NYE MULIGHETER


God morgen, solstråler! :)

Ny måned, nye muligheter, sant? :) Høsten er her, og selvom jeg hater å innrømme det, så synes jeg høster er litt koselig. Den skulle bare vært litt.. varmere :) Jeg koser meg med at det blir litt mørkere om kvelden, alle slags tv-serier starter igjen, innekos med stearinlys, og det jeg synes er aller best, -å fyre i peisen! Det er koselig det! Jeg er en skikkelig innegris på høsten, men jeg har store planer om å gjøre en endring på det punktet. Jeg vil ikke at Lucas skal bli en innegris som mora si, så da er det bare å få kjøpt seg noen turklær etterhvert, ta beina fatt og komme seg ut i skauen. Det er jo koselig da, å være sammen, tenne bål, grille pølser og drikke kakao :) 

Nå er det ikke lenge til jeg begynner i ny jobb heller, og det er noe jeg har gleda meg til i hele sommer. Det blir så bra det :) Jeg synes det er så utrolig moro å få lov til å være med på å starte noe helt nytt, og få lov til å være med på å "legge grunnmuren" :) Før noen flytter inn i de splitter nye lokalene, skal vi ansatte bli kjent, bli enige om hvordan vi vil ha det på arbeidsplassen vår, og kurses. Jeg gleder meg til å bli kjent med nye mennesker og lære masse nytt! Jeg er skikkelig takknemlig for denne muligheten her, og skulle ønske jeg kunne sette igang med en gang egentlig. Når man har levd på ekstravakter, vært usikker på lønna hver eneste måned, og iherdig prøvd å få fast jobb på mer enn 13% de siste åra, så blir man kanskje litt ekstra takknemlig? Jeg vet ikke? Men jeg gleder meg skikkelig iallfall :) :) 

Det er lenge siden sist jeg har gleda meg så til å ta fatt på høsten, så dette kan jo ikke bli noe annet enn bra! Hællemåne så positiv på morrakvisten a gitt! Håper det forstetter også! Hehe ;) Hadde ikke gjort noe å bli like morgenfugl som han sønnen min som er oppe og hopper før hanen galer, blid som ei lerke. Bare supert om det kan smitte litt over på meg, som i utgangspunktet er så B-menneske som det går ann å bli ;) 

Håper du får en kjempefin septemberdag <3 

NY JOBB OG BEKKEN-BEKYMRINGER


God kveld fininger :)

Fy søren så mange gode mennesker som klikker seg inn på denne bloggen for å lese om min helt vanlige hverdag, og som att på til gidder å legge igjen hyggelige kommentarer på facebook-siden min for å trøste et knust mammahjerte i barnehageoppstarten. Tusen takk for gode ord i dag <3 Lucas har heldigvis hatt en litt bedre dag i dag, så jeg håper det fortsetter i den positive retningen. Det kan ta tid, men heldigvis så har jeg massevis av tid! Akkurat nå er jeg veldig glad for at jeg ikke begynner i ny jobb før i midten av september.

Jeg har mange tanker angående å starte i ny jobb midt i svangerskapet, og jeg bare krysser alt jeg har for at kroppen skal takle dette svangerskapet bedre enn det forrige. Det siste jeg vil er å starte et nytt arbeidsforhold sykemeldt! Jeg har heldigvis fått ei fantastisk dame som sjef, og når jeg fortalte om de forferdelige bekkenplagene mine sist, og fortalte at jeg var så redd det skulle skje igjen, så var hun så positiv til å tilrettelegge så godt det gikk an for at jeg skulle være en del av miljøet selvom jeg kanskje ikke klarer alle arbeidsoppgaver. Det setter jeg veldig pris på! 

Jeg gleder meg veldig til å begynne i ny jobb! Tenk at jeg har vært så heldig å få 70% fast stilling. ENDELIG! Du husker kanskje dette innlegget her som ble ganske poppis? Det føles så trygt og godt å endelig skulle ha mer enn 12,91% sikret jobb! Krigen om ekstravaktene er over for min del! Takk Gud! I tillegg skal jeg jobbe med en brukergruppe jeg ønsker å jobbe med, og være en del av et fagteam på plassen. Det blir spennende :) Alt er helt nytt, så det sitter ikke igjen noen gamle spøkelser i veggene der. Jeg er så takknemlig for denne jobben, og håper jeg klarer meg godt i mine 70% helt frem til permisjon. 

Jeg snakket endel med jordmor om dette med bekkenet, for jeg har jo helt dønn ærlig vært livredd for å gå gravid igjen etter sist.. Hun synes jeg skal starte i behandling nå, for å være føre var og kanskje holde bekkenet i sjakk enda lenger enn om jeg ikke skulle gjøre det. Jeg synes det høres veldig fornuftig ut, så jeg skal kontakte manuellterapeut og lege i morgen for å komme raskt i gang. Jeg sliter litt med enkelte ting, og må være forsiktig. Sist lærte jeg "the hard way" hva jeg ikke skulle gjøre, og det drar jeg jo i det minste nytte av nå. Jeg prøver å ta korte skritt, gå ut av bilen med bena samlet, ta pauser når jeg støvsuger, bruke løfteteknikken jeg bruker på jobb i dagliglivet osv. Det har funket til nå, så lenge jeg stopper opp med det jeg driver med om jeg kjenner at det er rett før det låser seg.

Jeg ønsker så inderlig at bekkenet mitt ikke klikker fullstendig denne gangen, for det helvete der unner jeg ikke min verste fiende engang! Det var bitende, konstante smerter, og på det værste klarte jeg ikke gå. Jeg lå bare og gråt... Thomas måtte bære meg til og fra do, jeg sov så dårlig fordi jeg våknet av smerter hver gang jeg snudde meg i søvne, jeg ble veldig isolert og var veldig langt nede.. Dette startet jo i uke 15 sist, og i uke 17 klarte jeg nesten ikke gå. Jeg ser på det som veldig positivt at jeg er inne i uke 18 og fortsatt klarer å fungere fint! Satser på bedre tider nå <3 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, men som sagt så har jeg vært livredd for å gå gravid igjen.. Jeg har mange bekymringer i forhold til det teite bekkenet mitt altså, og jeg prøver så godt jeg kan å være positiv, men noen ganger må tankene bare ut. Det var veldig godt å prate med jordmora om hvor redd jeg er for å bli sånn igjen, spesielt nå som jeg har Lucas å ta meg av i tillegg. Jeg skal iallfall få god oppfølging hvis jeg skulle være like uheldig igjen, og da både av lege, jordmor og en eller annen å prate med for å hindre at jeg skal møte veggen. Det er jo ikke før i etterkant jeg ser hvor langt nede jeg var, og selvfølgelig er jeg redd for å havne der igjen. Helt utrolig at ingen plukka det opp synes jeg.. Jeg var vel kanskje mindre åpen om hvor ille det egentlig var med jordmora og legen min enn jeg trodde. Det skal jeg i tilfelle ikke være denne gangen. Det er ikke sunt å sitte inne med ting på den måten. Den eneste som virkelig så hvor ille det var var Thomas. Fine kjæresten min, som gjorde alt for at jeg skulle ha det bedre! Han er gull verdt han! 

Nei, bekymringene er der, tårene sitter løst når jeg tenker tilbake, men jeg må være positiv! Takk for at du gadd å lese om mine tanker rundt temaet, jeg mener ikke ta sorgene på forskudd, men jeg måtte bare få lufta litt :) 
 

Håper du har en fin kveld <3 
Følg meg på facebook HER :)

 

 

Dagens hodebry....


Ett år har gått siden jeg skrev innlegget mitt om helsefagarbeidere som utdanner seg til krig. Krigen om ekstravaktene, og den evige kampen om å få forhøyet stillingen sin. Det var så utrolig godt å få skrevet det ned, og delt det med "hele verden", fordi jeg vet at det dessverre også gjelder så veldig mange fler enn bare meg. Innlegget kan leses her. Jeg har fått det litt på avstand etter å ha gått sykemeldt under graviditeten, og etter åtte måneder i foreldrepermisjon, men så sitter jeg her igjen... Jeg har en kabal jeg skal få til å gå opp, og jeg skal snart tilbake til min o´store 12,91% faste stilling...

Misforstå meg rett. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobben min, fordi jeg trives så godt på arbeidsplassen, og jeg elsker den jobben jeg gjør for de gamle! Men jeg kan ikke leve av 12,91%, og jeg må derfor krige om ekstravaktene nok en gang for åttende året på rad (minus to år i lære da).


Fra og med november blir permisjonen min redusert fra 100% til 80%, og jeg skal tilbake på jobb tredje hver helg. Fra nyttår av må jeg tilbake 100%. Jeg har flyttet til hjemkommunen min, og skal nå krige om ekstravakter her hjemme, mot nye mennesker på ett nytt sted. Jeg skriver ett, men det blir antageligvis flere steder for å få nok vakter. Vi skal søke barnehageplass til Lucas fra høsten av, så frem til da er det om å gjøre å ta på seg mye kveldsjobbing og helgejobbing for å få endene til å møtes. Thomas og jeg kommer omtrent bare til å møtes i døra hver dag i et halvt års tid, men det er helt greit. 

Problemet med denne kabalen er at som kommunalt ansatt tilkallingsvikar er at man får etterbetalt lønninger. Altså, for at jeg skal få lønn i januar, så må jeg jobbe i november. Når jeg skal begynne å jobbe fra nyttår av, så får ikke jeg lønn før mars! Det er derfor et lite økonomisk puslespill jeg sitter med her denne flotte fredags formiddagen. Siden vi ikke har barnehageplass, skal jeg søke kontantstøtte fra og med Lucas er ett år, men det vil jo ikke utbetales før i slutten av februar... For et mas... 

Jeg er overhodet ikke redd for at vi ikke skal klare oss økonomisk, da jeg har levd som dette og fortsatt fått ting til å gå rundt i åtte år allerede, men det er den overgangen som må dekkes inn frem til ballen har begynt å rulle. Så er det jo lov å håpe at det er mulig å oppdrive en litt større fast stilling fra høsten av, så slipper vi dette puslespillet ved en eventuell neste gang.


Nå trenger hodet mitt en pause, så jeg tar med meg mini på en trilletur i det fine været :)

Ha en fin-fin dag!

Forresten! Er det noen som vet om Jeg har lov til å jobbe utover mine 20%, når permisjonen blir redusert til 80%? 

Skal jeg fortsette å ha livet mitt på vent?


Det er jo takket være alle dere som har lest, delt og kommentert, at lokalavisen tok kontakt med meg ift. innlegget mitt om helsefagarbeidere. Det er helt sikker mange av dere som er nysgjerrige på hva som ble skrevet, og hva slags respons jeg fikk? Det er jo ikke alle av dere som bor i Indre Østfold og kan lese avisen, jeg har derfor bestemt meg for å skrive om det her på bloggen nå.

Dette blir jo da en oppfølger til dette, og dette innlegget!



Jeg oppfatter uttalelsene fra nestleder i fagforbundet, og ordføreren i byen jeg bor i, som en bekreftelse på at min påstand om at vi er en yrkesgruppe som er satt på vent, stemmer. Jeg skal skrive noen utdrag fra avisen, så får dere gjøre opp deres egen mening om akkurat dette.

Jeg fikk veldig lyst til å stikke hodet i sanda igjen i går, og tenke at det ordner seg. Være stolt av at jeg har nådd ut til mange mennesker, og at jeg har satt fokus på det lokalt. MEN hvorfor skal jeg være fornøyd med det? Hvis alle gir seg her, hva skjer da? Ingenting! Om mine sterke meninger, og opplysninger om fakta setter meg i en enda vanskeligere posisjon på arbeidsmarkedet, så får det så være! Noen må tørre å si noe, og jeg har fått nok! Jeg tar gjerne den fighten! Jeg er medlem av fagforbundet, og regner med å få en del igjen for kotigenten min, om jeg skulle havne i en situasjon der jeg ikke får jobb pga dette.

Nestleder i fagforbundet sier det er mange i samme situasjon som meg, og hun kaller det et paradoks. Hun mener helsefagarbeidere blir behandlet på en uverdig måte. På spørsmål om hvorfor alle sier det er behov for helsefagarbeidere, når de av oss som utdanner oss ikke får jobb svarer hun: "Etterspørselen etter helsearbeidere vil øke sterkt, særlig etter 2020. Tall fra SSB viser en forventet mangel på rundt 70.000 helsefagarbeidere og sykepleiere om 20 år." Hun poengterer at for å beholde tilstrekkelig mange i helseyrkene kreves det tydelige politiske prioriteringer allerede nå.

Journalisten forteller at jeg fraråder andre å velge samme yrke. Til dette svarer hun: "Jeg har forståelse for hennes situasjon, og hun er ikke alene. Det er fryktelig trist at det har blitt sånn. Når eldrebølgen virkelig slår inn, får Norge et stort problem. Politikere, ledere og arbeidstakerorganisasjoner må sammen ta disse utfordringene på alvor. Vi håper langt flere vil ta helsefagarbeiderutdanning. Yrket er meningsfylt og økt behov for denne kompetansen tvinger seg frem."

Ja, det er godt å ha støtte og forståelse fra fagforbundet! Men jeg lurer på hva som skal gjøres? I dette korte intervjuet blir det pratet om eldrebølgen som kommer etter år 2020, hvor mange av oss som kommer til å mangle om 20 år, uverdig behandling av helsefagarbeidere, og samtidig en oppfordring til å velge dette yrket fordi det vil bli behov for oss til slutt!

Jeg skulle likt å se om det finnes noen tall på hvor mange helsefagarbeidere som faktisk jobber som helsefagarbeidere, eller hvor mange år det i gjennomsnitt tar før en helsefagarbeider får mer enn 50% stilling. Hvis det ikke skjer noe NÅ, så kommer Norge til å mangle langt fler enn 70.000 om 20 år! Hvem er det da som skal ta vare på de syke og gamle? Har noen tenkt på det? Vi gidder ikke å vente.... Vi har et liv vi skal leve!



Har ikke unge, håpefulle rett på å få vite hva som venter de etter at de har gått opp til fagprøven? Burde de ikke bli opplyst om at det kan bli vanskelig på arbeidsmakedet frem til denne berømte eldrebølgen kommer? Jeg skulle ønske noen sa det til meg, for da hadde jeg valgt noe annet. Kanskje jeg kunne sitte her med stabil inntekt, boliglån, og billån gitt! Det hadde vært noe! Tenk så godt å kunne gå ut i mammapermisjon i januar, og vite at jeg skal tilbake til en fast jobb, og bidra til familien min med stabilitet og penger etter et år. Er det riktig at jeg skal bruke mammapermisjonen min til å desperat søke jobber? Jeg synes ikke det jeg, for jeg har valgt et yrke som politikerne skriker etter at flere skal utdanne seg til! Jeg som alle andre burde vært sikret en høy fast stilling allerede dagen etter vi stod på fagprøva.

Og hva skjer med pensjonen vår egentlig? Her dukket det plutselig opp en ny bekymring gitt! Det må jeg sjekke opp!

Ordføreren i byen min sier at de prøver å sette sammen stillingsbrøker, slik at de med liten prosent får større. Han sier at de er klar over problemet. Jeg lurer på hvor lenge de har vært klar over det, uten at det har skjedd noe? Han sier "Når det gjelder å få på plass flere stillinger, får vi bare midler ut ifra det behovet som finnes nå. Eldrebølgen slår ikke ut før i 2020" Han oppfordrer meg til å ikke gi opp. "Jeg kjenner ikke hennes bakgrunn, men jeg anbefaler henne å søke på jobber i helsevesenet."

 

Jeg vil presisere at poenget mitt med å skrive om dette, er å se problemet som befinner seg i store deler av landet, og ikke bare i min kommune. Takk til Ina-Kristin ved Smaalenene Avis som kontaktet meg, og ville skrive om hjertesaken min. Og takk til både nestleder i fagforbundet og ordføreren som uttaler seg, og i beste mening ber meg om å ikke gi opp å få jobb, men:  

Dette er det jeg sitter igjen med!

Takk for at dere bekrefter min mistanke om at vi er en yrkesgruppe som er satt på vent! Jeg har veldig blandede følelser rundt denne bekreftelsen, og jeg forstår at jeg har god grunn til å føle meg lurt trill rundt! Norge var vel helt sikkert klar over at eldrebølgen og det store behovet ikke eksisterer før etter år 2020, allerede i 2006 når jeg valgte videregående utdanning? Uansett! Når behovet slår inn sånn smått om 5 år, så håper jeg dere har klart å slå sammen stillinger, jeg for min del er nok ikke en av de som stiller først i køen da heller. Det er veldig mange før meg i køen som har krav på større stillinger. Jeg kommer aldri i verden til å anbefale noen å sette livet sitt på vent, uansett hva slags lovnader dere gir for fremtiden. Jeg kommer ikke til å anbefale dette yrket til noen før jeg ser en forandring!

Jeg synes dere skylder de unge som skal velge videregående skole å være ærlige! Fortell de hva de kan vente seg! Fortell de når det vil bli behov for dem, og fortell dem at det er mange før de i køen som har krav på å få økt stillingene sine. Jeg er veldig glad for at jeg ikke er en del av eldrebølgen som kommer om 20 år, når Norge kommer til å mangle godt over 70.000 helsearbeidere! -Men jeg kommer til å være pårørende for mennesker jeg er glad i som kommer til å bli rammet av det!

Kjære Norge! Tenker du forresten over at du også kan bli pleietrengende, selvom det er mange år til du er gammel? Hvem skal hjelpe deg, når dagens helsefagarbeidere velger andre retninger fordi du ikke ga de jobb? På tide å gjøre noe Norge!

Jeg anbefaler ALLE å lese kommentarene til det første innlegget jeg skrev, jeg linker til det øverst i dette innlegget. Se hvor mange som står i fortvilte situasjoner, se hvor mange som er på vei bort, se hvor mange som er borte, og se å åpne øynene snart!



Jeg har iallfall fått nok, og om det ikke dukker opp noe fast over 50% underveis i mammapermisjonen min, så velger jeg også å gå vekk fra yrket jeg brenner for, til fordel for et annet yrke der det er behov for meg i nærmeste fremtid! Jeg har ikke bare meg selv å tenke på lenger, og kommer ikke til å holde kjeft! Takk Gud for ytringsfrihet!

God helg!

 

Ps: Hvis du som fagarbeider jobber utover stillingsprosenten din i en kommune i form av løse vakter, kan du ifølge arbeidsmiljøloven ha krav på stilling tilsvarende gjennomsnittet du har jobbet iløpet av 12 måneder. Ta kontakt med fagforbundet ditt for hjelp, om du tror dette kan gjelde deg. 

 

Helsefagarbeidere rop høyt! Det funker!


Takket være all oppmerksomheten rundt blogginlegget mitt om mangelen på faste stillinger blandt helsefagarbeidere i Norge, har jeg i dag vært i intervju med Smaalenene Avis! Kanskje det er første steg på veien til en forandring? Jeg vet ikke..... Det eneste jeg vet er at ingen verdens ting kommer til å skje om ingen sier noe! Innlegget har blitt delt mange ganger på Facebook, og over 11000 mennesker har lest det! Tenk det a! 11000 mennesker har lest om min historie, og min mening rundt saken. Det er ganske vilt! Takk til alle dere som har lest, delt, og kommentert! Og tusen takk til journalist Ina-Kristin som ville skrive om hjertesaken min! Jeg håper så inderlig det blir satt mer fokus på problemet, og at det vil skje en forandring snart!

Du kan lese inlegget her.

Det har vært interessant å lese kommentarene deres! Det gjør meg på en måte letta å endelig få bekreftet at dette faktisk er et stort problem på landsbasis, og ikke bare noe jeg har tenkt. Samtidig som det gjør meg så sint! Jeg leser om helsefagarbeidere som nå jobber i butikk, barnehage, som båtreparatør, eller som holder på med omskolering. Ikke fordi de vil, men fordi det er sånn de får fast jobb! Jeg synes det er skremmende å lese at lærlinger blir med i rekruteringsgrupper, der de er med på å få flere skoleelever til å velge helsefaglinja! Dette gjør de selvfølgelig i beste mening! De tror jo selv at de er sikret jobb når de står med fagbrevet i hånda. Det er skremmende at kommunene som ikke har jobber å tilby sine utdannede helsefagarbeidere, fortsetter å ta inn lærlinger! 

Jeg må jo si at all oppmerksomheten rundt blogginlegget til ei helt ukjent jente på 25 år fra lille Askim, får meg til å tenke! Dette med å få helsefagarbeidere i jobb i store og faste stillinger er en hjertesak for meg! Det er noe jeg brenner for, og noe jeg har lyst til å være med å sloss for. At internett og blogging kan hjelpe meg med å få være med på det, er jeg veldig takknemlig for!

Jeg startet denne bloggen for å forsiktig stikke hodet ut av bobla! Det ble ikke så forsitkig som jeg tenkte, men det er helt greit. Jeg synes det er viktig å bruke stemmen sin om ting man brenner for, og det gir en enormt god følelse å kunne si at man prøver så godt man kan å være med på å gjøre en forskjell.

Jeg vil oppfordre alle til å ikke være redd for å si hva de mener om ting de brenner for! Det er så viktig! Tenk at du kan være med på å gjøre en forskjell! Det er fint det!

Norge! Trengte du ikke helsefagarbeidere allikevel?


Først vil jeg bare takke alle som var inne å leste gårsdagens innlegg, og for alle de fine og morsomme kommentarene jeg fikk! Det er utrolig moro å skrive når man får så god respons! For deg som enda ikke har fått deg en god latter, så kan innlegget leses her. Tusen takk!!

Dagens innlegg handler om noe jeg virkelig brenner for! Nemlig yrket mitt! Jeg føler det er riktig å ha med hele historien min her! Jeg vet dette heldigvis ikke gjelder alle, men fakta er dessverre at dette gjelder veldig mange! Dette blir skrevet for å være med på å sette fokus på et stort problem i norsk helsevesen, og også for å opplyse unge mennesker som skal velge skolegangen sin.

Jeg er ufattelig stolt av yrkestittelen min! Jeg er stolt av å kunne kalle meg helsefagarbeider, og den jobben jeg og mine kollegaer gjør er så ufattelig viktig! Da jeg begynte på VG2 Helsearbeiderfaget på videregående i 2007 var det i god tro om at jeg med sikkerhet hadde valgt det sikreste yrket i forhold til jobb i fremtiden. Jeg fullførte skolegangen, men av ulike årsaker søkte jeg ikke om lærlingeplass. Det jeg derimot gjorde var å begynne å jobbe som assistent på et sykehjem når jeg var 18 år. Jeg fikk vikariat i en helgestilling på nesten 20%, og tok på meg ekstravakter ved siden av. Jeg stortrives i jobben min! Det ga meg så ufattelig mye å hjelpe andre mennesker! Jeg satte så pris på å få lov til å være det mennesket som så de, som hjalp de, som var skulderen å gråte på, kinnet å klemme på og hånda å holde i! Jeg forstod raskt at dette var yrket for meg! Det å kunne gi, og få så mye tilbake, og samtidig tjene penger til livets opphold var jo fantastisk!

Livet som tilkallingsvikar var ofte slitsomt. Var jeg heldig, så visste jeg kanskje når jeg skulle på jobb for ei uke av gangen. Da hadde det kanskje kommet inn en sykemelding. Jeg levde jo tross alt på at andre var syke, og jeg var ikke alene. Vi var mange vikarer om beinet! Stort sett måtte jeg belage meg på å gå til sengs om kvelden uvitende om jeg skulle på jobb dagen etter, eller ikke. Jeg var jo avhengig av å jobbe for å betale regningene mine, derfor stod telefonen aldri på lydløs, og jeg lagde stort sett aldri planer i frykt for å gå glipp av en vakt. Slik jobbet jeg på forskjellige steder i forskjellige kommuner i flere år.

Da jeg var 21 år, bestemte jeg meg for at nok var nok! Jeg var voksen, jeg ville etablere meg! Jeg jobbet hardt og jeg var flink i jobben min! Jeg kunne jobbe 100%, men banken så kun på  den faste stillingsprosenten min som da var lik 0, om jeg skulle søke boliglån, billån, etc. For å ha mulighet til en fast stilling i helsevesenet (mer enn en fast helg) må man ha utdanning! Jeg søkte kommunen og fylkeskommunen om lærlingeplass! Jeg fikk innvilget lærlingeplass, og i april 2012 var det en spent Helene som startet en nesten 2 år lang ferd med lite penger, mye jobbing, og mye interessant læring. Jeg gleda meg! Den store gulrota var jo at i enden av det lange løpet så ville jeg endelig kunne starte en sikker hverdag med fast jobb, og stabil økonomi.

Å være lærling var tøft økonomisk! Jeg var nødt til å søke studielån. Den totale inntekten jeg da hadde var ikke noe å rope hurra for, men jeg klarte meg helt greit. Jeg hadde det jeg trengte, og jeg var uansett kjempefornøyd med å ha startet på lærlingetiden. Noe av det aller beste var at jeg ved hvert opplæringssted fikk en fast turnus å forholde meg til! Det var helt fantastisk å vite når jeg skulle på jobb hver eneste dag i 6 uker av gangen!

I desember 2013, en måned før jeg fylte 24 år var jeg ferdig! Jeg bestod fagprøva med glans, og jeg var så stolt!!

MEN! Kjære Norge! Hvor er det store behovet for fagfolk i helsevesenet som man leser om i media? Hvorfor er det slik at jeg med 7 års erfaring, gode referanser fra tidligere arbeidsplasser, godt utført lærlingetid, og beste karakter på fagprøva mi sitter her med 12,91% fast stilling?! Og ellers lever akkurat slik som jeg gjorde før? Altså som tilkallingsvikar..
I kommunen jeg bodde i frem til mars i år, hadde jeg fem jobber for å få nok vakter til å få ting til å gå rundt. Kan dette stemme da? Med det store behovet norsk helsevesen har? Jeg har søkt jobber i mange forskjellige kommuner, og vært mer enn villig til å flytte på meg for å få fast jobb! Men man kommer ikke så langt når det er mange om beinet, og en ikke har noe ansiennitet å vise til i den enkelte kommune.

Det verste er at dette handler ikke bare om meg! Det handler om så fryktelig mange helsefagarbeidere i hele Norge! Et enkelt google-søk kan bekrefte dette. Har dere løyet oss midt i ansiktet!? Eller har dere bare fortalt halve sannheten? -At vi må leve som tilkallingsvikarer frem til den kjente eldrebølgen kommer. Først da vil de faste stillingene over 50% komme... Eller?

Handler det om penger?! Jeg hadde mye mer jobb før jeg ble utdanna! Altså da jeg var billigere å leie inn! Er det riktig at jeg skal sitte og angre på utdanningen min? Jeg synes det er så fryktelig urettferdig at det skal være sånn! Jeg mener at unge mennesker som skal søke videregående opplæring rett og slett blir lurt når de blir fortalt at om de velger helsefag-linja, så velger de en sikker vei! Det er absolutt ikke en sikker vei! På finn.no ligger det per i dag 11 stillingsannonser for helsefagarbeider/hjelpepleier i faste stillinger i hele Norge! Av disse er 8 av stillingene på mellom 10,21-50%, 1 av stillingene er på hele 80%, og  2 av stillingene er på 40 og 100%, men krever lederutdanning i tillegg til fagbrevet.

Så... Når kommer den berømte eldrebølgen egentlig? Er det lenge til? Jeg har nemlig et barn på vei, og et studielån som skal betales, samt alle de andre faste, og uforutsette utgiftene som hører med. Bør jeg vurdere å sette meg på skolebenken igjen etter at mammapermisjonen min er over? Jeg ønsker nemlig å bidra i familien med en sikker inntekt, forutsigbarhet ift. jobbing, og ikke minst kunne være med på huslånet!

Er det ikke trist om vi som ønsker av hele vårt hjerte å bidra til å gjøre andre menneskers liv litt enklere og bedre, vi som virkelig elsker å være et medmenneske, og gjøre enkelte arbeidsoppgaver som andre ikke engang orker tenke på, skulle velge å heller utdanne oss innenfor andre yrker, fordi kommunene ikke har fast jobb til oss? Oss som det er så stort behov for!

 

Norge! Trengte du meg ikke allikevel?



Hilsen stolt men frustrert helsefagarbeider.

 

PS! Etter at jeg skrev innlegget leste jeg en artikkel på www.adressa.no som jeg ønsker å dele med dere!

Les artikkelen her!

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits