EN VÅRDAG TIL HØSTEN




Så var sommersola tilbake etter gårsdagens fravær. Deilig! Tror jeg var så mentalt innstilt på nok en trist gråværsdag at hjernen min bare kobla ut, for lite skjønte jeg når Thomas kom inn i senga og vekka meg i ett-tiden! What!? Når sov jeg sist til langt utpå dagen!? Nei, guri det kan jeg faktisk ikke huske? Godt var det iallfall! Enda en fordel med ferie og ikke minst snill baby daddy! :) 

I dag er vi barnevakt for hunden til Thomas sin bror, så mor har til og med fått trimma seg litt i finværet. Ut på tur må man jo, og ifølge Fitbit´en min var det jammen på tide at jeg fikk opp pulsen litt igjen etter en altfor lang lat periode. Jeg har vage minner om at den jævla klokka dura og maste flere ganger på morgenen i dag om at det var på tide å bevege på skrotten. Flaks for lommeboka mi at jeg var såpass trøtt, eller så hadde den vel havna langt utpå jordet utenfor huset her. Det er forøvrig samme jordet som på bildet over her.

Som sagt så har vi fått beveget oss litt med en deilig lang tur i dag. Jeg huska å ta et par bilder, men jeg må seriøst step up my game hvis jeg skal få flink blogger stempel! Et par bilder er ikke noe å skryte av, men bedre enn ingen. Og heldig som dere er, så sparte jeg dere med vitende vilje for selfies i dag. Hurra for flekkete klær, kviser og håret til alle kanter. Jeg burde vel egentlig kanskje langt ut en sånn selfie? Sånn siden jeg er så opptatt av å sette et stort kryss over alle rosa skyer i bloggverden, men nei du... Denne gangen stod jeg over, og det tror jeg egentlig du skal være rimelig glad for ;) 

Anyways.. Slitne ble vi iallfall! Bikkja og jeg ligger rett ut på sofaen, Lucas sovna sittende i senga si, mens han derranne gærne gubben jeg bor med snakker om å ta seg en tur ut i garasjen og banke sekken sin igjen... Really? Testosteron på bærtur ass! Men! Jeg bøyer meg i støvet over hvor flink han har vært! Han var jo like gravid som meg når jeg gikk med Lucas, og mens jeg la på meg 25 kg, var han hakk i hæl med pluss 21 kg. (Hvis du vil lese om Thomas som sympatigravid, så kan du gjøre det HER.) I desember i fjor bestemte han seg for at nok var nok, og jammen har han gått ned 15 kg! Hæ? Hvor mye jeg har gått ned av mine pluss 25 kg? Det snakker vi ikke om! ;) Ikke skjønner jeg hvordan han har klart å gå ned så mye mens han har bodd under samme tak som meg. Tro meg, det krever viljestyrke! "Thoooomaaaas, kan du være så snill å dra på butikken å kjøpe sånn sjokoladepudding i beger til meg? Væææær sååå sniiil...?" Det er ikke sjelden han har hørt den setningen der, for å si det sånn. Men snill som han er, så drar han på butikken og kommer hjem med sjokoladepudding til meg, og gulrøtter til seg selv. #respekt !! 


Uansett da, så påvirker han meg positivt selvom han kanskje ikke tror det selv ;) Han får meg jo til å tenke, når han spiser gulrøtter, trener og går glisende på den teite vekta han har tatt inn i hus mot min vilje... Mens jeg spiser sjokoladepuddingen min, tar klesvaska og støvsugeren og anser det som fysisk aktivitet nok for en stund, og prøver å drepe den teite badevekta med blikket mitt hver gang jeg sitter på dass. Sakte men sikkert kommer jeg nok tilbake til mine gamle, gode rutiner jeg også tenker jeg. Lucas begynner snart i barnehagen, og jeg skal begynne i ny jobb til høsten, så jeg tror mye kommer av seg selv da jeg. Så da kan jeg vel bare nyte resten av sommeren på latsiden med sjokoladepuddingen min, sant? Neida... Joda! 

Nei, vettu hva!? Nå klikker den klokka på meg igjen fordi jeg har sitti litt for lenge på ræva.. Til og med etter å ha fått ros og godord av den, og fyrverkeri for 10.000 skritt... Seriøst? Må få skrudd av den mase-funksjonen.. Iallfall frem til høsten ;)

  • Les om Thomas som sympatigravid HER
  • Følg bloggen på Facebook HER

DÅRLIG AMMEHÅRDAG




God fredag, peepz! 

Jeg går arbeidshelgen min i møte med en særdeles dårlig ammehår-dag.. Altså nå har jeg prøvd det meste for at de hårtufsene skal roe seg ned litt, men ikke pokkern om de skal legge seg ned sånn som de på andre siden av panna gjorde etter en ganske heftig fight... Du ser vel for deg at jeg har stått bestemt med hårsprayen, sprayet så pekefingeren blir varm, mens jeg roper "die motherfu**er, diiiie!" For det er nesten litt sånn det er noen ganger ;) Noen ganger funker det, noen ganger funker det ikke i det hele tatt, og noen ganger sånn som i dag, så funker det på den ene siden. 50% seier i dag altså. 

Ammehår ja... Artige greier det der. For alle andre enn den som har det vel og merke. Men jeg skal ikke klage, for nå har jeg jo iallfall hår som jeg kan sloss litt med for å få til å oppføre seg normalt sånn som resten av håret på hodet gjør, men for bare seks måneder siden var jeg så godt som skalla på disse områdene. Altså, jeg hadde viker! Kuuult! Det var vel prisen å betale for at jeg faktisk hadde perfekt hud, ingen hår på leggene, og nydelig hår på hodet mens jeg var gravid. Litt ironisk det der, eller? Kroppen bare "Nå gir jeg deg en helvetes bekkenløsning, sånn at du ikke klarer å bevege deg og være ute blandt folk. Men jeg skal sørge for at du ser steike bra ut mens du sitter å visner bort i sofakroken da! Mohaha..." Eller no? Ble sykt god på selfies da! Neida.. Joda :P 

Anyways, her kommer altså helgen. Jobbehelg for min del sådan, og turen går snart til min kjære mor i Øvre Eiker. Jeg jobber nemlig usakelig langt unna der jeg bor. Hvorfor kan vi ta i et annet innlegg, det blir for langt og komplisert på en dårlig ammehår-dag.  

Kos dere masse i helgen, drikk litt øl for meg, og tenk litt på meg mens dere ser smashing ut på håret ;) Her er det er bare å få på seg uniformen, brette opp ermene, og være hverdagshelt igjen. Eller, helgehelt blir vel mer riktig? Enda godt de gamle ikke bryr seg om hvordan jeg ser ut på håret <3 (tror jeg...) ;)

SMILET GÅR RUNDT




For en herlig dag! Sola skinner, mini er i farta, og mor og far i huset skal nok en gang oppleve favorittbandet sitt neste år! HURRAAAA! Spør om jeg er glad a?! :D Skinner om kapp med sola her jeg sitter! Forhåndssalget til Metallica konserten startet klokken 10:00 i dag, og du kan tro jeg satt klar som et egg klokken 10:00 sharp! Oh yes!! :D Heldige meg som har en kjæreste som deler gleden over å få oppleve Metallica live om og om igjen sammen med meg! Håper våre rockeglade venner har tenkt til å ta turen også! :D

Sist vi så favorittbandet vårt var i 2015 i Bergen, og jeg var preggers. Første gang jeg kjente Lucas sparke i magen faktisk! Skal ikke se bort ifra at han blir like fan som mor og far ;) Det er lov å håpe! Snakker om, tror du ikke Lucas´n gikk tre skritt alene i gårkveld? Mor og far stoltere enn stoltest da, og han som ikke registrerte at han gikk selv engang! Haha. Lille luringen går jo så fint inntil møbler osv, men han har ikke turt å slippe seg og gå selv, så i går bare slapp Thomas hendene hans, og der gikk han jammen tre skritt før han satte seg ned og krabba avgårde i full fart istedet :) #stoltmamma


Nå skal jeg forte meg å få på dagens ansikt mens bøllefrøet vårt sover søtt, så tenker jeg vi må komme oss ut og nyte sola litt!
Håper dere får en like fin dag som min har vært hittil :D 

ROCK ON!

HVA GJØR DEG EGENTLIG LYKKELIG?


Det er noen dager der jeg kan sitte med macen i fanget og tenke meg halvt ihjel på hva jeg skal skrive om.. Noen dager er det som om at hjernen bare står litt på pause, eller har tatt en time out. Jeg sitter med veldig mange tanker om veldig mye rart, også synes jeg det innimellom er litt vanskelig å skille mellom hva som er ok å skrive på en offentlig blogg, og hva en burde holde for seg selv. Vi lever i et samfunn der det på en måte er helt innafor å dele absolutt alt, men jeg må ærlig innrømme at det er ikke jeg helt komfortabel med alltid. Men, jeg har jo mange tanker som jeg mener kanskje er litt viktige? 


En ting jeg tenker mye på er dette med takknemlighet. Det å sette pris på det man har. Er du flink til det? Dette er et tema jeg synes er litt greit å prate om egentlig, for jeg opplever at vi lever i en verden der mye vil ha mer, og mer er aldri godt nok. Vi higer etter noe som er perfekt, både hva gjelder utseende og materialistiske ting, det meste egentlig! Alt skal se så perfekt ut utad, men hvorfor det egentlig? Fordi vi skal vise det frem til hele verden via sosiale medier? Fordi man skal få flest mulig likes? Fordi man liksom skal være så jævla mye bedre enn alle andre? Er det egentlig så viktig?

Jeg er oppvokst i en litt annerledes familie der hovedfokuset mitt som barn var bekymringer som barn ikke skal behøve å ha, dette lagde grunnlaget for hva som er viktig for meg den dag i dag, tror jeg. Jeg har alltid ønsket meg A4-livet, og for mange virker det gørr kjedelig å strebe etter, men for meg er det ekstremt viktig med stabilitet og trygghet. Min drøm har vært å bo i et hus på landet sammen med familien min, omringet av dyr og natur. Å skape en familie som holder sammen, går igjennom ild og vann for hverandre, som respekterer hverandre, og viser omsorg og er glad i hverandre. Jeg bor ikke på landet, men jeg bor landlig,  og vi er kanskje ikke helt A4 her i huset, men den familien jeg alltid har ønsket meg, den har jeg fått. Det er den største lykken i verden for meg, og jeg er så evig takknemlig for gutta mine hver eneste dag! Så lenge de har det bra, så er ingenting annet viktig.



Det er så deilig, det føles så godt, og i en alder av 27 år, har jeg endelig slutta å hige sånn etter det perfekte, etter noe som skal gjøre meg lykkelig. Jeg er lykkelig her og nå, i min tilværelse, og jeg er så takknemlig for at livets lange, humpete vei førte meg hit! 

Hvor ofte lever du her og nå, altså i øyeblikket? Prøv det litt, tenkt på hva du har i livet ditt som du setter pris på. Hva er egentlig viktig for deg? Hva gjør deg lykkelig? Hva er egentlig lykke? Lykke er individuelt. Det som gjør meg lykkelig, gjør ikke nødvendigvis deg lykkelig, derfor bør du heller ikke strebe sånn etter å oppnå noe som tilsynelatende gjør en annen lykkelig. Finn din egen lykke, eller kanskje du allerede har funnet den? For meg var lykken det å skape min egen lille familie, for deg er det kanskje å bli verdenstjerne? 

Finn din egen vei, din egen lykke, jobb målrettet, men ikke glem å stoppe opp hver eneste dag og se på hva du faktisk allerede har <3 

Ha en fin søndag.

INSTAGRAM VS. VIRKELIGHET


God dag!

I går var en slitsom dag.. Kjære vene... Jeg tok allergivaksine i går, og jeg blir alltid rimelig slått ut av den.. Så mens jeg var zombie, hadde selvfølgelig gubben blitt rammet av man-flu... Den dødelige typen tror jeg, for makan til syk kar har jeg aldri sett før :P Da var det ikke så lett å holde følge med lille turbo, og når han skulle legge seg kl 19, så sovnet jammen jeg også. Sliten sa du? #TGIF eller no.. 

Jaja, ny dag og nye muligheter! Lørdagen er foreløpig brukt til å leke med Lucas, trille tur, nyte en kaffe i sola på verandaen, koste vekk hundre millioner barnåler rundt huset, og klø ihjel armen min der jeg fikk vaksina i går. Vurderer sånn seriøst å vaske vinduer, men jeg må tenke litt til på om jeg gidder det i dag.. Jeg har sagt jeg burde gjøre det en god stund allerede, men det haster vel ikke før man sliter med å se inn/ut? :P 

Snakker om møkkete vinduer! Det var det som var inspirasjonen min til å i det hele tatt skrive dette blogginnlegget når jeg tenker meg om! Jeg har lagt ut MYE bilder på instagram av huset vårt og interiør, også er det et par venninner som har sagt til meg at det må være så deilig å ha det så fint hele tiden, og at en ikke skulle tro jeg var travel småbarnsmor, så plettfritt som jeg har det hjemme.. Veeeel! Nå er det engang sånn at jeg er fryktelig flink til å ta bilder rett etter jeg har hatt vaskedag på fredager, så hjemmet vårt er alt ifra plettfritt fra lørdag til torsdag! Haha! La meg vise dere noen bak fasaden bilder!


Instagram 


Sånn ca. 2 timer FØR kjøkkenet ble instagramvennlig


Instagram


Ca. 30 min FØR bildet ovenfor ble tatt!


Detaljbilder fra kjøkkenet er koselig på insta, sant?


Veeel, ikke så koselig FØR oppvaska er tatt, kanskje?

Så, sånn er det gitt! Ålreit å se litt bak fasaden innimellom også, er det ikke? Naturligvis vil jeg helst vise frem huset vårt når det er ryddig og rent, og skikkelig instagramvennlig, men det er ikke dermed sagt at det ser sånn ut hele tiden :) Her i huset flyter det meste frem til kvelden kommer, da blir oppvask og småtteri tatt, for sånn som kjøkkenbenken ser ut på disse bak fasaden bildene ovenfor gjør meg splitter pine gæren, og jeg klarer ikke at det ser sånn ut når jeg endelig skal få slækken på sofaen. Men tro meg, disse instabildene mine er et resultat av fredagenes vaskedag og noen timer med skurefilla! :) 

Siden vi snakker om det, så kan du følge meg på instagram HER om du vil, og på facebook HER!

I dag som det er så deilig vårvær ute, så tenker jeg vi prioriterer litt utekos fremfor vindusvasking, så det blir nok ingen nye bilder på instagram i dag ;) 

Ha en fin dag, og god helg! 

 

JÆVLA LUFTHUE


Du vet du har litt underskudd på søvn når du igjennom hele dagen kjenner en sånn sval bæsjelukt som dukker opp med gjevne mellomrom. Du tar opp ungen og tar et realt sniff på bleierumpa for å finne den mest naturlige forklaringen på denne bæsjeeimen, men du kan ikke lukte noe... Hmm, så tar man allikevel av bleien bare sånn for å være helt sikker, men den er tom. Hmm.. Jaja! Så gjør man alle de tingene man skulle gjøre den dagen da, gå på butikken og sånn. Man merker til stadighet en sval bris med bæsjelukt, men jeg tenkte bare at jeg er yrkesskada etter et år som fulltids bleieskiftarbeider når du sjekker bleien til ungen for tiende gang uten å finne spor av bæsj.  På ettermiddagen henter man gubben på jobb, man får et koselig suss på munnen før man blir møtt av et merkelig blikk etterfulgt av "eeeeh, du vet at du har bæsj på genseren eller...??" Jeg kikker ned på genseren min, og jammen er det bæsj der gitt!! Da gikk det opp for meg at den dagen der hadde jeg ikke engang sett meg selv i speilet :P

Dette var ikke i dag, men det kunne like så godt vært i dag. I dag er hjernen min en dott, en eneste stor bomullsdott, og alt bare går tvers igjennom. Ingenting, ikke engang den simpleste setning eller oppgave blir registrert i dag. Mini var oppe klokken 5 på morgenen i dag, eller midt på nattan som det egentlig heter. Han var blid som en sol, og ville bare spise litt, leke litt og kose litt. Verdens fineste start på dagen, jeg skulle bare ønske han kunne drøyan et par timer ;) 

Så her sitter jeg igjen da, og atter en gang skriver et innlegg om søvnmangel og hvor air-head jeg blir :P Man blir jo litt smårar da, og gjør litt rare ting. Som f.eks å legge q-tips i kjøleskapet (det var Thomas!), legge mobil og nøkler i kjøleskapet, glemme nøkkelen i døra, gå og hente middagsporsjon nummer to fordi du glemte at du allerede hadde spist porsjon nummer en, og å gå i dusjen med truse og sokker på :P Jeg måtte le litt i dag når jeg fikk snap av venninna mi som har  en baby på tre måneder, der hun har gått trilletur med søppelposen fordi hun glemte å kaste den :) Ammetåka eller søvnmangel? Same shit! 


Sove kan man gjørra når man blir gammal si!

Nei, nå er det bare å hive i seg kaffekopp nummer hundre for dagen, og prøve så godt en kan å holde seg våken for å få med seg Paradise. Kan jo ikke gå glipp av det! Fikk meg forøvrig en latterkule ut av en annen verden i går da han som jeg selvfølgelig ikke husker navnet på akkurat nå, sa at han ikke bærer GNAG! Hahaha! Jeg døde faktisk litt da! #LOL 

Ha en fin kveld, og sov litt for meg også om du hopper til køys tidlig :)

Rockefrua på Facebook.

#JegheterHeleneoger Hæsjtæggavhengig



#snapchatfilter #loveit #sejegerenleopardellerno

Jeg er av typen som blir usaklig lett påvirket av dialekter, og andre ord/uttrykk som sniker seg inn i språket vårt.. Husker du (du som er på min alder eller eldre iallfall) når vi brukte "dott.no" for å beskrive hvordan vi følte det? Sliten.no, forelska.no, kaffetørst.no, tv-slave.no, osv.. Jeg kunne holdt på for alltid! Jeg sa og skrev dette HELE tiden. Samme med "waaaazzzuuuuup" -perioden, "daaaah" -perioden, "noob" -perioden, og "maaaaah" -perioden :) Du husker vel disse? 

Selv om jeg nå har blitt voksen, (Jeg må vel omtale meg selv som voksen nå? 27 år, mamma, samboer, har gjeld oppetter øra og søsken som kaller meg "gamla"! Ja, jeg tror nok jeg er blitt voksen... ) så har jeg søsken som er endel år yngre enn meg, 4 stk yngre og 2 stk gjevngamle faktisk! (Ja, det er litt mine, dine og våre barn ute og går i familien min ;) ) Du kan tro jeg blir noe påvirka av søstrene mine på 17, 16, og 14, og av broren min på 17. Jeg lærer også mye nytt, som jeg kjemper en hard kamp med meg selv for å ikke begynne å bruke i det daglige. Det får jo være måte på, eller? ;) Det hjelper ikke at jeg er superfan av SKAM heller :P #serr #hooke

Anways, jeg tror jeg har et problem... Eller som jeg ville skrevet ved enhver anledning #problem... 
Hei, jeg heter Helene, og jeg elsker hæsjtæggs. 

Instagram er synderen. Ingen visste vel hva hæsjtægg var før Instagram kom? Eller, ikke jeg iallfall! én hæsjtægg ble til ti, og før jeg visste ordet av det lærte jeg meg til min store fortvilelse at jeg ikke kunne bruke mer enn 30 hæshtægger per innlegg. Dette etter å ha hæsjtægga et bilde som bare en ekte hæsjtægghelt kan... #hæsjtæggsperre. Sikkert helt greit for alle som irriterte seg grønn over alle hæsjtæggene mine, men sykt irriterende for meg! Og ja, det ble faktisk påpekt av vennene mine, og en kalte meg en stund bare for #dronninga :P 

Jeg lasta ned Instagram i 2012 (?), og nå i 2017 er jeg helt råååå på hæsjtæggs for å si det sånn. Jeg har lært mine triks på disse fem årene #ihashtagsomuchbetterthanyou (husk at ingen hæsjtægg er for lang) Det er en liten kunst skal jeg si deg, men jeg innser at når jeg klør i fingrene etter å putte #word bak en quote jeg er enig i, #milf under et bilde av min flotte mammavenninne, eller #tadegenbolle som kommentar til et innlegg som irriterer meg på Facebook, fremfor å skrive en hel setning med mellomrom, og beskrive hva jeg tenker eller føler om noe, da trenger jeg kanskje en hæsjtæggsperre? Det er pga sånne som meg at selv Instagram har satt en grense :P 

Ja, jeg har kanskje et problem, men jeg kommer nok aldri til å slutte :) #burdeværtpåhæsjtæggrehab

.
sforlifeliksom#hjerte 

KLAR FOR PARADISE HOTEL !



Endelig!! Endelig!! Endelig!! Spør om jeg er klar for Paradise a?! Hohoho, jeg ELSKER Paradise! Alle intrigene, sex på TV, latterlige utsagn som aldri glemmes; jeg sier bare "Han sa at jeg tråkket i salaten. Hvilken salat da liksom?" og "Hun er liksom litt jordnær, jeg er litt mer down to earth for å si det sånn..." Haha! Jeg dauer! 

Elsker det, elsker det, elsker det! Og til du som mener jeg er for gammel for sånt, gå og legg deg! Jeg mener det. Jeg blir ALDRI for gammel for skikkelig klein pute-TV, det er underholdning i massevis for en husmor i småbarnsbobla! Et fantastisk avbrekk fra bæsjebleier og klesvask :)

Gleder meg til å høre hvem som skal være lille miss prektig denne gangen. Hun som er 110% seg selv, og som ALDRI skal ha sex på TV... Jeg skal med 99% sikkerhet love deg at hun ryker på en heftig smell allerede første kvelden! Eller, jeg håper det iallfall ;) Moro å se hva litt tequila kan gjøre med viktige standpunkt man har tatt før et slikt opphold. Åhhh, Paradise ass! I LOVE IT! 

Når jeg med stor iver fortalte min bedre halvdel at det straks var tid for denne fantastiske TV-begivenheten igjen, presterte han å si at han mente vi hadde blitt for gamle for sånt i år.... Jaha!? Altså... Bare fordi han har fylt 30, så trenger han ikke dra meg inn i den der voksenverdenen som jeg er hele tre år unna å vite noe som helst om. Jeg er jo bare kalven og stuck i 20-åra forever! Jeg har store planer om å være 29 for alltid, og tro meg, jeg skal se på Paradise Hotel mens jeg koser meg med et glass cherry på gamlehjemmet, chatter med bestevenninna mi på andre siden av heimen, og tilkaller en pleier for hjelp til å skifte bleie. Så det så :) 

Håper dere får en super kveld med masse intriger, sex og drama! Ha puta klar! :D 

Så nå vet alle det, I love Paradise! 

PS! Følg Rockefrua på Facebook HER :)

MAMMAFLUENSA VS. MANNFLUENSA!


Like sikkert som at våren alltid kommer, er det at et eller annet forkjølelsesvirus bestemmer seg for å bosette seg i kroppen min. Like sikkert er det også når høsten er på vei.. Det er jo greit det, og jeg er egentlig ikke den som sutrer over snørr, vond hals, stygg hoste og feber MEN etter at jeg ble mamma, så har jeg kommet opp med et nytt begrep, nemlig MOM-flu. Alle er vel kjent med begreper MAN-flu? Forskjellen på disse to er at mannen blir ute av stand til å gjøre noe som helst 100% av døgnet, mens mammaer gjør seg selv ute av stand til å gjøre noe som helst ca. 50% av døgnet.

Altså, på dagtid er jeg 100% mamma for Lucas, og det er ikke rom for å være syk. Så hva gjør man? Man tørker snørra, drikker 10 liter med te, sover når ungen sover, og man har rett og slett bare en slik SUCK IT UP holdning! MEN når da mannen endelig kommer hjem fra jobb, skole, trening eller hva nå enn mannen har vært opptatt med, DA er det rom for å være syk. Og etter jeg ble mamma så har jeg liksom blitt så voldsomt syk, med en helt vanvittig se på meg, synes synd på meg, plei meg, lag suppe til meg, gjør alt for meg innstilling til stakkars Thomas, som er travelt opptatt med å være pappa og sliten etter en lang dag på jobb. 

Som nevnt så mener jeg at vi som lider av MOM-flu gjør oss selv ute av stand til å fungere etter at far i huset har kommet hjem for dagen. Hva jeg mener? Vel, nå skal jeg absolutt IKKE ta alle mødre over en kam, for den eneste jeg VET om som er slik er meg selv, men jeg er bombesikker på at det finnes flere der ute! ;) Jeg mener det at jeg blir så sykt hardt ramma av denne influensaen så fort Thomas kommer hjem. Det er som om noen skrur på en bryter, så vatter den influensaen opp styrken sin noe voldsomt, og iløpet av sekunder er jeg fullstendig sengeliggende, og ute av stand til å løfte en finger! Man går fra sval bris til full storm på null komma niks! Rart det der altså.. Når MOM-flu´en først inntreffer, så treffer den HARDT, sånn ca kl. 17:15 fra mandag til fredag, og sånn ca fra kl. 14:15 annenhver lørdag og på søndager når Thomas har fri.. Hjelpes meg, da er jeg syk da! ;) 

Thomas, når du kommer hjem fra jobb, og MOM-flu tendensene begynner å herje igjen sånn ca kl. 14:15 i dag, så er det ikke lov å bruke dette imot meg altså. Dette er like reelt for meg, som MAN-flu er for deg! Jeg vet at jeg har vært litt hard mot deg når MAN-flu´en har herjet i kroppen din, og det skal du vite at jeg er lei meg for nå som jeg vet hvor ille du har hatt det. Heldigvis varer MOM-flu bare i tiden du er hjemme, og frem til du drar på jobb igjen, og ikke hele døgnet som MAN-flu gjør. Bortsett fra på søndager da! 


(Siden man visstnok må ha bilder for at en blogg skal være interessant, så slenger jeg med dette tatt på en dag uten influensa og MED snapchatfilter. Jeg skulle gjerne vist dere hvordan MOM-fluensaen herjer, men telefonen ligger langt unna, og jeg gidder ikke hente den akkurat nå. #latskapenlengeleve)

Heldigvis så er det bare en periode på sånn ca. en uke, to ganger i året. Hvis jeg overlever da! Legg merke til den siste setningen der, typisk MAN-flu, men det kommer fra meg, ergo det er MOM-flu! Som sagt, HELT likt bortsett fra omfanget av hvor syk man er fordelt utover døgnets 24 timer! :) 

En positiv ting som kommer ut av denne influensaen er iallfall at jeg ser hvor avhengig jeg er av at vi er to om den viktigste jobben i verden, nemlig å ta vare på mini. OG jeg får en reminder på hvor stor respekt jeg har for alenemødre og alenefedre! Creds til dere ass!! 

Nei, nå er det bare en drøy time til jeg blir skikkelig syk igjen, så jeg får hive meg rundt, drikke te og brette klær mens mini fortsatt sover duppen sin :) 

God helg!

BANK I BORDET!


Kall meg gjerne gæren, men du verden så godt det var å skrive litt igjen! Jeg som hata å skrive meningsløse "dette har jeg gjort i dag" -innlegg, kunne ikke brydd meg mindre nå altså. Dette er jo MIN blogg om MIN helt vanlige hverdag. Jeg lever ikke så spennende at jeg kan fylle bloggen med førsteklasses topp 10 på blogglista innlegg hver dag, og det er helt greit det :) MIN hverdag, MINE meninger, MIN dagbok. Kan jeg kalle bloggen min en dagbok? Ja, jeg tror jeg velger å kalle den det. Veldig hyggelig at du som leser synes det er "spennende" å ta del i min hverdag, for her er hverdagene flere enn dagene med store fester og eksklusive ferier. Her er det mer bæsjebleier og sminkefrie dager med håret i dott, enn glitter og glam da for å si det sånn :) AND I LOVE IT! 

Med en liten tass som krever sitt iløpet av dagen og har lakenskrekk, så har alt som heter blogging kommet aller sist i rekka av prioriteringer for å si det sånn.. Dere småbarnsmødre som får til å skrive nye, interessante innlegg på bloggen deres hver dag, ta flotte bilder, sminke dere og ta selfies osv... Jeg bøyer meg herved i støvet! Her er jeg heldig om jeg får tatt meg en dusj OG barbert meg under armene liksom! :P Neida, det begynner å bli bedre nå heldigvis *BANK I BORDET*, og denne uka har han faktisk sovnet i 19-tiden nesten hver dag *BANK I BORDET*. Det har vært en lang og hard kamp mot lakenskrekken for å få innarbeida litt gode rutiner på kvelden, men nå har vi kanskje knekt koden? *BANK I BORDET! BANK I BORDET! BANK I BORDET!* :) 

Nå sover altså mini, gubben er på trening, og jeg har tatt et skippertak i heimen før jeg tente noen lys, og slang meg ned i sofaen. Det er så digg å ha litt tid for seg selv innimellom. Jeg har ikke giddi å skru på tv´n enda engang, og nyter lyden av stillhet. Endelig begynner jeg å føle at hjemmet vårt begynner å bli sånn nogenlunde ferdig også, og det er så fint å sitte i sofakroken å se mot spisestua og kjøkkenet. Favorittplassen min i huset er foreløpig nemlig kjøkkenet og spisestua, Jeg mangler bare to lamper i taket over spisebordet, så er jeg happy. Favorittplass nummer to (eller delt førsteplass kanskje?) er badet! Jeg er ikke ferdig der inne enda, men å ligge i boblekaret med dempet lys, noe godt i glasset, med levende lys, og plaske i bobler, dét er digg det! Jeg gleder meg over at huset vårt sakte men sikkert blir et hjem, og selfies har blitt bytta ut med interiørbilder! Serr, jeg skulle bla igjennom telefonen for å finne et desent bilde av meg selv for så å finne ca. 3000 bilder av Lucas, og sånn ca. 1500 bilder av huset! Haha! Dere kan regne med endel husbilder i tiden som kommer tenker jeg, med mindre dere setter pris på sminkefrie selfies der de mørke ringene fremheves ved bruk av blitz, og ammehåret ødelegger enhver hårsveis da? ;) 


Nei, nå skal jeg hoppe i karet og gjøre et helhjerta forsøk på å svette ut forkjølelsen! Potte-tett i pappen og teflonhjerne er litt dårlig kombo har jeg funnet ut, og teflonhjernen er det vel ingenting å få gjort med? -Så da får jeg heller prøve å bekjempe noen basilusker! 

Og siden jeg akkurat kom på at det er fredag, så må jeg jo slenge på en #TGIF !

Ha en super kveld! :) 

SOSIALT USOSIAL eller no....


"Kan ikke du blogge litt a, så kan jeg spille?" Når mini sovner tidlig sånn ca. en gang hvert skuddår, så er det svært viktig med kjærestetid skjønner du! ;) For å være ærlig så er det egentlig heeeelt ok å rette blikket inn i denne lysende skjermen, for rundt den er det et salig kaos... Oppvaskmaskinen må tømmes, kjøkkenbenken bugner av møkkete tallerkener og bestikk, spisestua er innsausa med laks, og det er en sånn deilig fiske-eim i huset (godt jeg er dett i desa si!), vaskemaskinen burde settes på, tørketrommelen tømmes, klær brettes... It goes on and on... Husarbeid ass... NEVER ENDING FUCKING STORY! 


www.sliten.no 

Min bedre halvdel har gjort en innsats med å rengjøre boblebadet mitt (jeg sier mitt, for han gidder aldri bruke det), han har fiksa kullsyreampullen i kjøleskapet, og han har også stått for dagens middag (kjøpt pizza), så han fortjener vel kanskje litt tid foran X-boxen sin, eller den andre dama som jeg også kaller den. Poenget da, er at vi sjeldent har et barn som sovner tidlig, og når vi først har det, så ender alltid en av oss opp med å glane inn i en skjerm, mens den andre svinser rundt og gjør husarbeid og banner over at den andre bare sitter å glor. I dag til min store nytelse, er det gubben som jobber og jeg som glor! NICE! 

Men kjærestetid da, når min kjære endelig kan slenge seg ned i sofaen så sitter vi begge med nesa inn i hver vår skjerm.... Telles det bittelitt som kjærestetid da? (Vær så snill å si ja.... :P ) Småbarnslivet kan være heavy shit innimellom, og når roen har senket seg så er det sykt digg å være sosial uten å være sosial noen ganger. Takk gud for sosiale medier, og sosialisering i stillhet! For øyeblikket er vi kanskje litt sosialt usosiale eller no? 

Meningsløst innlegg sa du? Jaja, man kan ikke skrive fra dypet hver eneste dag, men det hender jeg klinker til innimellom ;) Anyways, jeg får slutte å late som om det er kvinnedagen i dag, og at jeg derfor er fritatt fra alle arbeidsoppgaver i heimen. Voksenoppgavene står i kø, og kanskje (bare kanskje) vi orker litt kjærestetid på ordentlig før hodet treffer puta :) #dontgrowupitsatrap !

Ha en fin-fin kveld! 

ENDO-FAEN!


Smertene spiste meg opp, kiloene raste av, angsten for hva som var galt med meg vokste seg større og større for hver bidige dag. Hva var galt med meg? Som først nevnt "smertene spiste meg opp", for de gjorde faktisk det! Den friske, sunne jenta med helt normal vekt ble plutselig offer for ubeskrivelige smerter, og utmattelse av en annen verden...

Jeg gikk til legen, legen sendte meg til undersøkelser, jeg dro på undersøkelsen, og legen ringte meg for å fortelle meg at det ikke ble gjort noen funn. Imellom undersøkelsen og svaret fra legen var det veldig ofte et sykehusopphold på 3-5 dager også. Iløpet av disse sykehusoppholdene ble jeg vant med leger som mente jeg hadde spisevegring, leger som brukte en tøff barndom imot meg ved å kalle meg preget og dermed psykisk syk, jeg ble skremt vettet av da en mente han trodde jeg hadde livmorhalskreft osv... Etter å ha gått denne runddansen i hva som føltes som votter og vintre, fikk jeg til slutt beskjed av fastlegen min om å "slutte å tulle".... "Du er jo ikke syk! Du får ikke en sykemelding til av meg. Her er en liste over psykologer i området, lag en avtale med en av de. Kroppen din er det ikke noe feil med, dette er psykisk!"

Var jeg psykisk syk? Etter to år, og så mye undersøkelser uten funn... Var jeg virkelig så psykisk syk at jeg lagde disse grusomme magesmertene inne i mitt eget hode?! Var jeg seriøst så syk?!

Jeg oppsøkte en fantastisk psykiatrisk sykepleier og brukte mye tid hos henne... Planene mine om påbyggingsår og sykepleiestudie ble lagt på is. Jeg var mer på sykehus eller hjemme i senga enn jeg var på skolen, så å jobbe mot en fremtid med utdanning og russetid som førstepri ble vanskelig. Denne fantastiske dama som skulle hjelpe meg å bearbeide ting fra barndommen konkluderte til slutt med at jeg absolutt ikke var psykisk syk! En stor lettelse for meg, men hva var det da?!

Jeg ble nok en gang hasteinnlagt 17 mai 2010 med sterke magesmerter, iført bunaden ankom jeg akuttmottaket på sykehuset. Etter hundre spørsmål, og hundre undersøkelser ser legen hånlig på meg og sier "jaha, så du har mensen.....? Menstruasjonssmerter er helt vanlig og noe alle kvinner opplever i større eller mindre grad!" Han ga meg smertestillende og skrev meg ut. Kikkhullsoperasjonen jeg ble lovet tidligere den dagen ble avlyst da jeg ikke var noe hastetilfelle. (jeg hadde jo tross alt levd med dette i 2,5 år på dette tidspunktet, så hva gjør vel 2,5 år til mener jeg.....?) Og når legen konkluderte med "menstruasjon" som diagnose, da var det bare å ta hatten og gå...


(Bilde fra NRK nyhetene 8 mars 2017)

Jeg lå i sengen og gråt... Ingen trodde meg, alle avfeide meg, for alle rundt meg som ikke så meg på de forferdelige dagene måtte vel ikke tro meg?  Da legen skrev meg ut lå jeg sammenkrøllet i sykesengen, nesten ute av stand til å prate pga smerter, to sykepleiere hadde akkurat hjulpet meg på do, og ikke turt å la meg sitte der alene i tilfelle jeg kom til å besvime. Jeg ba pent om å få en drosje hjem (25 min kjøretur), legen bare smilte til meg og pekte i retning av togstasjonen og informerte meg om at det bare var 5 minutter å gå...

Med halen mellom bena kom jeg meg til slutt hjem, og depresjonen tok en seiersdans i hodet mitt.... Hadde jeg så lav smerteterskel? Var jeg så svak? Kanskje jeg er psykisk syk allikevel?

Etter en lang periode i mørke gikk det opp et stort lys for meg... Disse grusomme smertene fulgte syklusen min! For smertene var der ofte, men de smerteanfallene som gjorde at jeg kastet opp, besvimte og ikke var istand til å prate, de kom alltid de første dagene ved menstruasjon. Alt fra 2-4 dager i helvete. Så ja, det var menstruasjonssmerter kanskje, men jeg begynte å nekte å innse at dette var normalt! Hvordan fungerer andre kvinner i utdanning, jobb, og som mødre om dette er normalt?

Med hjelp av en ny fastlege fikk jeg i november 2010 endelig denne kikkhullsoperasjonen... Da jeg våknet fra narkosen fikk jeg snakke med kirurgen. "Det er ikke rart du har hatt vondt disse åra, vi har fjernet endel endometriose i buken din." Først var jeg lettet over å få bekreftet at jeg ikke lagde disse smertene selv, men! Hæ?? Endo-hvafornoe?!

Endometriose! En kvinnesykdom det finnes svært lite informasjon om her i landet... Er ikke det rart, når så mange som 1 av 10 kvinner har det? Er ikke det rart når endometriose alene står bak ca. 40% av tilfellene av ufrivillig barnløshet? En sykdom som kan lenke kvinner fast til sengene sine med sterke smertestillende som eneste hjelp, en sykdom som kan frarøve deg drømmen om å bære frem ditt eget barn og bli mamma, en sykdom som kan føre til så mye sammenvoksninger innvendig at du må igjennom flere operasjoner og leve med kroniske smerter, en sykdom som gjør at du ikke alltid klarer å fullføre studie, møte opp på jobb, være med på skoleavslutning +++ Det finnes ingen kur! Man kan dytte i seg hormoner for å PRØVE å holde det i sjakk, man kan fjerne livmora og HÅPE at endovevet ikke har festet seg andre steder, for da kan man nemlig ha kastrert seg for ingen nytte..


ENDOMETRIOSE RAMMER CA 176 MILLIONER KVINNER PÅ VERDENSBASIS! Ingen snakker om det, de færreste her i landet vet hva det er, og det finnes INGEN kur mot det!

Jeg har fortalt dere min historie, min historie med 3 år fra plagene startet til jeg fikk diagnosen, men vet du hva? Det er ingenting! Det tar i gjennomsnitt 7 år å få diagnosen her i landet! SYV ÅR med hånlige blikk, venner og kollegaer som setter spørsmålstegn rundt hvor syk du egentlig er, arbeidsgivere som oppgitt tar imot nye sykemeldinger, familie som ikke forstår hvorfor du ikke kan delta på alt, henvisninger til psykologer, og selv må du leve i en usikkerhet på om det er hodet ditt eller kroppen din det er noe galt med....

At kvinnesykdommer som endometriose blir mer allmennkjent, forsket på, og prioritert er ett av mine ønsker for fremtiden, og den saken jeg ønsker å ta opp på en dag som dette. Jeg vil oppfordre deg til å Google sykdommen, og hjelpe meg og mine endosøstre med å spre ordet og øke kunnskapen. 

Takk <3

Gratulerer med kvinnedagen alle dere sterke kvinner der ute!

#endowarrior #endothepain #endosister #kvinnedagen #endometriose

Veien til mer overskudd.


Etter 8,5 måneder som mamma, føler jeg endelig at energien og viljen til å ta fatt i ting i hverdagen har kommet tilbake. Det er så deilig! Det å bli mamma har vært en overveldende greie altså, og jeg har ikke hatt energi (eller behov for den saks skyld) til noe særlig annet, men nå har jeg liksom "vokst inn i rollen", og føler at jeg har litt overskudd til meg selv og mine behov igjen. Det føles veldig godt.

Steg nummer 1 har vært å bli mer bevisst kostholdet mitt. Rett og slett å dytte i meg ting som hjelper meg med å gi meg overskudd og energi! "Du blir hva du spiser", sies det.. For en liten stund siden var jeg i tilfelle en kanne med kaffe, en liten sjokolade, og en gedigen porsjon med middag. Det var stort sett det jeg spiste og drakk iløpet av dagen, og det sier seg selv at det ikke er spesielt sunt. Nå kan jeg med glede kalle meg selv for en avokado, (jeg elsker avokado!) grønn te, vann, og en liten sjokkis i ny og ne. (Og pizza, kebab og Cola innimellom altså -jeg kan jo ikke bli helt grønn!) Nå passer jeg på å holde blodsukkeret stabilt ved å spise gjavnt utover dagen, ikke bare stappe i meg en kjempestor porsjon med middag.  Det gjør underverker bare det! 

Bilde fra www.dinacelina.com.

Jeg har fått så god hjelp og veiledning til hvordan jeg med enkle grep kan gjøre hverdagen min sunnere uten å være på noen diett. Jeg er av typen som ikke takler å føle at jeg ikke "får lov" å spise/drikke ditt og datt, da skal jeg garantere at det er kun den "nei-maten" jeg har lyst på. En venninne har hjulpet meg med å heller endre tankegangen min, og som nevnt ovenfor "bake inn" sunne alternativer, og tips og triks tilpasset meg og mine behov. 

Jeg tar litt og litt og gjør til en del av hverdagen min for at overgangen ikke skal bli overveldende. Nå har jeg endret kosthold og tankesett sakte men sikkert i noen uker, og jeg er rimelig sikker på at mye av denne ekstra energien jeg kjenner på skyldes dette. Anbefaler alle som trenger små (eller store) enkle tips for sunnere alternativer i hverdagen å lese bloggen til flinkeste Dina her! Tusen takk for hjelpen, min venn!


Steg nummer 2 er å prøve å få orden på dette teite bekkenet mitt igjen, sånn at jeg kan A- fungere godt i jobben min, og B- begynne å trene igjen. Jeg har nylig hatt første time hos manuellterapeut igjen etter svangerskapet, og er endelig igang med knekking, triggerpunktbehandling, og etterhvert opptrening. Bekkenet mitt har vært vondt hele tiden, men jeg har fungert helt fint. Nå den siste tiden har det vært skikkelig udregelig, og jeg kan ikke gjøre mye før det klikker helt, låser seg, og gir meg mye plager. 

At man blir kvitt bekkenløsning etter svangerskapet, var dessverre ikke tilfellet for min del, og det er viktig at jeg tar tak i det. Det eneste som er rimelig bakvendt er at nå må jeg punge ut... Under graviditeten fikk jeg dekket all behandling fordi det var en følge av svangerskapet, og jeg måtte ha behandling for å kunne fungere. Staten ønsker jo selvfølgelig at gravide skal fungere i jobb så lenge som mulig, og tilrettelegger med gratis behandling for å blandt annet unngå sykemelding. Nå som svangerskapet er over, jeg skal snart tilbake i jobb, jeg skal fungere i en hverdag med barnet mitt, da er det ikke gratis lenger... Hæ? Jeg fatter det ikke.. Jeg betaler jo "med glede" for å bli bedre, for jeg vil jo ikke ha vondt, jeg vil jo ikke bli sykemeldt, og jeg vil jo ikke ha hjelp til å ta meg av sønnen min i hverdagen, jeg bare synes det er så merkelig.. Jeg har jo ikke fått en plage ut av det blå.. Jeg sliter fortsatt med bekkenet, og jeg ble aldri 100% bra etter svangerskapet, men det er ikke så viktig for staten om jeg blir sykemeldt nå som jeg ikke er gravid da...? Ehh... Forstå det den som kan...

Anyways! Jeg er igang igjen, og selvom det er sinnsykt vondt å få behandling for bekkenet, så føles det godt. Jeg gleder meg til jeg kan begynne å trene igjen, kjenne at kroppen blir sterkere, og at enda litt mer overskudd kommer snikende! :)

Ha en super dag!

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Mars 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits