HELDIG SOM LEVER


Helt ærlig så har jeg startet på dette innlegget sikkert tusen ganger nå. Jeg skriver mye, bortimot tusen ord, før jeg trykker på delete knappen, og ser ord etter ord forsvinne fra skjermen.. For hva skal jeg skrive om? Skal jeg skrive om sorg, selvom jeg føler det er litt for personlig å dele mine tanker rundt mitt eget liv og min egen sorg akkurat nå? Eller skal jeg skrive et innlegg med masse humor som jeg pleier å gjøre, selvom jeg ikke føler for å være morsom i det hele tatt? Jeg vet ikke... Men må jeg skrive noe da? Nei, jeg må jo ikke det.. Men jeg har et behov for å få skrevet ned noe, bare for å få tømt hodet litt. Derfor ender jeg heller opp med å skrive akkurat det som flyr igjennom hodet mitt her og nå. 

Å miste noen gjør noe med en, og for min del har det satt igang en tankeprosess. Jeg tenker på helsa mi. Heldige meg som har helsa i orden! Jeg har tatt små skritt for å forbedre den den siste tiden, men det er jo bare tull å ikke gire opp minst tre hakk til! Jeg har alltid sagt at man må ta ansvar for sin egen helse. Kan man gjøre endringer for å bedre helsa si, og forhåpentligvis være en lang stund på denne planeten, så må man jo bare sette igang! Jeg er heldig som har valget! Det handler ikke bare om å se bedre ut fysisk, men å ivareta kroppen sin. For hva er egentlig viktigst?

Jeg startet å trene Muay Thai for en stund siden, altså Thaiboksing. Jeg synes det er så vanvittig morsomt, også så utrolig deilig det er å få ut litt frustrasjon på en boksesekk noen ganger. Jeg skal helt klart fortsette med kampsport. Det er en treningsform som passer meg ypperlig. Jeg har dessverre ikke vært på gymmet på en stund nå, fordi jeg blir fort sliten og får vondt i bekkenet hvis jeg sparker mer enn ti ganger. Det er veldig demotiverende, og jeg blir frustrert. Men å holde seg borte, og heller ikke gjøre noe annen form for trening, hva er det fornoe tull? Nei vettu hva! Så fort det tikker noen kroner inn på konto, så skal jeg melde meg inn på et treningssenter med barnepass og få trent opp bekkenet mitt skikkelig igjen. No excuses! 

Jeg er så heldig som lever, kan ta mine valg, si min mening, elske, hate, smile, gråte, krangle, drømme... Jeg er heldig, og jeg vet å sette pris på det <3 

KROPPEN MIN HATER MEG



God formiddag! Her skal jeg ligge å slikke sårene mine i hele dag, iallfall frem til mini våkner ;)

I dag skulle jeg ha støvsugd, vasket klær, ringt hit og dit, dusja og barbert leggene, men jeg gidder ikke! Eller, jeg klarer ikke blir mer riktig å si... Jeg er så støl at det gjør vondt i sjela! Er det lov å si at man angrer (på ordentlig) på at man har trent? Jeg har gjort noe fantastisk sunt, positivt og godt for kroppen min, også gir den meg dette tilbake!? Jeg forstår ikke helt den greia der. Hvor er logikken liksom? "Hei kroppen min, jeg er glad i deg og vil at du skal være frisk!" Og kroppen bare, "fuck deg! Nå skal jeg sørge for at du blir så støl at du ikke klarer annet enn å ligge i stjerneformasjon i et par dager!" Jo vær så god, kroppen! Bare hyggelig å være snill med deg igjen for første gang på to år! 


Hurra du liksom.......

Jeg har lyst til å begynne å grine bare av tanken på å sette meg ned på do, og må ærlig innrømme at hver gang blæra begynner å si ifra at tiden for tømming er inne, er jeg litt frista til å låne en bleie av Lucas fremfor å bruke ti minutter, banne, gråte og lage grimaser for å i det hele tatt få satt meg ned på ramma. Også må man jo opp igjen etterhvert også, og veien opp er neimen ikke særlig bedre. Litt bedre, men ikke mye! At Prosjekt MILF blir en utfordring, er det ingen tvil om!

Var turen opp verdens største hoppbakke verdt det? NEI!
.....Neida :) ...eller, joda :P Spør meg igjen i morgen! 

"En dag uten trening, er en dag uten mening...." Bla bla bla! 

Prosjekt MILF


God mandag! Ny uke og nye muligheter!

Sliten etter en hektisk arbeidshelg og en tur opp verdens største hoppbakke prøver jeg så godt jeg kan å det hele tatt klare å bevege meg inn i denne nye uka. Støl sa du? Jeg må jo ha et underliggende dødsønske eller no, når jeg plutselig finner ut at jeg skal late som om jeg er #fitmom og gå opp Vikersundbakken for første gang på to år, og i tillegg før kveldsvakt. Jeg er jo ikke riktig skrudd sammen! Det er sånn ca. nøyaktig et barn, et ødelagt bekken, minimalt med trening, og 12 kg. siden sist, og monsterbakken sitter rimelig godt i både lår, legger og rumpe i dag. Alle vet jo at det er dag to som er verst, så jeg gruer meg greit mye til morgendagen da for å si det sånn..

Fy søren så tungt det er å gå opp den bakken! Altså det er verdens største hoppbakke.. Jeg har heldigvis et enormt konkurranseinstinkt, så istedenfor å legge meg ned å gråte, sikle og ringe luftambulansen halvveis, fant jeg heller frem hun lille jævelen som bor i meg, tørka sikkel (Vi snakker Ole Einar Bjørndalen sikkel liksom) og pressa beina til å bevege seg et skritt av gangen mens jeg gjentok "BURN CALORIES! BUUUURN!" som en kriger inni hodet mitt

Ja, jeg angrer litt. Men bare litt! Det var godt å bevege skrotten igjen, og mestringsfølelse er aldri feil :) Jeg var rimelig sprek før gravidhormonene bosatte seg i kroppen min, og nå som bekkenet sakte men sikkert blir bedre, er det på tide å komme igang igjen. #SK2017 vet dere! Lurer litt på om jeg skal kalle det Prosjekt MILF med bilder og hele pakka? Jeg er jo ikke spesielt sjenert, så du skal ikke se bort ifra at det blir til det ;) Dessuten er min bedre halvdel godt igang med trening, og sympatigravid-kiloene renner av en etter en. (Les om når Thomas var sympatigravid HER.) Jeg kan jo ikke være noe dårligere? Han har gått ned ti kilo de siste månedene, og jeg har gått ned nøyaktig null. Nei her må det gjøres noe. Prosjekt MILF starter opp igjen så fort jeg klarer å gå ;) 



Ha en super mandag alle sammen!

Les mer i arkivet » Juli 2017 » April 2017 » Mars 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits