NYE MULIGHETER


God morgen, solstrler! :)

Ny mned, nye muligheter, sant? :) Hsten er her, og selvom jeg hater innrmme det, s synes jeg hster er litt koselig. Den skulle bare vrt litt.. varmere :) Jeg koser meg med at det blir litt mrkere om kvelden, alle slags tv-serier starter igjen, innekos med stearinlys, og det jeg synes er aller best, - fyre i peisen! Det er koselig det! Jeg er en skikkelig innegris p hsten, men jeg har store planer om gjre en endring p det punktet. Jeg vil ikke at Lucas skal bli en innegris som mora si, s da er det bare f kjpt seg noen turklr etterhvert, ta beina fatt og komme seg ut i skauen. Det er jo koselig da, vre sammen, tenne bl, grille plser og drikke kakao :) 

N er det ikke lenge til jeg begynner i ny jobb heller, og det er noe jeg har gleda meg til i hele sommer. Det blir s bra det :) Jeg synes det er s utrolig moro f lov til vre med p starte noe helt nytt, og f lov til vre med p "legge grunnmuren" :) Fr noen flytter inn i de splitter nye lokalene, skal vi ansatte bli kjent, bli enige om hvordan vi vil ha det p arbeidsplassen vr, og kurses. Jeg gleder meg til bli kjent med nye mennesker og lre masse nytt! Jeg er skikkelig takknemlig for denne muligheten her, og skulle nske jeg kunne sette igang med en gang egentlig. Nr man har levd p ekstravakter, vrt usikker p lnna hver eneste mned, og iherdig prvd f fast jobb p mer enn 13% de siste ra, s blir man kanskje litt ekstra takknemlig? Jeg vet ikke? Men jeg gleder meg skikkelig iallfall :) :) 

Det er lenge siden sist jeg har gleda meg s til ta fatt p hsten, s dette kan jo ikke bli noe annet enn bra! Hllemne s positiv p morrakvisten a gitt! Hper det forstetter ogs! Hehe ;) Hadde ikke gjort noe bli like morgenfugl som han snnen min som er oppe og hopper fr hanen galer, blid som ei lerke. Bare supert om det kan smitte litt over p meg, som i utgangspunktet er s B-menneske som det gr ann bli ;) 

Hper du fr en kjempefin septemberdag <3 

NY JOBB OG BEKKEN-BEKYMRINGER


God kveld fininger :)

Fy sren s mange gode mennesker som klikker seg inn p denne bloggen for lese om min helt vanlige hverdag, og som att p til gidder legge igjen hyggelige kommentarer p facebook-siden min for trste et knust mammahjerte i barnehageoppstarten. Tusen takk for gode ord i dag <3 Lucas har heldigvis hatt en litt bedre dag i dag, s jeg hper det fortsetter i den positive retningen. Det kan ta tid, men heldigvis s har jeg massevis av tid! Akkurat n er jeg veldig glad for at jeg ikke begynner i ny jobb fr i midten av september.

Jeg har mange tanker angende starte i ny jobb midt i svangerskapet, og jeg bare krysser alt jeg har for at kroppen skal takle dette svangerskapet bedre enn det forrige. Det siste jeg vil er starte et nytt arbeidsforhold sykemeldt! Jeg har heldigvis ftt ei fantastisk dame som sjef, og nr jeg fortalte om de forferdelige bekkenplagene mine sist, og fortalte at jeg var s redd det skulle skje igjen, s var hun s positiv til tilrettelegge s godt det gikk an for at jeg skulle vre en del av miljet selvom jeg kanskje ikke klarer alle arbeidsoppgaver. Det setter jeg veldig pris p! 

Jeg gleder meg veldig til begynne i ny jobb! Tenk at jeg har vrt s heldig f 70% fast stilling. ENDELIG! Du husker kanskje dette innlegget her som ble ganske poppis? Det fles s trygt og godt endelig skulle ha mer enn 12,91% sikret jobb! Krigen om ekstravaktene er over for min del! Takk Gud! I tillegg skal jeg jobbe med en brukergruppe jeg nsker jobbe med, og vre en del av et fagteam p plassen. Det blir spennende :) Alt er helt nytt, s det sitter ikke igjen noen gamle spkelser i veggene der. Jeg er s takknemlig for denne jobben, og hper jeg klarer meg godt i mine 70% helt frem til permisjon. 

Jeg snakket endel med jordmor om dette med bekkenet, for jeg har jo helt dnn rlig vrt livredd for g gravid igjen etter sist.. Hun synes jeg skal starte i behandling n, for vre fre var og kanskje holde bekkenet i sjakk enda lenger enn om jeg ikke skulle gjre det. Jeg synes det hres veldig fornuftig ut, s jeg skal kontakte manuellterapeut og lege i morgen for komme raskt i gang. Jeg sliter litt med enkelte ting, og m vre forsiktig. Sist lrte jeg "the hard way" hva jeg ikke skulle gjre, og det drar jeg jo i det minste nytte av n. Jeg prver ta korte skritt, g ut av bilen med bena samlet, ta pauser nr jeg stvsuger, bruke lfteteknikken jeg bruker p jobb i dagliglivet osv. Det har funket til n, s lenge jeg stopper opp med det jeg driver med om jeg kjenner at det er rett fr det lser seg.

Jeg nsker s inderlig at bekkenet mitt ikke klikker fullstendig denne gangen, for det helvete der unner jeg ikke min verste fiende engang! Det var bitende, konstante smerter, og p det vrste klarte jeg ikke g. Jeg l bare og grt... Thomas mtte bre meg til og fra do, jeg sov s drlig fordi jeg vknet av smerter hver gang jeg snudde meg i svne, jeg ble veldig isolert og var veldig langt nede.. Dette startet jo i uke 15 sist, og i uke 17 klarte jeg nesten ikke g. Jeg ser p det som veldig positivt at jeg er inne i uke 18 og fortsatt klarer fungere fint! Satser p bedre tider n <3 

Jeg vet egentlig ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget, men som sagt s har jeg vrt livredd for g gravid igjen.. Jeg har mange bekymringer i forhold til det teite bekkenet mitt alts, og jeg prver s godt jeg kan vre positiv, men noen ganger m tankene bare ut. Det var veldig godt prate med jordmora om hvor redd jeg er for bli snn igjen, spesielt n som jeg har Lucas ta meg av i tillegg. Jeg skal iallfall f god oppflging hvis jeg skulle vre like uheldig igjen, og da bde av lege, jordmor og en eller annen prate med for hindre at jeg skal mte veggen. Det er jo ikke fr i etterkant jeg ser hvor langt nede jeg var, og selvflgelig er jeg redd for havne der igjen. Helt utrolig at ingen plukka det opp synes jeg.. Jeg var vel kanskje mindre pen om hvor ille det egentlig var med jordmora og legen min enn jeg trodde. Det skal jeg i tilfelle ikke vre denne gangen. Det er ikke sunt sitte inne med ting p den mten. Den eneste som virkelig s hvor ille det var var Thomas. Fine kjresten min, som gjorde alt for at jeg skulle ha det bedre! Han er gull verdt han! 

Nei, bekymringene er der, trene sitter lst nr jeg tenker tilbake, men jeg m vre positiv! Takk for at du gadd lese om mine tanker rundt temaet, jeg mener ikke ta sorgene p forskudd, men jeg mtte bare f lufta litt :) 
 

Hper du har en fin kveld <3 
Flg meg p facebook HER :)

 

 

Dagens hodebry....


Ett r har gtt siden jeg skrev innlegget mitt om helsefagarbeidere som utdanner seg til krig. Krigen om ekstravaktene, og den evige kampen om f forhyet stillingen sin. Det var s utrolig godt f skrevet det ned, og delt det med "hele verden", fordi jeg vet at det dessverre ogs gjelder s veldig mange fler enn bare meg. Innlegget kan leses her. Jeg har ftt det litt p avstand etter ha gtt sykemeldt under graviditeten, og etter tte mneder i foreldrepermisjon, men s sitter jeg her igjen... Jeg har en kabal jeg skal f til g opp, og jeg skal snart tilbake til min ostore 12,91% faste stilling...

Misforst meg rett. Jeg gleder meg til komme tilbake til jobben min, fordi jeg trives s godt p arbeidsplassen, og jeg elsker den jobben jeg gjr for de gamle! Men jeg kan ikke leve av 12,91%, og jeg m derfor krige om ekstravaktene nok en gang for ttende ret p rad (minus to r i lre da).


Fra og med november blir permisjonen min redusert fra 100% til 80%, og jeg skal tilbake p jobb tredje hver helg. Fra nyttr av m jeg tilbake 100%. Jeg har flyttet til hjemkommunen min, og skal n krige om ekstravakter her hjemme, mot nye mennesker p ett nytt sted. Jeg skriver ett, men det blir antageligvis flere steder for f nok vakter. Vi skal ske barnehageplass til Lucas fra hsten av, s frem til da er det om gjre ta p seg mye kveldsjobbing og helgejobbing for f endene til mtes. Thomas og jeg kommer omtrent bare til mtes i dra hver dag i et halvt rs tid, men det er helt greit. 

Problemet med denne kabalen er at som kommunalt ansatt tilkallingsvikar er at man fr etterbetalt lnninger. Alts, for at jeg skal f lnn i januar, s m jeg jobbe i november. Nr jeg skal begynne jobbe fra nyttr av, s fr ikke jeg lnn fr mars! Det er derfor et lite konomisk puslespill jeg sitter med her denne flotte fredags formiddagen. Siden vi ikke har barnehageplass, skal jeg ske kontantsttte fra og med Lucas er ett r, men det vil jo ikke utbetales fr i slutten av februar... For et mas... 

Jeg er overhodet ikke redd for at vi ikke skal klare oss konomisk, da jeg har levd som dette og fortsatt ftt ting til g rundt i tte r allerede, men det er den overgangen som m dekkes inn frem til ballen har begynt rulle. S er det jo lov hpe at det er mulig oppdrive en litt strre fast stilling fra hsten av, s slipper vi dette puslespillet ved en eventuell neste gang.


N trenger hodet mitt en pause, s jeg tar med meg mini p en trilletur i det fine vret :)

Ha en fin-fin dag!

Forresten! Er det noen som vet om Jeg har lov til jobbe utover mine 20%, nr permisjonen blir redusert til 80%? 

Skal jeg fortsette ha livet mitt p vent?


Det er jo takket vre alle dere som har lest, delt og kommentert, at lokalavisen tok kontakt med meg ift. innlegget mitt om helsefagarbeidere. Det er helt sikker mange av dere som er nysgjerrige p hva som ble skrevet, og hva slags respons jeg fikk? Det er jo ikke alle av dere som bor i Indre stfold og kan lese avisen, jeg har derfor bestemt meg for skrive om det her p bloggen n.

Dette blir jo da en oppflger til dette, og dette innlegget!



Jeg oppfatter uttalelsene fra nestleder i fagforbundet, og ordfreren i byen jeg bor i, som en bekreftelse p at min pstand om at vi er en yrkesgruppe som er satt p vent, stemmer. Jeg skal skrive noen utdrag fra avisen, s fr dere gjre opp deres egen mening om akkurat dette.

Jeg fikk veldig lyst til stikke hodet i sanda igjen i gr, og tenke at det ordner seg. Vre stolt av at jeg har ndd ut til mange mennesker, og at jeg har satt fokus p det lokalt. MEN hvorfor skal jeg vre fornyd med det? Hvis alle gir seg her, hva skjer da? Ingenting! Om mine sterke meninger, og opplysninger om fakta setter meg i en enda vanskeligere posisjon p arbeidsmarkedet, s fr det s vre! Noen m trre si noe, og jeg har ftt nok! Jeg tar gjerne den fighten! Jeg er medlem av fagforbundet, og regner med f en del igjen for kotigenten min, om jeg skulle havne i en situasjon der jeg ikke fr jobb pga dette.

Nestleder i fagforbundet sier det er mange i samme situasjon som meg, og hun kaller det et paradoks. Hun mener helsefagarbeidere blir behandlet p en uverdig mte. P sprsml om hvorfor alle sier det er behov for helsefagarbeidere, nr de av oss som utdanner oss ikke fr jobb svarer hun: "Ettersprselen etter helsearbeidere vil ke sterkt, srlig etter 2020. Tall fra SSB viser en forventet mangel p rundt 70.000 helsefagarbeidere og sykepleiere om 20 r." Hun poengterer at for beholde tilstrekkelig mange i helseyrkene kreves det tydelige politiske prioriteringer allerede n.

Journalisten forteller at jeg frarder andre velge samme yrke. Til dette svarer hun: "Jeg har forstelse for hennes situasjon, og hun er ikke alene. Det er fryktelig trist at det har blitt snn. Nr eldreblgen virkelig slr inn, fr Norge et stort problem. Politikere, ledere og arbeidstakerorganisasjoner m sammen ta disse utfordringene p alvor. Vi hper langt flere vil ta helsefagarbeiderutdanning. Yrket er meningsfylt og kt behov for denne kompetansen tvinger seg frem."

Ja, det er godt ha sttte og forstelse fra fagforbundet! Men jeg lurer p hva som skal gjres? I dette korte intervjuet blir det pratet om eldreblgen som kommer etter r 2020, hvor mange av oss som kommer til mangle om 20 r, uverdig behandling av helsefagarbeidere, og samtidig en oppfordring til velge dette yrket fordi det vil bli behov for oss til slutt!

Jeg skulle likt se om det finnes noen tall p hvor mange helsefagarbeidere som faktisk jobber som helsefagarbeidere, eller hvor mange r det i gjennomsnitt tar fr en helsefagarbeider fr mer enn 50% stilling. Hvis det ikke skjer noe N, s kommer Norge til mangle langt fler enn 70.000 om 20 r! Hvem er det da som skal ta vare p de syke og gamle? Har noen tenkt p det? Vi gidder ikke vente.... Vi har et liv vi skal leve!



Har ikke unge, hpefulle rett p f vite hva som venter de etter at de har gtt opp til fagprven? Burde de ikke bli opplyst om at det kan bli vanskelig p arbeidsmakedet frem til denne bermte eldreblgen kommer? Jeg skulle nske noen sa det til meg, for da hadde jeg valgt noe annet. Kanskje jeg kunne sitte her med stabil inntekt, boligln, og billn gitt! Det hadde vrt noe! Tenk s godt kunne g ut i mammapermisjon i januar, og vite at jeg skal tilbake til en fast jobb, og bidra til familien min med stabilitet og penger etter et r. Er det riktig at jeg skal bruke mammapermisjonen min til desperat ske jobber? Jeg synes ikke det jeg, for jeg har valgt et yrke som politikerne skriker etter at flere skal utdanne seg til! Jeg som alle andre burde vrt sikret en hy fast stilling allerede dagen etter vi stod p fagprva.

Og hva skjer med pensjonen vr egentlig? Her dukket det plutselig opp en ny bekymring gitt! Det m jeg sjekke opp!

Ordfreren i byen min sier at de prver sette sammen stillingsbrker, slik at de med liten prosent fr strre. Han sier at de er klar over problemet. Jeg lurer p hvor lenge de har vrt klar over det, uten at det har skjedd noe? Han sier "Nr det gjelder f p plass flere stillinger, fr vi bare midler ut ifra det behovet som finnes n. Eldreblgen slr ikke ut fr i 2020" Han oppfordrer meg til ikke gi opp. "Jeg kjenner ikke hennes bakgrunn, men jeg anbefaler henne ske p jobber i helsevesenet."

Jeg vil presisere at poenget mitt med skrive om dette, er se problemet som befinner seg i store deler av landet, og ikke bare i min kommune. Takk til Ina-Kristin ved Smaalenene Avis som kontaktet meg, og ville skrive om hjertesaken min. Og takk til bde nestleder i fagforbundet og ordfreren som uttaler seg, og i beste mening ber meg om ikke gi opp f jobb, men:

Dette er det jeg sitter igjen med!

Takk for at dere bekrefter min mistanke om at vi er en yrkesgruppe som er satt p vent! Jeg har veldig blandede flelser rundt denne bekreftelsen, og jeg forstr at jeg har god grunn til fle meg lurt trill rundt! Norge var vel helt sikkert klar over at eldreblgen og det store behovet ikke eksisterer fr etter r 2020, allerede i 2006 nr jeg valgte videregende utdanning? Uansett! Nr behovet slr inn snn smtt om 5 r, s hper jeg dere har klart sl sammen stillinger, jeg for min del er nok ikke en av de som stiller frst i ken da heller. Det er veldig mange fr meg i ken som har krav p strre stillinger. Jeg kommer aldri i verden til anbefale noen sette livet sitt p vent, uansett hva slags lovnader dere gir for fremtiden. Jeg kommer ikke til anbefale dette yrket til noen fr jeg ser en forandring!

Jeg synes dere skylder de unge som skal velge videregende skole vre rlige! Fortell de hva de kan vente seg! Fortell de nr det vil bli behov for dem, og fortell dem at det er mange fr de i ken som har krav p f kt stillingene sine. Jeg er veldig glad for at jeg ikke er en del av eldreblgen som kommer om 20 r, nr Norge kommer til mangle godt over 70.000 helsearbeidere! -Men jeg kommer til vre prrende for mennesker jeg er glad i som kommer til bli rammet av det!

Kjre Norge! Tenker du forresten over at du ogs kan bli pleietrengende, selvom det er mange r til du er gammel? Hvem skal hjelpe deg, nr dagens helsefagarbeidere velger andre retninger fordi du ikke ga de jobb? P tide gjre noe Norge!

Jeg anbefaler ALLE lese kommentarene til det frste innlegget jeg skrev, jeg linker til det verst i dette innlegget. Se hvor mange som str i fortvilte situasjoner, se hvor mange som er p vei bort, se hvor mange som er borte, og se pne ynene snart!



Jeg har iallfall ftt nok, og om det ikke dukker opp noe fast over 50% underveis i mammapermisjonen min, s velger jeg ogs g vekk fra yrket jeg brenner for, til fordel for et annet yrke der det er behov for meg i nrmeste fremtid! Jeg har ikke bare meg selv tenke p lenger, og kommer ikke til holde kjeft! Takk Gud for ytringsfrihet!

God helg!

Ps: Hvis du som fagarbeider jobber utover stillingsprosenten din i en kommune i form av lse vakter, kan du iflge arbeidsmiljloven ha krav p stilling tilsvarende gjennomsnittet du har jobbet ilpet av 12 mneder. Ta kontakt med fagforbundet ditt for hjelp, om du tror dette kan gjelde deg.

Helsefagarbeidere rop hyt! Det funker!


Takket vre all oppmerksomheten rundt blogginlegget mitt om mangelen p faste stillinger blandt helsefagarbeidere i Norge, har jeg i dag vrt i intervju med Smaalenene Avis! Kanskje det er frste steg p veien til en forandring? Jeg vet ikke..... Det eneste jeg vet er at ingen verdens ting kommer til skje om ingen sier noe! Innlegget har blitt delt mange ganger p Facebook, og over 11000 mennesker har lest det! Tenk det a! 11000 mennesker har lest om min historie, og min mening rundt saken. Det er ganske vilt! Takk til alle dere som har lest, delt, og kommentert! Og tusen takk til journalist Ina-Kristin som ville skrive om hjertesaken min! Jeg hper s inderlig det blir satt mer fokus p problemet, og at det vil skje en forandring snart!

Du kan lese inlegget her.

Det har vrt interessant lese kommentarene deres! Det gjr meg p en mte letta endelig f bekreftet at dette faktisk er et stort problem p landsbasis, og ikke bare noe jeg har tenkt. Samtidig som det gjr meg s sint! Jeg leser om helsefagarbeidere som n jobber i butikk, barnehage, som btreparatr, eller som holder p med omskolering. Ikke fordi de vil, men fordi det er snn de fr fast jobb! Jeg synes det er skremmende lese at lrlinger blir med i rekruteringsgrupper, der de er med p f flere skoleelever til velge helsefaglinja! Dette gjr de selvflgelig i beste mening! De tror jo selv at de er sikret jobb nr de str med fagbrevet i hnda. Det er skremmende at kommunene som ikke har jobber tilby sine utdannede helsefagarbeidere, fortsetter ta inn lrlinger!

Jeg m jo si at all oppmerksomheten rundt blogginlegget til ei helt ukjent jente p 25 r fra lille Askim, fr meg til tenke! Dette med f helsefagarbeidere i jobb i store og faste stillinger er en hjertesak for meg! Det er noe jeg brenner for, og noe jeg har lyst til vre med sloss for. At internett og blogging kan hjelpe meg med f vre med p det, er jeg veldig takknemlig for!

Jeg startet denne bloggen for forsiktig stikke hodet ut av bobla! Det ble ikke s forsitkig som jeg tenkte, men det er helt greit. Jeg synes det er viktig bruke stemmen sin om ting man brenner for, og det gir en enormt god flelse kunne si at man prver s godt man kan vre med p gjre en forskjell.

Jeg vil oppfordre alle til ikke vre redd for si hva de mener om ting de brenner for! Det er s viktig! Tenk at du kan vre med p gjre en forskjell! Det er fint det!

Norge! Trengte du ikke helsefagarbeidere allikevel?


Frst vil jeg bare takke alle som var inne leste grsdagens innlegg, og for alle de fine og morsomme kommentarene jeg fikk! Det er utrolig moro skrive nr man fr s god respons! For deg som enda ikke har ftt deg en god latter, s kan innlegget leses her. Tusen takk!!

Dagens innlegg handler om noe jeg virkelig brenner for! Nemlig yrket mitt! Jeg fler det er riktig ha med hele historien min her! Jeg vet dette heldigvis ikke gjelder alle, men fakta er dessverre at dette gjelder veldig mange! Dette blir skrevet for vre med p sette fokus p et stort problem i norsk helsevesen, og ogs for opplyse unge mennesker som skal velge skolegangen sin.

Jeg er ufattelig stolt av yrkestittelen min! Jeg er stolt av kunne kalle meg helsefagarbeider, og den jobben jeg og mine kollegaer gjr er s ufattelig viktig! Da jeg begynte p VG2 Helsearbeiderfaget p videregende i 2007 var det i god tro om at jeg med sikkerhet hadde valgt det sikreste yrket i forhold til jobb i fremtiden. Jeg fullfrte skolegangen, men av ulike rsaker skte jeg ikke om lrlingeplass. Det jeg derimot gjorde var begynne jobbe som assistent p et sykehjem nr jeg var 18 r. Jeg fikk vikariat i en helgestilling p nesten 20%, og tok p meg ekstravakter ved siden av. Jeg stortrives i jobben min! Det ga meg s ufattelig mye hjelpe andre mennesker! Jeg satte s pris p f lov til vre det mennesket som s de, som hjalp de, som var skulderen grte p, kinnet klemme p og hnda holde i! Jeg forstod raskt at dette var yrket for meg! Det kunne gi, og f s mye tilbake, og samtidig tjene penger til livets opphold var jo fantastisk!

Livet som tilkallingsvikar var ofte slitsomt. Var jeg heldig, s visste jeg kanskje nr jeg skulle p jobb for ei uke av gangen. Da hadde det kanskje kommet inn en sykemelding. Jeg levde jo tross alt p at andre var syke, og jeg var ikke alene. Vi var mange vikarer om beinet! Stort sett mtte jeg belage meg p g til sengs om kvelden uvitende om jeg skulle p jobb dagen etter, eller ikke. Jeg var jo avhengig av jobbe for betale regningene mine, derfor stod telefonen aldri p lydls, og jeg lagde stort sett aldri planer i frykt for g glipp av en vakt. Slik jobbet jeg p forskjellige steder i forskjellige kommuner i flere r.

Da jeg var 21 r, bestemte jeg meg for at nok var nok! Jeg var voksen, jeg ville etablere meg! Jeg jobbet hardt og jeg var flink i jobben min! Jeg kunne jobbe 100%, men banken s kun p den faste stillingsprosenten min som da var lik 0, om jeg skulle ske boligln, billn, etc. For ha mulighet til en fast stilling i helsevesenet (mer enn en fast helg) m man ha utdanning! Jeg skte kommunen og fylkeskommunen om lrlingeplass! Jeg fikk innvilget lrlingeplass, og i april 2012 var det en spent Helene som startet en nesten 2 r lang ferd med lite penger, mye jobbing, og mye interessant lring. Jeg gleda meg! Den store gulrota var jo at i enden av det lange lpet s ville jeg endelig kunne starte en sikker hverdag med fast jobb, og stabil konomi.

vre lrling var tft konomisk! Jeg var ndt til ske studieln. Den totale inntekten jeg da hadde var ikke noe rope hurra for, men jeg klarte meg helt greit. Jeg hadde det jeg trengte, og jeg var uansett kjempefornyd med ha startet p lrlingetiden. Noe av det aller beste var at jeg ved hvert opplringssted fikk en fast turnus forholde meg til! Det var helt fantastisk vite nr jeg skulle p jobb hver eneste dag i 6 uker av gangen!

I desember 2013, en mned fr jeg fylte 24 r var jeg ferdig! Jeg bestod fagprva med glans, og jeg var s stolt!!

MEN! Kjre Norge! Hvor er det store behovet for fagfolk i helsevesenet som man leser om i media? Hvorfor er det slik at jeg med 7 rs erfaring, gode referanser fra tidligere arbeidsplasser, godt utfrt lrlingetid, og beste karakter p fagprva mi sitter her med 12,91% fast stilling?! Og ellers lever akkurat slik som jeg gjorde fr? Alts som tilkallingsvikar..
I kommunen jeg bodde i frem til mars i r, hadde jeg fem jobber for f nok vakter til f ting til g rundt. Kan dette stemme da? Med det store behovet norsk helsevesen har? Jeg har skt jobber i mange forskjellige kommuner, og vrt mer enn villig til flytte p meg for f fast jobb! Men man kommer ikke s langt nr det er mange om beinet, og en ikke har noe ansiennitet vise til i den enkelte kommune.

Det verste er at dette handler ikke bare om meg! Det handler om s fryktelig mange helsefagarbeidere i hele Norge! Et enkelt google-sk kan bekrefte dette. Har dere lyet oss midt i ansiktet!? Eller har dere bare fortalt halve sannheten? -At vi m leve som tilkallingsvikarer frem til den kjente eldreblgen kommer. Frst da vil de faste stillingene over 50% komme... Eller?

Handler det om penger?! Jeg hadde mye mer jobb fr jeg ble utdanna! Alts da jeg var billigere leie inn! Er det riktig at jeg skal sitte og angre p utdanningen min? Jeg synes det er s fryktelig urettferdig at det skal vre snn! Jeg mener at unge mennesker som skal ske videregende opplring rett og slett blir lurt nr de blir fortalt at om de velger helsefag-linja, s velger de en sikker vei! Det er absolutt ikke en sikker vei! P finn.no ligger det per i dag 11 stillingsannonser for helsefagarbeider/hjelpepleier i faste stillinger i hele Norge! Av disse er 8 av stillingene p mellom 10,21-50%, 1 av stillingene er p hele 80%, og 2 av stillingene er p 40 og 100%, men krever lederutdanning i tillegg til fagbrevet.

S... Nr kommer den bermte eldreblgen egentlig? Er det lenge til? Jeg har nemlig et barn p vei, og et studieln som skal betales, samt alle de andre faste, og uforutsette utgiftene som hrer med. Br jeg vurdere sette meg p skolebenken igjen etter at mammapermisjonen min er over? Jeg nsker nemlig bidra i familien med en sikker inntekt, forutsigbarhet ift. jobbing, og ikke minst kunne vre med p huslnet!

Er det ikke trist om vi som nsker av hele vrt hjerte bidra til gjre andre menneskers liv litt enklere og bedre, vi som virkelig elsker vre et medmenneske, og gjre enkelte arbeidsoppgaver som andre ikke engang orker tenke p, skulle velge heller utdanne oss innenfor andre yrker, fordi kommunene ikke har fast jobb til oss? Oss som det er s stort behov for!

Norge! Trengte du meg ikke allikevel?



Hilsen stolt men frustrert helsefagarbeider.

PS! Etter at jeg skrev innlegget leste jeg en artikkel p www.adressa.no som jeg nsker dele med dere!

Les artikkelen her!

Les mer i arkivet September 2017 August 2017 Juli 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits