Hallo uke 33 +magebilder <3


Ho ho! 

Da er vi igang med uke 33, og nå synes jeg faktisk tiden begynner å gå litt unna! Jeg blir større og større, og begynner virkelig å kjenne på at ting er tungt! Den siste uka har jeg fått kjenne litt på dette med halsbrann i tillegg til de sure oppstøta jeg har slitt litt med. Jeg er forsiktig med sterkt krydret mat, og prøver å spise sakte da dette hjelper noe. Redningen om jeg ikke får sove om natta fordi det kjennes ut som om en pyroman har bosatt seg i halsen min, er utrolig nok Love Hearts! Jepp! Love hearts godteri funker som bare rakkeren som brannslukningsapparat for halsen!


Jeg har jo fortalt dere om strekkmerkene som plutselig ble veldig tydelige i uken som gikk, så jeg trenger vel strengt tatt ikke skrive så mye mer om akkurat den saken. Men om dere ser bildene som sammenlignes her, så er det ganske tydelig hvor mye magen har vokst på bare en uke. Sant? Det merkes godt at Lucas blir større, og at han begynner å få litt mindre plass i magehuset. Når magen vokser og huden strekker seg så er det visst vanlig å klø har jeg lært den siste uka. Innimellom så klør jeg veldig på magen og hoftene, og har alltid en feit krem stående i kjøleskapet som kan lindre kløen. 

Jeg har fått mer vann i beina den siste uka, og ellers merker jeg godt at magen ofte er i veien, og at alt begynner å bli litt tyngre pga den. Det er et prosjekt noen ganger å plukke opp ting fra gulvet, og det hender jeg bare skyver det inn i et hjørne med foten der det får ligge til Thomas kan plukke det opp. Og om jeg noen gang har hatt kondis, så kan jeg love deg at den er borte nå! Jeg puster og peser som en gærning av små anstrengelser som f.eks. å gå opp fem trappetrinn, samtidig som svetteperlene pipler i panna. Ikke spesielt sexy akkurat! Haha... 


Jeg blir litt fascinert av at jeg alltid har syntes gravide kvinner er noe av det vakreste som finnes, men selv så føler jeg meg mest som en handikappa hval. Om du ikke kjenner meg, så er jeg hun lille med det mørke håret, og den store magen som ofte er å se vaggende med krykker mens hun puster og peser, eller sittende i en rullestol etterfulgt av venninner som fungerer som støttekontakter, sprutrød i ansiktet på julegaveshopping! Kroppen min trives ikke så godt med å være gravid, men for hver vondt jeg har eller grimase jeg skjærer når jeg ser bilder av meg selv med mine +16 (sikkert mer nå) kilo, så tenker jeg at selv om jeg ikke føler meg vakker for fem flate øre, så bærer jeg på det vakreste som finnes inne i magen min! Jeg er så heldig som får bære frem mitt eget barn. En frisk liten gutt! Det er så viktig å huske på at dette ikke er noen selvfølge! #takknemlig <3

Vi skal til jordmor igjen i dag, og jeg tror vi skal snakke litt om fødsel. Den begynner jo faktisk å nærme seg. Tenk at det ikke er mer enn 57 dager til termin! Under to måneder! Og forresten! Jon Blund er tilbake! Han ble jeg godt kjent med i første trimester da jeg nesten lurte på om jeg var blitt rammet av narkolepsi! Når jeg minst aner det så kommer han snikende og kaster en svær sekk med sovestøv over meg! Jeg skulle bare ønske han kunne gjøre den støvblandinga litt bedre, sånn at jeg kunne sove mer enn to timer sammenhengende...


Jeg er nå inne i svangerskapsuke 33 (32+2) Jeg har vært gravid i 226 dager, og har 57 dager igjen til termin.

Termin: 4 februar 2016.
Kjønn: Gutt.
Trimester: Tredje trimester.
Neste jordmorkontroll: I dag :)
Bevegelser: Masse bevegelser som kjennes godt. Tydelig at magehuset begynner å bli litt lite for han <3 
Babyens størrelse: Han er nå ca. 38 cm. lang, og veier ca. 1800 gram.
Navn: Lucas <3
Vann i kroppen: Begynt å få endel i beina...
Vektøkning: 16 kg for to uker siden. Skal veie meg hos jordmor etterpå, og vil tippe jeg har gått opp mer nå...
Utålmodig: Nei, men vi gleder oss bare mer og mer til å møte han <3
Strekkmerker: Jepp... Les her!
Kynnere: Ja, veldig mye! Fryktelig slitsomt, og vondt noen ganger...
Melk i brystene: Ja, iallfall i det høyre brystet.
Plager: Bekkensmerter, kynnere, sure oppstøt,halsbrann, tisser ofte, strekkmerker, press på ribbeina, trøtt... Den lista blir bare lenger og lenger :P Godt det ikke er lenge til februar! :)
Humør: Berg- og dalbane ass! Bare å holde seg fast.... :P
Cravings: Alt med sitrussmak! Nam <3
Tanker om fødsel: Tenker mye på det! Har meldt oss på fødselsforberedende kurs i januar. Vet ikke om jeg lærer noe nytt, men jeg vil uansett vite så mye som mulig.


Dette skjer med babyen i uke 33:

Kroppen vokser ikke like fort lenger, men hjernens vekst fortsetter i samme tempo. Når nye hjernefolder dannes, presses hodeskallen utover slik ar hodestørrelsen øker. Antallet nervesammenkoblinger i hjernen øker enormt!

Håret på hodet blir tykkere, og nå er både tå- og fingernegler ferdig formet. Lanugohåret dekker stadig mindre deler av kroppen, og øyebryn og øyevipper blir stadig lengre.

Nå har fosteret så dårlig plass i livmoren at det må trekke føttene opp og innta det vi kaller fosterstilling. Fosteret får stadig mer fett under huden slik at noe av rødfargen forsvinner og huden ikke lenger er så rynkete. Nå er fosteret i ferd med å få det litt lubne utseende som hos nyfødte.

-Informasjon hentet fra www.babyverden.no 

 

Strekkmerker!


Hei. Jeg heter Helene, og jeg har strekkmerker! Vil du se de? Jeg tenkte nemlig jeg skulle trykke de opp i trynet ditt i dag......

Jeg trodde aldri i verden jeg skulle takke Kim Kardashian for noe i hele mitt liv, men i en episode jeg så her om dagen av Keeping up with the Kardashians sa hun noe som gjorde at jeg ble så veldig oppgitt! Søsteren hennes var gravid, og Kim peker på magen hennes og sier "Oh my God! You have a stretch mark! That is like my biggest fear in life!" Jeg begynte å le! Tenk at hun som er forbilde for så mange jenter sier at strekkmerker er hennes største frykt i livet, og det at på til etter at hun har fått et barn selv og prøver å bli gravid igjen! Haaallo!? Jeg er ikke høy i hatten i forhold til mine egne strekkmerker, det skal jeg så ærlig innrømme, men det finnes grenser. Takket være Kim Kardashian fikk jeg motivasjon til å skrive dette innlegget!

I dag skal jeg være tøff og blottlegge meg for dere alle sammen, og da ikke bare med ærlighet i ordform som jeg pleier. Men jeg skal ta dere med på strekkmerkene mine sin utvikling i bildeform. Jeg har jo allerede uke for uke oppdateringer i forhold til graviditeten og babyen, så da kan vi jo like så godt begynne å følge strekkmerkenes utvikling fra uke til uke også. Eller? 90% av oss kvinner elsker jo å se andre kvinners "skavanker". Sykt men sant! Hvis vi ikke har de samme "skavankene", så føler vi oss bedre ved å se andres, og sliter vi med de samme "skavankene" selv synes vi det er drittøft at andre tør vise frem og snakke åpent om det. Sant? Oh yes! I dag og i tiden fremover skal jeg være drittøff!

Jeg gidder ikke få dere flotte mødre med masse strekkmerker på nakken fordi jeg legger ut bilder av de få jeg har. Kommentarer som "Det der er jo ingenting!" "Du er heldig som ikke har fler!" "Skjerp deg, det der er ikke noe å syte for!" osv, ber jeg om at du holder for deg selv. OK? Poenget med dette er at jeg vil vise frem utviklingen, ikke syte! Jeg ser forskjell på bare en uke! Kanskje jeg ikke får mer enn jeg har nå, eller kanskje det dukker opp fler? Er det ikke ålreit at noen tør vise det frem da, og tør å vise realiteten?


Jeg har nemlig googlet "Strekkmerker gravid", og alt som kommer opp er hvordan man kan forebygge! Toppbloggere som viser frem fine gravidmager uten strekkmerker mens de viser frem et produkt som skal forebygge, gravidforum der temaet ofte er hva de andre forumbrukerne bruker for å forebygge, reklame for oljer og kremer osv. Men det dukket ikke opp et eneste kvinnemenneske som viste seg frem med navn, ansikt, og strekkmerker og sa "Se! Her er tigerstripene mine! De kremene og oljene som liksom skal forebygge, funker ikke!" Det irriterte meg skikkelig, så derfor får jeg gjøre det selv da! :) 

Innimellom i mitt googlesøk dukket det nemlig opp et par linker til faktaopplysninger om strekkmerker. Ut ifra hva jeg kunne lese, dukket det opp uttalelser fra hudleger som sier at strekkmerker er hormonelt, det er derfor de også ofte oppstår hos gutter og jenter i puberteten også. Når jeg tenker meg om så har jeg noen strekkmerker på innsiden av lårene som dukket opp i tenårene. Jeg har aldri vært overvektig, og jeg slutta å vokse når jeg var tolv år, så de skyldes ikke at huden har strekt seg fordi jeg har blitt hverken bredere eller lengre. Man får gjøre seg opp sin egen mening om akkurat dette, men jeg har prøvd oljer og kremer for å gi denne forebyggingen et forsøk i dette svangerskapet, men sitter allikevel her med strekkmerker... Sååååå....
Og by the way! I følge googlesøket mitt, så er det visst slik at rundt 90% av alle gravide får strekkmerker! Seriøst? Hvor er dere hen a? Jeg tenker da på alle dere som er et kjent fjes, alle dere mammabloggere, alle dere gravidbloggere, alle kjendiser fra A til Å som har født barn! Dere kan da umulig være blant de 10% som slipper unna alle sammen!?

Jeg kjenner mange damer med strekkmerker. De færreste har behov for å vise de frem på internett slik som jeg skal gjøre i ukene fremover, men de skjuler de heller ikke. Noen har til og med kommet til det punktet der de sier de er stolt av de. Fy flate dere er tøffe, og ikke minst flotte! Jeg er sikker på jeg kommer til det punktet en dag jeg også etter at Lucas har kommet til verden. Men helt ærlig, akkurat nå så hater jeg de få jeg har, og jeg synes ikke det er kult å vise de frem! Jeg ser for meg at det er en rimelig normal reaksjon? Det er vel ingen som oppdager sitt første strekkmerke, og synes det er kult? Er det bare jeg som mener dette og er kjemperar? Jeg tenker at det er vel heller noe man lærer seg å leve med, og kanskje også til og med ikke bryr seg døyten om etter at barnet har kommet? Det er jo rett og slett et bevis på at man har båret frem et liv til verden, og det i seg selv er det fineste som er!

Anyways... Her er de uredigerte bildene av mine strekkmerker som viser forskjellen på syv dager. Bildene er som sagt tatt med en ukes mellomrom fra svangerskapsuke 32 til 33:






Sånn! Der er de! Jeg er ikke så høy i hatten her jeg sitter og er i ferd med å publisere dette innlegget, så som sagt spar dere for kommentarer som får meg til å føle meg dum! Jeg vet at det hører med (iallfall for 90% av oss), jeg vet at jeg ikke har mange, jeg vet at jeg forhåpentligvis ikke kommer til å bry meg om de når Lucas kommer til verden. Ok? Jeg er gravid for første gang, kroppen min har endret seg enormt på kort tid, og jeg har lov til å synes at det ikke er så moro å få strekkmerker. Men her er de, sånn er det bare, jeg må bare akseptere de, lære meg å leve med de, og i motsetning til Kim Kardashian er dette LANGT ifra min største frykt i livet! Jeg er stolt av at jeg tør vise dere realiteten, og jeg håper du som leser forstår poenget mitt med å legge ut dette. :) 

PS: Jeg så at godeste Kim Kardashian fikk sitt andre barn bare for noen dager siden. Jeg håper hun fikk masse strekkmerker under graviditeten!

Hvis du selv har vist frem strekkmerkene dine i sosiale medier, eller kjenner til andre som har gjort det, så legg gjerne igjen en link i kommentarfeltet :) 

 

 

Bortskjemt allerede <3



God kveld!

Jeg skal si dere han lille tassen her er heldig! 

Det er to måneder til termin, atten dager til jul, og vi har allerede fått så mange fine ting, og fått låne så mye nyttig! Det er vi så glade for! Noen har brukt masse tid på å lage ting for hånd også, og jeg må bare vise dere noen bilder :)

Jeg skrev jo litt om mitt nye liv i går der jeg presiserer at det ikke er så ille at jeg sitter i gyngestolen og strikker. Det er helt sant! Selv om jeg skulle ønske jeg var flink med håndarbeid. Jeg mangler tålmodighet, og hater pirkearbeid... Men jeg er så heldig at jeg har så mange rundt meg som er flinke med strikkepinner, og nål og tråd! Familie og venner har strikket og sydd ting til Lucas, og det synes jeg er så moro! Det er så stas med hjemmelagede ting, og jeg husker selv når jeg var liten hvor glad jeg var for alt oldemor strikket til meg. Det er enda mer stas nå som jeg er voksen og får så fine ting til babyen min! Finnes det noe finere enn strikkaklær til små barn da? :) 


Her om dagen var farmor innom med så fine babytøfler som hun har strikket <3

I går hadde jeg superkoselig besøk av tre venninner fra Hokksund, de hadde med seg så masse fint, og flinke Janne hadde med babynest hun har sydd og kjempekule votter hun har strikket. Det er så koselig! Og når jeg tittet på facebook på morgenen i dag hadde jaggu svigermor lagt ut bilde av et kjempefint sett hun har strikket til Lucas også! Min venninne Silje sendte også en kjempefin lue hun har strikket i posten for en stund siden. Denne har jeg vist frem i et innlegg tidligere, se her!

Se så fine ting! Dere er jaggu flinke, damer! :) 



Votter og babynest av Janne <3


Sett av svigermor <3

Tusen tusen takk alle sammen! Det er så utrolig fine ting dere har laget, og vi gleder oss masse til å se Lucas i det! <3

 

Fra rockefrue til pensjonistfrue.


God lørdag :)

Som dere sikkert skjønte så ble det ikke noe konsert på meg på torsdag. Det var dritkjipt, men jeg klistret på meg smilet svelget sånn ca. hundre tusen kameler, beit i det sure eplet, og lata som at jeg syntes det var helt greit. Iallfall ovenfor alle andre. For meg var det nesten litt som å ha en slags minikjærlighetssorg, iallfall akkurat den kvelden. Jeg kjøpte inn favorittmaten min, godis, masse brus og en haug med klementiner, mens jeg så på alt mulig meningsløs søppel på tv og gråt en skvett.



Lucas syntes det var skikkelig ålreit med brus og godis, og holdt et rockeshow uten like for mamma inne i magen. Det så ut som en syk moshpit foregikk inne i magen min. Akkurat da var det liksom helt greit (på ordentlig altså!) å være hjemme. Fortsatt surt, men greit! Jeg slutta å sutre, og smilte til og med. Fine gutten min er allerede den mest effektive lykkepilla i verden! Jeg er så heldig jeg, og begynte heller å tenke på fremtiden, og hvor mye jeg gleder meg til vi kan ta med det lille rockefrøet i magen på konserter!

Mens han har vært mageboer så har han faktisk fått oppleve Judas Priest, Def Leppard, og Metallica! Han har også vært med på festival, og på Kong konsert. Og alt dette før han var 20 uker gammel inne i magen. Det er ikke verst! Viktig å starte tidlig med gode musikkvaner. Justin Bieber og Isac Elliot funker dårlig innenfor de fire veggene her altså! Tenk Lucas kommer til å synes det er moro å være med på konsertene til pappaen sin a! Det blir stas! Jeg vet om en pappa som gleder seg veldig også! :)

Det er rart det der, hvordan man forandrer seg når man venter barn. Jeg kan jo ikke prate for andre, men for oss er forandringen stor! Vi levde et ganske hardt typ rockestjerneliv både fredag og lørdag, og en helg uten full fres var liksom nesten mislykka, eller iallfall veldig kjedelig. Etter at tissepinnen viste to streker, så forandret det seg tvert! Det er deilig å ta det helt med ro i helgene, det synes vi begge to. Er ikke det rart? To streker på en pinne, så får man liksom plutselig en helt annen mental ro.

Jeg savner ikke rockestjernefylla i det hele tatt. Vi koser oss på fredagene med god mat og gullrekka, og lørdagene går stort sett til fotball og en god film. Far tar seg kanskje (bare kanskje) en øl, mens mor koser seg med cola. Det er et ganske stort sprang fra rockestjernefylla til pensjonisttilværelse altså! Men vi liker det, og jeg synes det er skikkelig rart at vi liker det! Eller, pensjonisttilværelse er kanskje ikke helt det rette ordet, men kanskje det nærmeste jeg kommer en nogen lunde god nok beskrivelse, fordi spranget fra livet for syv måneder siden og nå er så stort! Det er ikke så drøyt at ølen er bytta ut med strikketøy og gyngestol altså, det får være måte på! Mangler bare at jeg hiver meg på granny hair trenden, si! Haha. Men jeg tror du skjønner hvor jeg vil hen med det jeg skriver? Jeg må ærlig talt innrømme at jeg gleder meg veldig til å kunne ta meg én iskald øl til fotballkampen igjen, men jeg har over hodet ikke noe behov for å hive nedpå en sixpack og rocke byen etterpå sånn som før. 

På grunn av han fine bølla på bildet under her har plutselig programmet Sofa på NRK blitt høydepunktet på lørdagskvelden! Det er ikke mye rock´n roll over det ass! Haha! Men det er verste er at vi elsker det, og stortrives. Det trodde jeg aldri i verden hverken Thomas eller jeg skulle si noen gang.


Se på han a! Piller seg i nesa og sutter på tommelen samtidig! Hvem sa at gutter ikke kan multitaske? ;) Vi gleder oss så masse til fremtiden sammen med han lille bølla her.  

Vi ønsker dere en super lørdagskveld enten du er på rockestjernefylla, eller godt plassert i godstolen hjemme med eller uten strikketøy! Vi skal feire at jeg kicker ass i fantasy premier league med cola og junkfood!

Welcome to the jungle, og andre høvelhistorier.


På tide å være litt klein igjen da, eller? Jeg synes det, og smeller igang med Ting jeg skulle ønske jeg visste om graviditet #6!

"Ting jeg skulle ønske jeg visste" blir kanskje litt feil, fordi dette problemet er jo noe alle skjønner at vil oppstå etter hvert som magen vokser. Men! Jeg har aldri tenkt noe over det, og hvis du ikke har vært gravid før så er jeg 90% sikker på at det har ikke du heller. 

Om du ikke vil lese om vanskeligheter vedrørende hårfjerning i gravid tilstand, så synes jeg du skal klikke deg inn på noe annet på internett nå :)

#6. Jungeltilstander "der nede"!


-Bildet lånt av fantastiske Line Severinsen @kosogkaos-

I går ble jeg og ei i termingruppa mi mer eller mindre enige om at vi måtte ta en tur på det lokale badelandet sammen. Kjempekoselig tenkte jeg! Og veldig godt for det vonde bekkenet mitt. Men så! Noen timer senere når jeg stod i dusjen med intimsåpa i hånda, kom panikken bittellitt snikende. 

Min generasjon er veldig bevisst dette med hårvekst, og da altså uønsket hårvekst. Jeg er intet unntak! Og om jeg skal vagge rundt på badeland etter å ha pressa meg inn i en altfor liten bikini, så hadde det jo vært ålreit å fått barbert bikinilinja i det minste! 

Det er en treningsøkt i seg selv, med mange rare posisjoner og mye pusting og pesing, samt hyppige pauser når jeg skal barbere leggene. Det både ser og høres ut som om jeg har løpt maraton etterpå, men jeg klarer det! Det er verre med den bikinilinja altså. Med denne magen her (se bilde), så er det kanskje ikke så rart?


Jeg ser jo ingenting, og å i det hele tatt ta en barberhøvel i nærheten av der nede nå, er å leke russisk rulett! Jeg har egentlig litt noia for vill hårvekst, så jeg har prøvd noen teknikker altså. Blant annet å bruke speil som hjelpemiddel. For det første så endte det opp i x-antall kutt, og sikkert en halv liter i blodtap! Og for det andre, så jeg ut som en skamklipt bikkje etterpå. Ikke ønsket resultat akkurat, så klok av skade så gjør jeg ikke det igjen.

Jeg har ikke sånn kjempegod erfaring med hjemmevoksing heller, her snakker jeg da altså pre-pregnancy. Men det får jo ikke blitt noe særlig verre tilstander der nede enn det er nå tror jeg, så jeg må nesten gi det et realt forsøk også, før jeg gir opp helt. Jeg trenger ikke være glattbarbert pornostjerne i tredje trimester liksom, men det er jo greit om de rundt meg på badeland ikke forventer at jungeldyret Hugo skal titte frem fra trusekanten min når som helst da! Eller?

Hvis noen noen gang skal sponse meg med noe på grunn av denne bloggen, så trenger jeg sårt en time til profesjonell voksing hos hudpleier. Men det blir ikke noen før og etter bilder altså, det får være måte på! Haha.

Jaja... Til alle dere som måtte være på Østfoldbadet samme dag som meg, om hjemmevoksinga ikke funker noe særlig, -jeg sier som Axl Rose: "Welcome to the jungle! It gets worse here every day..."



Et siste krampeaktig forsøk! Hjelp?



-Gladjente på Kong konsert i mars-

Jeg er grinete i dag..... Skikkelig grinete! Kanskje egentlig mest lei meg, men en kjent Helene-taktikk er å bli sur, sint, og grinete fremfor å gråte. Det beste jeg vet i hele verden av ting å gjøre er å dra til Liverpool på fotballturer, og å dra på konserter. Det gir meg så enormt mye glede. Musikk og fotball er mine store interesser, og jeg er kanskje liiiitt over middels glad i begge deler. 

Jeg så Motörhead for første gang i 2008, og det var awesome! En stor ære å få oppleve rock´n roll legender i levende live på scenen! Før jeg visste at jeg var gravid kjøpte jeg billetter til kveldens Motörhead konsert i Oslo, og jeg har gleda meg som en liten unge og kryssa alt jeg har igjennom det siste halve året at bekkenet mitt skulle tåle det, og hadde egentlig innstilt meg på at jeg skulle dra samma pokkern hvor vondt jeg hadde. Etter turen på sykehuset for et par uker siden endret jo det standpunktet der seg, og jeg har plutselig litt flere hensyn å ta. Og da ikke bare i forhold til meg selv, og mine vondter.

 

Thomas har prøvd å bytte billetter med noen slik at vi kan få sitteplasser uten hell.... Om jeg kunne fått sitteplass hadde jeg kunnet oppleve å se Lemmy -en levende legende- en siste gang jeg også! Pga kraftige kynnere og et skrøpelig bekken kan jeg ikke bli stående på betonggulvet i flere timer, det sier seg selv. Så om jeg hadde hatt sitteplass, hadde jeg kunnet satt meg når jeg ble sliten i bekkenet og om jeg blir plaget av kynnere, og også reist meg opp litt for å bevege litt på bekkenet om det stivna. Hele problemet hadde vært løst, og både Lucas og jeg kunne fått rocka litt i kveld! Derfor gjør jeg et siste krampeaktig forsøk gjennom bloggen:

Hvis noen vil bytte billetter, så vær så snill å rop ut! Pretty please..... 

Jeg hadde gleda meg sånn, og nekter å gi opp håpet om å få dra på konsert i dag før Lemmy står på scenen! 

Hei uke 32! Store forandringer og magebilder <3


Her er vi igang med uke 32, og det er som jeg skrev i forrige uke for uke innlegg i uken som har gått at det har skjedd en del forandringer. Uke 31 har vært preget av mye flyging til og fra do for å tisse, enda mer enn tidligere. Jeg er nok oppe sånn ca. 5 ganger hver natt tenker jeg. Jeg trodde man skulle lade batteriene i siste trimester jeg? Sammenhengende søvn er ikke tilstedeværende her iallfall.. Jaja, får iallfall øvd meg på våkenetter. Ingen forandringer når det gjelder nummer to dessverre... Fortsatt veldig forstoppa altså.. En annen ting som har skjedd er at hoftene mine har blitt mye bredere (nei det er ikke flesk! Eller, ikke så mye iallfall... Haha!) og jeg har måtte kjøpe meg en ny kosebukse i en størrelse større. Det samme med truser. Godt å slippe at det kjennes ut som om trusa mi skal spise seg igjennom huden, og gnage på hoftebeina mine.

Husker du jeg skrev om de små strekkmerkene mine som heldigvis ikke hadde blitt hverken flere eller større? Vel... De har blitt både flere, større og tydeligere. De jeg har nå skal jeg fint klare å leve med altså, men jeg må jo ærlig talt innrømme at de plager meg, og jeg krysser alt som krysses kan for at det ikke kommer mer. (Nei de synes nesten ikke på bildene nedenfor pga noe så fantastisk som filter. Ta det helt med ro, jeg skal vise de frem ved en senere anledning.) Ære være dere som bærer strekkmerkene med stolthet! Dere er tøffe tigermammaer med flotte kropper med tigerstriper, og jeg gleder meg så til jeg kommer dit, for dit skal jeg enten det blir med de jeg har eller om det blir fler! 

Uken som gikk kjente jeg store forandringer i bevegelsene til den lille mageboeren min. Det har vært kraftige, sporadiske spark bare, men nå kjenner jeg tydelig han snur på seg, forskjell på om det er slag eller spark, og jeg kjenner at han hikker. Det er veldig moro! Han har fortsatt  sånn ca. samme døgnrytme som tidligere, men jeg merker generelt mye mer. Jeg har morkaka liggende foran, og dette har nok dempet for sparkene og bevegelsene ganske mye, slik at det er først nå når han begynner å bli så stor at jeg kjenner masse. Ribbeina mine synes ikke det er så moro alltid da. De får endel juling om dagen.

Magen har altså blitt mye større oppe ved ribbeina, og jeg kjenner at alt av innvoller blir pressa på for å si det pent. Jeg må spise små porsjoner hvis jeg vil unngå å gulpe opp maten igjen! Det har vært hakket før jeg har kasta opp flere ganger siste uka. Jeg klarer ikke sitte normalt for lenge av gangen fordi det presser så på ribbeina mine, og jeg begynner å slite med å ta på meg sko! Takk Gud for skojern! :) 

En annen veldig merkelig ting som skjer er at det lekker litt melk fra den høyre puppen min om natta! Weeeeird! Haha :)

Jeg er nå inne i svangerskapsuke 32 (31+2) Jeg har vært gravid i 219 dager, og har 64 dager igjen til termin.

Termin: 4 februar 2016.
Kjønn: Gutt.
Trimester: Tredje trimester.
Neste jordmorkontroll: 9 desember kl 14:00.
Bevegelser: Mye store bevegelser som nevnt lenger oppe <3
Babyens størrelse: Han er nå ca. 37 cm. lang, og veier ca. 1750 gram.
Navn: Lucas <3
Vann i kroppen: Bittelitt i føttene innimellom.
Vektøkning: 16 kg.
Utålmodig: Nei, men vi gleder oss bare mer og mer til å møte han <3
Strekkmerker: Jepp... Utdyper med i et innlegg senere!
Kynnere: Ja, veldig mye! Er ikke mye som skal til før vonde kynnere dukker opp...
Melk i brystene: Ja, iallfall i det høyre brystet.
Plager: Bekkensmerter, kynnere, sure oppstøt, tisser ofte, strekkmerker, press på ribbeina... Den lista blir bare lenger og lenger :P Godt det ikke er lenge til februar! :)
Humør: HORMONER sier jeg bare... Som jeg skrev litt om her i går, så tar det litt overhånd noen ganger! 
Cravings: Alt med sitrussmak! Nam <3
Tanker om fødsel: Tenker mye på det, og ser alt av fødeprogrammer på tv om dagen! Gru-gleder meg fortsatt.


Dette skjer med babyen i uke 32:

Fosteret øver seg iherdig på å svelge og tisser en halv liter hver dag. Fostervannet fornyer seg hver tredje time. Etter som fosteret svelger, fylles også tarmen med barnets første avføring, mekonium, også kalt barnebek. Noen fostre har sin første avføring før de blir født, men de fleste venter til noen timer etter fødselen.

Øynene reagerer på lys, og vil gjerne reagere dersom sterkt lys skinner gjennom den stadig tynnere livmorveggen. Noen ganger strekker fostre seg mot lyskildene og kan følge en lyskilde med øynene.

Lungene og fordøyelsessystemet er nesten modne, men lungene vil fungere best om fosteret forblir i livmoren en stund til.

-Denne informasjonen er hentet fra www.babyverden.no 

Staheten lenge leve....



Hei! Ja, jeg lever :) 

Har du noen gang gang prøvd å starte en bil med flatt batteri? Det funker dårlig uten hjelpemidler, sant? Jeg har hatt flatt batteri de siste dagene. Jeg har rett og slett vært helt utlada med noen raptuser innimellom. I dag er første dagen på ihvertfall en uke jeg føler meg sånn nogen lunde opplagt, og det er deilig! 

Det er liksom ikke så veldig interessant å lese om ho derre som ligger rett ut på sofaen eller i senga, som bare blir større og større, og får fler og fler strekkmerker mens hun sover og ruger på en liten skatt i magen, eller? Haha... Det er tanken jeg har hatt, derfor har jeg heller ikke blogga noe disse dagene. Men etter å ha tenkt på dette både en og to ganger, så er det jo kanskje akkurat disse dagene jeg bør skrive? Som jeg har sagt så mange ganger, så er ikke graviditeten en dans på roser for min del, og det kan være greit å skrive litt om det!

Sånn som når jeg her om dagen var så sint at jeg freste til alt og alle, og insisterte på at jeg skulle dra på butikken alene, mens Thomas stod fortvila og prøvde å minne meg på at jeg skal være i ro, at jeg skal være forsiktig med bilkjøring, osv.. Alt legen har sagt, som jeg egentlig vet så godt! Men jeg er et stabeist, og jeg har så og si vært isolert i denne leiligheten i snart 17 uker, så jeg var ikke langt ifra å klikke fullstendig. Hormontrolla fløy veggemellom her! Jeg måtte ut av huset! Thomas tilbøy seg at vi kunne kjøre en tur, dra på besøk til noen, at han kunne reise bort noen timer om jeg ville være alene... Men neida! Jeg skulle ut, og jeg skulle ut alene! 

Enden på visa var at jeg tok bilnøklene ut av henda til Thomas samtidig som jeg fresa litt, vagga meg ned trappa og ut i bilen, satte Guns´n roses på full guffe, og kjørte til matbutikken i nabokommunen mens jeg fikk ut litt frustrasjon ved å synge til Night Train med kråkestemmen min for full hals. Det var helt nydelig! Akkurat det jeg trengte! Jeg ruslet rundt på matbutikken mye lenger enn jeg egentlig trengte, bare fordi det var så deilig å komme seg ut litt.

Det skal være sagt at jeg etter hvert fikk en del vonde kynnere, og samtidig litt veldig dårlig samvittighet ovenfor Thomas som insisterte på å være med meg nettopp i tilfelle dette skulle skje. Jeg fikk rasket med meg noe god mat, og yndlingsølen til Thomas, før jeg fikk vagget meg ut i bilen igjen med x-antall pauser pga vondter. Anlegget stod ikke på full guffe på vei hjem for å si det sånn, og jeg angret kanskje litt på at jeg kjørte helt til nabokommunen for å handle, når vi har matbutikk to minutter unna her vi bor.. 

Jeg kom meg iallfall hjem til slutt, og Thomas kom ut for å møte meg. Jeg kavet meg ut av bilen. Der stod jeg med halen mellom bena, ølen til far i hånda, blafret med bambivippene, klistret på et skjevt smil, og ba om unnskyldning mens jeg fortalte om den gode maten jeg hadde kjøpt. "Jeg må bare legge meg ned en stund før jeg lager den, fordi at ehhhh, jeg har litt sånne kynnere skjønner du.. Og de er ganske vonde..." Heldigvis så vet Thomas bedre enn å si "I told you so!"

Staheten lenge leve, dere!

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Mars 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits