jeg var i uke 29-30 med Lucas. Rart jeg har mine tanker om at det er mer enn én inni der eller?

Jeg slenger med en snap jeg sendte tidligere i uka, bare så dere får se litt hva jeg mener! (Ja, tante. Jeg har snikfotografert meg selv på badet ditt)

Jeg husker alle synes jeg var så svær med Lucas, og gud veit hvor mange som spurte meg om jeg var helt sikker på det bare var en inni der, eller som spurte om jeg ikke snart hadde tenkt til å føde, når jeg enda hadde tre måneder igjen til termin :P For ja, jeg var svær, så hvordan skal det ende denne gangen da, når jeg er så stor allerede nå? Lille meg på 159 cm, kommer jo bare til å være en eneste stor mage tilslutt :P 

Jeg har jo hørt at man ofte får fortere mage med nummer to, men jeg synes allikevel dette er litt vel mye mage til mine beskjedne 16+4 graviduker. Kan noen flerbarnsmødre gi meg noen beroligende ord her? Jeg synes nemlig det er en halv evighet til den ultralydtimen min mandag 28 august..... 

Jaja, uansett om det er en, to eller tre inni der, så er de uansett hjertelig velkomne! 

Følg meg på Facebook HER :)

PÅ TJUKKA IGJEN


Hei hei, god helg og skål til deg som kan det :)

Jeg titter bare innom en liten tur denne lørdagskvelden for å spre litt kjærleik og gode nyheter. Jeg har så uendelig mye på hjertet rundt dette temaet, og kommer til å lufte tanker, bekymringer og alle små og store gleder med dere etterhvert som tiden går. For, neida jeg har ikke bare spist mye god mat og drukket mye godt øl i sommer. Grunnen til at alle klærne mine er for små, er at vi i januar skal bli en familie på seks! (Her er de to pelsbarna inkludert selvfølgelig) ;) Lucas skal bli storebror, og vi gleder oss uendelig masse! <3

Jeg ble like overrasket denne gangen som første gang tissepinnen viste to streker, men denne gangen stod alle negative tanker om svangerskap og fødsel allerede å banka på døra, ettersom begge deler var forferdelig tøft for meg sist. Jeg var en god blanding av kjempeglad og livredd! Jeg er evig takknemlig, men ber til høyere makter om at jeg skal få lov å oppleve et fint svangerskap og få en god fødselsopplevelse denne gangen. Ingen svangerskap er like sier de, og so far, so good! Det er et godt tegn :) Positive tanker! 

Håper jeg også kan få lov å sveve på den rosa preggers-skya der alt er så fint og fantastisk! Uansett hvordan svangerskapet og fødselen blir, så vet jeg at sluttresultatet uansett blir helt fantastisk! Enda en liten solstråle å dele hverdagen med, enda et lite knøtt som skal kalle meg mamma, og enda en å dele massevis av kjærlighet med! Vi gleder oss <3 

Uansett, så ville jeg bare spre det gode budskap, og dele litt kort om noen få tanker rundt det :) Jeg gleder meg til å fortelle mer, er klar for å bli enda litt tjukkere og få masse nye strekkmerker, men krysser fingre og tær for at hormonella aka. Henriette ( anbefaler deg på det sterkeste å lese HER) og alle andre forferdelige invalidiserende svangerskapsplager holder seg langt unna ;)

Håper du har en fin-fin helg uansett om du har hæla i taket og roper bånski, eller om du sitter med stor mage og skåler med en Munkholm :)

 

Strekkmerker del.2!



Ja.. Så var det disse strekkmerkene da! Dere husker kanskje jeg ble ganske så irritert og lei meg når de så vidt begynte å dukke opp i svangerskapsuke 32? (Les innlegg her.) Jeg var som nevnt tidligere ganske langt nede i kjelleren under svangerskapet, og jeg hadde nok en ganske voldsom reaksjon på hele greia. Jeg visste jo at strekkmerker har en tendens til å dukke opp under svangerskap, men jeg smurte meg godt med kremer og olje helt fra første trimester i god tro om at dette mest sannsynlig ville holde strekkmerker unna. For det er jo det inntrykket vi får gjennom reklame og media, sant?!

Jeg skrev dette innlegget, noe forbanna etter å ha vært både hos lege og jordmor som begge uttrykte sin oppgitthet over enda en ung jente som ble grundig lurt. Begge kunne fortelle meg at strekkmerker dukker opp pga hormoner, og ingen kremer eller oljer i verden kan gjøre huden så elastisk at den ikke revner. Huden er bygget opp av tre lag. Strekkmerker starter i det dypeste hudlaget, og ingen krem eller olje klarer å trenge helt ned dit. Så vet du det! Noen er heldige og slipper unna, men de aller fleste får faktisk strekkmerker i større eller mindre grad.


Jeg skrev jo i det ene innlegget at jeg håpet de hverken skulle bli flere eller større, men at jeg lovet dere å vise utviklingen. Vel... Jeg fikk både mange fler og dype strekkmerker. Nå åtte måneder etter fødsel, ser magen min ut som et skrukketroll spesielt om jeg strammer magemusklene. Jeg gråt faktisk mye fordi jeg var oppriktig lei meg, og jeg var redd jeg aldri kom til å ville gå i bikini igjen. Magen min har brukt lang tid på å trekke seg tilbake, og jeg har fortsatt litt løs hud og slapp muskulatur, MEN jeg ser tusen ganger bedre ut nå enn for bare et par måneder siden, og selvtilliten kommer snikende tilbake litt etter litt. 

Jeg skal ikke lyve! Jeg har vært skikkelig lei meg pga strekkmerkene. Det har vært tøft i etterkant av fødselen også. Den slappe huden kan jeg bli kvitt på et vis, men strekkmerkene visste jeg at jeg bare måtte lære meg å leve med. Jeg unngikk å kle av meg i sommer, jeg gjemte meg for Thomas fordi jeg ville ikke at han skulle se meg med all den slappe huden og alle merkene, jeg unngikk å se meg selv i speilet. Som sagt, så hadde jeg en voldsom reaksjon på hele greia. Men i den "perfekte" verden vi lever i, så ser vi jo sjeldent eller aldri kvinner som ser sånn ut selvom dette er mer mot hva som er vanlig for de fleste. Er det egentlig så rart jeg ble tatt på senga, og følte meg fæl? 

Mamma sa det så fint "Ja ja, men da slipper du å være redd for å få strekkmerker neste gang da. Nå er de jo der." Jeg må le litt, for der og da ble jeg skikkelig sur, men det er jo helt sant! ;) 

For vet dere hva? Strekkmerker er piece of cake! Faktisk! Jeg skulle så inderlig ønske jeg visste at jeg kom til å se sånn på det for bare et par måneder siden. Sakte men sikkert så blekner de. Nei, de forsvinner ikke, men de blir mindre synlige. Det er store søkk inn i huden min, den har jo tross alt revnet, men jeg er på god vei til å komme til det punktet der jeg ikke bryr meg. 

Kroppen min har gjort en formidabel jobb, og jeg er veldig fascinert over hvor mye huden min strakk seg, og hvordan den sakte men sikkert trekker seg tilbake. Jeg har fortsatt en vei å gå hva gjelder å være komfortabel i egen kropp, men jeg er på god vei. Jeg tror ikke jeg kommer til å unngå å gå i bikini neste sommer :) 

Som jeg lovet dere for mange måneder siden, her er noen bilder fra de så vidt startet i svangerskapsuke 33 og helt til slutten i svangerskapsuke 39:











Hvorfor jeg  legger ut dette? Fordi jeg føler at jeg sjeldent ser at noen viser denne siden ved et svangerskap, og forteller om følelsene sine rundt det. Jeg er ikke redd for å være ærlig om mine følelser rundt hvordan kroppen min ble seende ut, og jeg sier nok en gang at det er vel ingen som roper "hurra!" når de oppdager sitt første strekkmerke? Poenget er at merkene er der, det kommer de alltid til å være og man lærer seg å leve med de, faktisk så lærer man seg å ikke bry seg så mye om de :) De fleste får strekkmerker, noen fler og noen mindre enn meg, men her er jeg, sånn så jeg ut, og dette er en helt naturlig del av en graviditet. 

Fordi jeg sakte men sikkert gjenvinner selvsikkerhet, og blir mer og mer komfortabel i min egen kropp igjen, tenkte jeg også å vise dere hvordan jeg ser ut nå åtte måneder etter fødsel. Dette er en del av en prosess jeg gjennomgår. For to måneder siden så orket jeg ikke se meg selv i speilet, mens nå så bryr jeg meg ikke så mye. Jeg er heller fascinert over hva kroppen er istand til, og bruker det heller til noe positivt. Om dette er positivt for ett menneske å lese, så har jeg oppnådd det jeg ville :) Vær glad i kroppen din, den er faktisk helt awesome, for den kan lage små mennesker! 


I skikkelig fotballfrue- (nå også mammatilmichelle-) stil 4 dager etter fødsel.


Ca. 6 måneder etter fødsel






De tre siste bildene er fra her om dagen, 8 måneder etter fødsel.

Seeee så mye bedre det ser ut! :D


Jeg håper dere er snille mot meg i kommentarfeltet nå, men her er jeg, sånn så jeg ut, sånn ser jeg ut, og jeg er glad jeg kan få lov å dele det med dere.

Ha en fin søndag <3 

 

Dette her kommer til å bli mange innlegg....


God kveld i stua :)

Endelig har jeg fått tid til å skrive litt igjen! Livet med småbarn kan være ganske hektisk noen ganger gitt! 

Dette innlegget er egentlig kun en innholdsfortegnelse i en bok på størrelse med en murstein om mine siste uker som gravid. Dette er da altså temaer jeg vil skrive mer om i tiden fremover. Bekkenløsning, svangerskapsdiabetes, svangerskapsdepresjon, smerteproblematikk, isolasjon, immobilitet +++ Gled/gru dere! Alt ettersom....


Bekkenløsningen sørget for søvnløse netter, mange tårer, isolering, krykker, og ved et par anledninger rullestol. Når jeg ser tilbake ser jeg jo at jeg var fryktelig deprimert. Jeg husker så godt en natt jeg ikke fikk sove. Jeg hadde så sterke smerter for ente gang, tårene rant og Thomas prøvde så godt han kunne å hjelpe meg ved å bære meg inn i dusjen og spyle varmt vann der smertene var lokalisert. Jeg var livredd for at jeg ikke skulle bli glad i Lucas. Livredd for at jeg skulle forbinde sønnen min med kun smerter. Heldigvis ble det ikke sånn, men bekymringen der og da var reele. 


Det var en merkelig blanding av dype bekymringer og store gleder hele veien. Jeg ble gladere og gladere for hver uke som gikk, og da jeg kunne telle ned uker og etterhvert dager til termindato var det nesten så jeg fikk en ny giv. Da hodet festa seg i bekkenet rundt svangerskapsuke 37 hjalp det på bekkenplagene mine også, og de to siste ukene av graviditeten var de to beste selvom jeg var stor som en hval og utrolig sliten. 


Jeg fikk forresten også svangerskapsdiabetes! Lucky me! Jeg fikk utslag på sukker i urinen rett før jul, og måtte ta en glukosebelastningstest i dagene mellom jul og nyttår. Resultatet skulle jeg få over nyttår. På selveste bursdagen min ringer jordmor og forteller meg at jeg lå for høyt i blodsukker, og måtte gjøre om kostholdet mitt. I forbindelse med jobben min kan jeg heldigvis ganske mye om diabetes, så jeg visste godt hvilke endringer jeg måtte gjøre. Men som jeg sa til jordmora, "Kunne du ikke venta med å ringe til i morgen da!?" Gratulerer med dagen, du kan ikke spise kake liksom...... Yey.... 


I forbindelse med diabetesen var jeg til et par ekstra kontroller for å estimere vekta til Lucas, da babyene kan legge på seg mye mer på slutten enn normalt. Hvis han ikke kom før termindato måtte jeg inn på kontroll på sykehuset samme dag for ny estimering. Hvis han da var ganske stor, ville de sette meg igang uansett. Dette slapp jeg da han kom en uke før termin og veide 4160 gram <3 Stor og fin gutt!

  
Svangerskapsuke 35 og 36.

 
Svangerskapsuke 38 og 39.

Jeg koste meg med spark og bevegelser i magen, og akkurat den delen der er nok noe jeg vil se tilbake på og savne, men dessverre så hadde jeg en så fryktelig dårlig erfaring med det å gå gravid, at bare tanken på å gjøre det igjen skremmer livskiten ut av meg. Heldigvis er alle svangerskap forskjellige, og med tanke på at jeg veldig gjerne ønsker meg flere barn er det en stor trøst. 

Ja, det var smerter fra helvete i nesten 25 uker, dype strekkmerker, 25 kilo opp, diabetes, og en fødsel som varte over fire døgn. Magen min ser ut som et skrukketroll, og jeg har enda 12 kg å gå ned før jeg ligger der jeg lå i vekt før graviditeten.Selvtilliten min fikk seg en real knekk.. Men vet du hva? Det spiller ingen rolle, og sånn helt dønn seriøst, så hadde jeg gjort det igjen tusen ganger. Premien som venter er verdt alle smerter i hele verden! 

Gud, så heldig jeg er som har fått lov å bære frem et liv. Livet til min friske, herlige, gode lille gutt!

Dette er overflaten av alt, men jeg har som skrevet øverst i innlegget store planer om å gå dypere inn i hvert tema fremover. 

Hvis dere har noen spørsmål rundt noe av dette, så still de gjerne i kommentarfeltet, så skal jeg svare så godt jeg kan. 

Ha en fortsatt fin kveld :)
 

 

Strekkmerker!


Hei. Jeg heter Helene, og jeg har strekkmerker! Vil du se de? Jeg tenkte nemlig jeg skulle trykke de opp i trynet ditt i dag......

Jeg trodde aldri i verden jeg skulle takke Kim Kardashian for noe i hele mitt liv, men i en episode jeg så her om dagen av Keeping up with the Kardashians sa hun noe som gjorde at jeg ble så veldig oppgitt! Søsteren hennes var gravid, og Kim peker på magen hennes og sier "Oh my God! You have a stretch mark! That is like my biggest fear in life!" Jeg begynte å le! Tenk at hun som er forbilde for så mange jenter sier at strekkmerker er hennes største frykt i livet, og det at på til etter at hun har fått et barn selv og prøver å bli gravid igjen! Haaallo!? Jeg er ikke høy i hatten i forhold til mine egne strekkmerker, det skal jeg så ærlig innrømme, men det finnes grenser. Takket være Kim Kardashian fikk jeg motivasjon til å skrive dette innlegget!

I dag skal jeg være tøff og blottlegge meg for dere alle sammen, og da ikke bare med ærlighet i ordform som jeg pleier. Men jeg skal ta dere med på strekkmerkene mine sin utvikling i bildeform. Jeg har jo allerede uke for uke oppdateringer i forhold til graviditeten og babyen, så da kan vi jo like så godt begynne å følge strekkmerkenes utvikling fra uke til uke også. Eller? 90% av oss kvinner elsker jo å se andre kvinners "skavanker". Sykt men sant! Hvis vi ikke har de samme "skavankene", så føler vi oss bedre ved å se andres, og sliter vi med de samme "skavankene" selv synes vi det er drittøft at andre tør vise frem og snakke åpent om det. Sant? Oh yes! I dag og i tiden fremover skal jeg være drittøff!

Jeg gidder ikke få dere flotte mødre med masse strekkmerker på nakken fordi jeg legger ut bilder av de få jeg har. Kommentarer som "Det der er jo ingenting!" "Du er heldig som ikke har fler!" "Skjerp deg, det der er ikke noe å syte for!" osv, ber jeg om at du holder for deg selv. OK? Poenget med dette er at jeg vil vise frem utviklingen, ikke syte! Jeg ser forskjell på bare en uke! Kanskje jeg ikke får mer enn jeg har nå, eller kanskje det dukker opp fler? Er det ikke ålreit at noen tør vise det frem da, og tør å vise realiteten?


Jeg har nemlig googlet "Strekkmerker gravid", og alt som kommer opp er hvordan man kan forebygge! Toppbloggere som viser frem fine gravidmager uten strekkmerker mens de viser frem et produkt som skal forebygge, gravidforum der temaet ofte er hva de andre forumbrukerne bruker for å forebygge, reklame for oljer og kremer osv. Men det dukket ikke opp et eneste kvinnemenneske som viste seg frem med navn, ansikt, og strekkmerker og sa "Se! Her er tigerstripene mine! De kremene og oljene som liksom skal forebygge, funker ikke!" Det irriterte meg skikkelig, så derfor får jeg gjøre det selv da! :) 

Innimellom i mitt googlesøk dukket det nemlig opp et par linker til faktaopplysninger om strekkmerker. Ut ifra hva jeg kunne lese, dukket det opp uttalelser fra hudleger som sier at strekkmerker er hormonelt, det er derfor de også ofte oppstår hos gutter og jenter i puberteten også. Når jeg tenker meg om så har jeg noen strekkmerker på innsiden av lårene som dukket opp i tenårene. Jeg har aldri vært overvektig, og jeg slutta å vokse når jeg var tolv år, så de skyldes ikke at huden har strekt seg fordi jeg har blitt hverken bredere eller lengre. Man får gjøre seg opp sin egen mening om akkurat dette, men jeg har prøvd oljer og kremer for å gi denne forebyggingen et forsøk i dette svangerskapet, men sitter allikevel her med strekkmerker... Sååååå....
Og by the way! I følge googlesøket mitt, så er det visst slik at rundt 90% av alle gravide får strekkmerker! Seriøst? Hvor er dere hen a? Jeg tenker da på alle dere som er et kjent fjes, alle dere mammabloggere, alle dere gravidbloggere, alle kjendiser fra A til Å som har født barn! Dere kan da umulig være blant de 10% som slipper unna alle sammen!?

Jeg kjenner mange damer med strekkmerker. De færreste har behov for å vise de frem på internett slik som jeg skal gjøre i ukene fremover, men de skjuler de heller ikke. Noen har til og med kommet til det punktet der de sier de er stolt av de. Fy flate dere er tøffe, og ikke minst flotte! Jeg er sikker på jeg kommer til det punktet en dag jeg også etter at Lucas har kommet til verden. Men helt ærlig, akkurat nå så hater jeg de få jeg har, og jeg synes ikke det er kult å vise de frem! Jeg ser for meg at det er en rimelig normal reaksjon? Det er vel ingen som oppdager sitt første strekkmerke, og synes det er kult? Er det bare jeg som mener dette og er kjemperar? Jeg tenker at det er vel heller noe man lærer seg å leve med, og kanskje også til og med ikke bryr seg døyten om etter at barnet har kommet? Det er jo rett og slett et bevis på at man har båret frem et liv til verden, og det i seg selv er det fineste som er!

Anyways... Her er de uredigerte bildene av mine strekkmerker som viser forskjellen på syv dager. Bildene er som sagt tatt med en ukes mellomrom fra svangerskapsuke 32 til 33:






Sånn! Der er de! Jeg er ikke så høy i hatten her jeg sitter og er i ferd med å publisere dette innlegget, så som sagt spar dere for kommentarer som får meg til å føle meg dum! Jeg vet at det hører med (iallfall for 90% av oss), jeg vet at jeg ikke har mange, jeg vet at jeg forhåpentligvis ikke kommer til å bry meg om de når Lucas kommer til verden. Ok? Jeg er gravid for første gang, kroppen min har endret seg enormt på kort tid, og jeg har lov til å synes at det ikke er så moro å få strekkmerker. Men her er de, sånn er det bare, jeg må bare akseptere de, lære meg å leve med de, og i motsetning til Kim Kardashian er dette LANGT ifra min største frykt i livet! Jeg er stolt av at jeg tør vise dere realiteten, og jeg håper du som leser forstår poenget mitt med å legge ut dette. :) 

PS: Jeg så at godeste Kim Kardashian fikk sitt andre barn bare for noen dager siden. Jeg håper hun fikk masse strekkmerker under graviditeten!

Hvis du selv har vist frem strekkmerkene dine i sosiale medier, eller kjenner til andre som har gjort det, så legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet :) 

 

 

Staheten lenge leve....



Hei! Ja, jeg lever :) 

Har du noen gang gang prøvd å starte en bil med flatt batteri? Det funker dårlig uten hjelpemidler, sant? Jeg har hatt flatt batteri de siste dagene. Jeg har rett og slett vært helt utlada med noen raptuser innimellom. I dag er første dagen på ihvertfall en uke jeg føler meg sånn nogen lunde opplagt, og det er deilig! 

Det er liksom ikke så veldig interessant å lese om ho derre som ligger rett ut på sofaen eller i senga, som bare blir større og større, og får fler og fler strekkmerker mens hun sover og ruger på en liten skatt i magen, eller? Haha... Det er tanken jeg har hatt, derfor har jeg heller ikke blogga noe disse dagene. Men etter å ha tenkt på dette både en og to ganger, så er det jo kanskje akkurat disse dagene jeg bør skrive? Som jeg har sagt så mange ganger, så er ikke graviditeten en dans på roser for min del, og det kan være greit å skrive litt om det!

Sånn som når jeg her om dagen var så sint at jeg freste til alt og alle, og insisterte på at jeg skulle dra på butikken alene, mens Thomas stod fortvila og prøvde å minne meg på at jeg skal være i ro, at jeg skal være forsiktig med bilkjøring, osv.. Alt legen har sagt, som jeg egentlig vet så godt! Men jeg er et stabeist, og jeg har så og si vært isolert i denne leiligheten i snart 17 uker, så jeg var ikke langt ifra å klikke fullstendig. Hormontrolla fløy veggemellom her! Jeg måtte ut av huset! Thomas tilbøy seg at vi kunne kjøre en tur, dra på besøk til noen, at han kunne reise bort noen timer om jeg ville være alene... Men neida! Jeg skulle ut, og jeg skulle ut alene! 

Enden på visa var at jeg tok bilnøklene ut av henda til Thomas samtidig som jeg fresa litt, vagga meg ned trappa og ut i bilen, satte Guns´n roses på full guffe, og kjørte til matbutikken i nabokommunen mens jeg fikk ut litt frustrasjon ved å synge til Night Train med kråkestemmen min for full hals. Det var helt nydelig! Akkurat det jeg trengte! Jeg ruslet rundt på matbutikken mye lenger enn jeg egentlig trengte, bare fordi det var så deilig å komme seg ut litt.

Det skal være sagt at jeg etter hvert fikk en del vonde kynnere, og samtidig litt veldig dårlig samvittighet ovenfor Thomas som insisterte på å være med meg nettopp i tilfelle dette skulle skje. Jeg fikk rasket med meg noe god mat, og yndlingsølen til Thomas, før jeg fikk vagget meg ut i bilen igjen med x-antall pauser pga vondter. Anlegget stod ikke på full guffe på vei hjem for å si det sånn, og jeg angret kanskje litt på at jeg kjørte helt til nabokommunen for å handle, når vi har matbutikk to minutter unna her vi bor.. 

Jeg kom meg iallfall hjem til slutt, og Thomas kom ut for å møte meg. Jeg kavet meg ut av bilen. Der stod jeg med halen mellom bena, ølen til far i hånda, blafret med bambivippene, klistret på et skjevt smil, og ba om unnskyldning mens jeg fortalte om den gode maten jeg hadde kjøpt. "Jeg må bare legge meg ned en stund før jeg lager den, fordi at ehhhh, jeg har litt sånne kynnere skjønner du.. Og de er ganske vonde..." Heldigvis så vet Thomas bedre enn å si "I told you so!"

Staheten lenge leve, dere!

Det her blir mye følelser på en gang!


Vi er som to hormonelle tenåringer i dag. Jeg og min kjære altså. Vi har vært helt fullstendig utlada begge to etter sykehusoppholdet. Vi har sovet og spist om hverandre, og er så takknemlige for å være hjemme igjen med baby trygt i magen.

I dag er en dag vi har sett frem til helt siden ordinær ultralyd i uke 18! Vi vært på Spesialistsenteret for kvinner i Jessheim, og sett på den utrolig vakre gutten vår i 3D! Vi var jo litt smånervøse her for at timen i dag måtte avbestilles fordi vi skulle få se han "live" mye før tiden istedet, men gudsjelov så bor han fortsatt inne i magehuset, og gjør seg klar for å møte verden.


To veldig spente kommende foreldre på venterommet!

Jeg kjenner jeg egentlig er ganske målløs om dagen. Jeg har ikke så mye å si om noe som helst til noen egentlig. Jeg går inne i min egen lille boble sammen med Thomas, og vi bare venter. Venter på å få møte skatten i magen. Venter på at livet skal starte. Nå føles det som om livet står på pause egentlig, og jeg er sliten. Sliten av å være ute av stand til å bevege meg uten sterke smerter, og sliten av å være redd for at fødselen skal starte for tidlig. Jeg er lei av å ikke kunne gjøre noe som helst for sekstende uka på rad, og jeg lengter bare etter å kunne leve igjen sammen med familien min. Jeg skal ikke klage! Jeg håper ikke du som leser oppfatter det sånn. Jeg venter barn med en fantastisk mann, og babyen min er frisk. Det er det viktigste i hele verden, men jeg er sliten. I dag var en enorm opptur, og vi har smilt fra øre til øre mens gledestårene har spruta. Enda en bekreftelse på at alt ser bra ut, og å få se ansiktet hans for første gang var akkurat det vi trengte <3

I dag var det litt som om en stor mur brast når vi fikk se ansiktet ditt for aller første gang, bølla mi! Herregud så pen du er, og herregud så stolte vi er! Mamma og pappa har ikke gjort annet enn å se på bildene av deg, og videoen der du sutter på tommelen din mens tårene spruter. Vi gleder oss så enormt masse til å få hilse på deg, og bli kjent med deg! Vi elsker deg så høyt Lucas! Ut ifra reaksjonen til de emosjonelle foreldrene dine i dag, så tror jeg du bør stålsette deg for tidenes grinekor og tåreelv når du kommer, for vi klarer ikke stoppe å gråte i dag. Du er perfekt vennen min, og vi lengter så etter deg! 

Herlighet for en fantastisk opplevelse! Tenk at Thomas og jeg har laget noe så vakkert, og helt perfekt! Tenk at den pene lille gutten vi så sutte på tommelen på skjermen, faktisk bor inne i magen min! Det er sånn det lille bøllefrøet ser ut! Det er helt vilt! Jeg klarer ikke slutte å gråte i dag! Det hjelper heller ikke at min fantastiske mann legger ut en video han har laget av bilder av oss to sammen, og bildene fra ultralyden i dag med denne teksten på facebook:

"Kjære Lucas og Helene. Jeg er så stolt, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I dag har vi fått sett ansiktet ditt for første gang, Lucas. Og du er den peneste lille gutten jeg noensinne har sett! Hvordan jeg kan elske en person jeg ikke har møtt så mye, er rart, men også godt. Håper du har bestemt deg for å holde deg inne i magen frem til termin nå! Vet du har oppmerksomhetsbehovet og tålmodigheten til pappan din men det er best for deg om du blir inne til du er "ferdig". Og min kjære Helene, som jeg skal få lov å oppdra denne fantastiske gutten med. Jeg vet med sikkerhet at jeg har møtt min sjelevenn i deg. Jeg håper det vi to har, varer livet ut. Og at Lucas skal få like perfekte søsken som han. Jeg har det så utrolig godt med deg/dere. Og det nærmer seg tiden hvor vi skal få hilse på Lucas på årntlig. Jeg gleder meg! Til slutt vil jeg si at jeg lagde en liten snutt her, med gledestårer i øynene. Neppe mitt beste arbeid, men det er laget med kjærlighet. Og det er viktigst! Jeg elsker deg Helene min <3 Og jeg elsker deg Lucas! Gleder meg til å starte familie med dere to :) Hjerte hjerte hjerte fra Thomas."

Altså, sånn helt seriøst.... Jeg har vunnet i lotto! Ingen er rikere enn meg! Jeg er så takknemlig for å få dele livet mitt, og vente barn med denne mannen. Dette er voldsomt klissete, men gud så deilig! Jeg elsker deg høyere enn høyest Thomas! <3 


Se den vakre lille skapningen som bor i magehuset mitt da! Er det rart vi er stolte? Jeg er 30+3 i dag, og lille bøllefrøet er ca. 37 cm. lang og veier rett i underkant av 1,6 kg. Helt perfekt <3 Tenk at det går an å være så forelska i et lite menneske man ikke har møtt. 



Ikke bruk doktor Google, ring heller jordmor!!



Jeg tror kanskje jeg startet på dette blogginnlegget ti ganger i går, men så enten var jeg ikke fornøyd, eller så holdt jeg på å sovne. Jeg fikk streng beskjed av min bedre halvdel å legge fra meg Macen, og gå å legge meg i senga da han så hvor sliten jeg var. Jeg gjorde som han sa, og der ble jeg i hele går! Jeg trengte å sove ut, og slappe av etter noen tøffe dager. Er det én ting jeg trenger akkurat nå, så er det ro. 

Det er så utrolig deilig å kunne fortelle at vi har fått lov å reise hjem! Hjem, kjære hjem! Borte bra, men hjemme best osv! Hjem til senga vår, puta mi, og best av alt, hjem til pusekattene våre <3 

Jeg har litt lyst til å skrive litt om hele denne skremmende opplevelsen fra dag til dag fordi jeg vet at det er mange gravide som leser bloggen min, og jeg tror det kan være viktig å dele min historie. Om det kan hjelpe én annen gravid med å lettere ta kontakt med fødeavdelingen, så er det verdt det! Her vil det bli noe gjentagelse for dere som har lest bloggen min igjennom helgen, men det får dere tåle. Om du ikke orker å lese igjennom alt sammen, så få for guds skyld med deg det som står helt nederst i dette innlegget iallfall, for det er det aller viktigste! 

Onsdag:

Natt til torsdag våknet jeg i 2-3 tiden av det som kjentes ut som voldsomme menssmerter nederst i magen på venstre side. Etter å ha pustet meg igjennom smertene som varte i ett minutt eller to, gikk det over til å kjennes mer ut som litt ubehagelige mensmurringer. Det var veldig ubehagelig, men ikke vondt. Jeg brukte endel timer på å få sove igjen, men klarte det til slutt.

Torsdag:

En helt vanlig torsdag, sett bort ifra noe banning og svarting for å prøve å få foreldrepermisjonskabalen til å gå opp. Jeg var hos manuellterapeuten på dagen, og hadde ikke slitt noe mer med smerter eller ubehag. På kvelden fikk jeg plutselig et sånt tak i magen igjen. Dette vonde som minnet om kraftige menssmerter. Jeg vil tippe det varte i kanskje ett minutt før det ga seg. Når det var over, så hadde jeg absolutt ingen ubehag. Jeg tenkte derfor ikke noe mer over det. Sent på kvelden lå Thomas og jeg i senga. Jeg viste han magen min og sa at det ikke var vanskelig å se hvor Lucas lå, for det stakk så veldig opp på høyre side for navelen min. "Oi, se!" sa jeg flere ganger over tid fordi det kjentes ut som om han spente i fra med hele kroppen inni der, og magen stod spisst opp som et fjell.

Det stjal oppmerksomheten min, og jeg ventet på at hele magen skulle bevege seg som en kjempebølge. Den bevegelsen jeg venta på kom aldri, men fortsatte å spenne seg nå ganske hyppig. Plutselig ringte den en bjelle! Dette måtte jo være kynnere, og de var da ganske regelmessige!? Jeg hadde fått beskjed av jordmor å ta kontakt med føden om jeg hadde regelmessige kynnere, så vi begynte å ta tiden. Kynnerne kom regelmessig ja, ca. med 2 min. mellomrom, og de varte i mellom 35-60 sekunder. 

Thomas insisterte på at jeg skulle ringe føden og prate med de, men som kvinnfolk flest er jeg redd for å være til bry. "Det er dumt å forstyrre de, om det ikke er noe spesielt da... Jeg tar tiden litt til!" sa jeg. Etter en stund begynte det å gjøre vondt, og jeg sleit med å si hele setninger. Thomas fant nummeret til føden, og ringte selvom jeg til og med da, sa at vi skulle vente litt. 

Thomas forklarer situasjonen til jordmor, og jeg får helt angst når jeg hører ordet "ambulanse" blir nevnt. "Hæ?! Nei, det er jo ikke så ille!" sa jeg høyt, og jordmor ba om å få prate med meg. Jordmor forteller i telefonen at hun ut ifra den informasjonen hun har fått ønsker å sende ambulanse fordi det kan tyde på at det jeg opplever er rier, og med tanke på at jeg ikke er lenger på vei i svangerskapet enn 29+3 kan de ikke ta noen sjanser. Etter den forklaringen godtar jeg selvfølgelig dette, men jeg gikk inn i en eller annen rar boble, det samme gjorde Thomas. Han fløy rundt og kastet det første han fant ned i en bag, mens jeg var mer opptatt av å rydde litt og re opp senga. 

Turen med ambulansen var alt annet enn morsom. Thomas var livredd for at jeg skulle føde på veien, og ambulansepersonalet var opptatt av at jeg skulle si ifra hver gang smerten kom, og når den ga seg. Jeg fikk også beskjed om at hvis det kjentes ut som om jeg tissa på meg, så skulle jeg si ifra med en gang, for da kom de til å kjøre meg direkte til Ullevål. Dette slapp vi heldigvis.

Trygt fremme på Kalnes sykehus blir vi tatt imot av jordmor og lege. Jeg blir hjulpet over i en stol, og må kle av meg nedentil. De tar en vaginal ultralyd for å se om livmorhalsen min er påvirket av det de kalte premature rier. Det var den heldigvis ikke. Jeg fikk beskjed om å ligge helt i ro, og fikk på meg noen apparater som måler hjerterytmen til babyen, og registrerer sammentrekninger i livmoren. Hjerterytmen var kjempefin, men sammentrekningene var hyppige. Jeg fikk en pille som skulle hjelpe livmoren å slappe av, men etter en time hadde den ikke hatt noe særlig effekt. De var redd fødselen var igang altfor tidlig, og jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli lagt inn, og at jeg ville få medisin for å forsøke å stoppe riene intravenøst. 

Klokken 01:30 på natta fikk vi rom på føden, og jeg ble koblet opp til drypp. Dette dryppet fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha i 16 timer, og at jeg skulle gi beskjed med en gang om livmora ikke roet seg eller ble verre. Jeg hadde fått smertestillende og sovetablett, og var rimelig utslitt når jordmor kommer inn med lungemodningssprøyte klokken 02:00. Jeg ble forklart at de ville sette denne i tilfelle de ikke klarte å stoppe riene, for å hjelpe Lucas sine lunger med å puste om han skulle komme til verden for tidlig. Dærsken, den sprøyta er vond forresten! Måtte le litt av meg selv der jeg klaget på en vond sprøyte, mens jeg lå på en fødestue omgitt av fødende kvinner! 

Takene som kom ca. hvert 2. min. roet seg utover natta, og ble målt til å ta tak ca. hver 2 time. Det ble lite søvn på både meg, og Thomas, men det var godt at livmora mi responderte på medisinen. 

Fredag:

Jeg fikk beskjed om å være litt i aktivitet, og ikke bare ligge i senga helt frem til vi så at dette fremprovoserte rier. Da fikk jeg beskjed om å holde senga, og kun bevege meg ut av den om jeg måtte på do. Vi fortsatte å registrere rier, og de ble bare mer og mer uregelmessige. Jeg fikk en sprøyte med blodfortynnende medisin fordi jeg måtte holde meg helt i ro. Klokken 21:30 skulle jeg kobles av dryppet, men siden riene enda ikke hadde gitt seg helt, ville de at jeg skulle gå enda lenger på den, og at jeg kom til å få enda en dose med lungemodningssprøyte klokken 02:00 på natta. Dette var også dagen da vi fikk tilbud om å snakke med intensivsykepleier fra nyfødtintensiven. Det kan du lese om her.

Lørdag:

Jeg ble koblet av dryppet på morgenen etter 26,5 time. Fortsatt sengearrest hele dagen og ny dose med blodfortynnende. Sengearresten var rett og slett for at lungemodningssprøytene skulle oppnå full effekt før jeg evt. fremprovoserte rier igjen. Dette er 48 timer etter første sprøyte er gitt. Lucas hadde vært veldig rolig den dagen, og det var ikke før han viste godt med livstegn rundt kl. 02:00 at jeg slutta å gråte, og en endelig fikk sove. 

Søndag:

På morgenen fikk jeg enda en vaginal ultralyd for å se hvordan det stod til med livmorhalsen igjen. Den var fortsatt bra, så jeg fikk derfor beskjed om å være mer i aktivitet. Gå litt i gangene, ta meg en tur i kiosken, ta meg en dusj osv. Kjempedeilig! Les mer her. Utover dagen ble jeg nok en gang urolig for Lucas, fordi jeg hadde kjent så lite liv i forhold til vanlig. Jordmor lyttet til han, og det hørtes bra ut, men hun sa at det var så rolig på føden den dagen, og at hvis vi ville så kunne hun ta oss med på en ekstra ultralyd bare for å se. Det ville vi jo selvfølgelig! Vi fikk se på lillegutt i magen i rundt 30 min. Han lå og vinket inne i magen, og vi så tydelig at han hadde fått øyevipper og hår på hodet! Det var så spesielt å se hvor stor han har blitt, og hvor stor forskjell det er fra vi var på ordinær ultralyd i uke 18. Alle målene hans er helt perfekte, og alt er bare bra med han. Han veier rundt 1400 gram nå, og ut ifra de målene som ble gjort, vil han veie rundt 3700 gram ved fødselen om han har tid til å vente til uke 40! Det målet skal man ta med en stor klype salt, men det blir spennende å se! Vi takket jordmor sikkert tusen ganger for ultralyden før hun gikk ut av vakt. Hun syntes det bare var hyggelig å kunne gjøre det for oss. Fantastiske jordmødre på Kalnes!

Mandag:

Ny vaginal ultralyd, og alt fortsatt bra! Hurra! Vi fikk endelig lov å reise hjem! De sa at de ikke med hundre prosent sikkerhet kunne si om sammentrekningene jeg kom inn med var premature rier, eller om det var kraftige kynnere. Men de smertene jeg stadig opplever nå, men som ikke er regelmessige er kraftige kynnere. Selvom livmorhalsen ikke er blitt påvirket nå, fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte ta kontakt med en gang jeg opplevde noe lignende igjen. "Vi vet ikke om det var premature rier, og en fødsel vi klarte å stoppe, eller om det var kraftige kynnere. Man vet aldri, og om det skjer igjen så kan det hende han kommer. Så ring!"

 

Summa summarum:

 Jeg må ta det med ro fremover, og tenke på lillegull i magen. Jeg driter i alt som har med jul å gjøre, og alt som burde gjøres og ordnes, så lenge gutten min har det bra inne i magen til han er klar for å møte verden.

I mitt tilfelle var dette det jeg fikk beskjed om:

  • Alltid ta kontakt om du merker noe utenom normalen. F.eks. mindre liv i magen enn normalt, smerter, blødninger osv.
  • Alltid ring om du bekymrer deg for noe fremfor å stresse deg opp ved å tenke eller google. Det er ikke sikkert det er noe farlig. Ring og snakk med oss, vi vet! Og hvis vi ikke vet, så får du beskjed om å komme, sånn at vi kan undersøke deg!
  • Ta kontakt med føden ved kynnere som er regelmessige eller hvis de ikke gir seg etter å ha slappet av i 30 min. 
  • Sliter du med kynnere, så IKKE stryk/kos med magen da dette fremprovoserer det!

Alle jordmødrene jeg har prata med iløpet av disse dagene har en felles beskjed: Ring oss om det er noe du er usikker på! Mye heller en gang for mye enn en gang for lite! De sa også at de dessverre noen ganger opplever å ha en kjempestressende vakt, og at de dessverre kanskje kan høres litt sinte eller irriterte ut på telefon, men at vi må huske på at de er bare mennesker de også. Om man opplever å møte på en "sur" jordmor på telefon, så må man ikke være redd for å ringe igjen en annen gang. De mener aldri å være ufine, og det tror jeg virkelig på også. Jeg har aldri følt meg så godt ivaretatt før jeg. All ære til jordmødrene og legene på føden på Kalnes!

Tenk om Thomas ikke hadde vært streng og ringt! Tenk om det faktisk var rier og at fødselen var i gang! Tenk om vi hadde venta med å ta kontakt, slik at de ikke klarte å stoppe fødselen! Tenk om Lucas hadde kommet til verden uten lungemodningssprøyter fordi de ikke hadde rukket å gi meg det, og at han hadde fått store problemer med lungene sine! De tankene her er mye skumlere enn å være redd for å "mase" på jordmor iallfall!

Slutt å vær så teit, og plukk opp telefonen og spør! Det er ikke farlig, du maser ikke, du gjør det de vil at du skal gjøre! -Dette kommer jeg til å si til meg selv neste gang!

 

Har fått en gladnyhet i dag, og håper på nummer to i kveld!


Etter å ha vært tøffere enn toget i noen dager, sa det litt stopp sent i gårkveld. Jeg er så sliten, og jeg tror kanskje jeg ikke har tatt helt innover meg hva som faktisk kan skje, det er liksom så fjernt. Forhåpentligvis så blir han jo værende i magen en gooood stund til, det er jo det alle håper på! Ingen sorger på forskudd her nei!

 Men som sagt, i går var jeg fryktelig sliten, og rundt kl. 21 kom jeg til å tenke over at han ikke hadde vært like aktiv i magen som han pleier å være. Da kom tårene med en gang.. Jordmor kom inn, og lyttet til han, og alt hørtes gudsjelov bra ut, men jeg fikk beskjed om å være på vakt, og melde ifra om det ble mange timer med svært lite aktivitet, eller ingenting. Som jordmor sa "det er du som kjenner han, så det er viktig at du varsler oss om du merker at ting ikke er som det pleier." Jeg drakk en cola, og venta på at han skulle få sukkerkick, men det kom bare en bitteliten svak bevegelse. Etter enda flere tårer, og bekymringer opp etter ørene satte Thomas seg ned ved sengekanten, og pratet til lillegull i magen.

"Lucas, nå må du slutte.. Mamma blir så bekymret for deg. Nå synes jeg du skal våkne, og gi mamma et skikkelig spark, sånn som du pleier, din lille bølle." Og jaggu reagerte han ikke med en gang Thomas prata til han <3 Det var full fest i magehuset kl. 02:00, og da fikk mor endelig roa over seg, og kunne sove.


Flink liten gutt som hører på pappan sin <3 

I natt satte vi rekord! Ingen rier på 7 timer, og jeg fikk faktisk hele 4,5 time sammenhengende søvn. Det var deilig! Det ble tatt en vaginal ultralyd av meg i 10-tiden på morgenen i dag, da fikk vi den gode nyheten om at livmorhalsen ikke har blitt påvirket av dette i det hele tatt, men at jeg skal være mer aktiv iløpet av dagen i dag for å se om det trigger riene, og om det evt. vil påvirke livmorhalsen. Legen sa at nå som lungemodningssprøytene har oppnådd full effekt, så var de ikke så redde for om fødselen skulle bli fremprovosert, og det var veldig godt og betryggende å høre! Det var gladnyhet nummer en i dag! :)

Jeg har hatt hetetokter fra helvete disse siste dagene, og vært så klam og ekkel. Jeg har følt at jeg har svømt i min egen svette.. Kan du tenke deg hvor glad jeg ble når jeg fikk beskjed om at jeg kunne få lov å ta meg en dusj i dag!? Åhhh, beste dusjen ever! Jeg fikk riktig nok to ganske kraftige tak i magen når jeg dusja, men det gikk fint. Føler meg i det minste ikke klam og ekkel lenger! 

Etter dusjen var jeg helt utslitt, og det kjentes ut som om jeg hadde løpt maraton. Jeg måtte ta pauser når jeg kledde på meg, og bare legge meg ned å sove en time etterpå. Da kjente jeg godt hva kroppen har vært igjennom disse dagene, med bekymringer og masse medisiner, og ikke minst mye informasjon og usikkerhet. 

Resten av dagen skal jeg være i aktivitet, og krysse alt som krysses kan for at jeg kan få gladnyhet nummer to i kveld, nemlig at vi kan få lov å reise hjem <3 


(To stk slitne mennesker sent i gårkveld...)

Ps: Takk for alle gode ord, og kommentarer. Jeg lover å svare når energien tar seg opp <3

Samtale om prematur fødsel.


Trøtt, sliten, proppfull av informasjon, håret til alle kanter, men så tøff i pysjamas a gitt!

NB! Langt innlegg! Håper på forståelse for at jeg henviser til dette innlegget, da det blir så mye å skrive og så mye gjentagelser hele tiden på telefon og sms. <3 Jeg er helt ærlig her, og det som står er det vi vet.

God formiddag!

Håper dere har hatt en fin fredag! Her var gårsdagen lang synes jeg! Rart hvor lang dagen blir når man er lenka til en seng med forbud om å gå med mindre det er de få meterne til og fra toalettet. Men vi gjorde det beste ut av det! Thomas stakk i kiosken og kjøpte inn fredagsgodt, også koste vi oss med gullrekka herifra :)

I går fikk vi tilbud om å snakke med intensivsykepleier fra nyfødtintensiven da det er en viss fare for at Lucas kan bli for tidlig født. Vi takket selvfølgelig ja takk til denne samtalen, da vi hadde mange spørsmål, og ønsket å være så oppdatert og informert som mulig om det skulle ende opp med å bli sånn.

Vi var så glade for den samtalen! Det er godt å få svar på hvordan ting vil foregå hvis om atte dersom atte. For vi vet jo ingenting om hva som faktisk skjer ellers, det er umulig å svare på enda.

Dette blir nok et langt innlegg! Egentlig skrev jeg dette for meg selv i notater på telefonen for å lufte følelsene litt, og for å ha noe å se tilbake på til senere. Men jeg tenkte å fortelle litt om hva vi fikk beskjed om, da det kanskje er andre som har spørsmål. Jeg skrev jo for bare noen dager siden om verdensdagen for premature, og at kunnskap ikke skader noen. Så her kommer det jeg lærte i går.

Jeg er trygg på at de vet godt hva de driver med her! Intensivsykepleieren fortalte oss hva som ville skje etter fødsel eller evt. keisersnitt om han kommer nå før uke 34, og jeg må innrømme at selvom det er betryggende å vite alt og være forberedt, så skremmer det samtidig livskiten ut av meg! De må bare ta han så fort han er ute, vi får mest sannsynlig ikke se han engang. Han vil bli tatt med i et annet rom med sykepleiere og leger for å få pustehjelp for så å bli koblet til pustemaskin, EKG registrering for å måle hjerterytmen hans til enhver tid også får han sonde ned i magesekken for å få næring før han blir lagt i en kuvøse for å prøve å etterligne livet i livmoren best mulig.

Det er jo ikke sånn man tenker at ting kan bli. Man ser jo frem mot en termindato, og fødsel, også gleder man seg til det magiske øyeblikket der man får babyen sin på brystet, og en stolt far kan klippe navlesnoren. Og ikke minst tiden etterpå, der en skal lære seg å amme, man er sammen med den lille og lærer å kjenne på nært hold, og familie og venner kommer for å hilse på.

Hvis Lucas kommer for tidlig vil vi som foreldre ha tilgang til den sykestua han må bo på så mye vi vil, og vi vil bli involvert i stell osv. De er også opptatt av at han skal ha mye kroppskontakt med oss og at vi skal føle at det er vår baby, selvom det ikke er oss han bor med, og at han er avhengig av hjelp av maskiner og andre helsearbeidere for å kjempe seg igjennom starten på livet. Besøkende som vil se han får komme å se om vi ønsker det, men da kun 15 min iløpet av hele dagen. Han og de andre premature som ligger der trenger ro for å vokse seg store, friske og sterke.

Vi ble fortalt at det var positivt at vi nærmet oss 30 fullgåtte uker, da det er en slags milepæl. (Er 29+5 i dag) Det var godt å høre! Vi pratet også litt om at faren for AD/HD, lærevansker osv er noe høyere hos personer som er født for tidlig. Jeg har også lest at det er høyere risiko for CP, men det glemte jeg å spørre om. Men dette er ikke noe vi skal tenke på, og alle timer og dager han får inne i magen teller som positivt for utviklingen hans nå.

Jeg fikk andre dose lungemodningsprøyte klokka to i natt, og ifølge intensivsykepleier så så de stor forskjell på barn som hadde rukket å få den sprøyta og ikke, og at jeg nå har fått to er kjempepositivt. Når den sprøyta når full effekt rundt kl. 02:00 i natt vil de ikke lenger stoppe en eventuell fødsel, men la naturen gå sin gang.

Vi ble også spurt om vi hadde noe imot at Lucas får morsmelk av morsmelkdonor frem til melkeproduksjonen min kommer ordentlig igang, og jeg kan pumpe melk til han selv. Det sa vi ja til, da dette er til det beste for han! Selvom jeg ærlig talt må innrømme at det svir litt at den første næringa han får er fra noen andre enn meg. Men alle dere som donerer melk, ære være dere! Tusen takk!

Jeg har sengearrest iallfall frem til i morgen, og må fortsette å registrere riene mine slik at vi har oversikt. Jeg ble koblet av medisinen som skal hjelpe livmora å slappe av nå kl 08:00. Planen var at jeg skulle få den i 16 timer, men endte opp med 26,5 timer istedet. Vi er veldig spente på utviklingen i dag, og etter samtale med lege nå nettopp vil de ha meg til observasjon i iallfall et døgn til. De vil ha meg i nærheten om en fødsel skulle vise seg å være på gang.

Det er flinke, gode mennesker som jobber her, og jeg er trygg på at de tar avgjørelser ut ifra hva som er tryggest for meg og babyen. Jeg håper på gode nyheter i morgen, og at jeg kan få reise hjem til pusekattene og ha sengearrest med de istedenfor å ligge her :)

Riene mine er svakere, og de er ikke så regelmessige lenger, og det må jo telle positivt! Har gått fra 2 min. imellom til ca. 2 timer med den medisinen, så håper det fortsetter å roe seg ned enda mer nå som jeg ikke får den lenger (at livmora klarer å slappe av uten tilførsel av medisiner) Jeg skal få lov å gå litt i gangen her i morgen for å se om det fremprovoserer rier igjen, eller om det går greit. Krysser fingrene :)

Jeg har forholdt meg veldig rolig til hele situasjonen, og det er faktisk ikke før jeg skrev dette nå at det kom noen tårer. Det tror jeg var veldig sunt! Jeg tror alle og enhver vil synes en sånn uviss situasjon kan være skummel, men som sagt så er vi i de tryggeste hender, Lucas er sterk og frisk, og vi tenker veldig positivt altså! Hvis de får stoppet dette, så kan det jo hende jeg blir gående på overtid til og med! Hehe ;)

Tusen takk for alle gode ord og tanker, og til venner og familie som er der for oss <3 Det setter vi veldig stor pris på! Og tusen takk til de gode naboene våre som passer på at de firbente barna våre hjemme har det bra! Det er vi så glade for <3

Kjære gutten vår, bli der inne en god stund til <3

Og takk til deg, klippen min! <3 Denne graviditeten har vært tøff hittil, preget av begrensninger og masse smerter! Takk for at du går igjennom ild og vann for meg. Uten deg hadde jeg hatt tidenes fødselsdepresjon tror jeg!

Det er ikke februar helt enda Lucas <3


Det var en liten gutt som ble så glad for at det var snø ute, og lei av maset til far sin om at tiden frem til februar går så sakte, at han like så godt bestemte seg for å prøve å gjøre noe med det i gårkveld!

Jeg fikk plutselig regelmessige kynnere som etterhvert økte i styrke, og kom hyppigere. Thomas ringte føden, og vi fikk oss en liten tur i ambulansen.

Vi ble tatt imot av jordmor på det nye sykehuset på Kalnes rundt kl. 22:30, jeg ble undersøkt, og måtte ligge stille for å få registrert fosterlyd og måle rier i det som føltes som en evighet med bekkenløsning. At jeg hadde premature rier var det liten tvil om, og jeg fikk en pille som skulle stoppe sammentrekningene. Denne funka ikke helt optimalt, så jeg ble lagt inn og satt på drypp for å se om det kunne hjelpe til med å stoppe riene.

Dette ligger jeg med enda, og det har hjulpet mye, men det er fortsatt ikke helt optimalt. Vi krysser fingre og tær for at riene gir seg snart, og jeg håper på å få reise hjem i morgen. Vi blir iallfall veldig godt ivaretatt her på føden, og alle som jobber her er helt fantastiske! Lucas har det bra inne i magehuset iallfall, og viser ingen tegn til noe mistrivsel. Han ble målt til å veie ca. 1429 gram på ultralyd i går, og det er veldig bra. Sterk og fin hjertelyd, og masse sterke spark <3

Vi håper selvfølgelig det bare er bøllefrøet som tuller med oss, men sånn for å være helt på den sikre siden har jeg fått lungemodningssprøyte og kommer til å få en til i kveld. Den sprøyta hjelper lungene til Lucas med å fungere bedre om han skulle finne på å komme ut. Lungene hans er ikke helt klare for å møte verden enda, så da må man hjelpe til litt.

Nå har jeg bare fått beskjed om å slappe av, ikke gjøre stort, og si ifra om riene blir verre igjen. Jeg har fått en dose blodfortynnende for å forebygge blodpropp, så da er det bare om å gjøre å ligge rett ut og ruge :)

Dette ble kanskje et noe rotete innlegg, men jeg er noe sliten og har selvfølgelig masse tanker nå.

Jeg er født i feil land!


Du har helt sikkert hørt om mennesker som er født i feil kropp, men har du hørt om sånne som meg, som er født i feil land?

Jeg blir aldri glad for å våkne til snø! Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren. Dette er så klart en kraftig underdrivelse, og det vet dere som kjenner meg godt. Jeg HATER vinteren, og er overbevist om at det skjedde en stor feil da jeg ble sendt til jorden, og at jeg er født i feil land! Feilplassert rett og slett! Kaldt, vått, snø... Brrr! Måke snø, skrape is, bli våt på beina, fryse, skli på glatta.... Nei fysj!

Jeg har jo lært meg å leve med denne lange, kalde årstiden etter nå snart 26 år, og min overlevelsesteknikk er som følger: være mest mulig inne foran peisen, under pleddet med noe godt i koppen mens jeg ser på vinteridrett på tv, unngå å se på gradestokken, og overse snøen! + ha et enormt fokus på den viktigste dagen i hele året, som inntil i år har vært den eneste dagen hele vinteren jeg gleder meg til. Jeg snakker så klart om bursdagen min 6 januar!
Så jeg er jo egentlig ikke sååå vanskelig å ha med å gjøre, og er relativt fornøyd bare jeg slipper å gå ut og folk husker bursdagen min.

MEN i år derimot, er jeg et eneste stort glis bare jeg tenker på at vinteren har kommet! Vi er endelig inne i riktig årstid, og det er "bare" 77 dager igjen til termin! Hurra! Jeg hadde aldri noen gang sett for meg at jeg kom til å ha et stort smil om munnen ved første observasjon av årets første snøfall. Fornøyd stod jeg opp, dro jeg på meg joggisen, lagde meg kakao, fyra opp i vedovnen, tente telys, og satte meg under pleddet. Rumpa er godt planta i sofaen, det begynner å bli godt og varmt i leiligheten, og jeg har de myke, gode pusekattene mine tett inntil meg. Det er ingenting som virker så beroligende på meg som katter som maler tror jeg, og faren for at jeg sovner er stor. Her kan jeg ligge resten av dagen! Deilig!

Jeg håper virkelig den dårlige innstillingen min til vinteren endrer seg når jeg blir mamma, for jeg tviler på at Lucas er så veldig interessert i å sitte å se på skisport under pleddet hele dagen når han kan være ute å bygge snømann og ake! Det er vel kanskje noe av det som kommer naturlig det også? Jeg håper iallfall det! Denne vinteren her er fokuset først og fremst på å ligge å "ruge", og det kan jeg heldigvis gjøre inne i varmen mens jeg drikker kakao og ser på skiskyting! 


Jeg er så heldig å ha så gode venninner som er flinke på håndarbeid, og som tar ansvar for at urokråka mi ikke skal fryse når han kommer. Ble så glad når jeg fant denne fine lua i posten her om dagen! Tusen takk til min gode, flinke venninne Silje! Den er så fin, og jeg gleder meg så til å sende deg bilde av Lucas med den på hodet om ikke såååå altfor lenge!

Det er jo bare 77 dager igjen med kakaodrikking, fyring i ovnen, masse sport på tv, også blir jeg jo TjueSexy (som Linni Meister sier. Love it btw!) om bare 48 dager! 

Kle godt på deg om du må ut, og dra lua godt ned over ørene. Ha en kjempefin vinterdag!

De bittesmå barna og deres foreldre <3


Herregud som mamma gleder seg til å møte deg, lille venn! Men kjære, lille Lucas´n min, vær så snill å bli der inne til du er helt klar for å møte verden!



Visste du at i dag er verdensdagen for premature? En viktig dag spør du meg! Tenk på de bittesmå barna som egentlig ikke var/er klare for å møte denne verden riktig enda, og de bekymrede foreldrene som ikke får gjort stort annet enn å håpe at alt kommer til å gå bra. Et prematurt barn er altså et barn som er født for tidlig. Med for tidlig regnes barn som er født før svangerskapsuke 37.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke satt meg så veldig godt inn i hva det faktisk vil si å få et for tidlig født barn før jeg ble gjort oppmerksom på temaet via sosiale medier i dag. Jeg vet ikke helt om det er fordi det er et tema jeg har lyst til å unngå, fordi det bare bringer med seg enda flere bekymringer. Eller om det er som med så mange andre saker der man tenker "men det skjer jo ikke med meg!" 

Jeg har iallfall brukt dagen i dag på å lese meg litt opp. Man vet jo aldri! Jeg har ingen garanti for at urokråka mi holder seg inne i magehuset til etter svangerskapsuke 37. Det hjelper vel kanskje ikke å lese seg opp på alt, da jeg vil tro at man umulig kan forberede seg hundre prosent på hva som venter om barnet ditt kommer til verden før det er klart uansett. Men kunnskap skader aldri, og jeg har blant annet lært interessante fakta som at litt over fem prosent av barna som fødes i Norge hvert år er premature, og at barn helt nede i uke 23-24 kan reddes! Tenk det!

Jeg bare håper foreldrene som står midt oppe i dette også får god oppfølging med tanke på den psykiske delen, for jeg kan ikke engang tenke meg hvor tøft det må være!


(Bildet er lånt fra www.babyverden.no)

Vi har dyktig helsepersonell og godt livsnødvendig utstyr i dette landet, og det er betryggende å tenke på for en kommende mor. Vi har nå gått inn i graviditetsuke 30 (ukesoppdatering kommer etterpå), og vi gleder oss så utrolig masse til å møte den lille bølla som bor inne i magen min! Men vi ser helst at han blir der inne til han er helt klar for å møte verden! <3 

Som helsepersonell tenker jeg automatisk også på de fantastiske englene som jobber på prematuravdelingene, og nyfødtintensiven som gjør alt de kan hver eneste dag for at det skal gå bra med disse barna, og samtidig gjør en kjempejobb med å ivareta foreldrene. En stor applaus til dere for den viktige jobben dere gjør! 

Alle tanker går til de små barna som kjemper for livet, de små barna som tapte kampen, og deres foreldre i dag! <3

Og vi må selvfølgelig ta med et kjempestort hurra for alle barna som har overlevd, og for deres foreldre! :D 

 

Tjukk og glad!



Jaja, jeg blir tjukkere og tjukkere dere, men blidere og blidere, så da får det vel være greit? Jeg har stått ansikt til ansikt med den teite vekta på jordmorkontoret igjen i dag, og jeg kan fortelle dere at jeg hittil har gått opp 16,5 kg! Hvordan skal det ende!? Haha! Dette med vekta plaget meg veldig i starten, det må jeg ærlig innrømme. Men etterhvert som lillegutt vokser, blir sterkere, og jeg kjenner masse bevegelser i magen, så bryr jeg meg ikke en dritt! Eller, jeg skal ikke ljuge! -Jo jeg bryr meg jo bittelitt, men det plager meg ikke like mye.

Før jeg kjente bevegelser daglig var det helt fjernt at det var en baby som bodde i magen min. Jeg så liksom bare vekta økte, og klærne som av en eller annen merkelig grunn ble mindre og mindre etter hver eneste vask! ;) Nå som jeg kjenner at han turner rundt inne i magen hver eneste dag, så får jeg et mye nærmere forhold til han, og jeg får et mer naturlig forhold til vektoppgangen min. For det er jo akkurat det det er, helt naturlig! 
Men jeg vet ikke helt om jeg klarer å se på Victoria´s secret fashion show allikevel i år! Haha.

Jeg har da altså vært på svangerskapskontroll hos jordmor igjen, og alt ser veldig fint ut. Alt av målinger ligger innenfor normalen, og hjertelyden til lillegutt er kjempefin <3 Det er mange som mener magen min er veldig stor, men den ligger faktisk helt innenfor normalen altså. Jeg tror at den ser så veldig stor ut fordi jeg er så lav, kanskje? Jeg vil iallfall tro at det synes bedre på meg med mine 159 cm over bakken, enn hos ei som er rundt 170?

Jeg blir så glad av å tenke på at vi er inne i siste etappe, og at februar nærmer seg sakte men sikkert. Det gir meg masse motivasjon å tenke på at jeg snart er ferdig med vondter i kroppen som spiser meg opp, og at jeg snart skal få hilse på Lucas! Det hjelper selvfølgelig masse på humøret :) 

Hos jordmor pratet vi litt om amming, og om jeg i det hele tatt ønsker å amme. Jeg har veldig lyst til å amme, og krysser fingre og tær for at jeg får det til, at jeg har god nok melkeproduksjon osv.

Jeg har forresten lært noe nytt som jeg synes er kjempespennende i dag! Jeg er veldig plaget med kraftig pollenallergi, og hvis jeg ammer så kan det forebygge sånn at babyen ikke blir plaget med allergi, fordi han da får i seg antistoffer gjennom melka mi. Er ikke det fint? Jeg synes sånt er utrolig fascinerende! 

Jeg lurer på om noen har gode tips til pollensesongen med tanke på at jeg ikke kan ta alt jeg pleier av medisiner? Noen med kraftig pollenallergi og erfaring?

Ha en fin kveld alle sammen, nå skal tjukka spise middag :)
(Ps: det er helt greit når jeg kaller meg selv "tjukka", men ingen andre får lov! Haha.)

 

 

Se han sparker! Videobevis!


Jeg har to hoder, to hjerner, tjue fingre, tjue tær, fire øyne, to hjerter, fire armer, fire bein! -Ja, du skjønner greia! :) Det er så rart! Magen min er en hybel for øyeblikket, og hverdagen min går ut på å være husvert. Det er en liten urokråke som leier av meg, og jeg sender stadig vekk klager på han når han holder meg våken på nettene med spark og slag. Jeg mistenker at han blir en nattugle akkurat som foreldra sine. Han er sjeldent våken før kl. 11:00, herjer i magen veldig mye gjennom det meste av dagen, og roer seg ikke før etter kl. 02:00, akkurat som oss.

 Synes dette bilde illustrerer veldig godt hvordan jeg føler det noen ganger! Kan du tenke deg hvor rart det er? Haha, det er jo helt merkelig!!
Det er så fint å kjenne bevegelsene til det ufødte barnet ditt, men som nevnt ovenfor, ganske plagsomt når en prøver å sove, eller som skrevet i tidligere innlegg når man nesten tisser på seg eller i verstefall gjør det, om man får et realt spark midt i blæra. Les om dette her.

Jeg husker første gang jeg mistenkte at jeg kjente bevegelse i magen. Jeg var da ca. 18 uker på vei, og i Bergen på Metallicakonsert. Jeg kjente det jeg vil beskrive som svak leamus helt nederst i magen på høyre side, det vibrerte liksom litt. Husker jeg avfeide det litt fordi jeg var overbevist om at det var ønsketenking på høyt nivå! Det er jo liksom så uberromantisk da! Thomas og jeg på tur til Bergen for å se favorittbandet vårt, og under konserten kjenner jeg babyen vår bevege seg for aller første gang! Yeah right  tenker du, og det skjønner jeg godt, men det er faktisk helt sant! Jeg vet det nå, ettersom den leamusa bare ble sterkere og sterkere etterhvert som ukene gikk. Her er forøvrig et bilde fra den store dagen:

Men det utviklet seg da fra å være bittesmå vibrasjoner som minner om leamus, til å etterhvert bli noe som kanskje minnet mer om en fiskehale som slår. Utrolig irriterende når det bare var jeg som kjente det. Jeg husker jeg i stor iver dro til meg hånda til Thomas, gliste fra øre til øre, og forventet at han kjente akkurat det jeg kjente, men det gjorde han ikke. Det var så svakt at det var kun jeg som klarte å kjenne det. Jeg syntes det var så sinnsykt plagsomt da, men når jeg tenker over det så er det jo egentlig litt fint også. Det var kun for Lucas og mamma en liten stund <3 Pappa, og alle andre måtte vente noen uker til. 
Nå derimot kan man se hele magen bevege seg noen ganger, og lillegutt begynner å bli skikkelig sterk! Jeg begynner å bli smånervøs når jeg sitter her og kjenner hvor nærme de harde sparkene begynner å komme ribbeina mine nå! Jeg kjenner han sparke, slå, snu seg rundt og alt! Det er så rart! Jeg skvetter noen ganger, og ler. Jeg prater mye med han også når han øver seg på frispark og sklitaklinger inni der, det er sånn vi blir kjent med hverandre, og det er jo så fint. Jeg koser meg og slapper av når jeg kjenner at han er aktiv, da dette betyr at han lever og har det bra. De siste to ukene har jeg kjent en sånn ekkel vibrasjon, og jeg har nesten vært litt redd for at han har hatt kraftige spasmer og at dette er noe unormalt, men jeg har lært at de få sekundene han vibrerer inni der, så tisser han! Er ikke det sprøtt!? Enda en bekreftelse på at det faktisk bor et menneske i magehuset. 
Jeg lastet opp en film jeg tok av en aktiv liten krabat i magen min i gårkveld. Ja dette er meg, og det har altså gått fra en svak vibrasjon som minner om leamus til dette på 10 uker:
Mageboeren og jeg ønsker dere alle en fin dag!

Bare tre måneder igjen!


Det er 4 november, og bare tre måneder igjen til termin i dag, eller 92 dager for å være helt presis! Hurra! Endelig føler jeg at tiden faktisk går litt fort, eller iallfall at det ikke føles så lenge til da! -Og det er veldig deilig! Her feires det med en aldri så liten colaboks til mor og nurk, og far spiller litt GTA før oppussinga kaller igjen! 

Jeg har vært en tur hos manuellterapeuten igjen i dag, og begynt sånn smått med trening av bekkenmuskulaturen. Fy flate så tungt det var! Det er som om alt jeg har hatt av muskler i det området bare har forsvunnet de siste seks månedene, så jeg har litt å jobbe med frem mot fødsel for å si det sånn! Må gå til innkjøp av en treningsball i morgen, så får jeg sitte å vugge mens jeg ser på tv. Nei, man skulle ikke tro det var særlig tungt, men for meg så er det en styrkeøkt uten like akkurat nå. 

Jeg har alltid vært ei aktiv jente, og vært i god form, så jeg må si at jeg gleder meg veldig til jeg kan bruke kroppen litt igjen. Mannen har fått noen sympatikilo her og der, så vi får være flinke til å gå på trilleturer og trene sammen så fort kroppen min er klar for det igjen. Jeg prøver å ikke tenke så altfor mye på det akkurat nå, og heller fokusere på å kose meg med magen og de kiloene som kommer. Det er ikke min feil at jeg ikke klarer å være aktiv i dette svangerskapet, og det eneste som er viktig akkurat nå er at lille L skal få det han trenger for å vokse og bli sterk. Det blir masse tid til å trene senere. Ut ifra hvor aktiv han er inne i magen, så mistenker jeg at det blir mye flyging på ho mor så fort han har lært seg hvordan han skal bruke beina, så jeg får prøve å nyte sofaslitinga istedenfor å irritere meg over det ;) 

Det er iallfall utrolig godt å kjenne at tiden går, og at ting begynner å komme i orden her hjemme. Det letter veldig på humøret selvom jeg har like fordømte vondt. Jeg ante ikke at bekkenløsning kunne være så ille! Det er leit å tenke på at de teite smertene har stjålet så mye av fokuset i denne graviditeten, men det er fryktelig vanskelig å fokusere på særlig annet når smertene er på det verste. Når ingenting hjelper, og alle bevegelser gjør at kroppen vrir seg. Jeg er så veldig glad for at jeg har mennesker rundt meg som har hjulpet meg å tenke positivt, for hadde jeg ikke hatt det så hadde jeg slitt med depresjon nå tror jeg. Eller, jeg vet at jeg hadde gjort det! 

Jeg er flink til å ta på meg maska, og si at ting går greit selvom det ikke gjør det. Den eneste som har sett hvor ille dette er er egentlig bare Thomas! Det er han som har mått bære meg til og fra do, hjelpe meg å snu meg i senga, ta på meg beinklær, kjøre meg til behandling fordi jeg ikke har klart å kjøre selv, tørke tårene mine, og være skulderen min å gråte på. Hva skulle jeg gjort uten deg, kjære? Tusen takk! Jeg har virkelig fått prøve meg som hjelpetrengende, og han har virkelig fått prøve seg i yrket mitt!

Så til alle dere som gir en god klem, sender en hyggelig melding, lager middag, engasjerer dere, tilbyr dere å hjelpe, sier gode ord, og har hjulpet meg å fokusere mot tiden etter 4 februar; tusen takk! Det har kanskje ikke virket som om jeg tar imot de gode ordene, eller dere har kanskje følt dere litt avfeid? Dere skal vite at alt dere har sagt er lagret og registrert! 

Nå er det bare ca. 92 dager igjen til jeg får møte gutten min, og jeg gleder meg så fælt! 

Har jeg endelig funnet den rosa skyen?


Jada, sånn går no dagan! Her ligger jeg i kjent stil, godt plassert på sofaen mens kjæresten pusser opp for harde livet! Når man er opptatt med å slite ut sofaen, så rekker man å tenke mange rare tanker, og jeg kjenner jeg er veldig glad jeg har bloggen min for å få blåst ut litt noen ganger, og også for å bli tvunget til å sette ord på mange av de tingene jeg tenker og føler, for oppi det topplokket her er det mange ting som foregår! Jeg skal jo bli mamma! Jeg har aldri gjort dette før jeg, og en del av meg synes det er kjempeskummelt!

Om bare noen timer nå så er det bare tre måneder igjen til termin, og noen ganger får jeg litt småpanikk! Tenk at jeg skal få ansvar for et lite menneske som er helt avhengig av meg! For meg er det enda helt fjernt at det bor en liten gutt inne i magen min, lille Lucas, gutten vår. Jeg lurer så på hvordan han ser ut, og er så spent på hvordan han kommer til å bli. Jeg gleder meg så fælt til å bli kjent med han! 

I begynnelsen av svangerskapet var jeg så bekymret for at det skulle være noe galt med han, at han ikke hadde det bra, eller at jeg skulle miste han. Men nå som jeg kjenner at han sparker hver eneste dag, mange ganger om dagen, så vet jeg at han har det helt supert, og jeg kjenner at han blir sterkere og sterkere. Men, bekymringene har gått over til å handle om meg selv istedet. Meg selv som mor. Jeg er så redd for å feile! Tenk på alt som kan skje! Det er så viktig for meg å kunne tilby han alt, helst hele verden, men det kan jo ingen. Han kommer ihvertfall til å drukne i kjærlighet, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at han skal bli et godt menneske. 

Thomas gleder seg så fælt, og han snakker med Lucas hver eneste dag. Når vi skal sove, synger han nattasang for han og jeg griner fordi jeg blir så rørt! Jeg sitter å gråter nå, bare fordi jeg skriver om det! Lite visste jeg om at jeg kunne bli enda mer forelska i den mannen! Han tar så godt vare på meg, han støtter meg, trøster meg, og hjelper meg å se positivt på ting når jeg sliter med å holde motet oppe. Han er klippen min, og jeg er så evig takknemlig for at han er pappaen til babyen i magen min! Jeg er så sikker på at han kommer til å bli en fantastisk far! 

Den kjærligheten for kjæresten min, og et lite menneske som vokser inne i meg som jeg enda ikke har møtt slår meg i bakken noen ganger! Den er enorm! Thomas og jeg er så forelska i et lite menneske som ingen av oss har møtt! En liten blanding av han og meg. Er ikke det sprøtt? Det kan ikke forklares, det må oppleves. Den lille urokråka i magen er allerede mamma og pappas stolthet, og hjertet vårt. Når det er sånn nå, tre måneder før han skal komme, hvordan blir det når han kommer da? Herlighet, jeg kommer jo til å være så rusa på forelskelse for gutta mine at jeg ikke er duganes til noe! 

Er jeg bare veldig trøtt og hormonell, eller har jeg endelig funnet den rosa skyen som alle gravide snakker om? Er det denne kjærligheten som gjør at de glemmer alle utfordringene, bekymringene og smertene man er igjennom på disse ni månedene? Jeg er iallfall litt i den rosa-sky-regnbue-tryllestøv-enhjørning-greia akkurat nå, og jeg vil ikke hoppe av den skyen her!

Altså, jeg forstår om du som leser dette synes dette blir litt vel klissete, men om du kjenner meg, så vet du at jeg overhodet ikke er en klissete romantiker! Har du lest bloggen min, så skjønner du det kanskje også? Jeg ler litt igjennom tårene her nå, for dette er så kliss-klass atte hjelp! Men det er faktisk helt sant, alt sammen! Det er sånn det er for meg, og det er den deiligste følelsen i hele verden! Noen som kjenner seg igjen?

Godt å få lufta hodet litt, dere! Takk for at du leser og kommenterer både her, på facebook, og på instagram! 
Ha en kjempefin kveld videre <3 

Sikker på at graviditet ikke er en sykdom?


Haaallooo bloggeeeen! *Tenk Tina og Betina* Ja, jeg er trøtt og bittelitt høy på Coca Cola ;)

Dette innlegget hadde jeg egentlig tenkt til å ha som et eget innlegg i 1.trimester spalten, men i og med at dette har hengt over meg i seks måneder nå, så hører det også litt inn under kategorien Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet for min del iallfall.

Jeg har lest at man kan bli veldig trøtt i første trimester. Kroppen jobber jo på spreng, og det er masse som skjer spesielt da de første tre månedene. Jeg må ærlig innrømme at jeg gleda meg til å komme ut av den zombietilværelsen når jeg bikka over på andre trimester. Men jeg føler egentlig jeg aldri kom meg ut av den dovendyrperioden jeg. Jeg er så trøtt! Jeg kunne sovet 20 timer i døgnet, det er jeg helt sikker på!


*Bildet er lånt av en av mine favoritter, nemlig Tegnehanne*

Man kan føle seg relativt kvikk, også er det akkurat som at Jon Blund plutselig angriper deg med en hel sekk av sovestøv ut av det blå! Man kan sovne når som helst, og hvor som helst. Eller, iallfall kan jeg det! Man sier jo det at graviditet ikke er noen sykdom, men jeg synes stadig jeg trekker paraleller mellom alvorlige sykdommer og graviditet, så man kan jo begynne å lure. Det jeg har kommet frem til hittil er at graviditet til en viss grad kan sammenlignes med narkolepsi, som handler om nettopp det jeg skriver om i dette innlegget, eller så kan du jo lese det jeg har skrevet om hormonhelvete og sammenligningen min med schizofreni her

Jeg visste at jeg var godt planta inne i preggisbobla mi altså, men at det var så gæli visste jeg ikke. Jeg blir stadig vekk minnet på ting jeg har sagt, gjort eller sett som jeg ikke husker! Kan jeg med dette trekke en paralell med alzheimer også?! Hjelpes meg... De siste seks månedene er som et eneste stort sort hull! Jeg vil sammenligne det med en fuktig kveld på byen, som som vi alle vet kan by på store utfordringer for hukommelsen dagen derpå. For min del har det nå vært dagen derpå i seks måneder! Har alle det sånn? Det får meg til å angre litt på at jeg ikke begynte å blogge helt fra starten av, for det er jo sikkert masse ting som jeg har lyst til å huske også. Kanskje det er hjernen min sin måte å beskytte meg på med tanke på hvor utfordrende dette svangerskapet har vært/er? Naturens måte å sikre reproduksjon på? Man sier jo at man glemmer smertene ved fødsel veldig fort, så! Hmm... 

Men tilbake til dovendyr/zombietilværelsen! Jeg har jobbet veldig mye nattevakter, og etter x antall netter på rad går jeg inn i en sånn slags merkelig modus. Jeg blir helt utafor. Jeg oppfatter ikke hva folk sier, men jeg svarer allikevel. Jeg kan ha en hel samtale faktisk, og ta meg selv i å ha glemt hva vi snakket om så fort den siste setningen har kommet ut av munnen min. Hjernen klarer ikke registrere noe særlig når jeg har hatt nattevakter, og jeg kan bli litt fjortis. Fnisete i det ene øyeblikket, og sint i det andre! Jeg kan føle meg fyllesyk, altså småkvalm, svimmel, vondt i hodet, dehydrert osv.
Hvis du ikke er så kjent med hva det gjør med kroppen å gå nattevakter, vil jeg anbefale deg å lese hva Tegnehanne sier om saken og samtidig få deg en god latter! Les her! Jeg elsker den dama!

Jeg kan vel kanskje derfor konkludere med at for min del er graviditet det samme som å ha ni måneder, altså 282 dager sammenhengende nattevakter? Det føles iallfall sånn! :) 


Ha en fin dag dere! Iløpet av den tiden jeg har brukt på å skrive dette innlegget har jeg vel holdt på å smelle panna i tastaturet minst ti ganger, og tørket 0,3 liter sikkel fra munnvikene, så jeg tror det er på tide med en to timers powernap! Zzzz.....

Kjerring! Du er så sykt rå!


Vet du hva? Jeg er så sinnsykt awesome, og hvis du er kvinne så er du det også! 

Siden jeg har brukt opp klagekvota mi for en liten stund nå, og i tillegg brukt en hel søndag på å avstå fra det meste av sosiale medier for å furte, så kom min bedre halvdel med det fantastiske forslaget om å rett og slett skrive en liten hyllest til kvinnen! Det synes jeg er en vanvittig god idé! Vi kvinnfolk er helt sinnsyke når det kommer til å tråkke ned andre kvinner for å sette oss selv i høysetet, og helt fra barndommen av driver vi med denne forferdelige utestenginga, og baksnakkinga, og vi gir oss ikke før vi ligger på dødsleie! Kan vi ikke slutte med det tullet der a? Dette er vel i all hovedsak grunnen til at jeg opp igjennom alltid har hengt med gutta, sett bort ifra de få gode venninnene jeg trykker godt inntil brystet mitt! Det jeg går igjennom i denne graviditeten er jo kanskje det mest kvinnelige jeg noen gang kommer til å gå igjennom, og jeg må si at vi kvinner er helt rå! Flere som blir med meg på å skryte litt av det kvinnelige kjønn her, eller?

Jeg har jo ikke akkurat lagt skjul på at jeg har mine utfordringer med denne graviditeten, og det er så godt å få tilbakemeldinger fra dere som kjenner dere igjen i mye av det jeg skriver. Det hjelper litt på samvittigheten, og får meg til å innse at det kanskje er viktig å skrive litt om disse vanskelige tabu-belagte temaene. Jeg vil snu det litt i dette innlegget, og skryte oss opp i skyene! Og det til og med før jeg har født! Jeg kommer nok til å føle meg som alle superhelter til sammen etter fødselen! Det er bare å glede seg til skryteinnlegget til alle oss etter det, jenter :) 

Jeg har alltid sett på oss kvinner som noen tøffe beist! Vi blir ofte omtalt som det svakeste kjønn! Tenk det a! Hvorfor det liksom? Hva og hvem er det som bestemmer hva som gjør noen til tøff og sterk? I mine øyne er vi det sterkeste kjønn, og jeg tenker jeg ikke bare ift. graviditet og fødsel altså! Vi kvinner er flinke til å sette andres behov foran våre egne, vi er flinke til å skjule hvordan vi virkelig har det, vi er eksperter på å skjule fysisk og psykisk smerte! Om dette egentlig er så positivt kan jo diskuteres, men at man må være tøff for å gjøre disse tingene, det er helt sikkert! Vi går igjennom ild og vann for våre nærmeste!

Mange opplever smertefulle menstruasjoner og eggløsninger hver eneste måned, ser du for deg et mannfolk takle det så bra? Kramper 2-3 dager hver måned, mens det blør ukontrollert ut av tissen dems. Jeg ser for meg Thomas ligge i fosterstilling på sofaen, med varmeflaske, mens han trykker i seg sjokolade, og kommanderer meg på butikken for å kjøpe tamponger og mer sjokolade! Haha.. Også er det ca. fjorten dager, så kommer jaggu eggløsningen som også for noen kan være smertefull, og det er en ny runde med fosterstilling og kramper! Ser du for deg at mannen din hadde taklet det like bra som deg? Jeg tror ikke det! Nå skal jeg ikke begynne å sette menn og kvinner opp imot hverandre her, men jeg tror du ser greia mi? 

Vi kvinner er bygd for å takle smerte! Har du egentlig tenkt over hva som faktisk skjer med kroppen under fødsel? Du skal faktisk trykke et menneske på størrelse med en vannmelon ut av kjeden din! At det i det hele tatt går an er sykt spør du meg! Jeg tror ur-kvinnen i oss tvinger seg frem ved smertefulle anledninger, og for noen av oss er dessverre ikke smerte et fremmedord, og noen av oss går igjennom mer smerte enn andre. Men jeg tror kroppen vår er bygget for å takle smerter på en helt spesiell måte, og jeg tror det skal vanvittig mye til før en kvinne bikker under!

Siden jeg selv er kvinne, og trenger å booste min egen selvfølelse, så skal jeg skrive en hyllest til meg selv! Status per dags dato er nemlig at jeg har så godt som ingen bevegelighet i bekkenet, og konstante smerter. Jeg har mått blitt bært til og fra toalettet, og brukt helgen på å være fortvila og lei, og jeg har grått mye! I dag skulle jeg endelig se min reddende engel på fysiosenteret igjen, men hun har bllitt syk, og måtte utsette timen min. Sååå for å komme meg igjennom minst en dag til, så har jeg fått låne krykker og jeg prøver på død og liv å fore hjernen min med positivitet!

Fra Thomas sin Facebookpost:


Kjære Helene, 

Tenke seg til at kroppen din har trosset sykdom og smerter, for at du skal få oppleve å bli mamma! Legene er overrasket, og det var jaggu du også! Så fantastisk at du skal få oppleve å bli mamma til en liten gutt! Jeg vet at du sliter litt med å være positiv, men du har vært igjennom mange tøffe tak, så dette fikser du i tre måneder til! Du er tøffere enn toget der du hinker rundt hjemme på krykkene dine, og kommanderer mannen til å vaske ditt, tørke støv av datt, og lage middag! Du får kanskje litt dårlig samvittighet, men gubben gjør det med den største glede, det vet du! Eller, glede var kanskje feil ordvalg, men du vet hva jeg mener!

Nå har du allerede gjennomgått seks måneder med mye smerter, og ja det er lov å være sliten, men tenk heller på hvor godt det skal bli å få kroppen sin tilbake uten vondter her og der! Og best av alt, du skal få møte han lille rakkeren som gjør at kroppen din ikke er så blid om dagen! Og vet du hva, den lille rakkeren kommer til å være verdt hvert eneste låste ledd i bekkenet, hver eneste smertefulle natt og dag, hver eneste gang du har hengt over toalettskåla, hver eneste gang du har sitti på porselensskåla og bedt til Gud om at forstoppelsen skal slippe taket,hvert eneste gang du har vært hormonmonster og hver eneste tåre du har grått! Når du føler deg svak, så husk at du driver å lager et menneske, og det gjør deg til den tøffeste og sterkeste i hele verden!

Nei, du er ikke en av de som kommer til å savne graviditeten, og det er helt greit skal du vite! Fy flate så tøff du kommer til å være når fødselen kommer! Du kommer til å bruke alt av frustrasjon du har samlet opp, og være som en sulten løvinne på jakt! Tenke seg til at du skulle si at du gleder deg til å føde! Smerter er du vant med pga endometriosehelvete, og du vet godt at du heller vil gå igjennom enormt mye smerte over de timene det tar å føde, enn å lide deg igjennom smerter hver eneste dag i ni måneder! Nei, du gleder deg bare til å føde, og du kommer til å være sykt god på det! Du har veldig hastverk for at februar kan komme, og du endelig kan få møte lille L. Om folk ikke forstår det, så ikke bry deg! 

Du har vært en helt hittil i graviditeten din, og du kommer til å kicke ass nå i siste innspurt! Så det så!
Du er helt rå! 

Med vennlig hilsen Helene.

Karma kom og beit meg i ræva!


Daaaa er fredagen her! Hurra! For min del spiller det jo forsåvidt ikke noen rolle hvilken dag det er, for det går jo liksom i det samme uansett! TGIF liksom! Yeeeey... Haha neeeei nå skal jeg ta meg en bolle, og få på plass smilet! Gubben har jo fri og det er jeg glad for! Skal klare å få trøkt i oss litt god mat, se på div. fredagsprogrammer på TV, og ha litt kjærestetid innimellom oppussinga! Men først skal jeg dele noen tanker med dere! 

Som så vidt nevnt i innlegget jeg skrev sent i gårkveld, så fikk vi jo plutselig litt dårlig tid følte vi. Allikevel lå jeg i senga midt på dagen i dag, og klagde over at det er så leeeenge igjen mens tårene pressa på! Godt jeg har en kar som realitetsorienterer meg, og sjekker om hjernen min følger med på datoer!

 T: Du mor! Hvilken måned er vi snart i?

H: November....

T: Jaaa! Også kommer desember, som flyr unna pga jula!

H: Ja, men!

T: Nei, ikke noe men! Etter desember kommer januar, og da kan det jo egentlig skje når som helst! Tenk på det! Det er jo ikke lenge til egentlig, som vi prata om i går!

H: Nei, det er jo egentlig sant det! 

Jeg trodde aldri jeg noen gang kom til å si at jeg gleder meg som en unge til vinteren! Men i år gjør jeg virkelig det! Når dagene er prega av sterke smerter, og lite aktivitet, går tiden saaaaakte selvom den går fort! Skjønte du dette? Ikke? Hehe, jeg er ikke overraska... Jeg sliter litt med å skjønne hva jeg selv mener og tenker om dagen, så I don´t blame you, for å si det sånn ;) Jeg synes det er fryktelig leit at smerter og tanker om å være udugelig skal overskygge mye av gleden over alt det fantastiske og rare som skjer med kroppen min. 

Som nevnt i tidligere innlegg er det derfor ekstremt viktig for meg å fokusere på så mye positivt som overhodet mulig, for å ikke gjemme meg under dyna, og bli der! Så jeg prøver så godt jeg kan å tenke på hvorfor dette skjer med meg, og det er jo pga verdens beste ting! Livets gave! Jeg får verdens beste gave med ventet leveringsdato 4 februar 2016, og alle vondter i hele verden er verdt det når jeg tenker på hva jeg får til slutt! Men gøy, det gidder jeg ikke å late som det er! Derfor må dere som leser bloggen min, bare svelge noen kameler når jeg skriver noen sånne få syte-innlegg innimellom. Dette er jo på en måte min dagbok, og min opplevelse av det å gå gravid, og derfor skal jeg heller ikke pynte på noe.

Jeg har alltid sett for meg at det å gå gravid er verdens fineste ting, noe det forsåvidt er! -bare ikke liksom... Datt du ut igjen? Sorry...Jeg mener at man gjør verdens fineste jobb, for det er faktisk det det er! En kjempejobb for kroppen, og det er ikke alle som takler den jobben like bra! Derfor synes jeg det blir litt for dumt å stadig tegne et rosenrødt bilde av det. Jeg leser stadig om gravide damer med div. problemer som gjør at de føler seg udugelige, de må tidlig sykemeldes, de klarer ikke bidra i hjemmet, de har dårlig samvittighet ovenfor barnet/barna de har fra før, de har dårlig samvittighet ovenfor gubben som får gjennomgå osv. Og det er lov å si det høyt! Man trenger ikke gjemme seg bak et brukernavn på et forum, eller være redd for å si det rett ut til familie og venner, for det er realiteten til veldig mange, og jeg er helt sikker på at overraskende mange kjenner seg igjen i mye, og jeg tror det er et fåtall av de som synes det er rosenrødt-fantastisk-regnbue-rosa-sky-enhjørninger-fantastisk å gå gravid. Jeg misunner det fåtallet, for jeg skulle gjerne bytta bekkenet mitt, og de innvendige arrdannelsene mine for å se rosa skyer og enhjørninger i 9 måneder! 

Jeg tror vi kvier oss for å snakke høyt om at vi synes graviditeten er utfordrende både fysisk og psykisk fordi vi er redde for å bli oppfatta som utakknemlige av omverdenen! Til de av dere som tenker nedlatende om gravide som sliter, og ikke er redd for å si det høyt, ta dere en bolle! Vi er takknemlige! Så ufattelig takknemlige, og vi gleder oss så enormt over livet som vokser inni oss, vi har kanskje bare litt mer hastverk med at termindatoen skal komme enn andre? :) 

Jeg tror karma har biti meg i ræva her, da jeg selv har vært en av de som kanskje har tenkt "Skjerp deg! Slutt å klag! Vær takknemlig for at du kan få barn!" når jeg stod midt oppe i min egen frykt over å bli ufrivillig barnløs. Men nettopp derfor føler jeg at jeg virkelig kan uttale meg om det! Jeg har iallfall lært at man aldri skal dømme andre, før man har prøvd å stå i deres sko! Og til dere jeg har dømt; unnskyld! Jeg forstår det nå!

God helg <3 

Gravid = egoist?


Føler jeg at verden sirkulerer rundt meg? Ja... Akkurat nå så gjør jeg det! Gjør det meg til en egoist? Ja.. Det vil jeg påstå! Men hallo! Jeg driver å lager et nytt menneske her altså! Jeg har as we speak to hoder, fire armer, fire bein, tjue fingre, tjue tær, og to hjerter med forskjellig hjerterytme, er det rart jeg er selvsentrert? Jeg synes ikke det! Men at man kan stikke hodet litt ut av sin egen preggersboble innimellom, ja det kan man, og bør man! Man er jo tross alt to i et forhold, eller tre faktisk nå frem til februar. Det bor jo et menneske inne i magen min, så han må taes hensyn til i dette samboerskapet og kjærlighetsforholdet han også!


Jeg har iallfall tatt meg selv i å kun se meg selv, hva som skjer med meg og min kropp, og alt og alle andre har kommet i andre rekke. Helt ærlig så tror jeg selv at det har vært litt sunt for meg! Jeg har alltid slitt med dårlig samvittighet for alt, og alltid satt meg selv i andre rekke! Men nå får det være bra! Nå har jeg vært egoist altfor lenge... Dessuten har jeg dratt egoisttilværelsen min altfor langt synes jeg!

Den det som kanskje har merket dette best er vel min bedre halvdel vil jeg tro! Han står på, og gjør så godt han kan med absolutt alt for at den stranda hvalen som ligger på sofaen og blir større og større, skal ha det bra! Og han klager ikke! Om det er fordi han ikke tør eller om det er fordi han ser på meg som dronninga som bærer frem prinsen hans, det vet jeg ikke. Men jeg tipper det er det første, med kanskje et lite snev av det andre!

Jeg har førsterett på ALT! Jeg har førsterett på alt av godis i huset, han har ikke lov til å røre brusen min, han må pent sette seg i bilen og dra på butikken om jeg får akutt lyst på noe vi ikke har, om han gjør sitt fornødne får han pent tørke seg i full fart, og komme seg vekk om tarmsystemet mitt plutselig bestemmer seg for å funke! Han bør gjøre alt jeg tenker han bør gjøre, uten at jeg må si det. Han skal helst bare snakke om baby, og han skal helst bare tilby meg massasje og middag + dessert etterpå så klart! Og om han engasjert forteller om noe han brenner for, må han pent finne seg i å bli fullstendig oversett om lille L sparker masse, og stjeler fokuset mitt. Hele samtalen blir da til "legg hånda di her! Kjenn da! Nå har han blitt skikkelig sterk!" altså det samme som å si "jeg driter i hva du var så engasjert i! Jeg lager et menneske! Kjenn! Meg, meg, meg og meg.....Og litt mer meg!" 

Drømmedama, ikke sant? Ja, du trodde det iallfall, helt frem til du smalt henne på tjukka! Gled deg til kjerringa blir gravid sier jeg bare! Fy flate for en bitch jeg har vært noen ganger! Haha huff, det kommer tilbake i bruddstykker akkurat som når man har fullstendig blackout etter en tur på byen, og man opplever skremmende flashbacks som får fylleangsten til å vokse ytterligere! Akkurat sånn har jeg det nå! Stakkars Thomas! Om han ikke sliter med posttraumatisk stresslidelse etter dette svangerskapet, så skjønner jeg ingenting! 

Kjære nuskebuske-elskling, om du overlever 3,5 måned til sammen med dette tohodete monsteret  jeg liker å kalle hormontrollet, så fuck superman, batman, hulken, spiderman og alle såkalte superhelter! Jeg ber på forhånd om unnskylding for oppførselen, og ordene som kan renne ut av kjeften min på fødestua! SuperThomas, du er best! Unnskyld for at jeg ikke har fokusert på deg i det hele tatt de siste månedene, og takk for at du er en kjæreste i verdensklasse! 

Ps: Rom ble ikke bygget på en dag, så enkelte ting kan ta tid å endre. Sånn som f.eks at du skal holde deg unna brusen, og at du må ta en tur eller to på butikken i ny og ne.. Så kjære puselus, når du er verdens beste som støtter kjæresten din, og leser bloggen hennes, kan du være så snill å dra i butikken og kjøpe en sjokolade til meg? Vær så snill? *dådyrøyne, og blafre med øyevippene mens jeg stryker på magen min  for å minne deg på at jeg bærer på barnet ditt* Eeeeelsker deeeeeg <3 

Kaller du meg feit!?


Hva skjer med at alle har behov for å si "tjukka", "bolla", "kula" etc. og finner det helt naturlig å spørre "hvor mye har du lagt på deg nå a?"..?! Jeg har aldri vært borti makan til mas om kropp og vekt som etter at jeg ble gravid jeg!

Og hva skjer med dere vilt fremmede som strekker frem hånda, og omtrent hilser på magen min før dere tar meg i hånda, og presenterer dere? Thomas kjøpte en teskjorte til meg som det står "I´m pregnant, not a petting zoo!" på, og jeg har såååå lyst til å si det til alle som ikke kjenner meg, som tar seg friheten av å ta på magen min. Intimgrenser er plutselig ikke et tema etter at man er smelt på tjukka.. Tenk om jeg skulle gått bort til deg, tatt på magen din, og sagt "hei tjukka! Hvor mye har du lagt på deg nå a?" Hadde du syntes det hadde vært ok tror du?

Jaaaa, jeg er gravid, og jeg SKAL legge på meg! JEG VET DET! Men det trenger ikke bety at jeg synes det er kjempegøy å se vekta peke mer og mer oppover, for hver gang! Eller? Jeg er en av de som har lagt på meg ganske mye, og opplever at dette er et stort fokus hos lege og jordmor. Jeg føler et press ift. at jeg ikke kan legge på meg mer, og gruer meg hver gang jeg skal gå på vekta på kontroller.. Det skal jo ikke være sånn... Ja, jeg har mage selvfølgelig, ja jeg har fått litt mer hofter og lår, men jeg er da ikke feit! Hvorfor i alle dager skal man henge seg så opp i vekta på disse kontrollene da, så lenge alt av prøver og blodtrykk er bra...? Det er mulig gravidhormonene tar helt av her altså, for all del! Men jeg skriver blogg for å få ut følelsene mine, og dette er noe som plager meg, så ut må det!

Jeg brydde meg egentlig ikke noe som helst om vekta mi før etter et besøk hos jordmor! Det er da fullstendig normalt å legge på seg! Noen mye, andre lite! Men iallfall da, så gikk jeg på vekta. Jeg hadde da gått opp 12 kg, og skimter en liten grimase fra jordmor som sier "det er jo litt i overkant mye, til å ikke være lenger på vei da..." Hva skal man si? Jeg ble stille... Så sier hun "Men det viktigste er at du er i aktivitet" Jeg sier litt forsiktig "har du ikke sett hvordan jeg beveger meg? Jeg har bekkenløsning med låsninger, og klarer så vidt å gå noen ganger! Kommunen har ikke tilbud om vanntrening for gravide, så hva foreslår du....?" Hun var forståelsesfull og god, og prøvde å ringe rundt og høre om det fantes noen mulighet for at jeg kunne få svømmetrening, uten å lykkes. Hun var herlig, men jeg var sint på henne... Anyways! Det var dette besøket her som gjorde at jeg begynte å tenke at jeg ikke kan legge på meg mer, og at jeg føler et slags press. Jeg fikk kjempedårlig samvittighet ovenfor meg selv og babyen min for at jeg ikke klarer å trene...

Oppi hormonkaoset er jeg også sint på toppidrettsutøvere som trener til krampa tar de under hele svangerskapet, og uttaler seg om at det ikke er noe problem, da graviditet tross alt ikke er noen sykdom. Nei det er riktig det, det er ingen sykdom, men man kan faktisk få plager som gjør at man blir veldig begrensa. Jeg skal da vel ikke ha dårlig samvittighet for at damer som Marit Bjørgen kan fortsette å være hele norges heltinne selv når hun er gravid? Hvorfor må media sette så fokus på det da? Hvilken gjennomsnittskvinne kan måle seg opp mot en toppidrettsutøver uansett, gravid eller ei? Ikke så mange tror jeg... Ikke jeg iallfall!

Jeg er helt for trening i svangerskapet! Misforstå meg rett! Jeg mener heller ikke at man skal trykke i seg alt av fy-fy mat fordi man skal legge på seg alikevel... Orker ikke få noen på nakken nå som jeg er i Henriette-modus.... Derfor viktig å få sagt det, så ikke klikk! (Hvis du lurer på hva Henriette-modus er, så les her.)

Jeg bare har en sånn dag der jeg føler meg tjukk, fæl, og langt ifra sexy! Sexy ja, det er jo de som stråler og føler seg mer sexy enn noen gang i graviditeten, og jeg håper så inderlig det er min tur til å føle meg super hot igjen snart!

Det her ble et rotete innlegg! Men det er helt greit, fordi det setter et lite bilde av hvordan det ser ut oppe i hodet mitt!

PS: Nok en svingning kicka inn her, og dette er til dere som har tatt/vil ta på magen, og til dere som spøkefult kaller meg "tjukka", og spør om jeg har blitt større, eller hva vekta sier... Jeg vet dere gjør det i beste mening, og nå har jeg dårlig samvittighet for alt jeg har skrevet..... Jeg er glad i dere! Dere også kjære jordmor, og Marit Bjørgen... Og der kom tårene også.. Jævla hormonkaos!

 

Og ja, jeg lovte å skrive del.2 av første trimester i dag, men grunnet hormonell ubalanse, og et jeg-eksploderer-snart-hvis-ikke-jeg-får-ut-dette-øyeblikk, så blir det utsatt til i morgen! Sorry...

Det bor et menneske i magen min!


Hallo fra bolla!

Vi har nådd enda en milepæl! En stor en! Nå er lille L i magen 22 uker og 2 dager gammel, og jeg er altså inne i uke 25 i graviditeten (24+2). Tenk at han er ca. 29 cm lang, og veier rundt 650 gram! Nå begynner han å bli stor! Nå har vi kommet så langt at om han skulle finne på å komme ut nå, så vil legene gjøre alt for å redde han, og det er en mulighet for at han vil overleve. For oss så er det kjempestort! Han har vær så god å holde seg inne i mange uker til, men det er godt å vite at nå kan det faktisk gå bra om det skulle skje noe.

Tenk at det meste egentlig er ferdig allerede nå! Jeg synes det er superfascinerende!  Jeg har jo sikkert som alle vordende mødre fulgt nøye med på utviklingen til babyen hver eneste uke, og jeg har nesten ikke ord! Det er så spennende! Det er helt vilt hvor fort ting går, og hvor mye som skjer innenfor bare noen uker! Tenk at alle de viktigste organene utvikles allerede innen de første tre månendene!


Tenk at det bor et lite menneske inne i magen min! Det er ganske sprøtt, og helt uvirkelig på en måte! Jeg tror kanskje jeg ikke kommer til å skjønne at det er sant før han faktisk er ute! Som nevnt i tidligere innlegg, så har jeg over mange år forberedt meg veldig på at det kan være vanskelig for meg å bli gravid pga endometriose (for de av dere som ikke vet hva dette er, så kommer det et eget innlegg om det senere) Men jeg har altså forberedt meg mentalt på at jeg kanskje ikke kan få barn, eller at veien dit kan bli lang og tung, og det å faktisk sitte her å kjenne at lillegutt sparker i magen blir kanskje litt ekstra uvirkelig? Jeg vet ikke.. Stort er det iallfall! Kjempestort!

Det er ingen hemmelighet at jeg opplever plager i graviditeten. Disse plagene gjør at jeg blir sint, lei meg, frustrert etc. Dette har jeg valgt å skrive om på en litt humoristisk måte her på bloggen, for å hjelpe meg selv å takle det bedre. Jeg er ikke en av de som svever på en rosa sky igjennom graviditeten, og jeg synes det må være lov å fortelle hvordan mange kan oppleve graviditeten som utfordrende både fysisk og psykisk. Mange takler dårlig de kroppslige forandringene, noen takler dårlig at hormonene tar fullstendig over, noen sliter med store bekkenplager ++ Og jeg synes det må være lov å snakke om disse negative tingene også, fordi det er noe som hører med! Man må få snakke om det, uten at man skal bli oppfatta som utakknemlig, for det tror jeg at jeg med hånda på hjertet kan si at ingen av de som sliter og klager under graviditeten er!

Jeg har mange plager som gjør at jeg har blitt sint, nedstemt, og lei hittil i graviditeten, men jeg er evig takknemlig for å få bære frem et liv! Med mine bekymringer om ufrivillig barnløshet, så er jeg fullstendig klar over at det å få barn absolutt ikke er en selvfølge! Man skal prise seg lykkelig for at man har fått den gaven at man kan bære frem sitt eget kjøtt og blod! Kast gjerne alle mulige gravidplager på meg, jeg går med glede igjennom dem, bare jeg får møte barnet mitt etter 9 måneder! Uansett hvilke utfordringer man måtte møte på, så er dette uten tvil et mirakel!

Det er vårt mirakel, og jeg er så takknemlig!

 

Husker du dette innlegget om fasene man går igjennom i første trimester? l løpet av dagen i dag, kommer del.2!



Pregnancy brain!


It´s a thing!

Alle har vel hørt om ammetåka, men hvor mange har hørt om gravidhjerne? Takket være How I met your mother har jeg hørt om fenomenet, men jeg visste ikke helt om jeg trodde på det... I mitt hode har jeg tenkt at når man er gravid så er man dobbelt så smart! To hjerner funker da bedre enn én! Logisk, ikke sant!? Man! Was I wrong!

Gravidhjernen kommer snikende! Offeret tror alt fungerer som normalt i topplokket selvom kroppen er i stor forandring! Men det er nettopp derfor man ikke merker det! De kroppslige forandringene stjeler all fokus, slik at monsteret inne i hjernen kan spise litt og litt av hjernecellene til den gravide ubemerket! Invasjonen av gravidhjernemonstre skjer allerede de første ukene inn i graviditeten. Offeret er så opptatt av ting som det å komme over sjokket over at det faktisk var to streker som lyste mot henne på tissepinnen, henge over doskåla, sove, ha vondt i de nye Pamela-puppene sine, og jobbe hardt for å ikke avsløre graviditeten for omverdenen, at hun ikke merker at det hjernecelle-spisende monsteret tar for seg!

Plutselig står hun der, og finner ikke fjernkontrollen til tv´n! Hun leter og leter, men den er borte vekk... Hun skjønner ingenting, gir opp å lete, og bestemmer seg heller for å gå å se etter om hun har tomater i kjøleskapet da dette er det eneste hun har lyst på i hele verden! I kjøleskapet finner hun til sin store fortvilelse ingen tomater, og hun knekker sammen i gråt! Det hun derimot finner er fjernkontrollen! Hun tørker tårene, og ler litt!

Noen dager senere skal hun gjøre husarbeid. Hun gjør som hun alltid gjør, og når hun har vasket gulvet og skal legge tilbake teppene som har ligget på samme plassen de siste årene, tar hun seg selv i å klø seg i hodet, og ikke huske hvor teppene skal ligge! Ikke engang hvilken vei de skal være! Hun ler litt nervøst, legger teppene på gulvet og håper på at det er riktig. Hun velger å tenke at det var jo sånn de lå før, helt til hun får spørsmålet "hvorfor har du valgt å legge teppene sånn a?" Hun ler veldig nervøst denne gangen, og skjønner at noe må være riv ruskende galt! "Er alzheimers et symptom på graviditet?" tenker hun, eller "bør jeg be om å få en CT av hjernen eller noe?"

Neida! Det er bare pregnancy brain! Eller gravidhjerne på godt norsk! Det er det hjernecelle-spisende monsteret som har gnagd på hjernen din mens du har vært opptatt av alle de overveldende graviditetssymptomene som skjer de første ukene! Nå er det for sent, du må leve med det! Iallfall en liten stund til! ;)



Og hvis du lurte; ja, eksemplene i historien er selvopplevd ;)

 

Mentalsykehus neste?


I dag tenker jeg mye! Jeg har alltid tenkt mye, men nå som jeg skal bli mamma, går tankene helt i spinn. Jeg vil tro dette er helt normalt for oss som skal bli mamma for første gang? Og jeg vil også tro at hormonkaoset i kroppen har sitt å si her også! Eller, det MÅ ha noe å si, hvis ikke så blir jeg alvorlig bekymret for min egen mentale helse!

Jeg føler veldig på at jeg blir litt redd for å klage, redd for å bli oppfattet som utakknemlig. Hvorfor er det sånn?

Jeg er sikker på at de aller fleste gravide er evig takknemlige for livet som vokser inne i magen dems, men fakta er at enkelte får mye problemer, og graviditeten er overhodet ikke alltid noen dans på roser. For min egen del så er det lille L i magen, som gjør at jeg ikke legger meg og griner i fortvilelse nesten hver dag. Han er den som løfter meg opp, og hvert eneste lille spark er en påminnelse på hvorfor dette skjer med kroppen min, og alt godt jeg har i vente! Det er bare for en periode, og det er godt å tenke på!

Jeg var jo fullstendig klar over alle ofrene man gjør for den lille herligheten i magen, men jeg var nok ikke helt forberedt på at jeg ikke kunne være med på ting jeg elsker å gjøre allerede nå. For meg går det helt fint å gå glipp av konserter, ikke kunne være med til Liverpool på fotballtur, ikke kunne være med på fest, ferie, osv. Det er jo ikke det! Jeg bare tenkte at dette var ofre som startet ETTER fødselen, eller iallfall i siste trimester. Jeg er bare i uke 23, men har vært ganske så bundet til sofaen siden uke 15 med gode og dårligere dager selvfølgelig.

Jeg må nesten le litt av meg selv her jeg sitter å tenker så det knaker på alt som bekymrer meg, alt som gjør meg sint og glad, og alt jeg gleder meg til mellom tårene som plutselig faller ned på tastaturet, og latteranfallene som gjør at jeg får vondt i magemusklene!

Et lite eksempel på en hormonell dames (eller iallfall min) hverdag:

Det er viktig å huske på at dette er HITTIL I DAG! Haha!

  • Lei meg og sint på meg selv for at jeg glemte å endre på fantasylaget mitt før Premier League runden startet. Det er jo tross alt en intern liga jeg skal vinne!
  • Glad hver gang L sparker, blir varm om hjertet og koser med magen!
  • Lei meg fordi jeg ikke kan være med på konsert i kveld. Hadde gleda meg sykt, men det dumme bekkenet ødelegger........
  • Glad for at jeg hadde en boks med Cola i kjøleskapet!!
  • Lei meg for at jeg ikke kan jobbe. Savner å ha noe å bidra med, og være en nytte for samfunnet..
  • Sint på nav, og ringer både Thomas og mamma i fortvilelse. Mistenker at de har surret med sykemeldingen min.....
  • Bekymret for om Liverpool klarer å slå Everton i morgen... Det er liksom LITT viktig å slå Everton!
  • Sint som ei fele når jeg leser om hvordan kroppen BØR se ut etter fødsel, og får samtidig skikkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å trene i svangerskapet.
  • Latteranfall når den ene katten min skremmer den andre! Sykt morsomt!
  • Blir glad når pusekattene ligger inntil meg på sofaen. De er jo barna mine de også!
  • Sint fordi bekkenet låser seg når jeg prøver å gjøre noe fornuftig hjemme. Husarbeid er bare å drite i! Velkommen til vårt rottereir!
  • Glad fordi jeg skal bli mamma!!
  • Bekymret fordi jeg skal bli mamma! Tenk på alt som kan skje da....
  • I sjokk fordi jeg skal bli mamma! Haha! Det er sykt det!

 

Og innimellom alt dette her så må du huske å se for deg en god blanding av snørr og tårer, og latter og glede!

 

Seriøst, er det sånn det skal være? -Eller bør jeg forvente å bli tvangsinnlagt etter å ha postet dette innlegget?

 

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » April 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits