For trøtt til å finne på en tittel...


I dag føles det som om noen har tygga på meg, og spytta meg ut igjen.... Oh lord, det tar på å lide av kronisk søvnmangel ass! En ting er den rytmen jeg har blitt vant med, med å våkne mange ganger, men sovne rimelig fort igjen. Den har jeg lært meg å takle, og om mini skulle finne på å sove en hel natt hvert skuddår, så våkner jeg uansett fordi hjernen min er så innstilt på det. 


Verdens fineste lille bøllefrø <3 

I dag våknet jeg med de største og blåeste posene under øynene ever, rommet snurra litt, jeg var kvalm, og hadde skallebank ut av en annen verden.. Ja, det kjentes ut som om jeg hadde vært på tidenes bytur kvelden i forveien! Men nei... Dette skyldtes ikke alkohol, men en herlig liten blidfis som bestemte seg for klokken 01:30 at nå hadde han sovet nok... Jeg kan si det sånn at mora hans var ikke like blid... Trøtt og fortvila prøvde jeg sikkert alle triks i boka for å få han til å sove igjen, men den lille luringen bare lo av meg.. 

Det er jo umulig å være sur på en sånn solstråle, men gud så frustrert jeg var. Jeg ville jo bare sove.... At diamanter er en kvinnes beste venn er bullshit, iallfall for en nybakt mamma! Søvn og tørrshampo er iallfall mine beste venner om dagen! ;) Jeg kan gå litt nærmere inn på dette med tørrshampo en annen dag. I dag er jeg rett og slett for trøtt til å prøve å være morsom! 

I går var nemlig en litt utfordrende dag der det var kort imellom latter og gråt.. Korte dupper, og herlig latter i fem minutter etterfulgt av sutring i femten minutter stod på menyen stort sett hele dagen. Stakkars lille var helt utslitt i gårkveld, og det var mye sutring helt frem til han plutselig kastet opp fiskepuddingen fra dagen før over hele meg, hele seg, hele sofaen, hele teppet og litt på katten. Litt sjokkert så han på meg før han brast ut i latter. Jeg kunne jo ikke annet enn å le jeg også.. Stakkars, han har sikkert vært skikkelig kvalm hele dagen. 

Det var ikke annet å gjøre enn å tørke av katten med våtserviett, gå bananas med Vanish på teppet, dra av sofatrekket og kaste det i vaskemaskinen sammen med alle klærne til Lucas og meg. Her var det bare å hoppe i badekaret, for det var seriøst oppkast overalt! I alle kriker og kroker, i håret, i øyebryn og på øyevipper. Etter å ha plasket ned hele badet, og lekt masse med gakk-gakken sin, var det en ren og pen, og fornøyd liten gutt som sovnet som en stein før klokka åtte. Her i huset er det bare å rope halleluja hver gang mini sovner før klokka ti. 

Hadde jeg vært smart, så hadde jeg tatt meg en dusj for å vaske ut det størkna oppkastet i håret mitt, lagt meg i senga med en god bok eller film og slappet av skikkelig, og kanskje også sovnet før klokka ti, men dum som jeg er så tok jeg heller fatt på husarbeid... Jeg kødder ikke, bare én dag der jeg er litt slækk på husmorsfronten, så ser det ut som et bomba horehus her! Har dere sett på Syke samlere på TLC? Sånn ser det ut her etter én dag!! Thomas mener jeg overdriver, men seriøst... 

Etter et par timer med rydding, støvtørking, støvsuging, rydding i klær, oppvask osv fant jeg endelig senga. Men ikke for å sove, for man må jo utnytte all tid man har for seg selv, sant!? Thomas var ikke hjemme fra jobb før halv elleve, så da måtte vi jo ha litt kjærestetid. Vi la oss under dyna, spiste wienerpølser, og så på film. Kjempekoselig! Helt til klokka plutselig var ett, og vi fant ut at nå måtte vi bare legge oss... Som nevt ovenfor, så var det en liten tass som hadde fått nok søvn når klokka var halv to...  

Så, sånn var det... I dag kan du tro vi er trøtte alle tre.

Også skrur jeg på hjernen i to sekunder her jeg sitter, og som sagt så lærer jeg jo aldri... For hva gjør jeg mens mini sover duppen sin? Jo... Jeg sitter her med håret fullt av størkna oppkast, og skriver om hvor dum jeg er som ikke sover og dusjer når jeg kan. Jeeezzzz... Klapp på skuldra til meg selv... 



Snakkes! 

Veien til mer overskudd.


Etter 8,5 måneder som mamma, føler jeg endelig at energien og viljen til å ta fatt i ting i hverdagen har kommet tilbake. Det er så deilig! Det å bli mamma har vært en overveldende greie altså, og jeg har ikke hatt energi (eller behov for den saks skyld) til noe særlig annet, men nå har jeg liksom "vokst inn i rollen", og føler at jeg har litt overskudd til meg selv og mine behov igjen. Det føles veldig godt.

Steg nummer 1 har vært å bli mer bevisst kostholdet mitt. Rett og slett å dytte i meg ting som hjelper meg med å gi meg overskudd og energi! "Du blir hva du spiser", sies det.. For en liten stund siden var jeg i tilfelle en kanne med kaffe, en liten sjokolade, og en gedigen porsjon med middag. Det var stort sett det jeg spiste og drakk iløpet av dagen, og det sier seg selv at det ikke er spesielt sunt. Nå kan jeg med glede kalle meg selv for en avokado, (jeg elsker avokado!) grønn te, vann, og en liten sjokkis i ny og ne. (Og pizza, kebab og Cola innimellom altså -jeg kan jo ikke bli helt grønn!) Nå passer jeg på å holde blodsukkeret stabilt ved å spise gjavnt utover dagen, ikke bare stappe i meg en kjempestor porsjon med middag.  Det gjør underverker bare det! 

Bilde fra www.dinacelina.com.

Jeg har fått så god hjelp og veiledning til hvordan jeg med enkle grep kan gjøre hverdagen min sunnere uten å være på noen diett. Jeg er av typen som ikke takler å føle at jeg ikke "får lov" å spise/drikke ditt og datt, da skal jeg garantere at det er kun den "nei-maten" jeg har lyst på. En venninne har hjulpet meg med å heller endre tankegangen min, og som nevnt ovenfor "bake inn" sunne alternativer, og tips og triks tilpasset meg og mine behov. 

Jeg tar litt og litt og gjør til en del av hverdagen min for at overgangen ikke skal bli overveldende. Nå har jeg endret kosthold og tankesett sakte men sikkert i noen uker, og jeg er rimelig sikker på at mye av denne ekstra energien jeg kjenner på skyldes dette. Anbefaler alle som trenger små (eller store) enkle tips for sunnere alternativer i hverdagen å lese bloggen til flinkeste Dina her! Tusen takk for hjelpen, min venn!


Steg nummer 2 er å prøve å få orden på dette teite bekkenet mitt igjen, sånn at jeg kan A- fungere godt i jobben min, og B- begynne å trene igjen. Jeg har nylig hatt første time hos manuellterapeut igjen etter svangerskapet, og er endelig igang med knekking, triggerpunktbehandling, og etterhvert opptrening. Bekkenet mitt har vært vondt hele tiden, men jeg har fungert helt fint. Nå den siste tiden har det vært skikkelig udregelig, og jeg kan ikke gjøre mye før det klikker helt, låser seg, og gir meg mye plager. 

At man blir kvitt bekkenløsning etter svangerskapet, var dessverre ikke tilfellet for min del, og det er viktig at jeg tar tak i det. Det eneste som er rimelig bakvendt er at nå må jeg punge ut... Under graviditeten fikk jeg dekket all behandling fordi det var en følge av svangerskapet, og jeg måtte ha behandling for å kunne fungere. Staten ønsker jo selvfølgelig at gravide skal fungere i jobb så lenge som mulig, og tilrettelegger med gratis behandling for å blandt annet unngå sykemelding. Nå som svangerskapet er over, jeg skal snart tilbake i jobb, jeg skal fungere i en hverdag med barnet mitt, da er det ikke gratis lenger... Hæ? Jeg fatter det ikke.. Jeg betaler jo "med glede" for å bli bedre, for jeg vil jo ikke ha vondt, jeg vil jo ikke bli sykemeldt, og jeg vil jo ikke ha hjelp til å ta meg av sønnen min i hverdagen, jeg bare synes det er så merkelig.. Jeg har jo ikke fått en plage ut av det blå.. Jeg sliter fortsatt med bekkenet, og jeg ble aldri 100% bra etter svangerskapet, men det er ikke så viktig for staten om jeg blir sykemeldt nå som jeg ikke er gravid da...? Ehh... Forstå det den som kan...

Anyways! Jeg er igang igjen, og selvom det er sinnsykt vondt å få behandling for bekkenet, så føles det godt. Jeg gleder meg til jeg kan begynne å trene igjen, kjenne at kroppen blir sterkere, og at enda litt mer overskudd kommer snikende! :)

Ha en super dag!

Strekkmerker del.2!



Ja.. Så var det disse strekkmerkene da! Dere husker kanskje jeg ble ganske så irritert og lei meg når de så vidt begynte å dukke opp i svangerskapsuke 32? (Les innlegg her.) Jeg var som nevnt tidligere ganske langt nede i kjelleren under svangerskapet, og jeg hadde nok en ganske voldsom reaksjon på hele greia. Jeg visste jo at strekkmerker har en tendens til å dukke opp under svangerskap, men jeg smurte meg godt med kremer og olje helt fra første trimester i god tro om at dette mest sannsynlig ville holde strekkmerker unna. For det er jo det inntrykket vi får gjennom reklame og media, sant?!

Jeg skrev dette innlegget, noe forbanna etter å ha vært både hos lege og jordmor som begge uttrykte sin oppgitthet over enda en ung jente som ble grundig lurt. Begge kunne fortelle meg at strekkmerker dukker opp pga hormoner, og ingen kremer eller oljer i verden kan gjøre huden så elastisk at den ikke revner. Huden er bygget opp av tre lag. Strekkmerker starter i det dypeste hudlaget, og ingen krem eller olje klarer å trenge helt ned dit. Så vet du det! Noen er heldige og slipper unna, men de aller fleste får faktisk strekkmerker i større eller mindre grad.


Jeg skrev jo i det ene innlegget at jeg håpet de hverken skulle bli flere eller større, men at jeg lovet dere å vise utviklingen. Vel... Jeg fikk både mange fler og dype strekkmerker. Nå åtte måneder etter fødsel, ser magen min ut som et skrukketroll spesielt om jeg strammer magemusklene. Jeg gråt faktisk mye fordi jeg var oppriktig lei meg, og jeg var redd jeg aldri kom til å ville gå i bikini igjen. Magen min har brukt lang tid på å trekke seg tilbake, og jeg har fortsatt litt løs hud og slapp muskulatur, MEN jeg ser tusen ganger bedre ut nå enn for bare et par måneder siden, og selvtilliten kommer snikende tilbake litt etter litt. 

Jeg skal ikke lyve! Jeg har vært skikkelig lei meg pga strekkmerkene. Det har vært tøft i etterkant av fødselen også. Den slappe huden kan jeg bli kvitt på et vis, men strekkmerkene visste jeg at jeg bare måtte lære meg å leve med. Jeg unngikk å kle av meg i sommer, jeg gjemte meg for Thomas fordi jeg ville ikke at han skulle se meg med all den slappe huden og alle merkene, jeg unngikk å se meg selv i speilet. Som sagt, så hadde jeg en voldsom reaksjon på hele greia. Men i den "perfekte" verden vi lever i, så ser vi jo sjeldent eller aldri kvinner som ser sånn ut selvom dette er mer mot hva som er vanlig for de fleste. Er det egentlig så rart jeg ble tatt på senga, og følte meg fæl? 

Mamma sa det så fint "Ja ja, men da slipper du å være redd for å få strekkmerker neste gang da. Nå er de jo der." Jeg må le litt, for der og da ble jeg skikkelig sur, men det er jo helt sant! ;) 

For vet dere hva? Strekkmerker er piece of cake! Faktisk! Jeg skulle så inderlig ønske jeg visste at jeg kom til å se sånn på det for bare et par måneder siden. Sakte men sikkert så blekner de. Nei, de forsvinner ikke, men de blir mindre synlige. Det er store søkk inn i huden min, den har jo tross alt revnet, men jeg er på god vei til å komme til det punktet der jeg ikke bryr meg. 

Kroppen min har gjort en formidabel jobb, og jeg er veldig fascinert over hvor mye huden min strakk seg, og hvordan den sakte men sikkert trekker seg tilbake. Jeg har fortsatt en vei å gå hva gjelder å være komfortabel i egen kropp, men jeg er på god vei. Jeg tror ikke jeg kommer til å unngå å gå i bikini neste sommer :) 

Som jeg lovet dere for mange måneder siden, her er noen bilder fra de så vidt startet i svangerskapsuke 33 og helt til slutten i svangerskapsuke 39:











Hvorfor jeg  legger ut dette? Fordi jeg føler at jeg sjeldent ser at noen viser denne siden ved et svangerskap, og forteller om følelsene sine rundt det. Jeg er ikke redd for å være ærlig om mine følelser rundt hvordan kroppen min ble seende ut, og jeg sier nok en gang at det er vel ingen som roper "hurra!" når de oppdager sitt første strekkmerke? Poenget er at merkene er der, det kommer de alltid til å være og man lærer seg å leve med de, faktisk så lærer man seg å ikke bry seg så mye om de :) De fleste får strekkmerker, noen fler og noen mindre enn meg, men her er jeg, sånn så jeg ut, og dette er en helt naturlig del av en graviditet. 

Fordi jeg sakte men sikkert gjenvinner selvsikkerhet, og blir mer og mer komfortabel i min egen kropp igjen, tenkte jeg også å vise dere hvordan jeg ser ut nå åtte måneder etter fødsel. Dette er en del av en prosess jeg gjennomgår. For to måneder siden så orket jeg ikke se meg selv i speilet, mens nå så bryr jeg meg ikke så mye. Jeg er heller fascinert over hva kroppen er istand til, og bruker det heller til noe positivt. Om dette er positivt for ett menneske å lese, så har jeg oppnådd det jeg ville :) Vær glad i kroppen din, den er faktisk helt awesome, for den kan lage små mennesker! 


I skikkelig fotballfrue- (nå også mammatilmichelle-) stil 4 dager etter fødsel.


Ca. 6 måneder etter fødsel






De tre siste bildene er fra her om dagen, 8 måneder etter fødsel.

Seeee så mye bedre det ser ut! :D


Jeg håper dere er snille mot meg i kommentarfeltet nå, men her er jeg, sånn så jeg ut, sånn ser jeg ut, og jeg er glad jeg kan få lov å dele det med dere.

Ha en fin søndag <3 

 

Nei!


For tre dager siden knakk han endelig koden, etter å ha vært en frustrert liten gutt i lang tid. Endelig kommer han seg fremover, og ikke bare bakover! For Lucas har det åpnet seg en helt ny verden! Nå kan hele huset utforskes.... Jippii... 

"Nei, Lucas!"
"Neeeeiii......"
"Nei, sier mamma!"
"NEI!"

Sånn går no dagan.......


Så har det altså begynt. Allerede... Nå er det ikke bare kos lenger, nå har altså oppdragelsesbiten i min rolle som mamma begynt! Det kom brått på synes jeg. Bevisst fjerner jeg ikke ting han ikke skal tukle med, så sant det ikke er noe farlig selvfølgelig (!), dette for at han skal lære seg at nei er nei! (Vi får se hvor lang tid det tar da, før jeg gir opp og ribber hele huset for alt som er innenfor hans rekkevidde. Veddemål anyone!?)

Tenk at det starter allerede nå! Min rolle som omsorgsperson startet allerede når tissepinnen viste to streker og han lå i magen, men nå skal jeg også starte med å gjøre mitt aller beste for å forme denne gutten til å bli en god, snill, hardtarbeidende, målbevisst, veloppdragen gutt og senere mann, som respekterer grenser og andre mennesker og dyr. Det er en stor oppgave! Min aller største, faktisk, og jeg tar absolutt ikke lett på den. 

I tre dager nå føler jeg at det eneste jeg har sagt er forskjellige varianter av ordet "nei", og jeg har så dårlig samvittighet når Lucas har lagt seg for natta. Vi koser oss mye iløpet av dagen med kos, lek, synging, turer osv også, men plutselig ble "nei" en stor del av hverdagen, og jeg som mamma er ikke bare morsom lenger, men også veldig streng. Jeg skal jo egentlig ikke ha dårlig samvittighet, for jeg synes det er veldig viktig med grensesetting, og ett sted må vi jo starte. 

Han åler seg lynraskt bort til en ting han ikke bør leke med (la oss kalle det objekt X), og jeg ser på han og sier "nei" mens jeg gjør alt jeg kan for å ikke smile (han er jo så søt...) Han snur seg mot meg, ser lurt på meg og smiler, før han setter kursen mot objekt X igjen. Jeg reiser meg opp, og sier "neeeeeiii", han smiler like herlig og fortsetter ferden. Objekt X er nå veldig nærme, og tampen brenner! Jeg ser hånden forsiktig løftes fra gulvet og mot det forbudte området. Jeg går mot han og sier strengt "Nei, sier mamma!" Han enser meg ikke engang.... Nå er hånden milimeter unna objekt X, og jeg tar bort hånden hans mens jeg sier strengt "NEI". Han ser på meg som om jeg er helt teit, og tar mot objekt X igjen... "Nei, sa mamma!"... Dette gjentar seg endel ganger, før jeg etterfulgt av nok et strengt "nei!" flytter han et stykke unna objekt X. Da blir Lucas sint! Han hyler, kjefter og begynner å gråte. Dette pågår i nøyaktig 30 sekunder, før han målbevisst setter kursen mot objekt X igjen..... Også er vi igang igjen...


Denne bodyen som han har fått i gave kunne faktisk ikke passet bedre, for akkurat sånn er det! Iallfall for en liten stund til..

"Nei, nei, nei...." Jeg er så lei det ordet, og det bare etter tre døgn inn i oppdragelsen! Lurer på hvor mange ganger jeg kommer til å si "nei" iløpet av de neste atten årene? 

 

Dagens hodebry....


Ett år har gått siden jeg skrev innlegget mitt om helsefagarbeidere som utdanner seg til krig. Krigen om ekstravaktene, og den evige kampen om å få forhøyet stillingen sin. Det var så utrolig godt å få skrevet det ned, og delt det med "hele verden", fordi jeg vet at det dessverre også gjelder så veldig mange fler enn bare meg. Innlegget kan leses her. Jeg har fått det litt på avstand etter å ha gått sykemeldt under graviditeten, og etter åtte måneder i foreldrepermisjon, men så sitter jeg her igjen... Jeg har en kabal jeg skal få til å gå opp, og jeg skal snart tilbake til min o´store 12,91% faste stilling...

Misforstå meg rett. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobben min, fordi jeg trives så godt på arbeidsplassen, og jeg elsker den jobben jeg gjør for de gamle! Men jeg kan ikke leve av 12,91%, og jeg må derfor krige om ekstravaktene nok en gang for åttende året på rad (minus to år i lære da).


Fra og med november blir permisjonen min redusert fra 100% til 80%, og jeg skal tilbake på jobb tredje hver helg. Fra nyttår av må jeg tilbake 100%. Jeg har flyttet til hjemkommunen min, og skal nå krige om ekstravakter her hjemme, mot nye mennesker på ett nytt sted. Jeg skriver ett, men det blir antageligvis flere steder for å få nok vakter. Vi skal søke barnehageplass til Lucas fra høsten av, så frem til da er det om å gjøre å ta på seg mye kveldsjobbing og helgejobbing for å få endene til å møtes. Thomas og jeg kommer omtrent bare til å møtes i døra hver dag i et halvt års tid, men det er helt greit. 

Problemet med denne kabalen er at som kommunalt ansatt tilkallingsvikar er at man får etterbetalt lønninger. Altså, for at jeg skal få lønn i januar, så må jeg jobbe i november. Når jeg skal begynne å jobbe fra nyttår av, så får ikke jeg lønn før mars! Det er derfor et lite økonomisk puslespill jeg sitter med her denne flotte fredags formiddagen. Siden vi ikke har barnehageplass, skal jeg søke kontantstøtte fra og med Lucas er ett år, men det vil jo ikke utbetales før i slutten av februar... For et mas... 

Jeg er overhodet ikke redd for at vi ikke skal klare oss økonomisk, da jeg har levd som dette og fortsatt fått ting til å gå rundt i åtte år allerede, men det er den overgangen som må dekkes inn frem til ballen har begynt å rulle. Så er det jo lov å håpe at det er mulig å oppdrive en litt større fast stilling fra høsten av, så slipper vi dette puslespillet ved en eventuell neste gang.


Nå trenger hodet mitt en pause, så jeg tar med meg mini på en trilletur i det fine været :)

Ha en fin-fin dag!

Forresten! Er det noen som vet om Jeg har lov til å jobbe utover mine 20%, når permisjonen blir redusert til 80%? 

Hjem kjære hjem!


I dag har jeg kledd på meg godt og satt meg ute på verandaen i sola, mens Lucas har hatt den første dubben sin i vogna. Jeg har hørt på hakkespetten som hakker for harde livet i et tre hos naboen, og fascinert fulgt med på nøtteliten som har flydd opp og ned av et tre i turbofart nedenfor verandaen vår. Jeg er så innmari glad i tomta vår! Vi bor på en naturtomt, og er skjermet og litt for oss selv uten noe innsyn, samtidig som vi har gåavstand til sentrum, og et stort nabolag rett ved. Perfekt kombinasjon for familien vår. 

Jeg synes det er deilig å ha en stor veranda med utsikt over et stort jorde, og ha besøk av rådyr og ekkorn i hagen. Thomas og jeg ville egentlig bosette oss langt utpå landet, men med barn så ser jeg jo at det kan være en fordel å bo litt mer sentralt. Og når vi fant drømmehuset vårt liggende såpass skjermet, og for seg selv, bestemte vi oss for at dette var huset vi vil at barna våre skal vokse opp i. 

Siden Se&Hør aldri dukket opp, så har jeg bestemt meg for å vise dere litt selv. Vi mangler fortsatt mye møbler og diverse, men jeg viser dere litt av det jeg hittil er fornøyd med, så får vi ta rom for rom senere. Bildene nedenfor er det brukt filter på, da jeg har tatt de fra imstagramprofilen min (@helenekovac), og slettet originalene.

Home sweet home:













 

I dag tok vi oss tid til oss


Den friske lufta på morgenkvisten, den gode kalde lufta i ansiktet, de fine fargene, de deilige solstrålene som varmer på kroppen. Det er høst.

På dager som i dag er høsten helt fantastisk, og for en pollenallergiker som meg er det liksom først når høsten kommer at en virkelig kan nyte lange dager ute i sol og frisk luft. I dag har vi vært på tur hele familyn, og det er så koselig! I en ellers ganske så hektisk hverdag, der en ofte føler at dagene bare går i ett og smelter i hverandre, er det så utrolig godt med dager som dette. Dager der det bare er oss tre, ingenting vi må huske eller rekke. Hele dagen til å kose oss og gjøre akkurat hva vi vil. Dager som dette er i mine øyne de mest verdifulle. Det er på dager som dette vi lager gode minner, minner vi kan se tilbake på med et smil om munnen senere. 


Lucas synes det er deeeeilig å kjenne sola varme i fjeset <3

Tid er mangelvare hører man ofte folk si, men er det egentlig det? Ja, noen ganger er det virkelig det, men så handler det kanskje litt om hvordan vi prioriterer denne tiden også? vi være så tilgjengelig overalt hele tiden? Eller vi si "ja" til alt og alle hele tiden? vi vaske huset hver eneste fredag?

Jeg vet ikke med deg, men jeg er ikke alltid veldig flink til å disponere tiden min, og plutselig sitter jeg her og føler at jeg så vidt klarer holde hodet over vannet fordi jeg har sagt ja til litt for mye, sitti en time for mye på pc, og dermed fått dårlig tid til noe jeg skal rekke, eller sitti på sengekanten med nesa nedi telefonen for å oppdatere meg om alle andres liv på sosiale medier, at jeg går glipp av verdifull pillow-talk med min bedre halvdel. For jeg er jo egentlig mye mer interessert i å høre hvordan dagen hans har vært, enn å oppdatere meg på hvordan Facebooklivet til Per, Pål og Espen er liksom! 

Heldigvis har jeg blitt mer bevisst det etter at Lucas kom til verden, og dager som i dag gjør at jeg sitter her i kveld med en god følelse i hele kroppen. Tusen takk for en kjempefin dag, familien min <3 

Dere er de beste i hele verden, og jeg elsker dere herfra og til månen <3

#kliss 


Lucas i kjent positur om dagen. Om det ikke kommer noen tenner snart, så skjønner jeg ingenting :P


-Husk å ta dere tid til det som er viktig for dere i hverdagen, og ikke bare alt man skulle, burde, og må gjøre. Husk også å rive nesa løs fra alt av skjermer innimellom, og se hva som foregår rundt dere her og nå, her i virkeligheten. 

Hipp hipp hurra!


I går var det faktisk ett år siden jeg startet denne bloggen. Det var min måte å få ut frustrasjon, glede, bekymringer, i en vanskelig tid som førstegangsgravid med bekkenløsning fra helvete. Når jeg startet denne bloggen for et år siden var jeg rundt 20 uker på vei, og hadde allerede vært sykemeldt i en måned. Jeg hadde mye smerter, og ble ganske isolert da jeg hadde store problemer med å bevege meg. Jeg var et veldig sosialt vesen, elsket å være rundt mennesker, hadde stort sett alltid noe på hjertet, og når jeg ikke lenger fikk den stimulien jeg trengte, var bloggen god å ha.

Bloggen ble på en måte min lille greie, jeg kan godt kalle det en liten jobb. Jeg hadde noe jeg skulle gjøre hver dag, og jeg kunne bruke dagene mine på noe jeg liker veldig godt, nemlig å skrive. Det var givende å skrive om noe som engasjerte veldig mange mennesker, og både fagforbundet og lokalavisen ville skrive om meg. Jeg kunne virkelig lufte tankene mine rundt graviditet og alle dens gleder og utfordringer, og at jeg kunne skrive på en litt humoristisk måte og få morsomme tilbakemeldinger gjorde dagen min noen ganger. 

Det er ikke like lett å bruke dagene på å skrive lange, morsomme innlegg nå som Lucas er utenfor magen, men jeg skal nok klare å klinke til med noen skikkelig herlige Helene-humor innlegg nå og da! Det er fortsatt mange "Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet" -innlegg som jeg aldri fikk skrevet, og nå blir det nok også litt "Ting jeg skulle ønske jeg visste om tiden etter fødsel", samt "Ting jeg skulle ønske jeg visste om småbarnslivet" -innlegg etterhvert. 

Å uttrykke meg skriftlig er noe jeg alltid har syntes har vært moro, og jeg gleder meg over å kunne bruke bloggen min for å få sagt alt jeg har på hjertet. Enten det er et typisk "kjære dagbok, i dag har jeg.. bla bla bla" innlegg, eller om det er innlegg som kan treffe andre mennesker på godt og vondt, som f.eks innlegget mitt om problematikken rundt helsefagarbeidere som utdanner seg til arbeidsledighet, eller når jeg viste frem forskjellene mellom meg og Fotballfrue under graviditeten og etter fødselen. 

  • Innlegg om helsefagarbeidere kan leses her.
  • Innlegg om Fotballfrue kan leses her.

Iløpet av dette bloggåret har jeg vært på topplista på blogg.no i totalt en uke, og skikkelig moro var det når jeg etter Fotballfrueinnlegget mitt havnet på 3.plass på blogg.no, og 6.plass i hele Norge. Det var 24 timer jeg koste meg skikkelig, og var stolt over å skrive noe som var interessant for så mange som 31442 personer. Jeg har hatt 8 (!) måneder bloggpause, og jobber med å våkne opp fra dvalen litt etter litt. Jeg har blitt mamma til den fineste gutten jeg vet om, kjøpt hus med mannen i mitt liv, og det er som regel full fart fra morgen til kveld. Jeg er så takknemlig for alt som har skjedd de siste 12 månedene, og jeg gleder meg veldig til å ta dere med inn i hverdagen vår. 

Takk til dere som er interessert i å lese alt jeg har på hjertet, enten det er de store tingene som kan bety noe for mange, eller om det er de små tingene som betyr mest for meg. 

Hipp hurra for rockefrua.blogg.no som er 1 år! 

Hjertet mitt!


I dag har jeg lyst til å introdusere dere for den fineste gutten jeg noen gang har møtt! Min herlige lille skatt som gjør hverdagen min fantastisk, og livet mitt mening. Han som kan teste tålmodigheten til det ytterste, men med et lite smil smelte hjertet mitt fullstendig. Hjertet mitt er på utsiden av kroppen min, bekymringene er konstante, og jeg må innimellom klype meg i armen for å minne meg på at jeg faktisk er mammaen til en frisk og fin liten gutt.

Jeg er verdens heldigste som har fått lov å oppleve å bære frem et barn, kjenne sparkene hans i magen, høre hjertelyden hans før han ble født. En særdeles utfordrende graviditet var det, men hundre prosent verdt det! Jeg er mamma til verdens beste Lucas, stoltere enn stoltest, hønemor, emosjonell til tusen, beskyttende løvemamma og så mamma-mamma at mange sikkert synes jeg er teit noen ganger. Hodestups forelska! 

Vår kjære sønn kom til verden 29.01.16 klokken 14:32. 4160 gram, 49 cm, og helt perfekt!

Lucas nyfødt.


På dette bilde er han bare noen få timer gammel, og det er dette bilde vi sendte til familie og venner, og senere delte på sosiale medier for å fortelle verden at han endelig hadde kommet, og at alt var bra med oss. Vi var på sykehuset ganske lenge da Lucas hadde gulsott, og stadig økende verdier på blodprøvene. Han måtte ligge i lysbehandling i totalt 48 timer på Nyfødtintensiven, og ble fort populær blant sykepleierne. Rundt han lå bittesmå babyer som kjempet for livet, og de syntes det var så godt å se en god og rund baby. Det satte igang mange tanker hos meg med tanke på at Lucas holdt på å komme i svangerskapsuke 29. Etter han ble skrevet ut har vi måtte følge opp med blodprøver hos fastlegen en gang i måneden frem til han var seks måneder gammel. Heldigvis har alle prøver vært bra hele veien, og mini er frisk som en fisk! :)



Lucas 1 måned gammel.

Vi sleit en del i begynnelsen da han var så slapp pga gulsotten. Han var så slapp, så han ikke klarte suge godt nok på puppen. Han ble sliten og sovnet, og fikk ikke i seg nok melk. Han gikk ned litt for mye, og jeg måtte bytte ut baby med brystpumpe. Lucas fikk melk ifra kopp de første dagene for at han skulle få i seg nok mat. Når jeg kunne amme han igjen måtte han veies før og etter alle måltider for å kontrollere hvor mye han fikk i seg. Etterhvert som han ble sterkere har det iallfall ikke vært noe problem å få i han mat heldigvis! Han er en stor og sterk gutt, og har ligget høyt på alle kurver hele veien. 



Lucas 2 måneder.

Etterhvert som ukene og månedene gikk, så jeg den lille babyen min stadig få mer og mer personlighet. Det er så moro å se utviklingen, og noen ganger går det så fort at jeg føler at jeg ikke rekker å følge med selv engang, enda jeg er sammen med han hver eneste dag. Plutselig når han var 3 uker gammel begynte han å smile, og vi kunne kommunisere litt mer. Han smilte som en sol hver gang pus kom i nærheten, og vi lagde morsomme grimaser. Også smeltet han hjertet vårt når han ca. 3 måneder gammel lo for første gang. Verdens fineste lyd! Så fin at jeg begynte å gråte.



Lucas 3 måneder.

Plutselig 6 måneder gammel rullet han seg over på magen etter å ha jobbet iherdig for å få det til i flere dager. Det var tydelig at vi hadde en sta og bestemt liten gutt når han sovnet samtidig som han prøvde å snu seg over på magen, etter å ha holdt på uavbrutt i 30 minutter. Det var rundt denne tiden han begynte å elske mat også, altså fast føde. Fruktmos og grøt var skikkelig nam-nam. Middag brukte han litt lenger tid på å like, men nå går det meste ned på høykant.



Lucas 4 måneder.

7 måneder gammel sier han mamma og paba (pappa) og viser tydelig at han vet betydningen, han kommer seg opp på alle fire, men skyver seg rundt og bakover istedenfor fremover. Du kan tro vi har en frustrert liten gutt som ligger på gulvet å kjefter fordi lekene hans bare kommer lenger og lenger unna! Og dere kan jo se for dere meg krabbe rundt på alle fire i stua "Se på mamma, Lucas! Gjør sånn her." 



Lucas 5 måneder.

Nå er han 8 måneder, han sier "pfffffs" hver gang pus er i nærheten, han har begynt å sove på sitt eget rom, det er nummeret før han har knekt krabbekoden, og han er en solstråle uten like. Han "skravler" hele tiden, og ler mye. Han gir suss hvis jeg spør "Kan mamma få suss?". Du kan tenke deg hjertet smelta første gang han gjorde det! Nå får jeg deilige våte gape-suss nesten hver gang jeg spør. Til og med uten å spørre innimellom! Hihi.  



Lucas 6 måneder.

Jeg er så stolt over den fine, lille, store, gode gutten min!

Det er utrolig hvor fort det går! Jeg kan ikke fatte og begripe hvor disse 8 månedene har tatt veien. Til dere som leser som venter deres første barn, nyt hver eneste dag uansett hvor utfordrende det kan være. Tiden går så fort, og plutselig er ikke den lille babyen deres noen baby lenger, men en liten gutt eller jente. Det er helt OK å være i deres egen boble med babyen, og det er helt greit at du ikke får vært like sosial og tilgjengelig lenger. Kos deg med babyen din! 



Lucas 7 måneder.

Min vakre lille elskling har lært meg så mye allerede. Han har lært meg å nyte hver dag, hvert sekund, og å senke skuldrene og kose meg. Om huset står på hodet noen ganger, hva gjør vel det? Bare jeg har tid og energi til å være med barnet mitt, så er det helt greit. Han har lært meg hva ubetinget kjærlighet er, og hva å virkelig elske noen fra langt inne i hjerterota betyr. 

Tusen takk lille venn! Mamma elsker deg! <3 

Foto: Svein Finneide www.sffoto.no
 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Mars 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits