Halvveis i uke 31 + magebilder <3



God formiddag fra bolla og meg!

Jeg kom til å tenke på her at jeg oppi alt sammen har helt glemt bort å lage et uke for uke innlegg, og nå som jeg er halvveis inne i uke 31, er jo på høy tid med en liten preggers update! Nå skal jeg prøve å glemme graviditetstegna jeg har opplevd de siste fire dagene, og prøve å bare fokusere på hvordan uke 30 var, sånn at det blir mest mulig korrekt. Bilde av magen tar jeg hver mandag, så det stemmer iallfall.

Min opplevelse av uke 30 i graviditeten, er som mange av dere helt sikkert har fått med dere, noe av det skumleste jeg har vært med på. Dere har fått hele den historien i store doser her på bloggen, så jeg skal spare dere for enda et langt innlegg om det. Men pga denne hendelsen opplever jeg å få enda mer oppfølging av jordmora mi her hjemme, og det er så betryggende. Jeg er så glad for det! Vi var hos henne i dag for å prate litt om det vi opplevde, og om smertelindring pga smerter jeg opplever i forbindelse med endometriosen og mye arrvev. (Jeg må se å få skrevet et eget innlegg om akkurat dette etterhvert også!) Hun sjekket urinen min, blodtrykk, og lyttet til lillegutt. Alt er bare bra med oss <3 

Uke 30 var den uka da tissinga på natta starta for alvor! Guri, så slitsomt! Jeg har gudsjelov ikke slitt så mye med den hyppige tissinga på natta som alle gravide prater om, men jaggu snek det seg inn for alvor i forrige uke! Blæra blir jo aldri tom! Har du sett/hørt en hest tisse? Sånn er det når jeg går på do nå hvis jeg ikke har fått tømt blæra på en times tid. Forstoppelsen er fortsatt tilstedeværende hvis noen lurte på det, og er jeg heldig så får jeg gått på do en gang i uka ca. Ellers så synes jeg uke 30 har vært mye lik uke 29. Mye kynnere og tungt for kroppen. Det er en del ting som har forandret seg iløpet av denne uka, men det får vi spare til neste ukesoppdatering :) 


Bilde tatt på mandag da jeg var 30+1.

Jeg er nå inne i svangerskapsuke 31 (30+4) Jeg har vært gravid i 214 dager, og har 69 dager igjen til termin.

Termin: 4 februar 2016.
Kjønn: Gutt.
Trimester: Tredje trimester.
Neste jordmorkontroll: 9 desember kl 14:00.
Bevegelser: Fortsatt en veldig aktiv kar i magehuset. Kraftige spark og godt med liv inni her <3
Babyens størrelse: Han er nå ca. 37 cm. lang, og veier ca. 1596 gram (målt på ultralyd i går)
Navn: Lucas <3
Vann i kroppen: Bittelitt i føttene innimellom.
Vektøkning: 16 kg. Har gått ned 0,5 kg siden sist.
Utålmodig: Vi gleder oss til å møte han, men han må få gjøre seg helt ferdig og klar, så svaret er nei! <3
Strekkmerker: Fortsatt disse små på hoftene mine. De har gudsjelov ikke blitt større eller flere.
Kynnere: Ja, veldig mye!
Melk i brystene: Bittelitt som pipler ut fra høyre brystvorte innimellom.
Plager: Bekkensmerter, kynnere, også er jeg veldig trøtt.
Humør: Jeg er emosjonell om dagen. Griner for alt og ingenting.
Cravings: Alt med sitrussmak! Nam <3 
Tanker om fødsel: Ikke andre tanker enn at jeg håper omstendighetene blir så normale som mulig når dagen kommer.


Dette skjer med babyen i uke 31:

Hjernens overflate blir stadig med rynkete etterhvert som vindingene dannes. Forskere mener intelligensen kommer fra dette laget. Når vindingene snor og bukter seg på overflaten, maksimeres antallet hjerneceller og overflaten blir større. Nå kontrollerer hjernen den rytmiske pusteøvelsen og regulerer temperaturen selv. 

Lanugohårene begynner å forsvinne, men forblir lengst på ryggen og skuldrene. Fosteret har nå ordentlige hår på hodet. Fettlaget under huden blir tykkere og glatter ut huden. Fettet isolerer og fungerer som energikilde. 

Fosteret fortsetter å bevege seg så mye som mulig på den begrensede plassen og sparker med føttene og dunker med hendene. Noen fostre begynner også å snu seg med hodet ned nå. Dette kjenner du når fosteret sparker og dunker mot mellomgulvet og ribbeina, og hodet presser mot bekkenbunnen.

-Denne informasjonen er hentet ifra www.babyverden.no

Hvis du lurer på hvordan babyen ser ut inne i magen i uke 31, så se det forrige innlegget mitt fra vi var på 3D ultralyd her. :)

 

Det her blir mye følelser på en gang!


Vi er som to hormonelle tenåringer i dag. Jeg og min kjære altså. Vi har vært helt fullstendig utlada begge to etter sykehusoppholdet. Vi har sovet og spist om hverandre, og er så takknemlige for å være hjemme igjen med baby trygt i magen.

I dag er en dag vi har sett frem til helt siden ordinær ultralyd i uke 18! Vi vært på Spesialistsenteret for kvinner i Jessheim, og sett på den utrolig vakre gutten vår i 3D! Vi var jo litt smånervøse her for at timen i dag måtte avbestilles fordi vi skulle få se han "live" mye før tiden istedet, men gudsjelov så bor han fortsatt inne i magehuset, og gjør seg klar for å møte verden.


To veldig spente kommende foreldre på venterommet!

Jeg kjenner jeg egentlig er ganske målløs om dagen. Jeg har ikke så mye å si om noe som helst til noen egentlig. Jeg går inne i min egen lille boble sammen med Thomas, og vi bare venter. Venter på å få møte skatten i magen. Venter på at livet skal starte. Nå føles det som om livet står på pause egentlig, og jeg er sliten. Sliten av å være ute av stand til å bevege meg uten sterke smerter, og sliten av å være redd for at fødselen skal starte for tidlig. Jeg er lei av å ikke kunne gjøre noe som helst for sekstende uka på rad, og jeg lengter bare etter å kunne leve igjen sammen med familien min. Jeg skal ikke klage! Jeg håper ikke du som leser oppfatter det sånn. Jeg venter barn med en fantastisk mann, og babyen min er frisk. Det er det viktigste i hele verden, men jeg er sliten. I dag var en enorm opptur, og vi har smilt fra øre til øre mens gledestårene har spruta. Enda en bekreftelse på at alt ser bra ut, og å få se ansiktet hans for første gang var akkurat det vi trengte <3

I dag var det litt som om en stor mur brast når vi fikk se ansiktet ditt for aller første gang, bølla mi! Herregud så pen du er, og herregud så stolte vi er! Mamma og pappa har ikke gjort annet enn å se på bildene av deg, og videoen der du sutter på tommelen din mens tårene spruter. Vi gleder oss så enormt masse til å få hilse på deg, og bli kjent med deg! Vi elsker deg så høyt Lucas! Ut ifra reaksjonen til de emosjonelle foreldrene dine i dag, så tror jeg du bør stålsette deg for tidenes grinekor og tåreelv når du kommer, for vi klarer ikke stoppe å gråte i dag. Du er perfekt vennen min, og vi lengter så etter deg! 

Herlighet for en fantastisk opplevelse! Tenk at Thomas og jeg har laget noe så vakkert, og helt perfekt! Tenk at den pene lille gutten vi så sutte på tommelen på skjermen, faktisk bor inne i magen min! Det er sånn det lille bøllefrøet ser ut! Det er helt vilt! Jeg klarer ikke slutte å gråte i dag! Det hjelper heller ikke at min fantastiske mann legger ut en video han har laget av bilder av oss to sammen, og bildene fra ultralyden i dag med denne teksten på facebook:

"Kjære Lucas og Helene. Jeg er så stolt, at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. I dag har vi fått sett ansiktet ditt for første gang, Lucas. Og du er den peneste lille gutten jeg noensinne har sett! Hvordan jeg kan elske en person jeg ikke har møtt så mye, er rart, men også godt. Håper du har bestemt deg for å holde deg inne i magen frem til termin nå! Vet du har oppmerksomhetsbehovet og tålmodigheten til pappan din men det er best for deg om du blir inne til du er "ferdig". Og min kjære Helene, som jeg skal få lov å oppdra denne fantastiske gutten med. Jeg vet med sikkerhet at jeg har møtt min sjelevenn i deg. Jeg håper det vi to har, varer livet ut. Og at Lucas skal få like perfekte søsken som han. Jeg har det så utrolig godt med deg/dere. Og det nærmer seg tiden hvor vi skal få hilse på Lucas på årntlig. Jeg gleder meg! Til slutt vil jeg si at jeg lagde en liten snutt her, med gledestårer i øynene. Neppe mitt beste arbeid, men det er laget med kjærlighet. Og det er viktigst! Jeg elsker deg Helene min <3 Og jeg elsker deg Lucas! Gleder meg til å starte familie med dere to :) Hjerte hjerte hjerte fra Thomas."

Altså, sånn helt seriøst.... Jeg har vunnet i lotto! Ingen er rikere enn meg! Jeg er så takknemlig for å få dele livet mitt, og vente barn med denne mannen. Dette er voldsomt klissete, men gud så deilig! Jeg elsker deg høyere enn høyest Thomas! <3 


Se den vakre lille skapningen som bor i magehuset mitt da! Er det rart vi er stolte? Jeg er 30+3 i dag, og lille bøllefrøet er ca. 37 cm. lang og veier rett i underkant av 1,6 kg. Helt perfekt <3 Tenk at det går an å være så forelska i et lite menneske man ikke har møtt. 



Ikke bruk doktor Google, ring heller jordmor!!



Jeg tror kanskje jeg startet på dette blogginnlegget ti ganger i går, men så enten var jeg ikke fornøyd, eller så holdt jeg på å sovne. Jeg fikk streng beskjed av min bedre halvdel å legge fra meg Macen, og gå å legge meg i senga da han så hvor sliten jeg var. Jeg gjorde som han sa, og der ble jeg i hele går! Jeg trengte å sove ut, og slappe av etter noen tøffe dager. Er det én ting jeg trenger akkurat nå, så er det ro. 

Det er så utrolig deilig å kunne fortelle at vi har fått lov å reise hjem! Hjem, kjære hjem! Borte bra, men hjemme best osv! Hjem til senga vår, puta mi, og best av alt, hjem til pusekattene våre <3 

Jeg har litt lyst til å skrive litt om hele denne skremmende opplevelsen fra dag til dag fordi jeg vet at det er mange gravide som leser bloggen min, og jeg tror det kan være viktig å dele min historie. Om det kan hjelpe én annen gravid med å lettere ta kontakt med fødeavdelingen, så er det verdt det! Her vil det bli noe gjentagelse for dere som har lest bloggen min igjennom helgen, men det får dere tåle. Om du ikke orker å lese igjennom alt sammen, så få for guds skyld med deg det som står helt nederst i dette innlegget iallfall, for det er det aller viktigste! 

Onsdag:

Natt til torsdag våknet jeg i 2-3 tiden av det som kjentes ut som voldsomme menssmerter nederst i magen på venstre side. Etter å ha pustet meg igjennom smertene som varte i ett minutt eller to, gikk det over til å kjennes mer ut som litt ubehagelige mensmurringer. Det var veldig ubehagelig, men ikke vondt. Jeg brukte endel timer på å få sove igjen, men klarte det til slutt.

Torsdag:

En helt vanlig torsdag, sett bort ifra noe banning og svarting for å prøve å få foreldrepermisjonskabalen til å gå opp. Jeg var hos manuellterapeuten på dagen, og hadde ikke slitt noe mer med smerter eller ubehag. På kvelden fikk jeg plutselig et sånt tak i magen igjen. Dette vonde som minnet om kraftige menssmerter. Jeg vil tippe det varte i kanskje ett minutt før det ga seg. Når det var over, så hadde jeg absolutt ingen ubehag. Jeg tenkte derfor ikke noe mer over det. Sent på kvelden lå Thomas og jeg i senga. Jeg viste han magen min og sa at det ikke var vanskelig å se hvor Lucas lå, for det stakk så veldig opp på høyre side for navelen min. "Oi, se!" sa jeg flere ganger over tid fordi det kjentes ut som om han spente i fra med hele kroppen inni der, og magen stod spisst opp som et fjell.

Det stjal oppmerksomheten min, og jeg ventet på at hele magen skulle bevege seg som en kjempebølge. Den bevegelsen jeg venta på kom aldri, men fortsatte å spenne seg nå ganske hyppig. Plutselig ringte den en bjelle! Dette måtte jo være kynnere, og de var da ganske regelmessige!? Jeg hadde fått beskjed av jordmor å ta kontakt med føden om jeg hadde regelmessige kynnere, så vi begynte å ta tiden. Kynnerne kom regelmessig ja, ca. med 2 min. mellomrom, og de varte i mellom 35-60 sekunder. 

Thomas insisterte på at jeg skulle ringe føden og prate med de, men som kvinnfolk flest er jeg redd for å være til bry. "Det er dumt å forstyrre de, om det ikke er noe spesielt da... Jeg tar tiden litt til!" sa jeg. Etter en stund begynte det å gjøre vondt, og jeg sleit med å si hele setninger. Thomas fant nummeret til føden, og ringte selvom jeg til og med da, sa at vi skulle vente litt. 

Thomas forklarer situasjonen til jordmor, og jeg får helt angst når jeg hører ordet "ambulanse" blir nevnt. "Hæ?! Nei, det er jo ikke så ille!" sa jeg høyt, og jordmor ba om å få prate med meg. Jordmor forteller i telefonen at hun ut ifra den informasjonen hun har fått ønsker å sende ambulanse fordi det kan tyde på at det jeg opplever er rier, og med tanke på at jeg ikke er lenger på vei i svangerskapet enn 29+3 kan de ikke ta noen sjanser. Etter den forklaringen godtar jeg selvfølgelig dette, men jeg gikk inn i en eller annen rar boble, det samme gjorde Thomas. Han fløy rundt og kastet det første han fant ned i en bag, mens jeg var mer opptatt av å rydde litt og re opp senga. 

Turen med ambulansen var alt annet enn morsom. Thomas var livredd for at jeg skulle føde på veien, og ambulansepersonalet var opptatt av at jeg skulle si ifra hver gang smerten kom, og når den ga seg. Jeg fikk også beskjed om at hvis det kjentes ut som om jeg tissa på meg, så skulle jeg si ifra med en gang, for da kom de til å kjøre meg direkte til Ullevål. Dette slapp vi heldigvis.

Trygt fremme på Kalnes sykehus blir vi tatt imot av jordmor og lege. Jeg blir hjulpet over i en stol, og må kle av meg nedentil. De tar en vaginal ultralyd for å se om livmorhalsen min er påvirket av det de kalte premature rier. Det var den heldigvis ikke. Jeg fikk beskjed om å ligge helt i ro, og fikk på meg noen apparater som måler hjerterytmen til babyen, og registrerer sammentrekninger i livmoren. Hjerterytmen var kjempefin, men sammentrekningene var hyppige. Jeg fikk en pille som skulle hjelpe livmoren å slappe av, men etter en time hadde den ikke hatt noe særlig effekt. De var redd fødselen var igang altfor tidlig, og jeg fikk beskjed om at jeg kom til å bli lagt inn, og at jeg ville få medisin for å forsøke å stoppe riene intravenøst. 

Klokken 01:30 på natta fikk vi rom på føden, og jeg ble koblet opp til drypp. Dette dryppet fikk jeg beskjed om at jeg måtte ha i 16 timer, og at jeg skulle gi beskjed med en gang om livmora ikke roet seg eller ble verre. Jeg hadde fått smertestillende og sovetablett, og var rimelig utslitt når jordmor kommer inn med lungemodningssprøyte klokken 02:00. Jeg ble forklart at de ville sette denne i tilfelle de ikke klarte å stoppe riene, for å hjelpe Lucas sine lunger med å puste om han skulle komme til verden for tidlig. Dærsken, den sprøyta er vond forresten! Måtte le litt av meg selv der jeg klaget på en vond sprøyte, mens jeg lå på en fødestue omgitt av fødende kvinner! 

Takene som kom ca. hvert 2. min. roet seg utover natta, og ble målt til å ta tak ca. hver 2 time. Det ble lite søvn på både meg, og Thomas, men det var godt at livmora mi responderte på medisinen. 

Fredag:

Jeg fikk beskjed om å være litt i aktivitet, og ikke bare ligge i senga helt frem til vi så at dette fremprovoserte rier. Da fikk jeg beskjed om å holde senga, og kun bevege meg ut av den om jeg måtte på do. Vi fortsatte å registrere rier, og de ble bare mer og mer uregelmessige. Jeg fikk en sprøyte med blodfortynnende medisin fordi jeg måtte holde meg helt i ro. Klokken 21:30 skulle jeg kobles av dryppet, men siden riene enda ikke hadde gitt seg helt, ville de at jeg skulle gå enda lenger på den, og at jeg kom til å få enda en dose med lungemodningssprøyte klokken 02:00 på natta. Dette var også dagen da vi fikk tilbud om å snakke med intensivsykepleier fra nyfødtintensiven. Det kan du lese om her.

Lørdag:

Jeg ble koblet av dryppet på morgenen etter 26,5 time. Fortsatt sengearrest hele dagen og ny dose med blodfortynnende. Sengearresten var rett og slett for at lungemodningssprøytene skulle oppnå full effekt før jeg evt. fremprovoserte rier igjen. Dette er 48 timer etter første sprøyte er gitt. Lucas hadde vært veldig rolig den dagen, og det var ikke før han viste godt med livstegn rundt kl. 02:00 at jeg slutta å gråte, og en endelig fikk sove. 

Søndag:

På morgenen fikk jeg enda en vaginal ultralyd for å se hvordan det stod til med livmorhalsen igjen. Den var fortsatt bra, så jeg fikk derfor beskjed om å være mer i aktivitet. Gå litt i gangene, ta meg en tur i kiosken, ta meg en dusj osv. Kjempedeilig! Les mer her. Utover dagen ble jeg nok en gang urolig for Lucas, fordi jeg hadde kjent så lite liv i forhold til vanlig. Jordmor lyttet til han, og det hørtes bra ut, men hun sa at det var så rolig på føden den dagen, og at hvis vi ville så kunne hun ta oss med på en ekstra ultralyd bare for å se. Det ville vi jo selvfølgelig! Vi fikk se på lillegutt i magen i rundt 30 min. Han lå og vinket inne i magen, og vi så tydelig at han hadde fått øyevipper og hår på hodet! Det var så spesielt å se hvor stor han har blitt, og hvor stor forskjell det er fra vi var på ordinær ultralyd i uke 18. Alle målene hans er helt perfekte, og alt er bare bra med han. Han veier rundt 1400 gram nå, og ut ifra de målene som ble gjort, vil han veie rundt 3700 gram ved fødselen om han har tid til å vente til uke 40! Det målet skal man ta med en stor klype salt, men det blir spennende å se! Vi takket jordmor sikkert tusen ganger for ultralyden før hun gikk ut av vakt. Hun syntes det bare var hyggelig å kunne gjøre det for oss. Fantastiske jordmødre på Kalnes!

Mandag:

Ny vaginal ultralyd, og alt fortsatt bra! Hurra! Vi fikk endelig lov å reise hjem! De sa at de ikke med hundre prosent sikkerhet kunne si om sammentrekningene jeg kom inn med var premature rier, eller om det var kraftige kynnere. Men de smertene jeg stadig opplever nå, men som ikke er regelmessige er kraftige kynnere. Selvom livmorhalsen ikke er blitt påvirket nå, fikk jeg streng beskjed om at jeg måtte ta kontakt med en gang jeg opplevde noe lignende igjen. "Vi vet ikke om det var premature rier, og en fødsel vi klarte å stoppe, eller om det var kraftige kynnere. Man vet aldri, og om det skjer igjen så kan det hende han kommer. Så ring!"

 

Summa summarum:

 Jeg må ta det med ro fremover, og tenke på lillegull i magen. Jeg driter i alt som har med jul å gjøre, og alt som burde gjøres og ordnes, så lenge gutten min har det bra inne i magen til han er klar for å møte verden.

I mitt tilfelle var dette det jeg fikk beskjed om:

  • Alltid ta kontakt om du merker noe utenom normalen. F.eks. mindre liv i magen enn normalt, smerter, blødninger osv.
  • Alltid ring om du bekymrer deg for noe fremfor å stresse deg opp ved å tenke eller google. Det er ikke sikkert det er noe farlig. Ring og snakk med oss, vi vet! Og hvis vi ikke vet, så får du beskjed om å komme, sånn at vi kan undersøke deg!
  • Ta kontakt med føden ved kynnere som er regelmessige eller hvis de ikke gir seg etter å ha slappet av i 30 min. 
  • Sliter du med kynnere, så IKKE stryk/kos med magen da dette fremprovoserer det!

Alle jordmødrene jeg har prata med iløpet av disse dagene har en felles beskjed: Ring oss om det er noe du er usikker på! Mye heller en gang for mye enn en gang for lite! De sa også at de dessverre noen ganger opplever å ha en kjempestressende vakt, og at de dessverre kanskje kan høres litt sinte eller irriterte ut på telefon, men at vi må huske på at de er bare mennesker de også. Om man opplever å møte på en "sur" jordmor på telefon, så må man ikke være redd for å ringe igjen en annen gang. De mener aldri å være ufine, og det tror jeg virkelig på også. Jeg har aldri følt meg så godt ivaretatt før jeg. All ære til jordmødrene og legene på føden på Kalnes!

Tenk om Thomas ikke hadde vært streng og ringt! Tenk om det faktisk var rier og at fødselen var i gang! Tenk om vi hadde venta med å ta kontakt, slik at de ikke klarte å stoppe fødselen! Tenk om Lucas hadde kommet til verden uten lungemodningssprøyter fordi de ikke hadde rukket å gi meg det, og at han hadde fått store problemer med lungene sine! De tankene her er mye skumlere enn å være redd for å "mase" på jordmor iallfall!

Slutt å vær så teit, og plukk opp telefonen og spør! Det er ikke farlig, du maser ikke, du gjør det de vil at du skal gjøre! -Dette kommer jeg til å si til meg selv neste gang!

 

Har fått en gladnyhet i dag, og håper på nummer to i kveld!


Etter å ha vært tøffere enn toget i noen dager, sa det litt stopp sent i gårkveld. Jeg er så sliten, og jeg tror kanskje jeg ikke har tatt helt innover meg hva som faktisk kan skje, det er liksom så fjernt. Forhåpentligvis så blir han jo værende i magen en gooood stund til, det er jo det alle håper på! Ingen sorger på forskudd her nei!

 Men som sagt, i går var jeg fryktelig sliten, og rundt kl. 21 kom jeg til å tenke over at han ikke hadde vært like aktiv i magen som han pleier å være. Da kom tårene med en gang.. Jordmor kom inn, og lyttet til han, og alt hørtes gudsjelov bra ut, men jeg fikk beskjed om å være på vakt, og melde ifra om det ble mange timer med svært lite aktivitet, eller ingenting. Som jordmor sa "det er du som kjenner han, så det er viktig at du varsler oss om du merker at ting ikke er som det pleier." Jeg drakk en cola, og venta på at han skulle få sukkerkick, men det kom bare en bitteliten svak bevegelse. Etter enda flere tårer, og bekymringer opp etter ørene satte Thomas seg ned ved sengekanten, og pratet til lillegull i magen.

"Lucas, nå må du slutte.. Mamma blir så bekymret for deg. Nå synes jeg du skal våkne, og gi mamma et skikkelig spark, sånn som du pleier, din lille bølle." Og jaggu reagerte han ikke med en gang Thomas prata til han <3 Det var full fest i magehuset kl. 02:00, og da fikk mor endelig roa over seg, og kunne sove.


Flink liten gutt som hører på pappan sin <3 

I natt satte vi rekord! Ingen rier på 7 timer, og jeg fikk faktisk hele 4,5 time sammenhengende søvn. Det var deilig! Det ble tatt en vaginal ultralyd av meg i 10-tiden på morgenen i dag, da fikk vi den gode nyheten om at livmorhalsen ikke har blitt påvirket av dette i det hele tatt, men at jeg skal være mer aktiv iløpet av dagen i dag for å se om det trigger riene, og om det evt. vil påvirke livmorhalsen. Legen sa at nå som lungemodningssprøytene har oppnådd full effekt, så var de ikke så redde for om fødselen skulle bli fremprovosert, og det var veldig godt og betryggende å høre! Det var gladnyhet nummer en i dag! :)

Jeg har hatt hetetokter fra helvete disse siste dagene, og vært så klam og ekkel. Jeg har følt at jeg har svømt i min egen svette.. Kan du tenke deg hvor glad jeg ble når jeg fikk beskjed om at jeg kunne få lov å ta meg en dusj i dag!? Åhhh, beste dusjen ever! Jeg fikk riktig nok to ganske kraftige tak i magen når jeg dusja, men det gikk fint. Føler meg i det minste ikke klam og ekkel lenger! 

Etter dusjen var jeg helt utslitt, og det kjentes ut som om jeg hadde løpt maraton. Jeg måtte ta pauser når jeg kledde på meg, og bare legge meg ned å sove en time etterpå. Da kjente jeg godt hva kroppen har vært igjennom disse dagene, med bekymringer og masse medisiner, og ikke minst mye informasjon og usikkerhet. 

Resten av dagen skal jeg være i aktivitet, og krysse alt som krysses kan for at jeg kan få gladnyhet nummer to i kveld, nemlig at vi kan få lov å reise hjem <3 


(To stk slitne mennesker sent i gårkveld...)

Ps: Takk for alle gode ord, og kommentarer. Jeg lover å svare når energien tar seg opp <3

Samtale om prematur fødsel.


Trøtt, sliten, proppfull av informasjon, håret til alle kanter, men så tøff i pysjamas a gitt!

NB! Langt innlegg! Håper på forståelse for at jeg henviser til dette innlegget, da det blir så mye å skrive og så mye gjentagelser hele tiden på telefon og sms. <3 Jeg er helt ærlig her, og det som står er det vi vet.

God formiddag!

Håper dere har hatt en fin fredag! Her var gårsdagen lang synes jeg! Rart hvor lang dagen blir når man er lenka til en seng med forbud om å gå med mindre det er de få meterne til og fra toalettet. Men vi gjorde det beste ut av det! Thomas stakk i kiosken og kjøpte inn fredagsgodt, også koste vi oss med gullrekka herifra :)

I går fikk vi tilbud om å snakke med intensivsykepleier fra nyfødtintensiven da det er en viss fare for at Lucas kan bli for tidlig født. Vi takket selvfølgelig ja takk til denne samtalen, da vi hadde mange spørsmål, og ønsket å være så oppdatert og informert som mulig om det skulle ende opp med å bli sånn.

Vi var så glade for den samtalen! Det er godt å få svar på hvordan ting vil foregå hvis om atte dersom atte. For vi vet jo ingenting om hva som faktisk skjer ellers, det er umulig å svare på enda.

Dette blir nok et langt innlegg! Egentlig skrev jeg dette for meg selv i notater på telefonen for å lufte følelsene litt, og for å ha noe å se tilbake på til senere. Men jeg tenkte å fortelle litt om hva vi fikk beskjed om, da det kanskje er andre som har spørsmål. Jeg skrev jo for bare noen dager siden om verdensdagen for premature, og at kunnskap ikke skader noen. Så her kommer det jeg lærte i går.

Jeg er trygg på at de vet godt hva de driver med her! Intensivsykepleieren fortalte oss hva som ville skje etter fødsel eller evt. keisersnitt om han kommer nå før uke 34, og jeg må innrømme at selvom det er betryggende å vite alt og være forberedt, så skremmer det samtidig livskiten ut av meg! De må bare ta han så fort han er ute, vi får mest sannsynlig ikke se han engang. Han vil bli tatt med i et annet rom med sykepleiere og leger for å få pustehjelp for så å bli koblet til pustemaskin, EKG registrering for å måle hjerterytmen hans til enhver tid også får han sonde ned i magesekken for å få næring før han blir lagt i en kuvøse for å prøve å etterligne livet i livmoren best mulig.

Det er jo ikke sånn man tenker at ting kan bli. Man ser jo frem mot en termindato, og fødsel, også gleder man seg til det magiske øyeblikket der man får babyen sin på brystet, og en stolt far kan klippe navlesnoren. Og ikke minst tiden etterpå, der en skal lære seg å amme, man er sammen med den lille og lærer å kjenne på nært hold, og familie og venner kommer for å hilse på.

Hvis Lucas kommer for tidlig vil vi som foreldre ha tilgang til den sykestua han må bo på så mye vi vil, og vi vil bli involvert i stell osv. De er også opptatt av at han skal ha mye kroppskontakt med oss og at vi skal føle at det er vår baby, selvom det ikke er oss han bor med, og at han er avhengig av hjelp av maskiner og andre helsearbeidere for å kjempe seg igjennom starten på livet. Besøkende som vil se han får komme å se om vi ønsker det, men da kun 15 min iløpet av hele dagen. Han og de andre premature som ligger der trenger ro for å vokse seg store, friske og sterke.

Vi ble fortalt at det var positivt at vi nærmet oss 30 fullgåtte uker, da det er en slags milepæl. (Er 29+5 i dag) Det var godt å høre! Vi pratet også litt om at faren for AD/HD, lærevansker osv er noe høyere hos personer som er født for tidlig. Jeg har også lest at det er høyere risiko for CP, men det glemte jeg å spørre om. Men dette er ikke noe vi skal tenke på, og alle timer og dager han får inne i magen teller som positivt for utviklingen hans nå.

Jeg fikk andre dose lungemodningsprøyte klokka to i natt, og ifølge intensivsykepleier så så de stor forskjell på barn som hadde rukket å få den sprøyta og ikke, og at jeg nå har fått to er kjempepositivt. Når den sprøyta når full effekt rundt kl. 02:00 i natt vil de ikke lenger stoppe en eventuell fødsel, men la naturen gå sin gang.

Vi ble også spurt om vi hadde noe imot at Lucas får morsmelk av morsmelkdonor frem til melkeproduksjonen min kommer ordentlig igang, og jeg kan pumpe melk til han selv. Det sa vi ja til, da dette er til det beste for han! Selvom jeg ærlig talt må innrømme at det svir litt at den første næringa han får er fra noen andre enn meg. Men alle dere som donerer melk, ære være dere! Tusen takk!

Jeg har sengearrest iallfall frem til i morgen, og må fortsette å registrere riene mine slik at vi har oversikt. Jeg ble koblet av medisinen som skal hjelpe livmora å slappe av nå kl 08:00. Planen var at jeg skulle få den i 16 timer, men endte opp med 26,5 timer istedet. Vi er veldig spente på utviklingen i dag, og etter samtale med lege nå nettopp vil de ha meg til observasjon i iallfall et døgn til. De vil ha meg i nærheten om en fødsel skulle vise seg å være på gang.

Det er flinke, gode mennesker som jobber her, og jeg er trygg på at de tar avgjørelser ut ifra hva som er tryggest for meg og babyen. Jeg håper på gode nyheter i morgen, og at jeg kan få reise hjem til pusekattene og ha sengearrest med de istedenfor å ligge her :)

Riene mine er svakere, og de er ikke så regelmessige lenger, og det må jo telle positivt! Har gått fra 2 min. imellom til ca. 2 timer med den medisinen, så håper det fortsetter å roe seg ned enda mer nå som jeg ikke får den lenger (at livmora klarer å slappe av uten tilførsel av medisiner) Jeg skal få lov å gå litt i gangen her i morgen for å se om det fremprovoserer rier igjen, eller om det går greit. Krysser fingrene :)

Jeg har forholdt meg veldig rolig til hele situasjonen, og det er faktisk ikke før jeg skrev dette nå at det kom noen tårer. Det tror jeg var veldig sunt! Jeg tror alle og enhver vil synes en sånn uviss situasjon kan være skummel, men som sagt så er vi i de tryggeste hender, Lucas er sterk og frisk, og vi tenker veldig positivt altså! Hvis de får stoppet dette, så kan det jo hende jeg blir gående på overtid til og med! Hehe ;)

Tusen takk for alle gode ord og tanker, og til venner og familie som er der for oss <3 Det setter vi veldig stor pris på! Og tusen takk til de gode naboene våre som passer på at de firbente barna våre hjemme har det bra! Det er vi så glade for <3

Kjære gutten vår, bli der inne en god stund til <3

Og takk til deg, klippen min! <3 Denne graviditeten har vært tøff hittil, preget av begrensninger og masse smerter! Takk for at du går igjennom ild og vann for meg. Uten deg hadde jeg hatt tidenes fødselsdepresjon tror jeg!

Det er ikke februar helt enda Lucas <3


Det var en liten gutt som ble så glad for at det var snø ute, og lei av maset til far sin om at tiden frem til februar går så sakte, at han like så godt bestemte seg for å prøve å gjøre noe med det i gårkveld!

Jeg fikk plutselig regelmessige kynnere som etterhvert økte i styrke, og kom hyppigere. Thomas ringte føden, og vi fikk oss en liten tur i ambulansen.

Vi ble tatt imot av jordmor på det nye sykehuset på Kalnes rundt kl. 22:30, jeg ble undersøkt, og måtte ligge stille for å få registrert fosterlyd og måle rier i det som føltes som en evighet med bekkenløsning. At jeg hadde premature rier var det liten tvil om, og jeg fikk en pille som skulle stoppe sammentrekningene. Denne funka ikke helt optimalt, så jeg ble lagt inn og satt på drypp for å se om det kunne hjelpe til med å stoppe riene.

Dette ligger jeg med enda, og det har hjulpet mye, men det er fortsatt ikke helt optimalt. Vi krysser fingre og tær for at riene gir seg snart, og jeg håper på å få reise hjem i morgen. Vi blir iallfall veldig godt ivaretatt her på føden, og alle som jobber her er helt fantastiske! Lucas har det bra inne i magehuset iallfall, og viser ingen tegn til noe mistrivsel. Han ble målt til å veie ca. 1429 gram på ultralyd i går, og det er veldig bra. Sterk og fin hjertelyd, og masse sterke spark <3

Vi håper selvfølgelig det bare er bøllefrøet som tuller med oss, men sånn for å være helt på den sikre siden har jeg fått lungemodningssprøyte og kommer til å få en til i kveld. Den sprøyta hjelper lungene til Lucas med å fungere bedre om han skulle finne på å komme ut. Lungene hans er ikke helt klare for å møte verden enda, så da må man hjelpe til litt.

Nå har jeg bare fått beskjed om å slappe av, ikke gjøre stort, og si ifra om riene blir verre igjen. Jeg har fått en dose blodfortynnende for å forebygge blodpropp, så da er det bare om å gjøre å ligge rett ut og ruge :)

Dette ble kanskje et noe rotete innlegg, men jeg er noe sliten og har selvfølgelig masse tanker nå.

Jeg er født i feil land!


Du har helt sikkert hørt om mennesker som er født i feil kropp, men har du hørt om sånne som meg, som er født i feil land?

Jeg blir aldri glad for å våkne til snø! Jeg har aldri vært spesielt glad i vinteren. Dette er så klart en kraftig underdrivelse, og det vet dere som kjenner meg godt. Jeg HATER vinteren, og er overbevist om at det skjedde en stor feil da jeg ble sendt til jorden, og at jeg er født i feil land! Feilplassert rett og slett! Kaldt, vått, snø... Brrr! Måke snø, skrape is, bli våt på beina, fryse, skli på glatta.... Nei fysj!

Jeg har jo lært meg å leve med denne lange, kalde årstiden etter nå snart 26 år, og min overlevelsesteknikk er som følger: være mest mulig inne foran peisen, under pleddet med noe godt i koppen mens jeg ser på vinteridrett på tv, unngå å se på gradestokken, og overse snøen! + ha et enormt fokus på den viktigste dagen i hele året, som inntil i år har vært den eneste dagen hele vinteren jeg gleder meg til. Jeg snakker så klart om bursdagen min 6 januar!
Så jeg er jo egentlig ikke sååå vanskelig å ha med å gjøre, og er relativt fornøyd bare jeg slipper å gå ut og folk husker bursdagen min.

MEN i år derimot, er jeg et eneste stort glis bare jeg tenker på at vinteren har kommet! Vi er endelig inne i riktig årstid, og det er "bare" 77 dager igjen til termin! Hurra! Jeg hadde aldri noen gang sett for meg at jeg kom til å ha et stort smil om munnen ved første observasjon av årets første snøfall. Fornøyd stod jeg opp, dro jeg på meg joggisen, lagde meg kakao, fyra opp i vedovnen, tente telys, og satte meg under pleddet. Rumpa er godt planta i sofaen, det begynner å bli godt og varmt i leiligheten, og jeg har de myke, gode pusekattene mine tett inntil meg. Det er ingenting som virker så beroligende på meg som katter som maler tror jeg, og faren for at jeg sovner er stor. Her kan jeg ligge resten av dagen! Deilig!

Jeg håper virkelig den dårlige innstillingen min til vinteren endrer seg når jeg blir mamma, for jeg tviler på at Lucas er så veldig interessert i å sitte å se på skisport under pleddet hele dagen når han kan være ute å bygge snømann og ake! Det er vel kanskje noe av det som kommer naturlig det også? Jeg håper iallfall det! Denne vinteren her er fokuset først og fremst på å ligge å "ruge", og det kan jeg heldigvis gjøre inne i varmen mens jeg drikker kakao og ser på skiskyting! 


Jeg er så heldig å ha så gode venninner som er flinke på håndarbeid, og som tar ansvar for at urokråka mi ikke skal fryse når han kommer. Ble så glad når jeg fant denne fine lua i posten her om dagen! Tusen takk til min gode, flinke venninne Silje! Den er så fin, og jeg gleder meg så til å sende deg bilde av Lucas med den på hodet om ikke såååå altfor lenge!

Det er jo bare 77 dager igjen med kakaodrikking, fyring i ovnen, masse sport på tv, også blir jeg jo TjueSexy (som Linni Meister sier. Love it btw!) om bare 48 dager! 

Kle godt på deg om du må ut, og dra lua godt ned over ørene. Ha en kjempefin vinterdag!

Dette er så gøy!


Dagen i dag har stort sett gått til soving! Åååå så spennende! Haha! Lurer på om jeg skal begynne å skrive en drømmeblogg istedet hvis det skal fortsette sånn her? Drømmene mine er iallfall ganske mye mer spennende enn det virkelige livet mitt om dagen, det er helt sikkert og visst! I dag har jeg vært våken store deler av natta, sovet et par timer, trent bekkenet hos manuellterapeuten, liggi rett ut på sofaen, vært sammen med familien noen timer, vært på matbutikken, sovet litt, og nå sitter jeg her! Spennende? Næææh, ikke akkurat rock´n roll Men akkurat nå as we speak, skjer det noe veldig spennende i stua vår! 

Jeg sitter her å trekker på smilebånda fordi jeg sitter å lytter til at Kong blir intervjuet av en amerikansk radiokanal! Gutta har rigga seg godt til i sofaen, de er on air nå, og intervjuet er live via Skype de neste tre (!) timene. Er ikke det kult?! Kong er altså bandet mannen er med i for dere som ikke visste det. Intervjuet foregår i stua, men jeg har rigga meg til i godstolen på soverommet og lytter til programmet via nett for å få med meg masse god musikk i pausene som en bonus! Btw, les innlegget mitt her! Disse gutta jobber knallhardt for å lage kick ass rock´n roll, og at de får tilbud som dette er så utrolig moro! De har ganske mange fans fått i statene, det er så moro, og jeg unner de all suksess i hele verden! Stolt rockefrue her altså!! 


Rockefrua og rockeungen i magen er selvsagt pappas største fans!

Kanskje jeg får tilbringe deler av permisjonen min i USA gitt!? 

ROCK ON!

Hallo uke 30! +magebilder.


Uke 30 er her og mamma og Lucas skal begynne å høre på gamle rockeballader. Det er bare å finne frem luftgitaren lille bølla mi! Les hvorfor helt nederst i innlegget.


Da har vi kommet oss igjennom uke 29 med glans, og vi er klare for å ta fatt på uke 30! Uke 29 gikk egentlig ganske raskt synes jeg, men så er jeg endel lettere til sinns nå også, så jeg tipper det har endel med saken å gjøre! Jeg kjenner godt at han har blitt sterkere og større da jeg kjenner omtrent hver bevegelse han gjør nå. Det er ganske sprøtt å kjenne når en kroppsdel glir over magen! Tenk om jeg kan kjenne forskjell på om det er en fot, arm eller et kne etterhvert! Sprøtt!

Livmora ligger nå ca. 10 cm. over navelen, og jeg skal love deg at det merkes godt i ribbeina på høyre side. Jeg er liksom konstant støl helt øverst i magen på høyre side fordi det er som regel der sparkene kommer, og ut ifra kraften på de å dømme lurer jeg litt på om ikke han har venstrebein som John Arne Riise! 

Denne uken har jeg begynt å kjenne litt på at jeg synes magen begynner å bli litt tung, og jeg har ganske mye kynnere om jeg står lenge av gangen. Kynnere er forresten utrolig ubehagelig! Jeg synes det kjennes som om man er midt i en sit-up i evigheter, og magen strammer seg og jobber intenst før den omsider etter en stund slapper av. Gudsjelov så opplever jeg det sjeldent som vondt! Mest slitsomt og ubehagelig.

Jeg er nå inne i svangerskapsuke 30 (29+1) Jeg har vært gravid i 204 dager, og har 79 dager igjen til termin.

Termin: 4 februar 2016.
Kjønn: Gutt.
Trimester: Tredje trimester.
Neste jordmorkontroll: 10 desember.
Bevegelser: Masse sterke bevegelser iløpet av dagen <3 Han er mest aktiv sent på kvelden/natta, og det hender jeg våkner av det.
Babyens størrelse: Han er nå ca. 35 cm. lang, og veier rundt 1350 gram.
Navn: Lucas <3
Vann i kroppen: Ja, merker at jeg har litt i føttene.
Vektøkning: 16,5 kg. 
Utålmodig: Ettersom jeg har lest endel om premature barn i dag, så må jeg si nei! Han må bli der inne til han er ferdig uansett <3
Strekkmerker: Fortsatt disse små på hoftene mine. De har gudsjelov ikke blitt større eller flere.
Kynnere: Ja, ganske mye kynnere om dagen.
Melk i brystene: Jeg har en god stund nå trodd det har vært noe galt med brystvortene mine, da de har hatt noe som lignet på gul/brune skorper! Etter å endelig ha turt å google litt fant jeg fort ut at dette bare var størknet råmelk! Jeg plukket det av, og vips så var brystvortene mine normale igjen! Haha, så mye rart!
Plager: Bekkensmerter og doflyging! Jeg føler jeg ikke gjør annet enn å vakle meg til og fra do om dagen! Har også begynt med litt sure oppstøt.. Fysj!
Humør: Tja, kanskje man heller bør stille Thomas dette spørsmålet når jeg tenker meg om? Haha! Nei, altså jeg føler meg som sagt lettere til sinns, og jeg vil tro det merkes :)
Cravings: Appelsiner <3 Mmmmm!
Tanker om fødsel: Fortsatt veldig spent! Gru-gleder meg! :)

Om babyen i uke 30:

Studier har vist at når mor slapper av ved å lytte til rolig musikk, blir også barnets bevegelser og hjerterytme roligere. Ettersom barnet blir vant til denne musikken, roer hjerteslag og -rytme seg raskere. Dette er en indikasjon på at barnet har utviklet hukommelse og kan kjenne musikken igjen.

Barnets hode har nå omtrent riktig størrelse i forhold til kroppen. (Kilde: www.babyverden.no

Barnet åpner og lukker øyelokkene. Lungene, musklene og hjernen fortsetter utviklingen, og skjelettet blir stadig hardere. Noen barn begynner allerede nå å legge seg med hodet ned i bekkeninngangen. Du kan kjenne spark opp mot brystkassen og at hodet til babyen presser mot bekkenbunnen. (Kilde: Appen Gravid & Baby, utviklet av Babygruppen)

De bittesmå barna og deres foreldre <3


Herregud som mamma gleder seg til å møte deg, lille venn! Men kjære, lille Lucas´n min, vær så snill å bli der inne til du er helt klar for å møte verden!



Visste du at i dag er verdensdagen for premature? En viktig dag spør du meg! Tenk på de bittesmå barna som egentlig ikke var/er klare for å møte denne verden riktig enda, og de bekymrede foreldrene som ikke får gjort stort annet enn å håpe at alt kommer til å gå bra. Et prematurt barn er altså et barn som er født for tidlig. Med for tidlig regnes barn som er født før svangerskapsuke 37.

Jeg må ærlig innrømme at jeg har ikke satt meg så veldig godt inn i hva det faktisk vil si å få et for tidlig født barn før jeg ble gjort oppmerksom på temaet via sosiale medier i dag. Jeg vet ikke helt om det er fordi det er et tema jeg har lyst til å unngå, fordi det bare bringer med seg enda flere bekymringer. Eller om det er som med så mange andre saker der man tenker "men det skjer jo ikke med meg!" 

Jeg har iallfall brukt dagen i dag på å lese meg litt opp. Man vet jo aldri! Jeg har ingen garanti for at urokråka mi holder seg inne i magehuset til etter svangerskapsuke 37. Det hjelper vel kanskje ikke å lese seg opp på alt, da jeg vil tro at man umulig kan forberede seg hundre prosent på hva som venter om barnet ditt kommer til verden før det er klart uansett. Men kunnskap skader aldri, og jeg har blant annet lært interessante fakta som at litt over fem prosent av barna som fødes i Norge hvert år er premature, og at barn helt nede i uke 23-24 kan reddes! Tenk det!

Jeg bare håper foreldrene som står midt oppe i dette også får god oppfølging med tanke på den psykiske delen, for jeg kan ikke engang tenke meg hvor tøft det må være!


(Bildet er lånt fra www.babyverden.no)

Vi har dyktig helsepersonell og godt livsnødvendig utstyr i dette landet, og det er betryggende å tenke på for en kommende mor. Vi har nå gått inn i graviditetsuke 30 (ukesoppdatering kommer etterpå), og vi gleder oss så utrolig masse til å møte den lille bølla som bor inne i magen min! Men vi ser helst at han blir der inne til han er helt klar for å møte verden! <3 

Som helsepersonell tenker jeg automatisk også på de fantastiske englene som jobber på prematuravdelingene, og nyfødtintensiven som gjør alt de kan hver eneste dag for at det skal gå bra med disse barna, og samtidig gjør en kjempejobb med å ivareta foreldrene. En stor applaus til dere for den viktige jobben dere gjør! 

Alle tanker går til de små barna som kjemper for livet, de små barna som tapte kampen, og deres foreldre i dag! <3

Og vi må selvfølgelig ta med et kjempestort hurra for alle barna som har overlevd, og for deres foreldre! :D 

 

Master i helgeslækking!


Jeg hadde liksom sånn egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle plukke opp Macen, logge meg inn på bloggen, og bare skrive noe helt uten mål og mening bare for å gjøre det, men her sitter jeg! Ja her sitter jeg ja, i verdens største, styggeste bestemortruse, svære ulltøfler på bena, håret til alle kanter, og puppene får slenge fritt under den altfor korte slaskete t-skjorta som passet for noen måneder siden. Sexy, ikke sant?

Selfielageret mitt er dessverre tomt.. Jeg er ikke av typen som må ha på sminke for å slenge ut et bilde av meg selv på sosiale medier altså, men ut ifra hvordan jeg akkurat beskrev meg selv, så håper jeg på forståelse for at jeg ikke vil utsette hverken deg eller meg selv for en selfie i dag! "Takk Gud for det!" -tenker du nå, og det er helt innafor! Haha! 


Det bilde du får i hodet ditt av hvordan jeg ser ut nå, illustrerer hvordan hele denne helgen har vært. Vi har vært i zombiemodus hele gjengen egentlig, både pusekatter, mannen og jeg. Vi har vært noen dovendyr alle sammen, og ikke løftet en finger om vi ikke har mått. Turene ut av senga eller sofaen har vært begrensa til do eller kjøleskap! Og så deilig som det er! Det er vel om å gjøre å nyte at man faktisk har muligheten til å gå i hi under dyna, og ikke løfte en finger nå mens vi kan?

En som ikke har tatt det med ro er nemlig han godeste mageboeren! Han har ikke hatt en rolig helg! Inne i magen har det vært party hver kveld/natt. Muligens pga. mamma´s forkjærlighet for Coca Cola? Et lite glass og han får tidenes sukkerkick! Det er veldig deilig at han er så aktiv, og at et lite glass Cola gjør susen om jeg bekymrer meg fordi det kanskje har vært litt lite aktivitet igjennom dagen. Det som derimot ikke er så deilig er når jeg ikke får sove eller blir vekket av harde spark! Han godeste urokråka har en tendens til å bli superaktiv sånn i to tiden på natta, uanvhengig om jeg har drukket Cola eller ikke. Er kanskje ikke så rart jeg ser ut som et levende lik frem til klokka bikker fem-seks om ettermiddagen?

 
Jaja, da har jeg gjort det også! Skrevet bare for å skrive. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjør det heller? Jeg sitter jo ikke akkurat å tenker at du synes det er dritspennende å lese om at jeg ser ut som tidenes slask og har gjort nada hele helgen! -Men det blir nok ikke siste gang jeg skriver et meningsløst innlegg! 

Pizzaen er bestilt, og her lades det opp til landskamp. Takk Gud for levering på døra! Jeg lover at jeg skal bruke 90 minutter på å nøye vurdere om jeg skal gidde å dra meg selv inn i dusjen! Kanskje til å med slenge på meg en ansiktsmaske, pusse tennene, og ta på meg deodorant! 

Håper dere har en like deilig, slækk søndag som oss! 

HEIA NORGE!

Ordene strekker ikke til i dag...


Verden er et grusomt sted, og jeg har mest lyst til å ligge akkurat sånn her for alltid. 


I hele natt satt vi oppe og fulgte med på nyheter. Jeg har aldri før hatt så lyst til å forbli inne i den komfortable preggisbobla mi som akkurat nå tror jeg. Mens vi satt å så på de skremmende bildene på tv, og hørte om de grufulle hendelsene i Paris var lillegutt kjempeaktiv i magen, og jeg tok meg selv i tenke "Herregud! Tør jeg dette? Tør jeg sette et barn til den verdenen her?" Jeg fikk plutselig litt småpanikk! Can you blame me?!

På termingruppa mi var det ei som skrev "For en verden vi føder de små, uskyldige, vakre barna våre inn i." Jeg deler hennes tanke. Jeg tror jeg begynner å forstå at bekymringene bare så vidt har startet for min del. Jeg har alltid bekymret meg litt for mye for mitt eget beste, og jeg har blitt enda verre etter at jeg ble gravid. Men hvordan skal det bli? Nå vet jeg jo at den lille skatten min har det bra inne i magen min, og selv nå er jeg bekymret. Hvordan skal det bli når han kommer ut? 

Disse terrorhandlingene er så grusomme at jeg har ikke ord... Jeg synes det er fryktelig leit å si at jeg ikke blir overrasket i det hele tatt. Som sagt, så synes jeg verden er et grusomt sted, og jeg blir redd for fremtiden. Det blir bare verre og verre, og jeg blir mer og mer skeptisk til mennesker. Jeg har mest lyst til å bo i et hus langt inne i skogen langt ifra alt og alle, sammen med familien min. 

Jeg blir redd for å dra på konserter, jeg blir redd for å dra på storbyferier, jeg blir redd for det meste egentlig... Jeg er antagelig et nervevrak avhengig av all slags beroligende medikamenter når Lucas og hans eventuelle søsken er tenåringer. Nei uff... Jeg er veldig ordknapp i dag kjenner jeg, og klarer egentlig ikke skrive noe fornuftig. Jeg har sittet med Macen på fanget, og slitt med å formulere setningene mine i en times tid nå. Slike forferdelige hendelser gjør noe med en...

Jeg velger å krype inn i bobla mi igjen i dag, og graver meg ned under dyna sammen med pusene mine og mannen, mens jeg priser meg lykkelig over at alle mine nære og kjære er trygge <3 

Min dypeste medfølelse til hele Frankrike. Et land i sorg... Ta vare på hverandre <3 



Mannen min er gravid!


I dag vil jeg skrive litt om noe jeg synes er både søtt, morsomt og litt irriterende til tider. Jeg har under dette svangerskapet funnet ut at menn også kan få graviditetssymptomer! Ja, det er helt sant! -Og med tillatelse fra Thomas, skal jeg nå skrive litt om hans graviditetsplager. Enjoy!

Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet #5.

#5. Den vordende far kan også få gravidsymptomer!

En ting som fascinerer meg noe helt vanvittig er dette med sympatisvangerskap hos den vordende far! Mannen min er så sympatigravid atte hjelp! Han er så engasjert i mitt svangerskap at han rett og slett blir smitta! Han får mye av de samme gravidsymptomene som jeg sliter med! Jeg synes det er utrolig artig å lese om andre menn som også er sympatigravide, og flirer litt for meg selv hver gang jeg leser på div. forum om oppgitte gravide med menn som omtrent er mer plaget med morgenkvalme enn de selv er. 

Jeg husker da forstoppelsen var på det verste for min del, og bæsj var omtrent det eneste vi snakket om. Jeg fikk tips til hva som kunne hjelpe, og han dro på butikken for å handle inn det ene og det andre. Alle disse varene endte han opp med å spise/drikke selv! Han spise linfrø som en gal her fordi han plutselig begynte å slite med forstoppelse han også!

Husker dere jeg skrev dette innlegget? Brått handlet dette om han istedet, stakkars. Han som spretter optimistisk opp av sofaen og sier "Pus! Nå tror jeg faktisk jeg endelig må bæsje!" før han fornøyd løper inn på do. Som den omtenksomme kjæresten jeg er, sender jeg han en sms der det står noe sånt noe som "Masse lykke til, elskling! Dette klarer du! Jeg heier på deg!" og har med både store smilefjes, tommel opp, og en sånn emoji med en bæsj som smiler! Jeg vet jo hva han går igjennom, og hvilken slåsskamp/treningsøkt han står ovenfor der han sitter på ramma! Han kunne være der inne i evigheter, før han kom ut med gråten i halsen, og sa med den største skuffelsen i stemmen at han ikke fikk det til denne gangen heller, før han gikk ut på kjøkkenet og hentet posen med linfrø.


Jeg husker også at han var mye kvalm samtidig som kvalmen herjet på det verste hos meg, og at han måtte holde seg unna enkelte lukter og matvarer fordi han følte han kom til å kaste opp. Er ikke det rart!? Det er vel omtrent like rart som at vi jenter endrer menstruasjonssyklus om vi er mye sammen. For det også er jo bare helt merkelig!

Kjæresten min har fått prøve seg litt på bekkenløsning også han, stakkars. Han har klaget endel over korsryggsmerter over en periode, og spurt meg om hvordan bekkenløsning kjennes ut sånn konkret, fordi han tror han begynner å slite litt med bekkenet selv. "Huff! Jeg tror seriøst jeg er gravid jeg, jenta mi! Det er slitsomt ass!" Har han sagt! Hahaha! Det er så fantastisk morsomt synes jeg! Samtidig som jeg synes det er litt søtt. Det er jo et problem som oppstår fordi han er en superengasjert blivende pappa <3

Hittil i svangerskapet har han hatt helt dilla på popcorn, og han kan spise helt sinnsyke mengder om han først får muligheten. Han fikk stå ansikt til ansikt med den teite vekta på jordmorkontoret i går han også, for å si det sånn. Han er ikke så langt bak meg i vektøkning hittil i svangerskapet med sine +10 kg. Hihi! Bukseknappene spretter av som champagnekorker her i huset om dagen, og jeg tror vi bør investere i noen nye bukser til min kjære mann også! Jeg lurer litt på om jeg skal lage et eget helsekort for han også, for å kartlegge utviklingen under svangerskapet med både vekt og magemål frem mot fødsel. Lurer på om man kan få sympatismerter under fødsel også? 


Kjære Thomas.

Takk for at jeg fikk lov til å dele en liten del av "graviditeten din" her på bloggen! Jeg koser meg med at vi kan gråte og le sammen, og være litt ustabile begge to om dagen! Du kommer til å bli en fantastisk pappa for Lucas, og du er en fantastisk kjæreste for meg! 

Jeg elsker deg! 

NB! Jeg har lyst til å presisere etter å ha hatt dette innlegget publisert noen timer at Thomas overhodet ikke har klaget et sekund, om noen oppfatter det slik. Dette er noe vi begge har ledd mye av, og synes er rart og morsomt :) 

 

-Flere som har erfart at mannen også blir litt gravid?

 

Tjukk og glad!



Jaja, jeg blir tjukkere og tjukkere dere, men blidere og blidere, så da får det vel være greit? Jeg har stått ansikt til ansikt med den teite vekta på jordmorkontoret igjen i dag, og jeg kan fortelle dere at jeg hittil har gått opp 16,5 kg! Hvordan skal det ende!? Haha! Dette med vekta plaget meg veldig i starten, det må jeg ærlig innrømme. Men etterhvert som lillegutt vokser, blir sterkere, og jeg kjenner masse bevegelser i magen, så bryr jeg meg ikke en dritt! Eller, jeg skal ikke ljuge! -Jo jeg bryr meg jo bittelitt, men det plager meg ikke like mye.

Før jeg kjente bevegelser daglig var det helt fjernt at det var en baby som bodde i magen min. Jeg så liksom bare vekta økte, og klærne som av en eller annen merkelig grunn ble mindre og mindre etter hver eneste vask! ;) Nå som jeg kjenner at han turner rundt inne i magen hver eneste dag, så får jeg et mye nærmere forhold til han, og jeg får et mer naturlig forhold til vektoppgangen min. For det er jo akkurat det det er, helt naturlig! 
Men jeg vet ikke helt om jeg klarer å se på Victoria´s secret fashion show allikevel i år! Haha.

Jeg har da altså vært på svangerskapskontroll hos jordmor igjen, og alt ser veldig fint ut. Alt av målinger ligger innenfor normalen, og hjertelyden til lillegutt er kjempefin <3 Det er mange som mener magen min er veldig stor, men den ligger faktisk helt innenfor normalen altså. Jeg tror at den ser så veldig stor ut fordi jeg er så lav, kanskje? Jeg vil iallfall tro at det synes bedre på meg med mine 159 cm over bakken, enn hos ei som er rundt 170?

Jeg blir så glad av å tenke på at vi er inne i siste etappe, og at februar nærmer seg sakte men sikkert. Det gir meg masse motivasjon å tenke på at jeg snart er ferdig med vondter i kroppen som spiser meg opp, og at jeg snart skal få hilse på Lucas! Det hjelper selvfølgelig masse på humøret :) 

Hos jordmor pratet vi litt om amming, og om jeg i det hele tatt ønsker å amme. Jeg har veldig lyst til å amme, og krysser fingre og tær for at jeg får det til, at jeg har god nok melkeproduksjon osv.

Jeg har forresten lært noe nytt som jeg synes er kjempespennende i dag! Jeg er veldig plaget med kraftig pollenallergi, og hvis jeg ammer så kan det forebygge sånn at babyen ikke blir plaget med allergi, fordi han da får i seg antistoffer gjennom melka mi. Er ikke det fint? Jeg synes sånt er utrolig fascinerende! 

Jeg lurer på om noen har gode tips til pollensesongen med tanke på at jeg ikke kan ta alt jeg pleier av medisiner? Noen med kraftig pollenallergi og erfaring?

Ha en fin kveld alle sammen, nå skal tjukka spise middag :)
(Ps: det er helt greit når jeg kaller meg selv "tjukka", men ingen andre får lov! Haha.)

 

 

Hallo tredje trimester! +magebilder.


Hipp hurra! Vi er inne i tredje trimester, og er igang med siste etappe!

Den siste uka har lillegutt blitt kjempesterk, og det hender jeg får litt vondt av sparkene hans. Jeg kjenner tydelig når han beveger seg, og det synes godt utenpå magen. Du kan se video av det her. Nå kan jeg nesten vite hva klokka er ut ifra bevegelsene hans. Han er superaktiv rundt kl. 05:00, 11:00. 16:00, 23:00 og 02:00. I gårkveld sa jeg til Thomas at urokråka var igang, og at jeg tippa klokka var rundt elleve, og jaggu var den ikke akkurat elleve! Det samme skjedde grytidlig i dag! Jeg våknet av at han var kjempeaktiv i magen, og tenkte før jeg så på klokka at jeg tippa den var rundt fem, og tror du ikke klokka var ti på fem! Morsomt! En ikke så morsom ting er at jeg har fått noen små strekkmerker på hoftene.... Dritkjipt! Jeg som hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle få noen.... Tro meg, det kommer et eget innlegg om dette senere.

Jeg er nå inne i svangerskapsuke 29 (28+1) Jeg har vært gravid i 197 dager, og har 86 dager igjen til termin.

Termin: 4 februar 2016.
Kjønn: Gutt.
Trimester: Tredje trimester.
Neste jordmorkontroll: I morgen.
Bevegelser: Han har blitt så sterk! Er moro å begynne å kjenne igjen søvnmønsteret hans nå!
Babyens størrelse: Han er nå ca. 33,5 cm. lang, og veier rundt 1,1 kg.
Navn: Lucas <3
Vann i kroppen: Ja, har begynt å merke at jeg har litt vann i beina og føttene. Men gudsjelov bare litt.
Vektøkning: 13 kg hittil. (Skal veie meg igjen hos jordmor i morgen)
Utålmodig: Ja, litt. Gleder meg så masse til å hilse på urokråka! Nå begynner ting å bli på stell her hjemme også. Gjenstår kun oppussing av barnerommet.
Strekkmerker: Det er med stor bitterhet at jeg må svare ja på dette spørsmålet....... Har fått noen tigerstriper på hoftene dessverre...
Kynnere: Jeg er jo ikke så mye i aktivitet om dagen, men de kommer lett hvis jeg blir sliten.
Melk i brystene: Nei, ikke antydning til noe enda.
Plager: Formen er veldig opp og ned! En dag kan jeg fungere greit, og ikke ha noe særlig plager. Da er selvfølgelig humøret på topp, og jeg har mer energi! Mens dagen etter kan alt være dritt! Bekkenet er låst, og smertefult, jeg klarer nesten ikke gå, jeg er trøtt og vanvittig sliten, osv. Håper at siste trimester nå blir mest preget av gode dager <3
Humør: Fortsatt berg- og dalbane! Haha! Går fort fra latter til tårer, eller fra glede til sinne. Det er ikke lett å bo med et hormonmonster! Mine tanker går til alle dere flinke kommende pappaer der ute <3 
Cravings: Kullsyrevann med sitronskiver i <3 
Tanker om fødsel: Tja! Det er jo fortsatt en stund til, men jeg har begynt å tenke litt på dette med smertelindring. Jeg trooor jeg vil prøve å føde uten epidural! Men jeg kan uansett ikke planlegge det sånn sett. Det får jeg ta når jeg står i situasjonen, og kjenner hvordan det er. Jeg vet iallfall at jeg har mulighet til å få det på sykehuset jeg skal føde på.

Dagens utsikt:


Dette skjer med babyen i uke 29:

  • Fosteret blir stadig flinkere til å åpne og lukke øynene, suge og svelge.
  • Lungene kan nå puste luft, men det er fremdeles best for fosteret å forbli i livmoren slik at det kan vokse seg større.
  • For hver dag som går bedres prognosene for å få et sunt og friskt barn om for tidlig fødsel inntreffer. 
  • Fosterets kropp består av mellom to og tre prosent fett.
  • Sentralnervesystemet begynner å bli så modent at fosteret klarer å regulere kroppstemperaturen og gjøre regelmessige pusteøvelser.
  • Hos gutter begynner testiklene å synke ned i pungen. 

-Denne informasjonen er hentet ifra Babyverdens gravidapp.

 

Derfor har jeg ikke blogga tenk!


Hallo!

Da har jeg vel vært borte fra bloggen og sutra lenge nok. Eller, sutra og sutra.. Jeg har vel heller vært grinete, sur, og en bitteliten smule hormonell kanskje..? Jeg har ikke hatt noe motivasjon til å skrive en eneste setning om noe som helst nemlig fordi jeg til min store forskrekkelse har funnet strekkmerker på hoftene mine! Faen! Jaaaada, det hører med! Bla bla bla! Det trenger ikke bety at jeg må bli så happy for å få det fordet, gjør det vel?! 

Jaja, samma får det være! Får ikke gjort noe med det uansett, annet enn å kanskje skrive et langt blogginnlegg om alt som skjedde oppe i hodet mitt når jeg plutselig oppdaget at jeg ikke slapp unna strekkmerkene. Helvete for meg, men morsomt for dere kanskje? Jeg får klekke ut et innlegg etterhvert! Det får isåfall vente litt, for jeg kjenner jeg blir sur igjen bare av å skrive om det nå. 

Det som iallfall er kjempehyggelig er at det er flere  som har etterlyst et blogginnlegg! Det synes jeg er så koselig! Det har gått i ett med familiebesøk, oppussing, vasking, farsdag, strekkmerkesjokk osv her, så jeg har egentlig ikke engang plukket opp Macen før i dag.

Jeg har kjøpt meg en ny bestevenn siden sist da! Hils på Casall!

 

Han er en lifesaver! Han sitter jeg å vugger på mens jeg ser på TV eller heier på at mannen pusser opp. Så enkelt, men fy så slitsomt når bekkenet er så svekket! På denne måten får jeg brukt musklene rundt bekkenet mitt og opprettholdt litt bevegelse uten å belaste det. Genialt! Jeg anbefaler alle gravide med bekkenløsning å anskaffe en slik ball! Bare pass på at du kjøper riktig størrelse i forholdt til høyden din, og sørg for å bruke bekkenet riktig når du trener. Det kan absolutt være lurt med en veiledningstime hos fysio før du starter treninga. Vugging kan være komplisert skjønner du! Belaster du feil kan du faktisk gjøre vondt verre! 

Jeg har noen morsomme temaer jeg har veeeeldig lyst til å skrive om fremover, men det kan fort bli veldig flaut for meg da det er ganske så privat! Jeg skal gjøre alt jeg kan for å manne meg opp, for jeg tror det kan bli ganske så morsomt, og det er garantert at folk vil kjenne seg igjen! 

Så dere, beklager mitt fravær fra bloggverden! Kjempekoselig å bli etterlyst! Nå skal jeg hive meg rundt, og skrive et nytt uke for uke innlegg, siden det ikke ble gjort på søndag. 

Ha en super dag! 

Se han sparker! Videobevis!


Jeg har to hoder, to hjerner, tjue fingre, tjue tær, fire øyne, to hjerter, fire armer, fire bein! -Ja, du skjønner greia! :) Det er så rart! Magen min er en hybel for øyeblikket, og hverdagen min går ut på å være husvert. Det er en liten urokråke som leier av meg, og jeg sender stadig vekk klager på han når han holder meg våken på nettene med spark og slag. Jeg mistenker at han blir en nattugle akkurat som foreldra sine. Han er sjeldent våken før kl. 11:00, herjer i magen veldig mye gjennom det meste av dagen, og roer seg ikke før etter kl. 02:00, akkurat som oss.

 Synes dette bilde illustrerer veldig godt hvordan jeg føler det noen ganger! Kan du tenke deg hvor rart det er? Haha, det er jo helt merkelig!!
Det er så fint å kjenne bevegelsene til det ufødte barnet ditt, men som nevnt ovenfor, ganske plagsomt når en prøver å sove, eller som skrevet i tidligere innlegg når man nesten tisser på seg eller i verstefall gjør det, om man får et realt spark midt i blæra. Les om dette her.

Jeg husker første gang jeg mistenkte at jeg kjente bevegelse i magen. Jeg var da ca. 18 uker på vei, og i Bergen på Metallicakonsert. Jeg kjente det jeg vil beskrive som svak leamus helt nederst i magen på høyre side, det vibrerte liksom litt. Husker jeg avfeide det litt fordi jeg var overbevist om at det var ønsketenking på høyt nivå! Det er jo liksom så uberromantisk da! Thomas og jeg på tur til Bergen for å se favorittbandet vårt, og under konserten kjenner jeg babyen vår bevege seg for aller første gang! Yeah right  tenker du, og det skjønner jeg godt, men det er faktisk helt sant! Jeg vet det nå, ettersom den leamusa bare ble sterkere og sterkere etterhvert som ukene gikk. Her er forøvrig et bilde fra den store dagen:

Men det utviklet seg da fra å være bittesmå vibrasjoner som minner om leamus, til å etterhvert bli noe som kanskje minnet mer om en fiskehale som slår. Utrolig irriterende når det bare var jeg som kjente det. Jeg husker jeg i stor iver dro til meg hånda til Thomas, gliste fra øre til øre, og forventet at han kjente akkurat det jeg kjente, men det gjorde han ikke. Det var så svakt at det var kun jeg som klarte å kjenne det. Jeg syntes det var så sinnsykt plagsomt da, men når jeg tenker over det så er det jo egentlig litt fint også. Det var kun for Lucas og mamma en liten stund <3 Pappa, og alle andre måtte vente noen uker til. 
Nå derimot kan man se hele magen bevege seg noen ganger, og lillegutt begynner å bli skikkelig sterk! Jeg begynner å bli smånervøs når jeg sitter her og kjenner hvor nærme de harde sparkene begynner å komme ribbeina mine nå! Jeg kjenner han sparke, slå, snu seg rundt og alt! Det er så rart! Jeg skvetter noen ganger, og ler. Jeg prater mye med han også når han øver seg på frispark og sklitaklinger inni der, det er sånn vi blir kjent med hverandre, og det er jo så fint. Jeg koser meg og slapper av når jeg kjenner at han er aktiv, da dette betyr at han lever og har det bra. De siste to ukene har jeg kjent en sånn ekkel vibrasjon, og jeg har nesten vært litt redd for at han har hatt kraftige spasmer og at dette er noe unormalt, men jeg har lært at de få sekundene han vibrerer inni der, så tisser han! Er ikke det sprøtt!? Enda en bekreftelse på at det faktisk bor et menneske i magehuset. 
Jeg lastet opp en film jeg tok av en aktiv liten krabat i magen min i gårkveld. Ja dette er meg, og det har altså gått fra en svak vibrasjon som minner om leamus til dette på 10 uker:
Mageboeren og jeg ønsker dere alle en fin dag!

Bare tre måneder igjen!


Det er 4 november, og bare tre måneder igjen til termin i dag, eller 92 dager for å være helt presis! Hurra! Endelig føler jeg at tiden faktisk går litt fort, eller iallfall at det ikke føles så lenge til da! -Og det er veldig deilig! Her feires det med en aldri så liten colaboks til mor og nurk, og far spiller litt GTA før oppussinga kaller igjen! 

Jeg har vært en tur hos manuellterapeuten igjen i dag, og begynt sånn smått med trening av bekkenmuskulaturen. Fy flate så tungt det var! Det er som om alt jeg har hatt av muskler i det området bare har forsvunnet de siste seks månedene, så jeg har litt å jobbe med frem mot fødsel for å si det sånn! Må gå til innkjøp av en treningsball i morgen, så får jeg sitte å vugge mens jeg ser på tv. Nei, man skulle ikke tro det var særlig tungt, men for meg så er det en styrkeøkt uten like akkurat nå. 

Jeg har alltid vært ei aktiv jente, og vært i god form, så jeg må si at jeg gleder meg veldig til jeg kan bruke kroppen litt igjen. Mannen har fått noen sympatikilo her og der, så vi får være flinke til å gå på trilleturer og trene sammen så fort kroppen min er klar for det igjen. Jeg prøver å ikke tenke så altfor mye på det akkurat nå, og heller fokusere på å kose meg med magen og de kiloene som kommer. Det er ikke min feil at jeg ikke klarer å være aktiv i dette svangerskapet, og det eneste som er viktig akkurat nå er at lille L skal få det han trenger for å vokse og bli sterk. Det blir masse tid til å trene senere. Ut ifra hvor aktiv han er inne i magen, så mistenker jeg at det blir mye flyging på ho mor så fort han har lært seg hvordan han skal bruke beina, så jeg får prøve å nyte sofaslitinga istedenfor å irritere meg over det ;) 

Det er iallfall utrolig godt å kjenne at tiden går, og at ting begynner å komme i orden her hjemme. Det letter veldig på humøret selvom jeg har like fordømte vondt. Jeg ante ikke at bekkenløsning kunne være så ille! Det er leit å tenke på at de teite smertene har stjålet så mye av fokuset i denne graviditeten, men det er fryktelig vanskelig å fokusere på særlig annet når smertene er på det verste. Når ingenting hjelper, og alle bevegelser gjør at kroppen vrir seg. Jeg er så veldig glad for at jeg har mennesker rundt meg som har hjulpet meg å tenke positivt, for hadde jeg ikke hatt det så hadde jeg slitt med depresjon nå tror jeg. Eller, jeg vet at jeg hadde gjort det! 

Jeg er flink til å ta på meg maska, og si at ting går greit selvom det ikke gjør det. Den eneste som har sett hvor ille dette er er egentlig bare Thomas! Det er han som har mått bære meg til og fra do, hjelpe meg å snu meg i senga, ta på meg beinklær, kjøre meg til behandling fordi jeg ikke har klart å kjøre selv, tørke tårene mine, og være skulderen min å gråte på. Hva skulle jeg gjort uten deg, kjære? Tusen takk! Jeg har virkelig fått prøve meg som hjelpetrengende, og han har virkelig fått prøve seg i yrket mitt!

Så til alle dere som gir en god klem, sender en hyggelig melding, lager middag, engasjerer dere, tilbyr dere å hjelpe, sier gode ord, og har hjulpet meg å fokusere mot tiden etter 4 februar; tusen takk! Det har kanskje ikke virket som om jeg tar imot de gode ordene, eller dere har kanskje følt dere litt avfeid? Dere skal vite at alt dere har sagt er lagret og registrert! 

Nå er det bare ca. 92 dager igjen til jeg får møte gutten min, og jeg gleder meg så fælt! 

Har jeg endelig funnet den rosa skyen?


Jada, sånn går no dagan! Her ligger jeg i kjent stil, godt plassert på sofaen mens kjæresten pusser opp for harde livet! Når man er opptatt med å slite ut sofaen, så rekker man å tenke mange rare tanker, og jeg kjenner jeg er veldig glad jeg har bloggen min for å få blåst ut litt noen ganger, og også for å bli tvunget til å sette ord på mange av de tingene jeg tenker og føler, for oppi det topplokket her er det mange ting som foregår! Jeg skal jo bli mamma! Jeg har aldri gjort dette før jeg, og en del av meg synes det er kjempeskummelt!

Om bare noen timer nå så er det bare tre måneder igjen til termin, og noen ganger får jeg litt småpanikk! Tenk at jeg skal få ansvar for et lite menneske som er helt avhengig av meg! For meg er det enda helt fjernt at det bor en liten gutt inne i magen min, lille Lucas, gutten vår. Jeg lurer så på hvordan han ser ut, og er så spent på hvordan han kommer til å bli. Jeg gleder meg så fælt til å bli kjent med han! 

I begynnelsen av svangerskapet var jeg så bekymret for at det skulle være noe galt med han, at han ikke hadde det bra, eller at jeg skulle miste han. Men nå som jeg kjenner at han sparker hver eneste dag, mange ganger om dagen, så vet jeg at han har det helt supert, og jeg kjenner at han blir sterkere og sterkere. Men, bekymringene har gått over til å handle om meg selv istedet. Meg selv som mor. Jeg er så redd for å feile! Tenk på alt som kan skje! Det er så viktig for meg å kunne tilby han alt, helst hele verden, men det kan jo ingen. Han kommer ihvertfall til å drukne i kjærlighet, og jeg skal gjøre alt jeg kan for at han skal bli et godt menneske. 

Thomas gleder seg så fælt, og han snakker med Lucas hver eneste dag. Når vi skal sove, synger han nattasang for han og jeg griner fordi jeg blir så rørt! Jeg sitter å gråter nå, bare fordi jeg skriver om det! Lite visste jeg om at jeg kunne bli enda mer forelska i den mannen! Han tar så godt vare på meg, han støtter meg, trøster meg, og hjelper meg å se positivt på ting når jeg sliter med å holde motet oppe. Han er klippen min, og jeg er så evig takknemlig for at han er pappaen til babyen i magen min! Jeg er så sikker på at han kommer til å bli en fantastisk far! 

Den kjærligheten for kjæresten min, og et lite menneske som vokser inne i meg som jeg enda ikke har møtt slår meg i bakken noen ganger! Den er enorm! Thomas og jeg er så forelska i et lite menneske som ingen av oss har møtt! En liten blanding av han og meg. Er ikke det sprøtt? Det kan ikke forklares, det må oppleves. Den lille urokråka i magen er allerede mamma og pappas stolthet, og hjertet vårt. Når det er sånn nå, tre måneder før han skal komme, hvordan blir det når han kommer da? Herlighet, jeg kommer jo til å være så rusa på forelskelse for gutta mine at jeg ikke er duganes til noe! 

Er jeg bare veldig trøtt og hormonell, eller har jeg endelig funnet den rosa skyen som alle gravide snakker om? Er det denne kjærligheten som gjør at de glemmer alle utfordringene, bekymringene og smertene man er igjennom på disse ni månedene? Jeg er iallfall litt i den rosa-sky-regnbue-tryllestøv-enhjørning-greia akkurat nå, og jeg vil ikke hoppe av den skyen her!

Altså, jeg forstår om du som leser dette synes dette blir litt vel klissete, men om du kjenner meg, så vet du at jeg overhodet ikke er en klissete romantiker! Har du lest bloggen min, så skjønner du det kanskje også? Jeg ler litt igjennom tårene her nå, for dette er så kliss-klass atte hjelp! Men det er faktisk helt sant, alt sammen! Det er sånn det er for meg, og det er den deiligste følelsen i hele verden! Noen som kjenner seg igjen?

Godt å få lufta hodet litt, dere! Takk for at du leser og kommenterer både her, på facebook, og på instagram! 
Ha en kjempefin kveld videre <3 

Sikker på at graviditet ikke er en sykdom?


Haaallooo bloggeeeen! *Tenk Tina og Betina* Ja, jeg er trøtt og bittelitt høy på Coca Cola ;)

Dette innlegget hadde jeg egentlig tenkt til å ha som et eget innlegg i 1.trimester spalten, men i og med at dette har hengt over meg i seks måneder nå, så hører det også litt inn under kategorien Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet for min del iallfall.

Jeg har lest at man kan bli veldig trøtt i første trimester. Kroppen jobber jo på spreng, og det er masse som skjer spesielt da de første tre månedene. Jeg må ærlig innrømme at jeg gleda meg til å komme ut av den zombietilværelsen når jeg bikka over på andre trimester. Men jeg føler egentlig jeg aldri kom meg ut av den dovendyrperioden jeg. Jeg er så trøtt! Jeg kunne sovet 20 timer i døgnet, det er jeg helt sikker på!


*Bildet er lånt av en av mine favoritter, nemlig Tegnehanne*

Man kan føle seg relativt kvikk, også er det akkurat som at Jon Blund plutselig angriper deg med en hel sekk av sovestøv ut av det blå! Man kan sovne når som helst, og hvor som helst. Eller, iallfall kan jeg det! Man sier jo det at graviditet ikke er noen sykdom, men jeg synes stadig jeg trekker paraleller mellom alvorlige sykdommer og graviditet, så man kan jo begynne å lure. Det jeg har kommet frem til hittil er at graviditet til en viss grad kan sammenlignes med narkolepsi, som handler om nettopp det jeg skriver om i dette innlegget, eller så kan du jo lese det jeg har skrevet om hormonhelvete og sammenligningen min med schizofreni her

Jeg visste at jeg var godt planta inne i preggisbobla mi altså, men at det var så gæli visste jeg ikke. Jeg blir stadig vekk minnet på ting jeg har sagt, gjort eller sett som jeg ikke husker! Kan jeg med dette trekke en paralell med alzheimer også?! Hjelpes meg... De siste seks månedene er som et eneste stort sort hull! Jeg vil sammenligne det med en fuktig kveld på byen, som som vi alle vet kan by på store utfordringer for hukommelsen dagen derpå. For min del har det nå vært dagen derpå i seks måneder! Har alle det sånn? Det får meg til å angre litt på at jeg ikke begynte å blogge helt fra starten av, for det er jo sikkert masse ting som jeg har lyst til å huske også. Kanskje det er hjernen min sin måte å beskytte meg på med tanke på hvor utfordrende dette svangerskapet har vært/er? Naturens måte å sikre reproduksjon på? Man sier jo at man glemmer smertene ved fødsel veldig fort, så! Hmm... 

Men tilbake til dovendyr/zombietilværelsen! Jeg har jobbet veldig mye nattevakter, og etter x antall netter på rad går jeg inn i en sånn slags merkelig modus. Jeg blir helt utafor. Jeg oppfatter ikke hva folk sier, men jeg svarer allikevel. Jeg kan ha en hel samtale faktisk, og ta meg selv i å ha glemt hva vi snakket om så fort den siste setningen har kommet ut av munnen min. Hjernen klarer ikke registrere noe særlig når jeg har hatt nattevakter, og jeg kan bli litt fjortis. Fnisete i det ene øyeblikket, og sint i det andre! Jeg kan føle meg fyllesyk, altså småkvalm, svimmel, vondt i hodet, dehydrert osv.
Hvis du ikke er så kjent med hva det gjør med kroppen å gå nattevakter, vil jeg anbefale deg å lese hva Tegnehanne sier om saken og samtidig få deg en god latter! Les her! Jeg elsker den dama!

Jeg kan vel kanskje derfor konkludere med at for min del er graviditet det samme som å ha ni måneder, altså 282 dager sammenhengende nattevakter? Det føles iallfall sånn! :) 


Ha en fin dag dere! Iløpet av den tiden jeg har brukt på å skrive dette innlegget har jeg vel holdt på å smelle panna i tastaturet minst ti ganger, og tørket 0,3 liter sikkel fra munnvikene, så jeg tror det er på tide med en to timers powernap! Zzzz.....

Straks fullført uke 27 + magebilder <3


Jeg har mange gode venner og familie spredd rundt her og der både i Norge, og i andre land. Mange av de er veldig interesserte i hvordan det står til med mageboeren min, og derfor tenkte jeg begynne å skrive en liten ukesoppdatering på graviditeten hver søndag. Tror og håper mange vil synes det er hyggelig, også vil jeg tro det er ålreit for andre gravide å kunne lese litt om hva man kan forvente seg fra uke til uke, selvom man også selfølgelig har apper for sånt ;) 

Jeg har skrevet i en egen bok hvordan de tidlige ukene i svangerskapet var, og jeg tenkte å skrive et eget innlegg om det etterhvert siden jeg må "hoppe over" endel uker for dere nå. Jeg skulle begynt å blogge tidligere gitt! Jeg har snoka rundt på andre gravidblogger for å få med meg interessante punkter, så håper dette blir bra.

 

Jeg er nå inne i siste dag av svangerkskapsuke 27 (26+6) og det er 95 dager igjen til termin.

  • Termin: 4 februar 2016.
  • Kjønn: Gutt.
  • Trimester: Starter på siste uke i 2 trimester i morgen.
  • Neste jordmorkontroll: 11 november.
  • Bevegelser: Lillegutt er ganske aktiv blitt på morgenen den siste uka, ellers er han helt gæren stort sett på kveldene.
  • Babyens størrelse: Han er nå ca. 32 cm. lang, og veier rundt 1 kg. 
  • Navn: Lucas <3
  • Vann i kroppen: Nei er heldigvis ikke plaget med det. 
  • Vektøkning: 13 kg hittil.
  • Utålmodig: Vel... Både ja, og nei! Vi har fortsatt mye som ska gjøres før han kommer, men pga bekkenet mitt må jeg jo innrømme at jeg kun ser frem mot februar nå.
  • Strekkmerker: Nei *bank i bordet* :) 
  • Kynnere: Siste uka har jeg slitt ganske mye med kynnere. Det er ikke mye jeg beveger meg om dagen, men bare ved små anstrengelser kan kynnerne dukke opp. Veldig plagsomt! 
  • Melk i brystene: Nei, ikke antydning til noe enda. 
  • Plager: Jeg er veldig trøtt om dagen, og sliter som kjent veldig med bekkenløsning med låsninger. Tror disse to plagene har en klar sammenheng. Man blir sliten av å ha så mye smerter. Sett bort fra dette, har jeg ingenting å klage på! Eller, det er jo den fordømte forstoppelsen da! Pain in the ass, bokstavelig talt! ;) Du kan lese mer om det her.
  • Humør: Tja... Hva skal jeg si? Berg- og dalbane! Hormoner er en utfordring! 
  • Cravings: Hadde en periode der jeg MÅTTE ha tomater med salt på, nå går det mest i kullsyrevann med sitronskiver i. Nam nam! Ellers smaker Cola helt sinnsykt godt!
  • Tanker om fødsel: Hmm! Jeg er veldig spent! Jeg har hørt mye om at endometriosesmerter på det verste faktisk kan sammenlignes med rier, så det blir spennende å se om dette stemmer for meg! Jeg lyver om jeg sier at jeg ikke gruer meg i det hele tatt, for jeg gjør jo det også. Jeg aner jo ikke hva jeg går til annet enn at det mest sansynlig er det mest smertefulle jeg noen gang kommer til å oppleve! Det er lov å grue seg litt til det. 

 


I denne uken som har gått har dette skjedd med babyen:

  • Hjernebølger begynner å aktivisere høsels- og synssystemer, og både munn og lepper viser større sensitivitet.  
  • Hjernevindingene utvikles gradvis fra nå av. 
  • Fosteret begynner nå å reagere på både lys og lyder som kommer utenfra livmoren. 
  • Neseborene som til nå har vært lukkes, åpnes.
  • Lungene begynner å bli bedre forberedt på et liv utenfor livmoren hvis barnet skulle bli født for tidlig.
  • Ryggraden består nå av 33 ringer, 150 ledd og 1000 sener.
  • Hvis barnet skulle bli født nå har det over 90 prosent sjanse for å overleve.

-Denne informasjonen er hentet fra Babyverdens gravidapp! 

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Mars 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits