Slutty zombie + kjekk pirat = Sant <3


Ganske sprøtt å tenke på denne dagen for ett år siden vs. dagen i dag! Det er store kontraster gitt! Rart å tenke tilbake på her jeg sitter med stor babymage og har byttet ut voksenbrus med julebrus!  På Halloween i fjor var jeg singel, og baby var det siste jeg tenkte på! Det var mye viktigere å se så slutty ut som mulig, sørge for å ha mer enn nok voksenbrus i kjøleskapet, drikke seg litt for sjarmerende og være på mannejakt! Sånn som 99% av alle single jenter gjør! Ja, bare innrøm det ;)


Det finnes gudsjelov ikke spesielt gode bilder av meg fra den kvelden!

Jeg var hva jeg vil kalle en litt-altfor-slutty-zombie eller noe i den duren iallfall, og jeg drakk meg kanskje litt mer sjarmerende enn strengt tatt nødvendig, men jeg fikk napp hos han kjekke piraten da, så noe riktig gjorde jeg! Hadde noen fortalt meg i fjor at den horete zombien og kjekke piraten skulle bli kjærester litt senere, og vente et barn på samme tid neste år, hadde jeg ledd meg ihjel tror jeg! Men sånn ble det, og herregud så glad jeg er for det! 

Det er godt at jeg kan sitte her i armkroken til piraten min, med fyr i peisen, fotball på tv´n, godis på bordet, brus i glasset, kjenne små spark i magen, og planlegge fremtiden! Jeg elsker det! 

Kos dere glugg ihjel og ha det kjempemoro i kveld! Happy halloween! 

Ps: Jeg er veldig glad i barn, og synes det er koselig å få besøk av små spøkelser og hekser, men ikke forvent at en gravid dame skal gi fra seg godisen sin! ;) 

Drit i Bieber, se på håret mitt!


Gud, hva det gjør med selvfølelsen å føle seg vel, dere! 

Jeg driiiiter i alt som har med Justin Bieber å gjøre, fordi jeg er fiiiin på hååååret igjeeeen! *Viktig å synge denne setningen* :) 

Det var så fantastisk deilig å være hos frisøren i går, og jeg koste meg fra start til slutt! Det er koselig å omgås trivelige mennesker, drikke kaffe, få hodebunnsmassasje, ha hyggelige samtaler, og ikke minst få fine kommentarer om det nye håret når frisørtimen dessverre har gått mot slutten. Jeg lurer litt på om disse komplimentene kommer slik at man lettere skal kunne dra kortet? Haha! At familiebudsjettet fikk seg en liten knekk, er det ingen tvil om! Men det var verdt hver eneste krone for hele familien sin del!

Happy wife, happy life vet dere ;) 


Lo litt for meg selv av denne snappen! #shortpeopleproblems 

Som jeg skrev i går så la jeg mitt hårs skjebne i frisørens hender, da jeg ikke under noen omstendigheter klarte å bli enig med meg selv i hvordan jeg ville håret mitt skulle bli. Det visste frisøren derimot! Hun var ikke i tvil! Jeg er så glad jeg lot henne få siste ordet, for jeg er superhappy med resultatet! Nå er dere ganske spente på hvordan det ble, tenker jeg!?

 

TADDAAAA !!

And she´s back! 

Håret er noe mørkere enn på bilde, men jeg måtte snike meg til å ta en selfie med mobilen på matbutikken rett etter frisørtimen, fordi mamma var så fryktelig nysgjerrig på hvordan det ble! Småkleint å snike seg imellom hyllene i håp om at ingen skulle se meg! Brukte sikkert 15 min. lenger tid på butikken bare for å få sendt snap til mamma liksom! Haha! Jajaaa, ordentlige bilder kommer iallfall senere :)

Det er så deilig å være seg selv igjen! Fra helt lys med grusom ettervekst og oppspiste lengder, til mørk og med ca. 5 cm. kortere hår! I love it! Helt merkelig hvor mye håret har å si, dere? Jeg er iallfall inne i en sånn lykkerusboble nå, og her skal jeg være så lenge som mulig, for her er det jaggu deilig! Kanskje jeg til og med føler meg litt småsexy som man liksom skal i andre trimester!? Yeeeey! Thomas mener iallfall at om han visste hvor glad jeg blir av å gå til frisøren, så skulle han ha gitt mer rom for det i budsjettet vårt for lenge siden! Haha! 

Aaaah, gooood fredag <3 

Ps: Hvis noen lurer på hva jeg ønsker meg til jul? Vær så god, her er verdens største hint! ;)

 

Det er like før jeg tar en Britney!


Blondes have more fun! Er det ikke det de sier? Det er sikkert ålreit å være blondine om man har råd til å freshe det opp hos frisøren titt og ofte. For min del er jeg egentlig ganske lei av hele blondinetilværelsen kjenner jeg. Jeg synes ikke det er så gøy lenger. Jeg har hatt min fair share of fun jeg altså, men håret mitt krever endel oppfølging av frisør når jeg er blond, og det har jeg rett og slett ikke råd til! Nå er det så lenge siden jeg har vært hos frisøren, og håret mitt trenger seriøst hjelp! 

Jeg kvier meg for å dusje da jeg vet at jeg tilsammen må bruke sikkert 20 min på bare å gre igjennom håret mitt! Det er en slåsskamp hver gang, og det er nesten så jeg er frista til å ta en Britney noen ganger! Spesielt når de utenlandske genene og det temperamentet som hører med blandes med hormoner! Det skal sies at håret har blitt heeeelt umulig etter at jeg ble gravid, og jeg begynner å grine om jeg har brukt opp den dyre blåshampoen min eller den dyre hårkuren som håret mitt er helt avhengig av. Neeeei, jeg lurer på om det er på tide å bli seg sjæl igjen jeg! Med meg sjæl, så mener jeg å bytte ut de lyse lokkene med en mørkere farge! Og tro meg, jeg har hatt mye moro som brunette også jeg! ;) 


Bilde fra 2010.


Fra 2011 tror jeg...? Noen timer før dette bilde ble tatt var jeg helt platinablond!

Jeg har egentlig alltid vært mørk, og trives best med det! Jeg får sånne blondineinnfall ca. annenhvert år. Da løper jeg ned døra hos frisøren, og krever at hun/han skal gjøre meg platinablond helst i går, mens den stakkars frisøren ser fortvilet på de gyllenbrune lokkene mine. Det hele blir en lang og hard prosess for håret, og siden jeg har pint håret mitt så til de grader for å bli lyst, prøver jeg å tvinge meg selv til å forbli lys en god stund. Jeg har gjerne 2:1 intervaller. Mørk i to år, og lys i ett! Etter et år som lys får jeg nærmest abstinenser, og bestiller frisørtime i full panikk! Flere som er sånn?

Tre av de mest sexy damene jeg vet om er Megan Fox, Adriana Lima, og Angelina Jolie! Og hva har alle disse damene felles? Mørkt hår og lyse øyne! Jeg har jo iallfall lyse øyne, så om jeg kan føle meg en smule mer sexy mens kroppen min eser ut i alle retninger, så er det jaggu innafor å gjøre et forsøk ved å farge håret. Jeg har ikke noe imot å late litt som om jeg ser ut som en av disse damene, mens jeg ligger på sofaen og kommanderer Thomas jeg altså! Tror ikke han har noe imot å bli kommandert av en wannabe Megan/Adriana/Angelina heller! Haha :) Kanskje jeg kan få den berømte gravidgløden jeg også, om jeg føler meg litt heit sjæl?! 



Jeg har fått innvilget å bruke en viss sum av familiebudsjettet på frisørtime i dag! Jeg er så superdupermega happy, og har ikke tenkt på annet enn hår i flere dager nå! Kan ikke huske sist jeg var hos frisøren, og gleder meg som en unge til å bli dolla med! Og dobbel lykke at jeg endelig etter mange uker skal ut av døra for å gjøre noe annet enn å dra til lege eller manuellterapeut! Hurra! Beste dagen på lenge!! :D 

Jeg har bare ett problem! Jeg aaaaaner ikke hvordan jeg vil ha håret mitt! Helt mørkt? Nøttebrunt? Balayage? Ombre? Fortsatt blond, bare litt mørkere? Nei Gud veit, så i dag skal jeg være skikkelig gæren, og jeg synes det er så skummelt! Jeg har bestemt meg for å la frisøren gjøre det hun vil med hårfargen min! Kanskje jeg blir mørk igjen? Eller rødhåra? Eller helt platinablond? Eller pastellrosa? Blir spennende!! :) 

Ha en superduper dag!! 

 

Ps: flere som har slitt med umulig hår under graviditeten?

Obs... Der prompa jeg igjen gitt!


Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet #4.

Er du sånn som meg? En av de som kniper igjen for harde livet slik at gass tyter ut av ørene dine, og du blir heller lilla og blå i ansiktet mens du lider deg igjennom følelsen av tarmer som vrenger seg og gir deg smertefulle knip, fremfor det å faktisk bare slippe en fis? Da bør du lese dette om du ikke har vært gravid før.....


#4. PROMPING!

Jeg finnes jo egentlig ikke flau, men jeg har en eller annen teit sperre når det kommer til akkurat dette med promping! Alle promper, men noen av oss foretrekker å gjøre dette når vi er alene. Det verste som er er jo i situasjoner der du ikke kan trekke deg tilbake, og du kjenner at du absolutt ikke klarer å holde igjen. Da er det bare å håpe at man befinner seg på f.eks konsert eller på et dansegulv omringet av masse mennesker, sånn at ingen kan vite at det var du som slapp en, og du kan late som ingenting, mens du kjenner på den deilige følelsen av å være noen liter lettere! Gjerne mens folk griner på nesa fordi det lukter så ille...

Jeg har vært veldig flink til å unngå å prompe i offentlighet, foran familie og venner, helt frem til nå... Altså, det går ikke an å stoppe det! Lite visste jeg om at det var så ille.. Stakkars Thomas og pusekattene som må leve i denne fisbefengte leiligheten sammen med meg. Noen dager så tør jeg nesten ikke tenne stearinlys for å gjøre det koselig på høstkvelden, da jeg vet at det befinner seg så mye gass i leiligheten, at jeg er redd hele huset skal ta fyr. "En promp til nå, så må jeg blåse ut de lysa her, for det kommer til å si poff!" er tanker jeg kan sitte med innimellom. Ganske kleint i grunn! Nesten like greit at bekkenet mitt har klikka, sånn at jeg ikke kan være så sosial si! Haha!

Du kan jo tenke deg hvor flaut jeg syntes dette var i starten, når jeg virkelig ikke klarte å holde tilbake, eller verst av alt når jeg ikke visste de kom engang (prompene altså) før de allerede var ute! Jeg kan tenke meg at Thomas syntes jeg var veldig sjarmerende da, når jeg i et par desperate forsøk på skyve skylden bort fra meg, skylte på den katten som var nærmest! Stakkars pus...

Gudsjelov har jeg en mann som støtter meg i alt, og ler med meg istedenfor av meg! Promping har blitt helt vanlig her i huset nå, og jeg lurer på om det er bra eller ikke? Jeg vil jo påstå at det kanskje dreper romantikken litt da, men samtidig så øker det tryggheten. Hmmm.. Jeg velger å tro at det er bra! Iallfall akkurat nå, for som sagt så klarer jeg ikke å holde igjen uansett! Og oppi alt sammen så er det to kattepuser jeg er helt sikker på at synes det er ålreit å få slippe å få skylda hver gang mamma slipper en illeluktende smyger, eller en høy braker for den saks skyld.

Nå om dagen ligger jeg på sofaen som en stranda hval, løfter litt på skinka, og letter på trykket mens jeg synger den sangen fra Disneyfilmen Frost! "Let it go, let it go! Can´t hold it back anymore!" Skal si tidene forandrer seg! 

Så kjære deg! Er du sjenert og synes promping er kleint, så er det bare å forberede seg på mange kleine stunder når du går gravid, frem til du og din kjære blir vant med det, kan le av det, og bruke det som en trussel hvis den ene ikke gjør som den andre sier osv...

Utrolig hva man kan venne seg til! Herregud... 

Kjerring! Du er så sykt rå!


Vet du hva? Jeg er så sinnsykt awesome, og hvis du er kvinne så er du det også! 

Siden jeg har brukt opp klagekvota mi for en liten stund nå, og i tillegg brukt en hel søndag på å avstå fra det meste av sosiale medier for å furte, så kom min bedre halvdel med det fantastiske forslaget om å rett og slett skrive en liten hyllest til kvinnen! Det synes jeg er en vanvittig god idé! Vi kvinnfolk er helt sinnsyke når det kommer til å tråkke ned andre kvinner for å sette oss selv i høysetet, og helt fra barndommen av driver vi med denne forferdelige utestenginga, og baksnakkinga, og vi gir oss ikke før vi ligger på dødsleie! Kan vi ikke slutte med det tullet der a? Dette er vel i all hovedsak grunnen til at jeg opp igjennom alltid har hengt med gutta, sett bort ifra de få gode venninnene jeg trykker godt inntil brystet mitt! Det jeg går igjennom i denne graviditeten er jo kanskje det mest kvinnelige jeg noen gang kommer til å gå igjennom, og jeg må si at vi kvinner er helt rå! Flere som blir med meg på å skryte litt av det kvinnelige kjønn her, eller?

Jeg har jo ikke akkurat lagt skjul på at jeg har mine utfordringer med denne graviditeten, og det er så godt å få tilbakemeldinger fra dere som kjenner dere igjen i mye av det jeg skriver. Det hjelper litt på samvittigheten, og får meg til å innse at det kanskje er viktig å skrive litt om disse vanskelige tabu-belagte temaene. Jeg vil snu det litt i dette innlegget, og skryte oss opp i skyene! Og det til og med før jeg har født! Jeg kommer nok til å føle meg som alle superhelter til sammen etter fødselen! Det er bare å glede seg til skryteinnlegget til alle oss etter det, jenter :) 

Jeg har alltid sett på oss kvinner som noen tøffe beist! Vi blir ofte omtalt som det svakeste kjønn! Tenk det a! Hvorfor det liksom? Hva og hvem er det som bestemmer hva som gjør noen til tøff og sterk? I mine øyne er vi det sterkeste kjønn, og jeg tenker jeg ikke bare ift. graviditet og fødsel altså! Vi kvinner er flinke til å sette andres behov foran våre egne, vi er flinke til å skjule hvordan vi virkelig har det, vi er eksperter på å skjule fysisk og psykisk smerte! Om dette egentlig er så positivt kan jo diskuteres, men at man må være tøff for å gjøre disse tingene, det er helt sikkert! Vi går igjennom ild og vann for våre nærmeste!

Mange opplever smertefulle menstruasjoner og eggløsninger hver eneste måned, ser du for deg et mannfolk takle det så bra? Kramper 2-3 dager hver måned, mens det blør ukontrollert ut av tissen dems. Jeg ser for meg Thomas ligge i fosterstilling på sofaen, med varmeflaske, mens han trykker i seg sjokolade, og kommanderer meg på butikken for å kjøpe tamponger og mer sjokolade! Haha.. Også er det ca. fjorten dager, så kommer jaggu eggløsningen som også for noen kan være smertefull, og det er en ny runde med fosterstilling og kramper! Ser du for deg at mannen din hadde taklet det like bra som deg? Jeg tror ikke det! Nå skal jeg ikke begynne å sette menn og kvinner opp imot hverandre her, men jeg tror du ser greia mi? 

Vi kvinner er bygd for å takle smerte! Har du egentlig tenkt over hva som faktisk skjer med kroppen under fødsel? Du skal faktisk trykke et menneske på størrelse med en vannmelon ut av kjeden din! At det i det hele tatt går an er sykt spør du meg! Jeg tror ur-kvinnen i oss tvinger seg frem ved smertefulle anledninger, og for noen av oss er dessverre ikke smerte et fremmedord, og noen av oss går igjennom mer smerte enn andre. Men jeg tror kroppen vår er bygget for å takle smerter på en helt spesiell måte, og jeg tror det skal vanvittig mye til før en kvinne bikker under!

Siden jeg selv er kvinne, og trenger å booste min egen selvfølelse, så skal jeg skrive en hyllest til meg selv! Status per dags dato er nemlig at jeg har så godt som ingen bevegelighet i bekkenet, og konstante smerter. Jeg har mått blitt bært til og fra toalettet, og brukt helgen på å være fortvila og lei, og jeg har grått mye! I dag skulle jeg endelig se min reddende engel på fysiosenteret igjen, men hun har bllitt syk, og måtte utsette timen min. Sååå for å komme meg igjennom minst en dag til, så har jeg fått låne krykker og jeg prøver på død og liv å fore hjernen min med positivitet!

Fra Thomas sin Facebookpost:


Kjære Helene, 

Tenke seg til at kroppen din har trosset sykdom og smerter, for at du skal få oppleve å bli mamma! Legene er overrasket, og det var jaggu du også! Så fantastisk at du skal få oppleve å bli mamma til en liten gutt! Jeg vet at du sliter litt med å være positiv, men du har vært igjennom mange tøffe tak, så dette fikser du i tre måneder til! Du er tøffere enn toget der du hinker rundt hjemme på krykkene dine, og kommanderer mannen til å vaske ditt, tørke støv av datt, og lage middag! Du får kanskje litt dårlig samvittighet, men gubben gjør det med den største glede, det vet du! Eller, glede var kanskje feil ordvalg, men du vet hva jeg mener!

Nå har du allerede gjennomgått seks måneder med mye smerter, og ja det er lov å være sliten, men tenk heller på hvor godt det skal bli å få kroppen sin tilbake uten vondter her og der! Og best av alt, du skal få møte han lille rakkeren som gjør at kroppen din ikke er så blid om dagen! Og vet du hva, den lille rakkeren kommer til å være verdt hvert eneste låste ledd i bekkenet, hver eneste smertefulle natt og dag, hver eneste gang du har hengt over toalettskåla, hver eneste gang du har sitti på porselensskåla og bedt til Gud om at forstoppelsen skal slippe taket,hvert eneste gang du har vært hormonmonster og hver eneste tåre du har grått! Når du føler deg svak, så husk at du driver å lager et menneske, og det gjør deg til den tøffeste og sterkeste i hele verden!

Nei, du er ikke en av de som kommer til å savne graviditeten, og det er helt greit skal du vite! Fy flate så tøff du kommer til å være når fødselen kommer! Du kommer til å bruke alt av frustrasjon du har samlet opp, og være som en sulten løvinne på jakt! Tenke seg til at du skulle si at du gleder deg til å føde! Smerter er du vant med pga endometriosehelvete, og du vet godt at du heller vil gå igjennom enormt mye smerte over de timene det tar å føde, enn å lide deg igjennom smerter hver eneste dag i ni måneder! Nei, du gleder deg bare til å føde, og du kommer til å være sykt god på det! Du har veldig hastverk for at februar kan komme, og du endelig kan få møte lille L. Om folk ikke forstår det, så ikke bry deg! 

Du har vært en helt hittil i graviditeten din, og du kommer til å kicke ass nå i siste innspurt! Så det så!
Du er helt rå! 

Med vennlig hilsen Helene.

Si det du også!


Tenke seg til at jeg kunne være så hinsides dum, og bøye meg ned for å gi mat til kattene mine i dag..... PANG sa det, og der stod jeg... Bekkenet hadde låst seg fullstendig på venstre side foran. Helt supert med tanke på at jeg har en låsning i høyre side bak fra før av mener jeg... Det gjør så vondt! Thomas måtte bære meg fra kjøkkenet og ut i stua, for jeg klarer ikke tråkke ned på venstre beinet. Godt jeg ikke har lagt på meg så mye at Thomas ikke klarer å bære meg iallfall da! ;) 

Men siden dagen min består av snørr og tårer, og å bli bært til og fra do, så er jeg rett og slett ikke i humør til å konsentrere meg om å skrive noe langt blogginnlegg! Jeg skal ligge her, se på fotball, og få masse kos av kjæresten og pusekattene mens jeg later som om det er februar, og at jeg kan føde når som helst. Men før det vil jeg si noe viktig!

Mange har sikkert fått med seg på Facebook at i dag er "Si det -dagen". Jeg vil oppfordre alle til å bli organdonor! Hva skal du med organene dine når du er død uansett? Tenk at ditt organ kan redde et annet liv! Er ikke det fint? I Norge står det i dag 430 mennesker på venteliste for et nytt livreddende organ! Vi vet gudsjelov ikke hva morgendagen bringer, men jeg vet at om det skulle skje meg noe så vil jeg at mine organer skal brukes til å redde et annet menneske sitt liv. 


Nå vet dere alle at jeg er organdonor! 

Les mer på www.donorkort.no

#organdonasjon

 

Karma kom og beit meg i ræva!


Daaaa er fredagen her! Hurra! For min del spiller det jo forsåvidt ikke noen rolle hvilken dag det er, for det går jo liksom i det samme uansett! TGIF liksom! Yeeeey... Haha neeeei nå skal jeg ta meg en bolle, og få på plass smilet! Gubben har jo fri og det er jeg glad for! Skal klare å få trøkt i oss litt god mat, se på div. fredagsprogrammer på TV, og ha litt kjærestetid innimellom oppussinga! Men først skal jeg dele noen tanker med dere! 

Som så vidt nevnt i innlegget jeg skrev sent i gårkveld, så fikk vi jo plutselig litt dårlig tid følte vi. Allikevel lå jeg i senga midt på dagen i dag, og klagde over at det er så leeeenge igjen mens tårene pressa på! Godt jeg har en kar som realitetsorienterer meg, og sjekker om hjernen min følger med på datoer!

 T: Du mor! Hvilken måned er vi snart i?

H: November....

T: Jaaa! Også kommer desember, som flyr unna pga jula!

H: Ja, men!

T: Nei, ikke noe men! Etter desember kommer januar, og da kan det jo egentlig skje når som helst! Tenk på det! Det er jo ikke lenge til egentlig, som vi prata om i går!

H: Nei, det er jo egentlig sant det! 

Jeg trodde aldri jeg noen gang kom til å si at jeg gleder meg som en unge til vinteren! Men i år gjør jeg virkelig det! Når dagene er prega av sterke smerter, og lite aktivitet, går tiden saaaaakte selvom den går fort! Skjønte du dette? Ikke? Hehe, jeg er ikke overraska... Jeg sliter litt med å skjønne hva jeg selv mener og tenker om dagen, så I don´t blame you, for å si det sånn ;) Jeg synes det er fryktelig leit at smerter og tanker om å være udugelig skal overskygge mye av gleden over alt det fantastiske og rare som skjer med kroppen min. 

Som nevnt i tidligere innlegg er det derfor ekstremt viktig for meg å fokusere på så mye positivt som overhodet mulig, for å ikke gjemme meg under dyna, og bli der! Så jeg prøver så godt jeg kan å tenke på hvorfor dette skjer med meg, og det er jo pga verdens beste ting! Livets gave! Jeg får verdens beste gave med ventet leveringsdato 4 februar 2016, og alle vondter i hele verden er verdt det når jeg tenker på hva jeg får til slutt! Men gøy, det gidder jeg ikke å late som det er! Derfor må dere som leser bloggen min, bare svelge noen kameler når jeg skriver noen sånne få syte-innlegg innimellom. Dette er jo på en måte min dagbok, og min opplevelse av det å gå gravid, og derfor skal jeg heller ikke pynte på noe.

Jeg har alltid sett for meg at det å gå gravid er verdens fineste ting, noe det forsåvidt er! -bare ikke liksom... Datt du ut igjen? Sorry...Jeg mener at man gjør verdens fineste jobb, for det er faktisk det det er! En kjempejobb for kroppen, og det er ikke alle som takler den jobben like bra! Derfor synes jeg det blir litt for dumt å stadig tegne et rosenrødt bilde av det. Jeg leser stadig om gravide damer med div. problemer som gjør at de føler seg udugelige, de må tidlig sykemeldes, de klarer ikke bidra i hjemmet, de har dårlig samvittighet ovenfor barnet/barna de har fra før, de har dårlig samvittighet ovenfor gubben som får gjennomgå osv. Og det er lov å si det høyt! Man trenger ikke gjemme seg bak et brukernavn på et forum, eller være redd for å si det rett ut til familie og venner, for det er realiteten til veldig mange, og jeg er helt sikker på at overraskende mange kjenner seg igjen i mye, og jeg tror det er et fåtall av de som synes det er rosenrødt-fantastisk-regnbue-rosa-sky-enhjørninger-fantastisk å gå gravid. Jeg misunner det fåtallet, for jeg skulle gjerne bytta bekkenet mitt, og de innvendige arrdannelsene mine for å se rosa skyer og enhjørninger i 9 måneder! 

Jeg tror vi kvier oss for å snakke høyt om at vi synes graviditeten er utfordrende både fysisk og psykisk fordi vi er redde for å bli oppfatta som utakknemlige av omverdenen! Til de av dere som tenker nedlatende om gravide som sliter, og ikke er redd for å si det høyt, ta dere en bolle! Vi er takknemlige! Så ufattelig takknemlige, og vi gleder oss så enormt over livet som vokser inni oss, vi har kanskje bare litt mer hastverk med at termindatoen skal komme enn andre? :) 

Jeg tror karma har biti meg i ræva her, da jeg selv har vært en av de som kanskje har tenkt "Skjerp deg! Slutt å klag! Vær takknemlig for at du kan få barn!" når jeg stod midt oppe i min egen frykt over å bli ufrivillig barnløs. Men nettopp derfor føler jeg at jeg virkelig kan uttale meg om det! Jeg har iallfall lært at man aldri skal dømme andre, før man har prøvd å stå i deres sko! Og til dere jeg har dømt; unnskyld! Jeg forstår det nå!

God helg <3 

Shit! Tiden flyr gitt!


God kveld!

Blir dårlig med meningsfulle innlegg i dag gitt! Noen ganger går dagene i ett, til og med når man er bundet til senga/sofaen og 100% sykemeldt! As we speak utføres multitasking på høyt nivå, med pusekosing, ett øye på Macen, og ett øye på TV´n! Her i stua er det kampdag, og da er det første pri uansett!

Hos jordmor i dag ble det brått prat om gode fødestillinger med bekkenløsning. Tenk å kalle det det a! GODE fødestillinger! Dårlig ordvalg uansett om man har bekkenløsning eller ikke tror jeg! Men! Da begynte vi å skjønne at det er jo faktisk ikke sånn kjeeeempelenge til jeg ligger på sykehuset, og liksom skal prøve å finne den "gode" stillingen! Fikk plutselig litt dårlig tid gitt! Vi har to soverom som skal pusses opp, og litt småplukk egentlig overalt i leiligheten som må fikses på! Thomas i full jobb, og jeg med diverse handikap. Vi må begynne NÅ! 

Så, sånn her så kvelden til far ut:



Thomas er som vanlig blid og glad når malingsspannet åpnes! Han startet med vårt soverom, så tar vi barnerommet så fort vi er ferdige her. Guuuud, som jeg gleder meg til å få orden på soverommet! Det er på tide! Kan vel trygt si at vi har vært fryktelig trege på oppussingsfronten... Gleder meg så veldig til å se hvordan det blir med den mørke gråfargen mot alt som blir hvitt! Tror det blir kjempefint! 

Sånn her så kvelden til mor ut:




Jeg har gått igjennom alle klærne vi har kjøpt selv hittil, og sett hvor mye vi har og i hvilke størrelser. Hvis du lurer, så jaaaa jeg er så svak for Newbie serien! De har så mye fint! Det har gått litt i surr etter at vi har fått endel klær av andre, og jeg har mistet fullstedig oversikt! Super jobb for en med sofatjeneste! 

Så, min såkalte bloggarbeidsdag har vært skikkelig ræva! Sorry... Jeg lover å gjøre en god jobb igjen i morgen!

Sov godt!


Fordømte !?@*!#!?*@!!


Har du noen gang åpnet øynene på morgenen, og kjent på hele kroppen at det blir en skikkelig drittdag...? Sånn hadde jeg det i går! Jeg hadde så sterke smerter i bekkenet, at jeg rett og slett ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg! Bekkenløsning er ikke til å spøke med altså, det har jeg virkelig skjønt! Jeg klarte nesten ikke bevege meg i det hele tatt, og var helt avhengig av hjelp fra min bedre halvdel for den minste lille ting.... Jeg var grinete, frustrert, sint, lei meg, og hormontrolla fløy i veggen her mens tårene spruta! Oh happy days!

Men i dag er en ny dag! Jeg har startet dagen min med en god dose rock´n roll, for å tilfredsstille ørene, og komme i beastmode! Jeg drikker kaffe og spiser sjokolade og pulverpadder til frokost, og manner meg opp til å gå på vekta hos jordmor etterpå! Hoho! Hvis du ikke skjønner hva jeg prater om, så vil jeg anbefale å ta en titt her. Lurer litt på om jeg kanskje skal drikke et stort glass cola også, bare for å sørge for at urinprøva mi får sukkersjokk....? Blir jo "spennende" da, å se hvor mye jeg har gått opp nå! Jeg personlig driter i hva den vekta sier, men det gjør jo tydeligvis ikke helsepersonell innenfor svangerskapsomsorgen! 

 
Sånn er det å være preggers! 

Jeg er som en sulten fugleunge, som hele tiden gaper etter mat! Man rekker så vidt å smake, før det er på god vei ned i magesekken! Maten går deretter ned i tarmene, og blir der! Jeg har jo skrevet om ikke-eksisterende-bæsj på bloggen før, så vi trenger jo forsåvidt ikke gå inn på det temaet igjen akkurat nå! Men med tanke på hvor interessert blogglesere er i å lese om bæsj, så må det nesten bli mer om det ved en senere anledning! 

Jeg vet faktisk ikke hvor jeg vil med det jeg skriver nå i det hele tatt! Jeg er smånervøs for jordmortimen, har skikkelig au-au i bekkenet, og jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke blogga i går! Derfor skal jeg trykke i meg mere sjokolade, mens jeg funderer på neste bloggtema! Ingen innlegg i går, betyr to i dag! Jeg har jo bestemt meg for å se på blogging som en jobb, bare sånn for å prøve å holde hodet mitt sånn nogenlunde normalt, og for å unngå å bli henta av menn i hvite frakker! 

 

Ps: Nei jeg spiser ikke bare sjokolade og pulverpadder til frokost hver dag, noen ganger spiser jeg potetgull istedet ;) Hihi!

Prekæs senere! 

Gravid = egoist?


Føler jeg at verden sirkulerer rundt meg? Ja... Akkurat nå så gjør jeg det! Gjør det meg til en egoist? Ja.. Det vil jeg påstå! Men hallo! Jeg driver å lager et nytt menneske her altså! Jeg har as we speak to hoder, fire armer, fire bein, tjue fingre, tjue tær, og to hjerter med forskjellig hjerterytme, er det rart jeg er selvsentrert? Jeg synes ikke det! Men at man kan stikke hodet litt ut av sin egen preggersboble innimellom, ja det kan man, og bør man! Man er jo tross alt to i et forhold, eller tre faktisk nå frem til februar. Det bor jo et menneske inne i magen min, så han må taes hensyn til i dette samboerskapet og kjærlighetsforholdet han også!


Jeg har iallfall tatt meg selv i å kun se meg selv, hva som skjer med meg og min kropp, og alt og alle andre har kommet i andre rekke. Helt ærlig så tror jeg selv at det har vært litt sunt for meg! Jeg har alltid slitt med dårlig samvittighet for alt, og alltid satt meg selv i andre rekke! Men nå får det være bra! Nå har jeg vært egoist altfor lenge... Dessuten har jeg dratt egoisttilværelsen min altfor langt synes jeg!

Den det som kanskje har merket dette best er vel min bedre halvdel vil jeg tro! Han står på, og gjør så godt han kan med absolutt alt for at den stranda hvalen som ligger på sofaen og blir større og større, skal ha det bra! Og han klager ikke! Om det er fordi han ikke tør eller om det er fordi han ser på meg som dronninga som bærer frem prinsen hans, det vet jeg ikke. Men jeg tipper det er det første, med kanskje et lite snev av det andre!

Jeg har førsterett på ALT! Jeg har førsterett på alt av godis i huset, han har ikke lov til å røre brusen min, han må pent sette seg i bilen og dra på butikken om jeg får akutt lyst på noe vi ikke har, om han gjør sitt fornødne får han pent tørke seg i full fart, og komme seg vekk om tarmsystemet mitt plutselig bestemmer seg for å funke! Han bør gjøre alt jeg tenker han bør gjøre, uten at jeg må si det. Han skal helst bare snakke om baby, og han skal helst bare tilby meg massasje og middag + dessert etterpå så klart! Og om han engasjert forteller om noe han brenner for, må han pent finne seg i å bli fullstendig oversett om lille L sparker masse, og stjeler fokuset mitt. Hele samtalen blir da til "legg hånda di her! Kjenn da! Nå har han blitt skikkelig sterk!" altså det samme som å si "jeg driter i hva du var så engasjert i! Jeg lager et menneske! Kjenn! Meg, meg, meg og meg.....Og litt mer meg!" 

Drømmedama, ikke sant? Ja, du trodde det iallfall, helt frem til du smalt henne på tjukka! Gled deg til kjerringa blir gravid sier jeg bare! Fy flate for en bitch jeg har vært noen ganger! Haha huff, det kommer tilbake i bruddstykker akkurat som når man har fullstendig blackout etter en tur på byen, og man opplever skremmende flashbacks som får fylleangsten til å vokse ytterligere! Akkurat sånn har jeg det nå! Stakkars Thomas! Om han ikke sliter med posttraumatisk stresslidelse etter dette svangerskapet, så skjønner jeg ingenting! 

Kjære nuskebuske-elskling, om du overlever 3,5 måned til sammen med dette tohodete monsteret  jeg liker å kalle hormontrollet, så fuck superman, batman, hulken, spiderman og alle såkalte superhelter! Jeg ber på forhånd om unnskylding for oppførselen, og ordene som kan renne ut av kjeften min på fødestua! SuperThomas, du er best! Unnskyld for at jeg ikke har fokusert på deg i det hele tatt de siste månedene, og takk for at du er en kjæreste i verdensklasse! 

Ps: Rom ble ikke bygget på en dag, så enkelte ting kan ta tid å endre. Sånn som f.eks at du skal holde deg unna brusen, og at du må ta en tur eller to på butikken i ny og ne.. Så kjære puselus, når du er verdens beste som støtter kjæresten din, og leser bloggen hennes, kan du være så snill å dra i butikken og kjøpe en sjokolade til meg? Vær så snill? *dådyrøyne, og blafre med øyevippene mens jeg stryker på magen min  for å minne deg på at jeg bærer på barnet ditt* Eeeeelsker deeeeeg <3 

Eks nikotinjunkie!


I anledning Den store sluttedagen, hva er vel bedre enn et lite innlegg om min egen vei mot å kutte ut snusen? Eller, vei, og vei.... Det ble jo en relativt brå slutt den 29 mai 2015, når tissepinnen med to streker lyste imot meg! Jeg kan jo uansett skrive om det da! Jeg møtte jo på store utfordringer som de aller fleste nikotinhuer gjør når de ikke tilfører kroppen dritten lenger. 



Jeg begynte å røyke når jeg var rundt 16 år. Jeg trodde jeg var skikkelig kul der jeg hang på hjørnet etter håndballtrening! Jeg hadde jo akkurat gjort en innsats for å øke oksygenopptaket i kroppen min, så hvorfor ikke bryte det ned igjen med en gang? *klaske seg i panna......* Jeg var hun som alltid kritiserte alle i familien min for å røyke, og ga de en helsefaglig leksjon i hvordan de ødela kroppen sin! Overraskelsen var derfor stor når mamma plutselig en dag tok meg på fersken! Ooooops.... Da var katta ute av sekken, og jeg fikk mange pekefingre rettet mot meg, forståelig nok! 

Gudsjelov tok jeg til vettet når jeg var rundt 20 år. Jeg hadde jo lært enormt mye om konsekvensene av røyking på skolen, og jeg hadde også faktisk KOLS som tema på eksamen! Vendepunktet skjedde når jeg med egne øyne fikk SE hva KOLS var! Jeg møtte ei dame igjennom jobben. Hun var ikke så gammel, men hun var bundet til en oksygentank, og måtte i tillegg få medisiner igjennom et forstøverapparat flere ganger om dagen. Sånn som den dama sleit med den minste lille ting som krevde anstrengelse, gjorde at jeg fikk opp øynene! Sånn skulle ikke jeg ende opp! Jeg bestemte meg for å kutte ut røyken! Jeg visste for mye om de store konsekvensene røyking kan få, til å forsvare hvordan jeg som helsepersonell kunne tilføre kroppen min den dritten hver dag, ca. 20. ganger om dagen!

Den første tiden uten røyk var grusom! Jeg gidder ikke pynte på ting for å få andre til å slutte! Dere som leser bloggen min vet godt at jeg ikke legger noe imellom! Like greit å få sannheten med en eneste gang! Uansett, den første tiden var fæl! Jeg var så fryktelig grinete, utålmodig, jeg sov dårlig, og svetta på natta. Abstinenser som det også heter! Jeg lærte hvor mange røykerutiner jeg hadde opparbeida meg ved at jeg hver eneste gang telefonen ringte, tok på meg jakka og gikk ut på verandaen, og var på vei til å ta røykpakka opp av lomma. Måtte le av meg selv noen ganger, når jeg kom på at jeg ikke røyka lenger... 



Jeg var en skikkelig heks, og mine nærmeste orka så vidt å være i nærheten av meg.. Ei veldig god venninne av meg var en av de første jeg visste om som hadde begynt med snus. Hun var på besøk hos meg, og fikk antakelig nok av frøken bitchy-bitch, og sa noe sånt som "Helene.... Seriøst! Ta deg en snus a! Dette orker jeg ikke!" Svak som jeg var tok jeg en snus.... Da var det gjort! Det tok ikke lang tid før jeg var superavhengig av snusen! Hun som ga meg den "gode" idéen, er en av mine beste venninner, og jeg må presisere at alle har egen fri vilje, og jeg bærer ikke nag til henne i det hele tatt! :) Kjære A, jeg er superglad i deg <3 

Uansett.. En periode ble det fullstendig kaos med både snus og røyk! Til slutt ble det med bare snusen. Jeg har prøvd å slutte flere ganger, uten å lykkes. Det skal sies at jeg tror ikke jeg har hatt stor nok motivasjon.  Når jeg ble gravid fikk jeg verdens største motivasjon til å slutte! Snus kan føre til for lav fødselsvekt, som selvfølgelig ikke er bra for babyen. Snus øker også risikoen for dødfødsel, og for tidlig fødsel.  Jeg kutta ut snusen tvert! Det var helt sinnsykt tøft i starten, og jeg fikk nesten sånne abstinensfølelser i leppa. Vanskelig å forklare... Men der kommer nok et eksempel på hvor mye av avhengigheten som sitter mellom øra! Jeg måtte ha noe i leppa! Jeg stappa tyggiser, og halspastiller opp i leppa, i håp om å dempe den kløende følelsen.



 

I følge snusslutte-appen min, har jeg vært snusfri i 140 dager! Jeg har spart 11839 kr, og jeg har unngått å få i meg hele 3360 snus! Jeg gjør det jeg kan for at babyen min skal ha det bra, og jeg sparer kroppen min for massevis av giftstoffer! Jeg kjenner at jeg ikke er plaget med å være så slimete i halsen på morgenen lenger, og ånden min har blitt mye bedre! Jeg er fortsatt avhengig av å ha noe i leppa, men jeg er kvitt nikotin- og tobakkavhengigheten min! Det er deilig, og anbefales på det sterkeste! Håper alle vil gi det en real sjanse! 

Bildene i innlegget er fra appen som heter Slutta. Den er utviklet av helsedirektoratet, og jeg anbefaler den på det varmeste! Om man ikke er helt sikker på hva "den store motivasjonen" er, så skal jeg love deg at du blir motivert av å se hvor mye penger du faktisk sparer! 

Ha en fin dag! 

Med vennlig hilse eks-nikotinjunkie! 

Dette skulle jeg VIRKELIG ønske jeg visste...


Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet #3.

Hver eneste morgen blir jeg vekket av en liten gutt som sparker meg i blæra sånn at jeg nesten tisser på meg, og minner meg på at det faktisk er helt sant at jeg skal bli mamma! 

I dag har jeg lyst til å skrive litt om nok en gravidplage som kom ganske overraskende på meg, men som jeg nå har lært at er ganske vanlig! Dessverre....

 

#3.AAAATSJOO!!  OI.... EH, JEG TISSA PÅ MEG LITT....

Yes da... Like flaut hver gang! Jeg husker første gang... Nysen kom overraskende, og samtidig som jeg avsluttet med "tsjooo", så kjente jeg det! En følelse jeg husker fra mange mange år tilbake. Det ble varmt der nede! Jeg løp ut på badet... Der fikk jeg bekreftet at den varme følelsen var den samme som fra barndommen. Sist jeg tissa på meg var vel sikkert når jeg var en 3-4 år kanskje...? Jeg ble iallfall skikkelig flau, og kastet meg over google og div. gravidforum.. Og jaggu! Nok en gang fikk jeg bekreftet at dette er heeeelt normalt! Du som leser dette, som ikke har barn eller som går gravid for første gang, visste du at dette er vanlig? 

Jeg visste at problemet kan oppstå etter man har født pga slapp muskulatur, men jeg har ikke født før, og uten å gå altfor mye inn på temaet så vil jeg bare si at min muskulatur er langt ifra slapp! 

Uansett! Jeg er så glad for at jeg var hjemme når dette skjedde! Thomas så på meg med øyne store som middagstallerkener, og spurte meg om alt var i orden. Der stod jeg da, med et fortvila blikk, en ren truse for hånden, klødde meg i hodet, og sa "eh, jeg tissa på meg litt..." Han så på meg med enda større øyne før han brøyt ut i latter! Her snakker vi latterkrampe folkens! Hormonella med trusa i hånda ble selvfølgelig grinete, smalt igjen døra på badet, og skrek ut noe sånt noe som "Har du tenkt over at dette faktisk er din skyld også!? Jævla mannfolk, slipper unna alt!" Om han hørte det imellom latterbrøla sine, vet jeg ikke...  

Her hjemme så har det blitt sånn at hver gang jeg sier "oi...." etter jeg har ledd eller nyst, så er reaksjonen fra Thomas "uff... Jenta mi da! Skal jeg hente en ren truse til deg?" Husk at han sier dette med et lurt smil om munnen, mens han kjemper mot latterkrampa! Kult.... Driiitkult liksom! Det skal sies at jeg alltid får en god klem, og noen trøstende ord når han var ferdig med å være teit!

Når jeg er på besøk hos andre, så går jeg på do sikkert tusen ganger, bare for å være heeeeelt sikker på at det ikke er så mye som en milliliter liggende igjen der inne, som kan finne på å skvette ut om lillegutt tupper til meg midt i blæra, hvis jeg må nyse, eller om jeg skulle begynne å le veldig. Jeg har jo selvfølgelig en ekstra truse liggende i veska i tilfelle uhellet skulle være ute. Da er det gudsjelov bare en liten dråpe eller to som kommer, takket være den maniske doflyginga mi!

Problemet er ikke så stort at det er behov for tena lady enda, men om det skulle bli helt Sigrid Bonde Tusvik tilstander der nede, så må jeg se å få en bleieresept fra legen! Håper jeg slipper det.....


Ps: Kjære Sigrid Bonde Tusvik: I latterkrampa som tok meg når du tissa på deg på TV, bestemte blæra mi seg for å i ren sympati med en med-preggers tømme seg! Og nei, jeg har ikke TV på badet...... Håper det får deg til å føle deg bittelitt bedre! Takk for inspirasjon til blogginnlegget mitt! I feel you, sister! 

#gravid #gravidblogg #gravidplager #sigridbondetusvik 

Snart trebarnsmor!


Som noen er klar over, så har jeg to fantastiske barn i tillegg til mageboeren min! De er 3 år gamle, eller 40 måneder som man sier i skikkelig mamma-stil! De har pels, hale, fire bein og sier mjau, og de er selvfølgelig verdens fineste! Stolt pusemamma her altså!

Disse to har da hatt mamma for seg selv siden de var bittesmå, og jeg er så superspent på hvordan de kommer til å reagere når mageboeren melder sin ankomst. Jeg har hørt om dyr som blir sjalu, og jeg er redd mine bortskjemte puseluser kan finne på all slags bøll for å få oppmerksomhet, sultestreike, overse meg etc. når lillemann kommer, og de ikke får mamma for seg selv. Jeg lurer på om det er noen andre puse- eller hundemammaer som har opplevd sjalusi når de firbente barna har fått søsken, og evt. har noen gode tips?

For mange høres dette kanskje ut som verdens teiteste bekymring, men da har du enten ikke dyr selv, eller så ser du ikke på dyra dine som barna dine. Hmmm... Er det normalt egentlig? Haha kanskje det er jeg som er unormal her gitt? Jaja, crazy catlady, and loving it! 

Tenk at jeg bruker lørdagskvelden min på å bekymre meg over dette, mens andre er på flukt fra krig, sult, og død! Gud, jeg har det fælt! Nei, jeg trykker trynet mitt ned i potetgullbollen min igjen jeg, koser med pusefrøkna som maler for lillebror i magen, og nyter at mannen står på kjøkkenet og lager middag til meg! 

 

God helg da, dere! 

Skal jeg fortsette å ha livet mitt på vent?


Det er jo takket være alle dere som har lest, delt og kommentert, at lokalavisen tok kontakt med meg ift. innlegget mitt om helsefagarbeidere. Det er helt sikker mange av dere som er nysgjerrige på hva som ble skrevet, og hva slags respons jeg fikk? Det er jo ikke alle av dere som bor i Indre Østfold og kan lese avisen, jeg har derfor bestemt meg for å skrive om det her på bloggen nå.

Dette blir jo da en oppfølger til dette, og dette innlegget!



Jeg oppfatter uttalelsene fra nestleder i fagforbundet, og ordføreren i byen jeg bor i, som en bekreftelse på at min påstand om at vi er en yrkesgruppe som er satt på vent, stemmer. Jeg skal skrive noen utdrag fra avisen, så får dere gjøre opp deres egen mening om akkurat dette.

Jeg fikk veldig lyst til å stikke hodet i sanda igjen i går, og tenke at det ordner seg. Være stolt av at jeg har nådd ut til mange mennesker, og at jeg har satt fokus på det lokalt. MEN hvorfor skal jeg være fornøyd med det? Hvis alle gir seg her, hva skjer da? Ingenting! Om mine sterke meninger, og opplysninger om fakta setter meg i en enda vanskeligere posisjon på arbeidsmarkedet, så får det så være! Noen må tørre å si noe, og jeg har fått nok! Jeg tar gjerne den fighten! Jeg er medlem av fagforbundet, og regner med å få en del igjen for kotigenten min, om jeg skulle havne i en situasjon der jeg ikke får jobb pga dette.

Nestleder i fagforbundet sier det er mange i samme situasjon som meg, og hun kaller det et paradoks. Hun mener helsefagarbeidere blir behandlet på en uverdig måte. På spørsmål om hvorfor alle sier det er behov for helsefagarbeidere, når de av oss som utdanner oss ikke får jobb svarer hun: "Etterspørselen etter helsearbeidere vil øke sterkt, særlig etter 2020. Tall fra SSB viser en forventet mangel på rundt 70.000 helsefagarbeidere og sykepleiere om 20 år." Hun poengterer at for å beholde tilstrekkelig mange i helseyrkene kreves det tydelige politiske prioriteringer allerede nå.

Journalisten forteller at jeg fraråder andre å velge samme yrke. Til dette svarer hun: "Jeg har forståelse for hennes situasjon, og hun er ikke alene. Det er fryktelig trist at det har blitt sånn. Når eldrebølgen virkelig slår inn, får Norge et stort problem. Politikere, ledere og arbeidstakerorganisasjoner må sammen ta disse utfordringene på alvor. Vi håper langt flere vil ta helsefagarbeiderutdanning. Yrket er meningsfylt og økt behov for denne kompetansen tvinger seg frem."

Ja, det er godt å ha støtte og forståelse fra fagforbundet! Men jeg lurer på hva som skal gjøres? I dette korte intervjuet blir det pratet om eldrebølgen som kommer etter år 2020, hvor mange av oss som kommer til å mangle om 20 år, uverdig behandling av helsefagarbeidere, og samtidig en oppfordring til å velge dette yrket fordi det vil bli behov for oss til slutt!

Jeg skulle likt å se om det finnes noen tall på hvor mange helsefagarbeidere som faktisk jobber som helsefagarbeidere, eller hvor mange år det i gjennomsnitt tar før en helsefagarbeider får mer enn 50% stilling. Hvis det ikke skjer noe NÅ, så kommer Norge til å mangle langt fler enn 70.000 om 20 år! Hvem er det da som skal ta vare på de syke og gamle? Har noen tenkt på det? Vi gidder ikke å vente.... Vi har et liv vi skal leve!



Har ikke unge, håpefulle rett på å få vite hva som venter de etter at de har gått opp til fagprøven? Burde de ikke bli opplyst om at det kan bli vanskelig på arbeidsmakedet frem til denne berømte eldrebølgen kommer? Jeg skulle ønske noen sa det til meg, for da hadde jeg valgt noe annet. Kanskje jeg kunne sitte her med stabil inntekt, boliglån, og billån gitt! Det hadde vært noe! Tenk så godt å kunne gå ut i mammapermisjon i januar, og vite at jeg skal tilbake til en fast jobb, og bidra til familien min med stabilitet og penger etter et år. Er det riktig at jeg skal bruke mammapermisjonen min til å desperat søke jobber? Jeg synes ikke det jeg, for jeg har valgt et yrke som politikerne skriker etter at flere skal utdanne seg til! Jeg som alle andre burde vært sikret en høy fast stilling allerede dagen etter vi stod på fagprøva.

Og hva skjer med pensjonen vår egentlig? Her dukket det plutselig opp en ny bekymring gitt! Det må jeg sjekke opp!

Ordføreren i byen min sier at de prøver å sette sammen stillingsbrøker, slik at de med liten prosent får større. Han sier at de er klar over problemet. Jeg lurer på hvor lenge de har vært klar over det, uten at det har skjedd noe? Han sier "Når det gjelder å få på plass flere stillinger, får vi bare midler ut ifra det behovet som finnes nå. Eldrebølgen slår ikke ut før i 2020" Han oppfordrer meg til å ikke gi opp. "Jeg kjenner ikke hennes bakgrunn, men jeg anbefaler henne å søke på jobber i helsevesenet."

 

Jeg vil presisere at poenget mitt med å skrive om dette, er å se problemet som befinner seg i store deler av landet, og ikke bare i min kommune. Takk til Ina-Kristin ved Smaalenene Avis som kontaktet meg, og ville skrive om hjertesaken min. Og takk til både nestleder i fagforbundet og ordføreren som uttaler seg, og i beste mening ber meg om å ikke gi opp å få jobb, men:  

Dette er det jeg sitter igjen med!

Takk for at dere bekrefter min mistanke om at vi er en yrkesgruppe som er satt på vent! Jeg har veldig blandede følelser rundt denne bekreftelsen, og jeg forstår at jeg har god grunn til å føle meg lurt trill rundt! Norge var vel helt sikkert klar over at eldrebølgen og det store behovet ikke eksisterer før etter år 2020, allerede i 2006 når jeg valgte videregående utdanning? Uansett! Når behovet slår inn sånn smått om 5 år, så håper jeg dere har klart å slå sammen stillinger, jeg for min del er nok ikke en av de som stiller først i køen da heller. Det er veldig mange før meg i køen som har krav på større stillinger. Jeg kommer aldri i verden til å anbefale noen å sette livet sitt på vent, uansett hva slags lovnader dere gir for fremtiden. Jeg kommer ikke til å anbefale dette yrket til noen før jeg ser en forandring!

Jeg synes dere skylder de unge som skal velge videregående skole å være ærlige! Fortell de hva de kan vente seg! Fortell de når det vil bli behov for dem, og fortell dem at det er mange før de i køen som har krav på å få økt stillingene sine. Jeg er veldig glad for at jeg ikke er en del av eldrebølgen som kommer om 20 år, når Norge kommer til å mangle godt over 70.000 helsearbeidere! -Men jeg kommer til å være pårørende for mennesker jeg er glad i som kommer til å bli rammet av det!

Kjære Norge! Tenker du forresten over at du også kan bli pleietrengende, selvom det er mange år til du er gammel? Hvem skal hjelpe deg, når dagens helsefagarbeidere velger andre retninger fordi du ikke ga de jobb? På tide å gjøre noe Norge!

Jeg anbefaler ALLE å lese kommentarene til det første innlegget jeg skrev, jeg linker til det øverst i dette innlegget. Se hvor mange som står i fortvilte situasjoner, se hvor mange som er på vei bort, se hvor mange som er borte, og se å åpne øynene snart!



Jeg har iallfall fått nok, og om det ikke dukker opp noe fast over 50% underveis i mammapermisjonen min, så velger jeg også å gå vekk fra yrket jeg brenner for, til fordel for et annet yrke der det er behov for meg i nærmeste fremtid! Jeg har ikke bare meg selv å tenke på lenger, og kommer ikke til å holde kjeft! Takk Gud for ytringsfrihet!

God helg!

 

Ps: Hvis du som fagarbeider jobber utover stillingsprosenten din i en kommune i form av løse vakter, kan du ifølge arbeidsmiljøloven ha krav på stilling tilsvarende gjennomsnittet du har jobbet iløpet av 12 måneder. Ta kontakt med fagforbundet ditt for hjelp, om du tror dette kan gjelde deg. 

 

Du skal bli pappa!


God dag flotte folk!

Skal vi prate litt om første trimester igjen da? Disse tre månedene som man gjør alt man kan for å ikke avsløre for omverden at man er gravid, er vel kanskje den tiden man har størt behov for å prate med folk? Takk Gud for internett, og anonymforum sier jeg bare! Uansett! Jeg vil som nevnt i forrige første trimester  innlegg skrive om én "fase" av gangen, da det er så fryktelig mye som skjer.
Forrige innlegg kan leses her!

Fase 2. Slippe "Du skal bli pappa" -bomba!

Så.... Da hadde jeg etter mange positive graviditetstester endelig skjønt at jeg faktisk var gravid, to av venninnene mine hadde fått snap av testene, da gjenstod det bare å fortelle Thomas!

Jeg skriver dette innlegget sammen med min bedre halvdel, for å få med så mye som mulig! I en sånn sjokkfase er det lett å glemme alt som ble sagt, og gjort, så her får vi bare slå oss sammen for å huske!

Tidlig morgen 29 mai 2015:

Thomas forteller at han lå i senga og spilte Candy Crush på mobilen, når han plutselig hører latter fra badet etterfulgt av et litt forsiktig "Oi...." Han roper inn til meg for å høre hva det er fornoe. Jeg husker jeg ikke klarte å svare... Jeg bare lo! Jeg tror kanskje jeg var inne i en litt sånn psykotisk greie akkurat da? Det føltes iallfall sånn. Jeg var inne i en boble, og hørte vagt langt borte at han ropte på meg igjen. Boble ja! Se der! Preggisbobla starta allerede da!

Jeg tok med meg den ene testen, den strimmelen som viste to streker. Jeg gjemte den bak ryggen, og satte meg ned ved siden av han i senga. Han så forundret på meg, og lurte på hva i alle dager som var galt med meg! Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, jeg hadde jo ikke akkurat hatt tid til å planlegge hvordan jeg skulle fortelle han verdens største nyhet! Jeg fikk litt småpanikk over det også oppi alt sammen, og begynte å le igjen! "Du er rar...." sier han og går tilbake i Candy Crush-modus!

Jeg gir opp å desperat prøve å komme på en bra, morsom eller fin måte å fortelle han at jeg er gravid på, og helt uten å tenke meg om sier jeg "Du... De hadde ikke vett på seg til å vente til økonomien var litt bedre, disse svømmerne dine" Dette foregår rett etterpå i hodet mitt: "Hææææ!? Herregud Helene! *klaske seg i panna* Hva var det du sa nå...? Hva er det for en måte å fortelle noen verdens største nyhet på da...? Redd deg inn NÅ!" I småpanikk, tok jeg raskt frem testen, og sa "jeg er gravid!"

Dette foregår sekunder etter i hodet til Thomas:
"Hæ? Hvordan skjedde det? Eller... jeg vet jo det, men... Har ikke legene sagt til Helene at det kunne være vanskelig å bli gravid? Det var jo ikke vanskelig! Oi... Shit! Jeg skal bli pappa! Det er rått! Jeg håper det er en gutt! Hvis det er jente må jeg gå opp til jegerprøven og kjøpe meg gevær! Svømmerne mine er awesome! Fy, så glad jeg er for at jeg kjøpte leilighet! Hva trenger vi? Jeg gleder meg til å fortelle Stian!"

Mens vi gjennomgikk et tankekaos uten like i hvert vårt hode, husker jeg vi bare stirra på hverandre! Jeg husker Thomas smilte, selvom jeg så et snev av frykt i øynene hans! Vi klemte hverandre lenge, uten å si noe. Vi var vel litt redde, men samtidig veldig glade begge to!



Jeg er iallfall evig takknemlig for at det er akkurat han her som er pappaen til babyen i magen min!

Jeg har forstått i etterkant at det ikke var så viktig akkurat hva jeg sa, og at det ikke er et fasitsvar på hvilken måte som er "rikitg" å fortelle en så stor nyhet på! Men! Jeg er supernysgjerrig på hvordan du slapp bomba/dama slapp bomba! Kult om du skriver om det i kommentarfeltet!

Kaller du meg feit!?


Hva skjer med at alle har behov for å si "tjukka", "bolla", "kula" etc. og finner det helt naturlig å spørre "hvor mye har du lagt på deg nå a?"..?! Jeg har aldri vært borti makan til mas om kropp og vekt som etter at jeg ble gravid jeg!

Og hva skjer med dere vilt fremmede som strekker frem hånda, og omtrent hilser på magen min før dere tar meg i hånda, og presenterer dere? Thomas kjøpte en teskjorte til meg som det står "I´m pregnant, not a petting zoo!" på, og jeg har såååå lyst til å si det til alle som ikke kjenner meg, som tar seg friheten av å ta på magen min. Intimgrenser er plutselig ikke et tema etter at man er smelt på tjukka.. Tenk om jeg skulle gått bort til deg, tatt på magen din, og sagt "hei tjukka! Hvor mye har du lagt på deg nå a?" Hadde du syntes det hadde vært ok tror du?

Jaaaa, jeg er gravid, og jeg SKAL legge på meg! JEG VET DET! Men det trenger ikke bety at jeg synes det er kjempegøy å se vekta peke mer og mer oppover, for hver gang! Eller? Jeg er en av de som har lagt på meg ganske mye, og opplever at dette er et stort fokus hos lege og jordmor. Jeg føler et press ift. at jeg ikke kan legge på meg mer, og gruer meg hver gang jeg skal gå på vekta på kontroller.. Det skal jo ikke være sånn... Ja, jeg har mage selvfølgelig, ja jeg har fått litt mer hofter og lår, men jeg er da ikke feit! Hvorfor i alle dager skal man henge seg så opp i vekta på disse kontrollene da, så lenge alt av prøver og blodtrykk er bra...? Det er mulig gravidhormonene tar helt av her altså, for all del! Men jeg skriver blogg for å få ut følelsene mine, og dette er noe som plager meg, så ut må det!

Jeg brydde meg egentlig ikke noe som helst om vekta mi før etter et besøk hos jordmor! Det er da fullstendig normalt å legge på seg! Noen mye, andre lite! Men iallfall da, så gikk jeg på vekta. Jeg hadde da gått opp 12 kg, og skimter en liten grimase fra jordmor som sier "det er jo litt i overkant mye, til å ikke være lenger på vei da..." Hva skal man si? Jeg ble stille... Så sier hun "Men det viktigste er at du er i aktivitet" Jeg sier litt forsiktig "har du ikke sett hvordan jeg beveger meg? Jeg har bekkenløsning med låsninger, og klarer så vidt å gå noen ganger! Kommunen har ikke tilbud om vanntrening for gravide, så hva foreslår du....?" Hun var forståelsesfull og god, og prøvde å ringe rundt og høre om det fantes noen mulighet for at jeg kunne få svømmetrening, uten å lykkes. Hun var herlig, men jeg var sint på henne... Anyways! Det var dette besøket her som gjorde at jeg begynte å tenke at jeg ikke kan legge på meg mer, og at jeg føler et slags press. Jeg fikk kjempedårlig samvittighet ovenfor meg selv og babyen min for at jeg ikke klarer å trene...

Oppi hormonkaoset er jeg også sint på toppidrettsutøvere som trener til krampa tar de under hele svangerskapet, og uttaler seg om at det ikke er noe problem, da graviditet tross alt ikke er noen sykdom. Nei det er riktig det, det er ingen sykdom, men man kan faktisk få plager som gjør at man blir veldig begrensa. Jeg skal da vel ikke ha dårlig samvittighet for at damer som Marit Bjørgen kan fortsette å være hele norges heltinne selv når hun er gravid? Hvorfor må media sette så fokus på det da? Hvilken gjennomsnittskvinne kan måle seg opp mot en toppidrettsutøver uansett, gravid eller ei? Ikke så mange tror jeg... Ikke jeg iallfall!

Jeg er helt for trening i svangerskapet! Misforstå meg rett! Jeg mener heller ikke at man skal trykke i seg alt av fy-fy mat fordi man skal legge på seg alikevel... Orker ikke få noen på nakken nå som jeg er i Henriette-modus.... Derfor viktig å få sagt det, så ikke klikk! (Hvis du lurer på hva Henriette-modus er, så les her.)

Jeg bare har en sånn dag der jeg føler meg tjukk, fæl, og langt ifra sexy! Sexy ja, det er jo de som stråler og føler seg mer sexy enn noen gang i graviditeten, og jeg håper så inderlig det er min tur til å føle meg super hot igjen snart!

Det her ble et rotete innlegg! Men det er helt greit, fordi det setter et lite bilde av hvordan det ser ut oppe i hodet mitt!

PS: Nok en svingning kicka inn her, og dette er til dere som har tatt/vil ta på magen, og til dere som spøkefult kaller meg "tjukka", og spør om jeg har blitt større, eller hva vekta sier... Jeg vet dere gjør det i beste mening, og nå har jeg dårlig samvittighet for alt jeg har skrevet..... Jeg er glad i dere! Dere også kjære jordmor, og Marit Bjørgen... Og der kom tårene også.. Jævla hormonkaos!

 

Og ja, jeg lovte å skrive del.2 av første trimester i dag, men grunnet hormonell ubalanse, og et jeg-eksploderer-snart-hvis-ikke-jeg-får-ut-dette-øyeblikk, så blir det utsatt til i morgen! Sorry...

Det bor et menneske i magen min!


Hallo fra bolla!

Vi har nådd enda en milepæl! En stor en! Nå er lille L i magen 22 uker og 2 dager gammel, og jeg er altså inne i uke 25 i graviditeten (24+2). Tenk at han er ca. 29 cm lang, og veier rundt 650 gram! Nå begynner han å bli stor! Nå har vi kommet så langt at om han skulle finne på å komme ut nå, så vil legene gjøre alt for å redde han, og det er en mulighet for at han vil overleve. For oss så er det kjempestort! Han har vær så god å holde seg inne i mange uker til, men det er godt å vite at nå kan det faktisk gå bra om det skulle skje noe.

Tenk at det meste egentlig er ferdig allerede nå! Jeg synes det er superfascinerende!  Jeg har jo sikkert som alle vordende mødre fulgt nøye med på utviklingen til babyen hver eneste uke, og jeg har nesten ikke ord! Det er så spennende! Det er helt vilt hvor fort ting går, og hvor mye som skjer innenfor bare noen uker! Tenk at alle de viktigste organene utvikles allerede innen de første tre månendene!


Tenk at det bor et lite menneske inne i magen min! Det er ganske sprøtt, og helt uvirkelig på en måte! Jeg tror kanskje jeg ikke kommer til å skjønne at det er sant før han faktisk er ute! Som nevnt i tidligere innlegg, så har jeg over mange år forberedt meg veldig på at det kan være vanskelig for meg å bli gravid pga endometriose (for de av dere som ikke vet hva dette er, så kommer det et eget innlegg om det senere) Men jeg har altså forberedt meg mentalt på at jeg kanskje ikke kan få barn, eller at veien dit kan bli lang og tung, og det å faktisk sitte her å kjenne at lillegutt sparker i magen blir kanskje litt ekstra uvirkelig? Jeg vet ikke.. Stort er det iallfall! Kjempestort!

Det er ingen hemmelighet at jeg opplever plager i graviditeten. Disse plagene gjør at jeg blir sint, lei meg, frustrert etc. Dette har jeg valgt å skrive om på en litt humoristisk måte her på bloggen, for å hjelpe meg selv å takle det bedre. Jeg er ikke en av de som svever på en rosa sky igjennom graviditeten, og jeg synes det må være lov å fortelle hvordan mange kan oppleve graviditeten som utfordrende både fysisk og psykisk. Mange takler dårlig de kroppslige forandringene, noen takler dårlig at hormonene tar fullstendig over, noen sliter med store bekkenplager ++ Og jeg synes det må være lov å snakke om disse negative tingene også, fordi det er noe som hører med! Man må få snakke om det, uten at man skal bli oppfatta som utakknemlig, for det tror jeg at jeg med hånda på hjertet kan si at ingen av de som sliter og klager under graviditeten er!

Jeg har mange plager som gjør at jeg har blitt sint, nedstemt, og lei hittil i graviditeten, men jeg er evig takknemlig for å få bære frem et liv! Med mine bekymringer om ufrivillig barnløshet, så er jeg fullstendig klar over at det å få barn absolutt ikke er en selvfølge! Man skal prise seg lykkelig for at man har fått den gaven at man kan bære frem sitt eget kjøtt og blod! Kast gjerne alle mulige gravidplager på meg, jeg går med glede igjennom dem, bare jeg får møte barnet mitt etter 9 måneder! Uansett hvilke utfordringer man måtte møte på, så er dette uten tvil et mirakel!

Det er vårt mirakel, og jeg er så takknemlig!

 

Husker du dette innlegget om fasene man går igjennom i første trimester? l løpet av dagen i dag, kommer del.2!



Helsefagarbeidere rop høyt! Det funker!


Takket være all oppmerksomheten rundt blogginlegget mitt om mangelen på faste stillinger blandt helsefagarbeidere i Norge, har jeg i dag vært i intervju med Smaalenene Avis! Kanskje det er første steg på veien til en forandring? Jeg vet ikke..... Det eneste jeg vet er at ingen verdens ting kommer til å skje om ingen sier noe! Innlegget har blitt delt mange ganger på Facebook, og over 11000 mennesker har lest det! Tenk det a! 11000 mennesker har lest om min historie, og min mening rundt saken. Det er ganske vilt! Takk til alle dere som har lest, delt, og kommentert! Og tusen takk til journalist Ina-Kristin som ville skrive om hjertesaken min! Jeg håper så inderlig det blir satt mer fokus på problemet, og at det vil skje en forandring snart!

Du kan lese inlegget her.

Det har vært interessant å lese kommentarene deres! Det gjør meg på en måte letta å endelig få bekreftet at dette faktisk er et stort problem på landsbasis, og ikke bare noe jeg har tenkt. Samtidig som det gjør meg så sint! Jeg leser om helsefagarbeidere som nå jobber i butikk, barnehage, som båtreparatør, eller som holder på med omskolering. Ikke fordi de vil, men fordi det er sånn de får fast jobb! Jeg synes det er skremmende å lese at lærlinger blir med i rekruteringsgrupper, der de er med på å få flere skoleelever til å velge helsefaglinja! Dette gjør de selvfølgelig i beste mening! De tror jo selv at de er sikret jobb når de står med fagbrevet i hånda. Det er skremmende at kommunene som ikke har jobber å tilby sine utdannede helsefagarbeidere, fortsetter å ta inn lærlinger! 

Jeg må jo si at all oppmerksomheten rundt blogginlegget til ei helt ukjent jente på 25 år fra lille Askim, får meg til å tenke! Dette med å få helsefagarbeidere i jobb i store og faste stillinger er en hjertesak for meg! Det er noe jeg brenner for, og noe jeg har lyst til å være med å sloss for. At internett og blogging kan hjelpe meg med å få være med på det, er jeg veldig takknemlig for!

Jeg startet denne bloggen for å forsiktig stikke hodet ut av bobla! Det ble ikke så forsitkig som jeg tenkte, men det er helt greit. Jeg synes det er viktig å bruke stemmen sin om ting man brenner for, og det gir en enormt god følelse å kunne si at man prøver så godt man kan å være med på å gjøre en forskjell.

Jeg vil oppfordre alle til å ikke være redd for å si hva de mener om ting de brenner for! Det er så viktig! Tenk at du kan være med på å gjøre en forskjell! Det er fint det!

Hvorfor er vi damer så selvdestruktive?


Hva er det med oss damer? Hvorfor skal vi alltid tilfredsstille oss selv, og alt og alle rundt oss, uansett hva det måtte gå på bekostning av? Selv har jeg alltid vært veldig pliktoppfyllende. Jeg prøver iallfall så godt jeg kan, og kanskje enda mer enn det også til og med. Jeg regner med det er fler enn meg der ute som får dårlig samvittighet når man f.eks. er syk og ikke kan dra på jobb, møte opp til avtaler og lignende? Men hvorfor skal vi ha dårlig samvittighet for ting vi ikke kan noe for?

Når jeg var lærling så pressa jeg meg selv så hardt for å "være best" ved hvert opplæringssted, jeg leste og skrev om diagnoser, symptomer, og pugga latin som en helt. Til slutt sa det stopp. Jeg fikk mitt første angstanfall, og var overbevist om at jeg var alvorlig syk! Jeg var 50% sykemeldt en god stund fordi jeg ikke taklet fulle arbeidsdager. Jeg ble send på mange undersøkelser av både det ene og det andre, jeg tok en haug med blodprøver, som alle sa at jeg var frisk som en fisk. Alikevel var jeg overbevist om at jeg var alvorlig syk! Jeg turte ikke å legge meg om kvelden. Jeg var livredd for å ikke våkne neste dag. At hjertet mitt skulle stoppe,. Dette var en grusom periode! Mamma prøvde å snakke med meg om angst, men jeg ville ikke høre på henne. Det var ikke før omfattende hjerteundersøkelse nr.2 uten negative funn at jeg begynte å tenke over hva mamma hadde prøvd å fortelle meg. Var det rett og slett angst? Hadde jeg påført meg selv så mye stress og press at psyken begynte å tulle med meg, for å si ifra at det var på tide å roe ned? Og for hva? For at jeg skulle få skryt av veilederne mine, og opplæringskontoret! Det er viktig å jobbe hardt, det er ikke det jeg sier. Men man skal ikke presse seg selv til det punktet der kroppen protesterer så kraftig! 

Jeg har aldri fått diagnosen angst, og kommer aldri til å gi meg selv den heller! Jeg har lært at jeg takler stress og press dårlig, så lenge jeg ikke vet hvordan jeg skal takle det på en måte som er riktig for meg.

Hvis vi tenker igjennom alt vi får dårlig samvittighet for iløpet av en uke, så er jeg sikker på at 99% av det bare er teite ting man så absolutt på ingen måte, bør ha dårlig samvittighet for i det hele tatt!  

Det verste jeg vet er å ikke kunne møte opp på jobb! Jeg "manner meg opp" skikkelig før jeg ringer jobben og gir beskjed. Den telefonsamtalen der synes jeg er så grusom! Og jeg vet jeg ikke er alene om det! Og hva bruker jeg tiden min på den eller de dagene jeg skal slappe av og bli frisk? Gjett en gang a! Jeg tenker på jobben, og har dårlig samvittighet for at jeg ikke er der!

Jeg har vært sykemeldt en liten stund nå, og som dere sikkert har fått med dere nå, så har jeg ikke mer enn 12,91% fast stilling, det vil si lørdag og søndag hver tredje helg. Hver eneste gang arbeidshelgen min kommer, så blir jeg lei meg! Jeg får dårlig samvittighet for at jeg ikke kan møte opp på jobben min, og jeg får dårlig samvittighet hvis jeg f.eks. reiser bort å spiser middag innenfor de timene jeg egentlig skulle vært på jobb. I det siste har jeg også fått litt dårlig samvittighet for at jeg bruker tid på å blogge!

Haaaallooo!? På tide å dra seg selv ut av møkka eller...? 

Jeg blogger for å lette på mitt eget hode! Det å gå sykemeldt er en stor utfordring for meg kjenner jeg, selvom jeg ikke har noe annet valg akkurat nå! Det er da absolutt ingenting å ha dårlig samvittighet for! Så det som skjer nå er at jeg har gjort et positivt tiltak for psyken min ved å begynne å blogge, men fordi jeg bruker tid på det istedenfor å jobbe, så gjør hodet mitt det til noe negativt! Nei vet du hva! Her er det bare å sette seg selv på plass med en eneste gang! 

Hvorfor er vi damer sånn at vi helst skulle vært supermamma, superkone, superdatter, superarbeidstaker ++ hele tiden? Også skulle vi jo helst vært absolutt overalt på en gang også! Og for all del ikke glem at man alltid skal være tilgjengelig til en hver tid på sosiale medier og telefon!

Vi damer dømmer ofte menn for at de "tar så lett på ting", at de ikke synes "ting er så nøye"! Jeg tror vi damer har en ting eller to å lære av mannfolka her jeg! Hvor mange av dere har menn som sier "slapp av det ordner seg!", mens du står der med panikkangst? Blir du sint da, fordi mannen din bagatelliserer noe som du reagerer så kraftig på? Jeg vet at jeg blir fly forbanna hvis Thomas sier det til meg! -MEN når det går litt tid, så innser jeg at i de fleste tilfeller så har han rett (ja, det gjør vondt å si det....) Det ordnet seg jo! Hvorfor reagerte jeg som jeg gjorde? Jeg tror det er sånn veldig mange av oss damer er jeg... Vi kan ikke noe for det! 

Mannfolk er ofte flinkere til å velge hva som er vits i å stresse over, og ikke tror jeg. For å sitere pappa når jeg klikker i vinkel pga en eller annen liten ting, som blir gigantisk i mitt eget hode: "Jaja, lille venn! Shit happens...." Og ja! Nettopp! Shit does happen! Spørsmålet er hvordan skal jeg takle det? Hva blir den beste løsningen? 

Jeg har en hjerne som går på høygir hele tiden, og jeg bekymrer meg mye! Jeg har bestemt meg for å slutte med det! Jeg skal lære meg å "pick my battles", og kaste unødvendige bekymringer på dør... Det der snill-pike-syndromet kan gå å legge seg! Jeg må rett og slett bli litt mer mann på akkurat det området! 

Så neste gang hun derre snille piken kommer snikende med sekken sin full av dårlig samvittighet og stress, er jeg klar for fight! 

Er det mulig?!? Nå er det nok!


Har du sett på programmet "Hvem bryr seg?" Har du sett hvor mange mennesker som er vitne til ting man bør reagere på, men alikevel velger å se en annen vei og holde kjeft, istedenfor å bruke stemmen sin og si noe?

Jeg føler jeg står litt i en sånn type situasjon nå! Husker dere det første innlegget jeg skrev på bloggen? Dette her? Jeg forteller i det innlegget at denne bloggen kanskje kan bli min hjelp ut av hva jeg liker å kalle preggisbobla! Jeg tror jeg må ta enda et steg ut av den bobla nå.... Grunnen til det er at jeg skal bli mamma, altså jeg har et ansvar for neste genereasjon! I tillegg, og kanskje mest av alt fordi jeg har tre søstre på 12, 14 og 16 år! Tre fantastisk flotte jenter!

Jeg opplever ofte at de er usikre på seg selv, og da spesielt på utseende. Dette er en ganske normal greie i tenåra, men det er vel vår oppgave som voksne å hjelpe de igjennom den fasen så godt det går, løfte de opp, fortelle de at de er vakre som de er, og ikke tilby de penger for å oppsøke en kirurg eller kosmetisk sykepleier!? Se for deg at søsteren din eller dattera di står foran speilet og peker ut sine "feil og mangler". Ville du da referert til en blogg, og sagt "ja, men bruk kredittkortet på sånn restylane som hun derre bloggeren gjør da vel!?" Ikke det nei? Men er det sånn vi vil at det skal bli normalt å respondere da?

Vi voksne (Oi, nå følte jeg meg gammel....!) bør ha en viss oversikt ift. det å følge med på hva barna våre, eller som i mitt tilfelle søstrene våre mater hjernene sine med hver eneste dag. Det har jeg virkelig skjønt nå etter å ha vært ivrig bloggleser for en dag!

Hva som oppfattes av mange som helt normalt, blir bare mer og mer unormalt!

Jeg skjønner jo at mine søstre ikke er interessert i å høre på at "teite storesøster" sier at de er fine som de er, og at man blir mer sikker på seg selv med tiden, når noen av forbildene deres i bloggverden sier at det er kjempelett, og helt normalt å fikse på utseendet med silikon, botox og restylane hvis man ikke er fornøyd med det man har.

Jo mer jeg utforsker bloggverden, jo mer skjønner jeg hvorfor usikkerheten til unge jenter bare blir større og større!

 

Så, kjære blogger!

Ok, du ville fikse på leppene dine, puppene dine, nesa di, og jeg dømmer deg over hodet ikke for det! For all del, jeg har gode venninner som har fikset på utseendet, både små og store ting! Kanskje jeg også har lyst til å fikse på noe selv en dag? Jeg vet ikke...

Poenget mitt er: du basere innleggene dine rundt det? du legge ut bilder av deg selv med nåler i leppene? du skrive at du synes det er helt normalt å fikse på ansiktet ditt fordi du ikke er fornøyd? du referere til diverse klinikker leserne dine kan oppsøke for å fikse på ting de ikke er fornøyd med?

Er beløpene du blir tilbudt for innleggene som inneholder reklame for klinikken, så svimlende høye at du ikke klarer å takke nei? Og om du ikke gjør dette for pengene, hva er det du da ønsker å oppnå med innleggene dine?

Som jeg sier, så dømmer jeg deg ikke! Men som storesøster til tre jenter i tenåra, og som kommende mor ber jeg deg være så snill å tenke over at du har en enorm påvirkingskraft! De fleste av dere som lever av bloggen blir sett på som forbilder av veldig mange unge jenter! Vær så snill å iallfall tenk litt over hva du formidler, og til hvem!

Ta ansvar!

 

Så, kjære bloggleser!

Du trenger ikke "kjøpe deg pen!" Du er antageligvis i en periode der det er helt normalt å være usikker på veldig mange ting ved seg selv, og kanskje mest av alt utseendet! Jeg oppfordrer deg til å se de positive tingene ved deg selv når du ser deg i speilet, fremfor å peke ut det negative!

Jeg selv har ikke lært meg dette før nå det siste året, så jeg sier på ingen måte at du må være en tenåring i puberteten. Jeg har vært veldig usikker på meg selv som ung voksen, og dette er også helt normalt! Vi blir daglig bombandert med retusjerte bilder i media, og vakre jenter som har fikset på litt her og der. Er det rart man blir forvirra ift. hva som er normalt?

Jeg håper du tar deg tid til å lese det jeg skrev i går som er veldig relevant her!

 

Du er mer enn bra nok akkurat som du er!



Jeg er veldig nysgjerrig på hva mine lesere mener om dette?

 

Jeg er bra nok, og det er du også!


Den selfien du la ut på instagram i sta, hvor realistisk er det at det bilde er et resultat av at du bare dro opp telefonen, tok et bilde og bare la det ut? Er det bare jeg som tar tusen bilder av meg selv, nøye går igjennom hvert enkelt, sletter de jeg ikke liker, og evaluerer de jeg har igjen NØYE, ned i detalj, før jeg endelig bestemmer meg for ett! Og vi er jo ikke ferdige der! Jeg må jo velge riktig filter! Hvilket filter får frem den delen av bildet jeg er mest fornøyd med? Her er vi igjennom nok en nøye utvelgelse! Til slutt kommer man frem til hvilket filter som fremstiller deg best. Trodde du det var over nå? HAHA! Man må jo finne riktige hashtaggs! Dette kan også ta litt tid, man vil jo få flest mulig likes!

Hvorfor skal alt være så j**** perfekt, og hvorfor må vi være så j**** kritiske?

Bak enhver fasade ligger det en historie, og bak enhver selfie befinner det seg en personlighet!

Hun "perfekte" dama på forsiden av det magasinet du så på butikken i sta, hun har også et utseende når hun tar av seg sminka, hun er også kanskje fryktelig utsikker på seg selv, bildet hennes er kanskje også redigert for at hun skal være tynnere, eller ha større pupper. Hvordan tror du det får henne til å føle seg? Når til og med de "perfekte" jentene, ikke er perfekte nok, da er det noe alvorlig galt med verden!



Jeg mener ikke at man skal skal legge ut mindre pene bilder av seg selv, vise frem valkene sine, strekkmerkene sine, og ikke bruke sminke, selvom jeg personlig digger de som gjør det! De er tøffe de!

Her tror jeg vi heller må gå litt inn i oss selv og jobbe istedet! Etter at jeg ble voksen har jeg funnet ut at min overlevelsesteknikk er å alltid prøve å se det positive ved meg selv både når det gjelder utseendet mitt, og personligheten min. Dette er spesielt viktig på dårlige dager der jeg kjenner "jeg-er-ikke-bra-nok-bølgen" skylde over meg! En viktig del av overlevelsesteknikken min er å be janteloven ryke og reise! Jeg har lov til å fortelle meg selv at jeg er flink, at jeg er god på ting, at jeg er ei pen jente, at kroppen min er bra nok! Hvorfor skal man fokusere på det negative, og dra seg selv og andre ned, når man kan velge å fokusere på det positive, og løfte seg selv og andre opp istedet?

En trend jeg har sett blandt mange av de største norske brukerne på Instagram om dagen gjør meg så glad! Nemmelig å framsnakke andre brukere bak andre profiler! Det er så flott, og jeg synes så mange fler burde gjøre dette i hverdagen! Framsnakking er å si noe positivt om andre!

Mange jenter har en lei tendens til å dømme andre jenter nedenom og hjem, kun på grunnlag av utseendet hennes! Hvor i alle dager hører dette hjemme!? "Ja, hun er skikkelig pen, MEN hun er sikkert den største hora...." Hvorfor må du ha med den siste setningen? Hvorfor kan du ikke stoppe etter du har sagt "Ja, hun er skikkelig pen!"? Kan vi ikke heller hjelpe hverandre med å føle oss bedre?  Framsnakk deg selv, og andre! Du er mer enn bra nok! Det er hun jenta som sitter ved siden av deg på bussen også!


Hev hodet jenter, og skriv en liste over alt ved deg selv som er bra! Teip det på speilet, og si det som står der høyt til deg selv hver dag!

Dette er litt skummelt å legge ut i all offentlighet, men jeg jeg er bestemt på å få frem poenget mitt, så her er min liste som hjelper meg på tunge dager!

 

Helene:

  • Er flink til å skrive
  • Er snill og omsorgsfull
  • Er kul
  • En en flink og ansvarlig helsefagarbeider
  • Kroppen hennes er bra nok
  • Hun er ei pen jente
  • Hun har en enorm stå-på-vilje
  • Hun er rå-sterk psykisk
  • Hun har pene øyne
  • Hun stiller alltid opp for andre
  • Er en god venn og kjæreste
  • Er flink til å snu negativt til positiv
  • Er morsom
  • Er verdens beste kattemamma for Lilly og Basse
  • Hun er stolt av de tingene hun får til i livet
  • Hun kommer til å bli en fantastisk mamma

 

Fuck janteloven, og skriv i kommentarfeltet hva du synes er positivt med deg selv! :)

Jeg, meg og vi! Det er slitsomt......


Dette er ganske tungt å skrive om, da jeg skal skrive om meg selv, men så er jeg ikke meg selv... Eller, jeg er jo meg, men det føles ikke sånn! Eller no...?

 

Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet #2.

Jeg visste at man ble hormonell som gravid altså, men jeg tror kanskje jeg ikke var helt klar over hvor ille det faktisk er!




#2 SCHIZOFRENI ELLER hCG?

Hormoner ja.... Hvor skal man starte? Har du tenåra og puberteten friskt i minne? Kanskje du står midt oppe i det nå? Jeg husker puberteten som et helvete! Et eneste stort hormonhelvete! Kroppen som forandrer seg, hårvekst her og der, Danmark blir plutselig til Sverige, vestlandet, alpene, eller Killimanjaro, alt ettersom! (ja jeg snakker om pupper), fjellkjedene er forresten inne i en sårbar periode, og alt er vondt! Man opplever følelsen av at absolutt alle i hele verden er imot deg, og at ingenting du gjør er riktig eller bra nok. Jeg husker jeg var fryktelig usikker på ALT! Det aller verste for meg var egentlig den psykiske delen!

Å være gravid er faktisk mye av det samme synes jeg! Jeg kaller det en slags reprise av puberteten!

Hvordan man takler dette hormonkaoset er jo også veldig individuelt! Noen elsker forandringene som skjer i og med kroppen, mens andre, sånne som meg, er litt mer skeptisk. Jeg vil tro at det merkes godt på de rundt meg også! Noe som øker den mistanken er de gangene Thomas banker forsiktig på hodet mitt med en finger og sier "Helene! Jeg vet du er der inne et sted! Kan du komme tilbake nå? Jeg savner deg!"

Thomas kaller mitt alter-ego for Henriette. Hun er en skikkelig bitch! Hun er egoistisk, uforutsigbar, og slem! Gudsjelov så kommer hun som regel bare frem hvis jeg har fått i meg litt mye alkohol! Av en eller annen grunn så har Henriette meldt sin ankomst ganske ofte under graviditeten også! Og NEI, jeg drikker selvfølgelig ikke alkohol under svangerskapet, så gud veit hvor hun kommer fra nå!?

Er jeg "bare" gravid, eller er det seriøst noe alvorlig galt med meg? Jeg har jobbet med fantastiske mennesker som lider av schizofreni, og leste mye om lidelsen i lærlingetiden. Det som er ganske utrolig/skummelt/urovekkende er at mange av symptomene minner veldig om min hormonelle-Helene/Henriette-hverdag!

 

Jeg siterer fra Store medisinske leksikon:

"Personer lider av schizofreni vil i større eller mindre grad slite med samspill med andre mennesker. Det vil ha vanskeligheter med å forstå sosiale koder (situasjoner) med tilhørende problemer med å vite hvordan de skal håndtere slike situasjoner."

-Sånn som når f.eks når jeg midt på natta får sykt lyst på tomater, og ikke kan fatte og begripe hvorfor Thomas ikke kan stå opp, ringe venner eller familiemedlemmer og høre om noen har liggende, sånn at han kan dra å hente?

"Samlet sett innebærer disse fenomener at pasienter som lider av schizofreni vil ha redusert evne til å oppleve og forstå at andres opplevelse av verden er forskjellig fra deres egen."

-Jeg er hellig overbevist om at ingen i hele verden skjønner hvordan jeg har det, og ingen kan sette seg inn i min gravidboble uansett hvor mange barn de har født! Altså, tittelen på bloggen er jo "vordende mor i preggisbobla"! Jeg føler tittelen sier sitt i denne saken egentlig... Husk at dette er MIN boble ;)

"Det betyr at de vil ha dårligere grunnlag for å forutsi eller forstå den andres hensikter (intensjoner) i en gitt sosial situasjon. De vil derfor lettere kunne misforstå andre mennesker og også kunne virke mindre empatiske i sin væremåte."

-Jepp! Det er bare å beklage til alle som har prøvd å gi meg tips og råd fordi de har stått i samme situasjon x-antall ganger tidligere! Unnskyld....

"Det er også vanlig at pasientene kan ha problemer med oppmerksomhet og hukommelse."

-Her vil jeg bare referere til innlegget mitt om gravidhjernen! Les her!

"Fleksibilitet kan også være nedsatt hvilket kan gjøre virksomhet i det vanlige arbeidsliv komplisert for noen."

-Nå vet jeg ikke om de med dette mener fleksibilitet sånn som jeg tenker akkurat nå! Men, du har fått med deg at jeg er svært lite fleksibel pga bekkenløsning, ikke sant!?

 

Her synes jeg det er skremmende mange likheter, så konklusjonen er vel at Henriette, Thomas, og jeg velger å kategorisere graviditet som
"en midlertidig psykisk lidelse, der fysiske tilleggsdiagnoser kan oppstå, og bør sees i sammenheng med pasientens midlertidige personligetsforstyrrelse"



Jeg vurderer også helt seriøst å sende Henriette etter alle som så fint sier "ærlig talt, graviditet er ingen sykdom".......

O´store hemmelighet!


I dag tenkte jeg å snakke om det de aller fleste liker å holde hemmelig i hele 3 måneder! Nemlig første trimester i graviditeten! Jeg var igjennom så mange forskjellige faser innenfor disse tre månedene, at jeg vil dele det opp i flere innlegg og gå nøye innpå hver enkelt fase trinn for trinn!

Fase 1: Sjokkfasen!

Jeg tror at uansett om graviditeten var planlagt eller ikke, så får den vordende moren et snev av sjokk når det plutselig lyser to streker eller et kryss imot henne på tissepinnen! Jeg tror den vordende mor ofte reagerer slik som jeg selv gjorde. Altså med en ny test! Jeg har vel kanskje aldri tissa så mange ganger iøpet av veldig kort tid som etter den første positive testen! Hver dråpe telte! Selvom det var helt tydelig at det var to streker på både test nummer en og to, valgte jeg å holde tett, og heller ta enda en ny en morgenen etter. Jeg planla å tisse i et plastikkglass denne gangen, for å slippe å vrenge blæra for andre dag på rad.

Dag to kom, og jeg rigget meg til på badet! Teststrimlene lå linet opp, og plastikkglasset stod klart! Jeg gjorde mitt fornødne, dyppa en test oppi, la den fra meg og pusset tennene for å få tiden til å gå. Tankene gikk i spinn...

"Herreguuuud, tenk om de testene i går faktisk var positive a! Tenk om denne her er positiv a! Tenk om det er sant! Tenk om Thomas ikke blir glad! Kommer jeg til å være glad? Ja, jeg tror vi kommer til å være glade begge to jeg! Men! Hva med familien? Blir de glad? Hva med økonomien? Det er dyrt å ha barn! Jeg var jo på grisefylla for litt siden, tenk om jeg har gitt barnet mitt hjerneskade! Herregud, jeg har jo ikke fast jobb! Tenk så koselig a! En liten mini-me, eller mini-Thomas! Så kult å ha en liten en å ta med på fotballkamper! Kommer jeg til å bli en god mor? Tenk om jeg suger på å være mamma a! Shit! Nå kan jeg ikke være B-menneske lenger, og jeg må slutte å snuse! Men testene i går var sikkert falsk-positive!"



Jeg snur meg mot testen! Den er positiv! Jeg smiler, og ler litt nervøst! I gårsdagens fornektelse dro jeg på apoteket og kjøpte en digital test, og jeg bestemte meg for at nå var tiden kommet for å dype 179 kr i min egen urin! Har du forresten tenkt over det? Alle de pengene du bruker på tester.. Du pisser på pengene dine! Sykt.... Anyways, jeg tok å dyppet denne fancy, dyre, digitale testen i tisseglasset mitt da... Et timeglass dukket opp på skjermen... Tiden går, og tankekjøret starter igjen.... Herregud så lang tid det tar, før det plutselig står "Gravid" svart på hvitt i den digitale skjermen! I tillegg er testen så fancy at det under stod "2-3", altså at det er ca 2-3 uker siden jeg ble gravid.

Jeg trodde fortsatt ikke helt på det! Jeg måtte bare ta en siste test, bare for å være helt sikker liksom.....

Fire teststrimler, og en digitaltest senere var svaret altså klart! Jeg skulle bli mamma! Jeg! Jeg!?  Iløpet av noen minutter gikk livet mitt i reprise, og jeg tror kanskje jeg kan sammenligne det med en sånn nær døden opplevelse! Jeg tenkte på meg selv! Jeg tenkte på Thomas! Jeg tenkte på at det vokser et menneske inne i magen min! Sønnen min eller dattera mi! Jeg tenkte at jeg kom til å dø hvis det var fler enn én! Jeg tenkte på alt som kunne gå galt, og bekymringene skylte over meg som en tsunami!



Jeg har vært livredd for at jeg ikke kunne bli gravid pga endometriose, men nå var jeg altså det! Jeg var i sjokk, lykkerus, og alt på en gang! Det tok lang tid før sjokket dempet seg, men én ting er helt sikkert! Jeg var mamma allerede fra dag én, eller to da, siden jeg ikke trodde på det dag en!

 

Nå gjenstod neste steg! Å fortelle Thomas at han skal bli pappa! .....etter å først ha snappet bilde av testene til to av mine beste venninner selvfølgelig!

 

To be continued!

 

PS: Jeg vil takke dere så utrolig mye for alle tilbakemeldinger, støtte, og delinger av gårsdagens innlegg! Jeg er helt overveldet over responsen, og evig takknemlig for at så mange støtter at jeg sier noe om saken. En sak som jeg personlig brenner enormt for! Så kjære dere! Tusen tusen takk!

 

Norge! Trengte du ikke helsefagarbeidere allikevel?


Først vil jeg bare takke alle som var inne å leste gårsdagens innlegg, og for alle de fine og morsomme kommentarene jeg fikk! Det er utrolig moro å skrive når man får så god respons! For deg som enda ikke har fått deg en god latter, så kan innlegget leses her. Tusen takk!!

Dagens innlegg handler om noe jeg virkelig brenner for! Nemlig yrket mitt! Jeg føler det er riktig å ha med hele historien min her! Jeg vet dette heldigvis ikke gjelder alle, men fakta er dessverre at dette gjelder veldig mange! Dette blir skrevet for å være med på å sette fokus på et stort problem i norsk helsevesen, og også for å opplyse unge mennesker som skal velge skolegangen sin.

Jeg er ufattelig stolt av yrkestittelen min! Jeg er stolt av å kunne kalle meg helsefagarbeider, og den jobben jeg og mine kollegaer gjør er så ufattelig viktig! Da jeg begynte på VG2 Helsearbeiderfaget på videregående i 2007 var det i god tro om at jeg med sikkerhet hadde valgt det sikreste yrket i forhold til jobb i fremtiden. Jeg fullførte skolegangen, men av ulike årsaker søkte jeg ikke om lærlingeplass. Det jeg derimot gjorde var å begynne å jobbe som assistent på et sykehjem når jeg var 18 år. Jeg fikk vikariat i en helgestilling på nesten 20%, og tok på meg ekstravakter ved siden av. Jeg stortrives i jobben min! Det ga meg så ufattelig mye å hjelpe andre mennesker! Jeg satte så pris på å få lov til å være det mennesket som så de, som hjalp de, som var skulderen å gråte på, kinnet å klemme på og hånda å holde i! Jeg forstod raskt at dette var yrket for meg! Det å kunne gi, og få så mye tilbake, og samtidig tjene penger til livets opphold var jo fantastisk!

Livet som tilkallingsvikar var ofte slitsomt. Var jeg heldig, så visste jeg kanskje når jeg skulle på jobb for ei uke av gangen. Da hadde det kanskje kommet inn en sykemelding. Jeg levde jo tross alt på at andre var syke, og jeg var ikke alene. Vi var mange vikarer om beinet! Stort sett måtte jeg belage meg på å gå til sengs om kvelden uvitende om jeg skulle på jobb dagen etter, eller ikke. Jeg var jo avhengig av å jobbe for å betale regningene mine, derfor stod telefonen aldri på lydløs, og jeg lagde stort sett aldri planer i frykt for å gå glipp av en vakt. Slik jobbet jeg på forskjellige steder i forskjellige kommuner i flere år.

Da jeg var 21 år, bestemte jeg meg for at nok var nok! Jeg var voksen, jeg ville etablere meg! Jeg jobbet hardt og jeg var flink i jobben min! Jeg kunne jobbe 100%, men banken så kun på  den faste stillingsprosenten min som da var lik 0, om jeg skulle søke boliglån, billån, etc. For å ha mulighet til en fast stilling i helsevesenet (mer enn en fast helg) må man ha utdanning! Jeg søkte kommunen og fylkeskommunen om lærlingeplass! Jeg fikk innvilget lærlingeplass, og i april 2012 var det en spent Helene som startet en nesten 2 år lang ferd med lite penger, mye jobbing, og mye interessant læring. Jeg gleda meg! Den store gulrota var jo at i enden av det lange løpet så ville jeg endelig kunne starte en sikker hverdag med fast jobb, og stabil økonomi.

Å være lærling var tøft økonomisk! Jeg var nødt til å søke studielån. Den totale inntekten jeg da hadde var ikke noe å rope hurra for, men jeg klarte meg helt greit. Jeg hadde det jeg trengte, og jeg var uansett kjempefornøyd med å ha startet på lærlingetiden. Noe av det aller beste var at jeg ved hvert opplæringssted fikk en fast turnus å forholde meg til! Det var helt fantastisk å vite når jeg skulle på jobb hver eneste dag i 6 uker av gangen!

I desember 2013, en måned før jeg fylte 24 år var jeg ferdig! Jeg bestod fagprøva med glans, og jeg var så stolt!!

MEN! Kjære Norge! Hvor er det store behovet for fagfolk i helsevesenet som man leser om i media? Hvorfor er det slik at jeg med 7 års erfaring, gode referanser fra tidligere arbeidsplasser, godt utført lærlingetid, og beste karakter på fagprøva mi sitter her med 12,91% fast stilling?! Og ellers lever akkurat slik som jeg gjorde før? Altså som tilkallingsvikar..
I kommunen jeg bodde i frem til mars i år, hadde jeg fem jobber for å få nok vakter til å få ting til å gå rundt. Kan dette stemme da? Med det store behovet norsk helsevesen har? Jeg har søkt jobber i mange forskjellige kommuner, og vært mer enn villig til å flytte på meg for å få fast jobb! Men man kommer ikke så langt når det er mange om beinet, og en ikke har noe ansiennitet å vise til i den enkelte kommune.

Det verste er at dette handler ikke bare om meg! Det handler om så fryktelig mange helsefagarbeidere i hele Norge! Et enkelt google-søk kan bekrefte dette. Har dere løyet oss midt i ansiktet!? Eller har dere bare fortalt halve sannheten? -At vi må leve som tilkallingsvikarer frem til den kjente eldrebølgen kommer. Først da vil de faste stillingene over 50% komme... Eller?

Handler det om penger?! Jeg hadde mye mer jobb før jeg ble utdanna! Altså da jeg var billigere å leie inn! Er det riktig at jeg skal sitte og angre på utdanningen min? Jeg synes det er så fryktelig urettferdig at det skal være sånn! Jeg mener at unge mennesker som skal søke videregående opplæring rett og slett blir lurt når de blir fortalt at om de velger helsefag-linja, så velger de en sikker vei! Det er absolutt ikke en sikker vei! På finn.no ligger det per i dag 11 stillingsannonser for helsefagarbeider/hjelpepleier i faste stillinger i hele Norge! Av disse er 8 av stillingene på mellom 10,21-50%, 1 av stillingene er på hele 80%, og  2 av stillingene er på 40 og 100%, men krever lederutdanning i tillegg til fagbrevet.

Så... Når kommer den berømte eldrebølgen egentlig? Er det lenge til? Jeg har nemlig et barn på vei, og et studielån som skal betales, samt alle de andre faste, og uforutsette utgiftene som hører med. Bør jeg vurdere å sette meg på skolebenken igjen etter at mammapermisjonen min er over? Jeg ønsker nemlig å bidra i familien med en sikker inntekt, forutsigbarhet ift. jobbing, og ikke minst kunne være med på huslånet!

Er det ikke trist om vi som ønsker av hele vårt hjerte å bidra til å gjøre andre menneskers liv litt enklere og bedre, vi som virkelig elsker å være et medmenneske, og gjøre enkelte arbeidsoppgaver som andre ikke engang orker tenke på, skulle velge å heller utdanne oss innenfor andre yrker, fordi kommunene ikke har fast jobb til oss? Oss som det er så stort behov for!

 

Norge! Trengte du meg ikke allikevel?



Hilsen stolt men frustrert helsefagarbeider.

 

PS! Etter at jeg skrev innlegget leste jeg en artikkel på www.adressa.no som jeg ønsker å dele med dere!

Les artikkelen her!

La oss prate litt om bæsj!


Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet #1

Da har jeg vært hos legen og fått bekreftet at hverken L eller jeg er døden nær. Ikke fått med deg hva jeg prater om? Les her! Anyways... Jeg lovte jo litt griseprat i dag, så da er det på tide å ta opp en av de tingene jeg skulle ønske jeg var mer forberedt på!

En kjent yrkesskade for oss som er ansatt i helsevesenet er at vi kan prate om alt som er uten å miste hverken matlyst eller sexlyst uansett hvor ekkelt det måtte være. Jeg har derfor ingen sperrer når det kommer til dette temaet, og vet ærlig talt ikke helt hvor grensene går for hva som er akseptabelt å skrive, så for de av dere som ikke tåler å lese om toalettvaner; slutt å les nå!

Og til dere i familien som har tenkt til å si "herregud Helene, du kan jo ikke skrive om sånt!" Dette gjelder også dere. Ærlighet varer lengst har jeg lært!

 

#1 EKSTREMT TREG MAGE!

Dette med regelmessig avføring er for veldig mange en selvfølge. For meg personlig har det egentlig aldri vært det! Jeg har slitt mye med vekslende løs og hard mage, og er ikke en av de som kan planlegge dagen, og lage avtaler ut ifra de faste toalettbesøkene sine for å si det sånn! Men jeg har aldri før slitt med forstoppelse! Altså at det stopper helt opp! Nesten ikke-eksisterende tømming av tarmen!

Bæsj har vært et stort tema her i heimen under denne graviditeten da jeg faktisk kan bli sjalu på min bedre halvdel fordi tarmene hans faktisk gjør jobben sin! Jeg spiser som normalt, til og med mer fiber enn jeg gjorde før, men det tar så laaaaaaang tid før det kommer ut igjen! Etter litt googling har jeg skjønt at dette problemet oppstår fordi babyen skal ha endel av næringen, og at fordøyelsessystemet derfor går tregere for den vordende mor. Dette temaet har også vært hett på forumet på babyverden og på div. facebooksider! Det var her jeg fant ut at det faktisk er veldig vanlig å slite med treg mage under graviditeten! HVORFOR visste ikke jeg det? Jeg som føler jeg har vært rimelig oppdatert på alt som har med graviditet å gjøre.

Jeg tror faktisk ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg kan telle på to hender hvor mange ganger jeg har vært skikkelig på do hittil i mine 162 dager som gravid! Da tar jeg selvfølgelig ikke med de gangene jeg har fått ut noe som minner om harebæsj! For dere som ikke ferdes så mye i skog og mark, kan jeg informere om at harebæsj minner urovekkende mye om frokostblandingen fra Nesquick i utseende! Jeg tror ikke det er tilfeldig at det er en kanin på pakka for å si det sånn!

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har kjent litt knip i magen, sperret opp øynene, sett på samboeren min med det største gliset, og sagt "Thomas! Jeg tror jeg må bæsje!" fornøyd går jeg på do mens Thomas roper "lykke til" etter meg. Misfornøyd kommer jeg ut. Thomas: "Nå? fikk du bæsja, kjære?" Jeg: "Kaninbæsj........." Kaninbæsj blir da sagt med den største skuffelsen i stemmen du kan tenke deg!

Noen har kommentert at jeg har vedig stor mage til å ikke være mer enn litt over halvveis. Mange gir meg lure blikk, og sier "er du heeeelt sikker på det bare er én inni der?" Er det da ufint av meg å si at babyen må dele plassen med en gigantisk bæsj?

Uansett... Når det først løsner da, så har jeg våknet midt på natten av vanvittig mageknip! Da er det bare å forberede seg på en heftig fight! Woman vs. poop! Jeg kan sitte i timesvis på den j**** porselenskåla og presse til jeg blir blå i ansiktet! Blitt ganske godt kjent med baderommet på disse 162 dagene... Jeg vet hvor mange små firkantede fliser vi har på gulvet for å si det sånn...

Jeg liker å tro at det er kroppen sin syke måte å forberede meg på. Altså en minifødsel! Pressetrang, smerter, svette og tårer etterfulgt av et rungende halleluja når det hele endelig er over! Det er også greit å være forberedt på at man bør ha en gassmaske lett tilgjengelig! Er du klar over hvordan to uker gammel avføring lukter eller?! Ikke det nei? Spør Thomas! Hahaha! Han går aldri inn på badet etter at jeg er ferdig med en minifødsel igjen for å si det sånn! ;)

 

Her er to viktige beskjeder!

1. Du som tar regelmessig avføring som en selvfølge; pris deg lykkelig!

2. Dere menn som fortsatt tror jenter bæsjer sommerfugler og regnbuer, og tror at vi promper parfyme, dere må seriøst få opp øynene før du plutselig sitter der med en gravid kjæreste med forstoppelse!

 



 

Dette er selvfølgelig ikke et problem for alle, men jeg skulle ønske jeg var mer forberedt på at dette kunne skje!

Noen som kjenner seg igjen??

 

Mannesjuk!


Jeg lurer på en ting! Nå som jeg på en måte er to personer, så burde jeg synes litt ekstra synd på meg selv når jeg er syk, ikke sant? Jeg mener, jeg er jo tross alt blitt forkjøla for TO stk! Altså, jeg er dobbelt så forkjøla! Med tanke på hvor synd jeg synes på meg selv akkurat nå mens nesa renner, halsen er vondt og jeg sliter med å puste, så tror jeg faktisk forkjølelsen min kan gå inn under kategorien "mannesjuke"!

Med mannesjuke så mener jeg selvfølgelig syke mannfolk... Det er jo ingen i hele verden som blir sykere enn det menn blir!

Se for deg en småfeit, svett og ekkel mann, med snørra rennende fra det ene nesebordet, og papir stappa inn i det andre nesebordet! Han puster og peser som om han skulle ha hatt tidenes treningsøkt bak seg! Han lukter vondt og har fett hår! Han klager og syter, og er generellt en big fat pain in the ass.... Har du vært borti et sånt mannfolk før? Det var kanskje pappaen, kjæresten, eller ektemannen din? Mest sansynlig var han forkjøla, men fordi han er mann blir forkjølelsen oppgradert til influensa! Jeg personlig liker å kalle det mannesjuka!

Den mannen jeg beskrev ovenfor her, er altså meg i dag.... Jeg matcher beskrivelsen på en prikk! -Sånn på alle områder bortsett fra det faktum at jeg ikke er mann da! MEN jeg har jo en liten mann i magen min! Kanskje det er derfor jeg har fått mannesjuka!? Hmm..

Sånn egentlig så hadde jeg tenkt til å poste et innlegg om den gravidplagen som har plaget meg mest! Et tema mange unngår, fordi "man skal liksom ikke prate om sånt! Det er liksom litt grisete" kan enkelte mene... Bullshit sier jeg! Men jeg valgte heller å legge ut dette syteinnlegget her istedet, fordi det er så synd på meg, og jeg vil at alle skal kjenne på kroppen hvor mannesjuk jeg er! Jeg er jo tross alt døden nær........

For min del skal kvelden bestå av netflix, kakao, og masse omsorg fra kjæresten min!

Så kan vi jo ta grisepraten i morgen hvis ikke jeg dør før den tid? ;)



Pregnancy brain!


It´s a thing!

Alle har vel hørt om ammetåka, men hvor mange har hørt om gravidhjerne? Takket være How I met your mother har jeg hørt om fenomenet, men jeg visste ikke helt om jeg trodde på det... I mitt hode har jeg tenkt at når man er gravid så er man dobbelt så smart! To hjerner funker da bedre enn én! Logisk, ikke sant!? Man! Was I wrong!

Gravidhjernen kommer snikende! Offeret tror alt fungerer som normalt i topplokket selvom kroppen er i stor forandring! Men det er nettopp derfor man ikke merker det! De kroppslige forandringene stjeler all fokus, slik at monsteret inne i hjernen kan spise litt og litt av hjernecellene til den gravide ubemerket! Invasjonen av gravidhjernemonstre skjer allerede de første ukene inn i graviditeten. Offeret er så opptatt av ting som det å komme over sjokket over at det faktisk var to streker som lyste mot henne på tissepinnen, henge over doskåla, sove, ha vondt i de nye Pamela-puppene sine, og jobbe hardt for å ikke avsløre graviditeten for omverdenen, at hun ikke merker at det hjernecelle-spisende monsteret tar for seg!

Plutselig står hun der, og finner ikke fjernkontrollen til tv´n! Hun leter og leter, men den er borte vekk... Hun skjønner ingenting, gir opp å lete, og bestemmer seg heller for å gå å se etter om hun har tomater i kjøleskapet da dette er det eneste hun har lyst på i hele verden! I kjøleskapet finner hun til sin store fortvilelse ingen tomater, og hun knekker sammen i gråt! Det hun derimot finner er fjernkontrollen! Hun tørker tårene, og ler litt!

Noen dager senere skal hun gjøre husarbeid. Hun gjør som hun alltid gjør, og når hun har vasket gulvet og skal legge tilbake teppene som har ligget på samme plassen de siste årene, tar hun seg selv i å klø seg i hodet, og ikke huske hvor teppene skal ligge! Ikke engang hvilken vei de skal være! Hun ler litt nervøst, legger teppene på gulvet og håper på at det er riktig. Hun velger å tenke at det var jo sånn de lå før, helt til hun får spørsmålet "hvorfor har du valgt å legge teppene sånn a?" Hun ler veldig nervøst denne gangen, og skjønner at noe må være riv ruskende galt! "Er alzheimers et symptom på graviditet?" tenker hun, eller "bør jeg be om å få en CT av hjernen eller noe?"

Neida! Det er bare pregnancy brain! Eller gravidhjerne på godt norsk! Det er det hjernecelle-spisende monsteret som har gnagd på hjernen din mens du har vært opptatt av alle de overveldende graviditetssymptomene som skjer de første ukene! Nå er det for sent, du må leve med det! Iallfall en liten stund til! ;)



Og hvis du lurte; ja, eksemplene i historien er selvopplevd ;)

 

Setter hjernecellene på vent til etter kampen!


God søndag!

Siden 95% av dere garantert er slitne og kleine etter gårsdagens festligheter, og jeg har nervene utenpå kroppen før lokaloppgjøret blåses igang i Liverpool, velger jeg å skrive et enkelt innlegg som ikke krever så altfor mye hjernekapasitet å lese igjennom. Vi får eventuelt heller ta alt det der dype greiene senere i dag! 

Så! Hva skal man skrive om da? Jeg tror jeg velger å gå for noen enkle fakta om en svært komplisert person, nemlig meg! Det er jo ikke alle av dere som kjenner meg fra før, eller vet hvem jeg er, og noen av dere har kanskje allerede dømt meg nedenom og hjem? 

Så, hvem er hun der rare, blonde preggis-dama bak www.rockefrua.blogg.no?

(Jeg gidder ikke gå innpå sånne kjedelige, standard faktagreier, som f.eks. "familien betyr alt for meg"! Bla, bla, bla... Selvom det er sant!)

 

  • Jeg har verdens kuleste etternavn! Jeg heter nemlig ikke bare Kovac, men GAL-Kovac! Hvor kult er ikke det?! 
  • Siden vi er inne på etternavnet, så bør det vel også sies at jeg er en skikkelig gatemix! Jeg har gener fra Frankrike, Ungarn, Sverige, og selvfølgelig fra Norge. 
  • Jeg har ingen sperrer ift. hva som er "greit" eller "akseptabelt" å prate om! Har du behov for å prate med noen, og gå inn i detaljer ift. sexlivet ditt, fargen på snørret ditt, eller konsistensen på avføringen din? I´m your girl! 
  • Jeg er kjæreste med han ene jeg luska etter i gangene på barneskolen! Ja, HAN ENE! Come on, jeg var 11-12 år og guttegæren som jenter flest! 
  • Det skal sies at han heldige utvalgte er min aller beste kompis og sjelevenn! 
  • Jeg er skikkelig forelska om dagen, og tar meg selv i å bli ekkelt klissete til tider! 
  • Jeg er ikke lett å bo med tror jeg! Eller akkurat nå mens jeg befinner meg midt i hormonbomba, så VET jeg! 
  • Jeg er sykt sosial, og elsker å være med andre mennesker. Merkelig nok er dette en greie som har blitt litt borte nå som jeg er gravid! 
  • Jeg er hun som alltid blir med på en fest, og du skal ikke se bort ifra at jeg er hun som ender opp med å danse på bordet mens andre rister på hodet, og synes jeg kanskje tøyer strikken litt vel langt! 
  • Jeg er oppvokst med en gjeng fotballidioter, og det er bare en helt naturlig greie at jeg endte opp som en selv! 
  • Snakker om fotballidioti... Jeg har tattovert You´ll never walk alone på korsryggen! Jaaaddaaa, jeg har tramp stamp!
  • Jeg er også oppvokst under samme tak som et metallhue, så musikksmaken ble greit påvirket i tidlig alder! Det skal også nevnes at mamma la høretelefoner med Metallica på magen, mens jeg lå inni der og rocka. ROCK´N ROLL BABY!
  • Mitt favorittband er selvfølgelig Metallica! Mamma gjorde en god jobb! ;)
  • Det beste jeg vet i hele verden er å dra på konserter og fotballturer!
  • Jeg er glad i å dolle meg opp, men jeg har nok aldri vært noe jente-jente, og kommer nok heller aldri til å bli det! 
  • Jeg er hun som har noen få fantastiske venninner, og som alltid henger med gutta. 
  • Jeg har hatt en tøff oppvekst, men jeg velger å trekke det positive ut av det! Jeg er jo meg pga alt jeg har opplevd! :) 
  • Jeg har totalt 6 fantastiske søsken, hvis vi slår sammen alle! Det er nemlig mye dine, mine, og våre barn i min familie! Jeg synes det er helt supert med bonusfamilier!
  • Jeg har alltid trodd på det å være snill mot andre! "Do good, and good will come to you"!
  • Jeg flytta for meg selv når jeg var 16 år.
  • Jeg er svak for tatoveringer! Har 4 selv, og jeg kan garantere at det blir mange fler!
  • Jeg har endometriose. Dette har ført til en sinnsykt høy smerteterskel, og gitt meg et annet syn på livet! 
  • Jeg elsker dyr! Jeg elsker dyr mer enn mennesker! "The more time I spend with my cat, the more I dislike people" True story!
  • Jeg har to barn på 3 år med fire bein, hale og pels, som sier mjau! -Og jeg elsker de høyere enn høyest. Crazy catlady? 
  • Jeg er lita! Jeg er ikke mer enn 159 cm over bakken, og #shortpeopleproblems er nok noe dere kommer til å lese om på bloggen!
  • Jeg tar ikke meg selv høytidelig på noen som helst måte!
  • Jeg er hissig! Altså med alt det rare blodet som renner igjennom årene mine, så er vel ikke det noe rart? 
  • Jeg har alltid vært glad i å skrive! Når jeg var yngre brukte jeg mye tid på å sitte på rommet mitt og høre på musikk, mens jeg skrev låttekster. 
  • Jeg har alltid vært kreativ, men jeg har ikke vært noe flink til å utfolde meg i voksen alder. På tide å få ut kreativiteten!
  • Jeg lærte en gang å spille el-gitar! Jeg spilte natt og dag, til jeg blødde på fingertuppene! Dette er også en kreativ interesse jeg har forsømt i voksenlivets stressende hverdag.
  • Jeg synes det er kjemperart å skrive "hun"! Jeg er fra Østfold, og sier "HO"! 
  • Jeg er instagram og hashtag nerd! 

 

Med tanke på siste punkt synes jeg det er helt innafor å avslutte med en selfie nettopp fra #instagram! 

 



Håper du føler du har blitt litt bedre kjent med meg? Hvis du lurer på noe, er det bare å spørre!

 

 

Lykke til i dag alle røde venner!

You´ll never walk alone!

Mobilblogg på vei til tigerstaden!


Etter å ha hatt en mildt sagt svingende start på dagen, har jeg blitt spurt om noe veldig hyggelig! Nemlig å leke bandfotograf for hard rock bandet Kong, som befinner seg i PhatCat Studios for å jobbe på nye låter i helgen! Jeg takker for tilliten, og ser frem til en fin aften i tigerstaden med god musikk og et knippe kjekke mannfolk (spesielt han vokalisten)!

For de av dere som ikke vet det, så er altså min bedre halvdel vokalist i Kong! Gutta er en fantastisk gjeng, og det er fint å være en del av Kongfamilien! Det er utrolig moro å få lov til å følge de på deres vei mot stjernene!

 

Flere enn meg som er glad i hard rock? Da vil jeg anbefale dere på det sterkeste å sjekke ut Kong!

 

Under har dere linker til to musikkvideoer:

 




 

Dette er forøvrig en screenshot av meg fra musikkvideoen til Threshold!

 

Faller det i smak? Da vil jeg også anbefale å sjekke ut EP'en! Den finner du blandt annet på iTunes og Spotify! Søk på Enter the manesj! Den koster noen få kroner, men den er verdt hver krone! Husk hvor mye tid og arbeid som ligger bak hver enkelt sang!

 

Ønsker dere alle en fantastisk lørdagskveld!

Jeg ser frem til å kose meg med gutta i studio!

ROCK ON! 

Ps: Kjæresten min! Jeg vet du kommer til å lese dette! Vit at jeg er stolt av deg!

Mentalsykehus neste?


I dag tenker jeg mye! Jeg har alltid tenkt mye, men nå som jeg skal bli mamma, går tankene helt i spinn. Jeg vil tro dette er helt normalt for oss som skal bli mamma for første gang? Og jeg vil også tro at hormonkaoset i kroppen har sitt å si her også! Eller, det MÅ ha noe å si, hvis ikke så blir jeg alvorlig bekymret for min egen mentale helse!

Jeg føler veldig på at jeg blir litt redd for å klage, redd for å bli oppfattet som utakknemlig. Hvorfor er det sånn?

Jeg er sikker på at de aller fleste gravide er evig takknemlige for livet som vokser inne i magen dems, men fakta er at enkelte får mye problemer, og graviditeten er overhodet ikke alltid noen dans på roser. For min egen del så er det lille L i magen, som gjør at jeg ikke legger meg og griner i fortvilelse nesten hver dag. Han er den som løfter meg opp, og hvert eneste lille spark er en påminnelse på hvorfor dette skjer med kroppen min, og alt godt jeg har i vente! Det er bare for en periode, og det er godt å tenke på!

Jeg var jo fullstendig klar over alle ofrene man gjør for den lille herligheten i magen, men jeg var nok ikke helt forberedt på at jeg ikke kunne være med på ting jeg elsker å gjøre allerede nå. For meg går det helt fint å gå glipp av konserter, ikke kunne være med til Liverpool på fotballtur, ikke kunne være med på fest, ferie, osv. Det er jo ikke det! Jeg bare tenkte at dette var ofre som startet ETTER fødselen, eller iallfall i siste trimester. Jeg er bare i uke 23, men har vært ganske så bundet til sofaen siden uke 15 med gode og dårligere dager selvfølgelig.

Jeg må nesten le litt av meg selv her jeg sitter å tenker så det knaker på alt som bekymrer meg, alt som gjør meg sint og glad, og alt jeg gleder meg til mellom tårene som plutselig faller ned på tastaturet, og latteranfallene som gjør at jeg får vondt i magemusklene!

Et lite eksempel på en hormonell dames (eller iallfall min) hverdag:

Det er viktig å huske på at dette er HITTIL I DAG! Haha!

  • Lei meg og sint på meg selv for at jeg glemte å endre på fantasylaget mitt før Premier League runden startet. Det er jo tross alt en intern liga jeg skal vinne!
  • Glad hver gang L sparker, blir varm om hjertet og koser med magen!
  • Lei meg fordi jeg ikke kan være med på konsert i kveld. Hadde gleda meg sykt, men det dumme bekkenet ødelegger........
  • Glad for at jeg hadde en boks med Cola i kjøleskapet!!
  • Lei meg for at jeg ikke kan jobbe. Savner å ha noe å bidra med, og være en nytte for samfunnet..
  • Sint på nav, og ringer både Thomas og mamma i fortvilelse. Mistenker at de har surret med sykemeldingen min.....
  • Bekymret for om Liverpool klarer å slå Everton i morgen... Det er liksom LITT viktig å slå Everton!
  • Sint som ei fele når jeg leser om hvordan kroppen BØR se ut etter fødsel, og får samtidig skikkelig dårlig samvittighet fordi jeg ikke klarer å trene i svangerskapet.
  • Latteranfall når den ene katten min skremmer den andre! Sykt morsomt!
  • Blir glad når pusekattene ligger inntil meg på sofaen. De er jo barna mine de også!
  • Sint fordi bekkenet låser seg når jeg prøver å gjøre noe fornuftig hjemme. Husarbeid er bare å drite i! Velkommen til vårt rottereir!
  • Glad fordi jeg skal bli mamma!!
  • Bekymret fordi jeg skal bli mamma! Tenk på alt som kan skje da....
  • I sjokk fordi jeg skal bli mamma! Haha! Det er sykt det!

 

Og innimellom alt dette her så må du huske å se for deg en god blanding av snørr og tårer, og latter og glede!

 

Seriøst, er det sånn det skal være? -Eller bør jeg forvente å bli tvangsinnlagt etter å ha postet dette innlegget?

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Mars 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits