JEG HATER BARNEHAGESTART


Jeg skulle gjerne sagt god morgen, men det synes jeg ikke det er.. Hver ukedag i halvannen uke har jeg sitti og grått på morgenen etter å ha reist fra det mest dyrebare jeg har.. Ikke visste jeg hvor utfordrende dette skulle bli for mammahjertet! 

Barnehagestart er så jævlig det! Egentlig skrev jeg avsnittet under her først, og pyntet litt på det... Men jeg klarer ikke her jeg sitter og griner i sofakroken. Jeg var seriøst ikke forberedt på hvor utrolig forjævlig det er å gå fra ungen din som hyler og gråter etter deg! Alle fibre i kroppen min vil at jeg skal gå tilbake og holde ungen min trygt inntil meg, og aldri gå fra han... Faen asså! Det her synes jeg er fælt... Noen barn sklir rett inn i sin nye rolle som barnehagebarn med en gang, mens andre kan bruke litt tid. Sånn er det bare, og jeg vet at det blir bra til slutt! Men sånn akkurat nå så føler jeg meg som verdens verste mamma :(

Sånn her synes jeg barnehagestarten er:

Barnehagestarten er litt utfordrende, men det går seg til sakte men sikkert, det vet jeg. Det er en stor overgang for både han og meg dette, mest for han så klart. Det er ikke så rart det kan ta litt tid å venne seg til en ny hverdag, bli trygg på alt og alle, og vite at mamma eller pappa uansett kommer å henter han. Stakkars lille elsklingen min.. Jeg har mest lyst til å drite i alt som heter barnehage, og ta han med hjem igjen når han gråter etter meg.. Det river så hardt i mammahjertet at jeg føler at jeg skal dø! Jeg klistrer på meg smilet mens jeg vinker og ønsker han en fin dag, og hylgriner og har verdens dårligste samvittighet så fort jeg får satt meg inn i bilen.. Jeg hater barnehagestart!

Gleder meg veldig til han er så opptatt og koser seg så at han ikke har tid til å si hadet, og ikke enser at jeg er der engang! Når han har det bra, har jeg det bra! Heldigvis er de ansatte i barnehagen kjempeflinke til å fokusere på hva som er best for barna, hva som kan gjøre de tryggere, og superflinke til å sende meldinger til bekymrede mødre og fedre med oppdateringer om hvordan det går. Det setter jeg uendelig stor pris på <3 

Jeg håper så inderlig han får en fin dag i dag!

Mammalivet er så sykt tøft noen ganger....  

NÅR BARNE-TV BLIR TORTUR


God kveld :)

I mange år har ulike torturmetoder blitt brukt for å få folk til å tyste på sin side. Sett på ÈN eneste episode av Vennebyen, og jeg forteller deg hva som helst!

Er det én ting som er helt sikkert når det gjelder å inntre rollen som småbarnsforelder, så er det at man møter stadig nye overraskelser og utfordringer, uansett hvor forberedt du trodde du var ;) Det gjelder så klart alt mulig rart, og da fra små bagateller til store utfordringer i hverdagen. En ting som overrasket meg, og som jeg ikke var forberedt på what so ever, var hvor sykt mange ganger jeg må se de samme tegnefilmene om og om og om og om og om igjen...... Jaaa, en bagatell, men er sykt irriterende en! :P 

Jeg er så drittlei Daniel Tiger og befolkningen i Vennebyen at jeg spyr, og det er like før Brannmann Sam får seg en real runde med brannslukningsapparet også! Lucas elsker jo disse seriene. Sa jeg elsker? Jeg mener ELSKER! Han kan se på dette 24/7 hvis han hadde fått lov han, og jeg prøver så godt jeg kan å veksle litt ofte på hva han får se på for min egen del, for å rett og slett beholde forstanden :P I dag er en sånn dag der jeg synes Brannmann Sam egentlig bare kan ta seg en bolle, og jeg er redd for å være ufin mot Apa, Elfi, og Jumpy når gjengen fra Vennebyen skal besøke et arrangement i nærheten her i septemper. :P

Neida, det er ikke så gæli.. Men lei, det er jeg! Jeg gleder meg til mini får en ny seriefavoritt kjenner jeg. Jeg kan alle episodene utenatt, og går hele dagen å synger på plagsomme, pedagogisk riktige Daniel Tiger-sanger som suger seg fast i hjernebarken som en flått. Ikke hørt på Daniel Tiger sine sanger? Her er et eksempel på en sang som har surra rundt oppe i hodet mitt de siste ukene: 

"Når du må en tur på doen, stopp og gjør det du må! Spyl og vask også kan du gå." Jada, denne går jeg å traller på fra morgen til kveld. Plagsomt? Neiiida.. Sangene er egentlig bare ord som blir sunget, for at det skal feste seg på hjernen. For det er jo viktige ting innimellom, og bra er det at det fester seg. Men det er jo ikke så rart at ting fester seg på hjernen når én "sang", altså den samme setningen synges om og om og om og om og om igjen hundre tusen ganger iløpet av én episode på 15 min, sant? :P

Oh my God.. Flere som kjenner seg igjen eller? :P

Følg meg på facebook HER.

 

EMOSJONELT VRAK


Hei hei :)

Her har huset stått på hodet de siste dagene med tanke på barnehagestart. Det har vært mye som skulle handles inn og ikke minst merkes med navn. Det er jammen mye som skal på plass før barnehagestart, og det er vel nå jeg kan begynne å skjønne hvorfor folk sier det er dyrt å ha barn :P Vaskemaskinen har gått 24/7, lister er skrevet og sakte men sikkert har det ene etter det andre blitt krysset av. Nå håper jeg og tror at alt er på stell, og klappet og klart for at mini skal ha alt han trenger og enda mer til sin nye tilværelse som barnehagegutt <3 

En ting er jo å være forberedt når det gjelder alt av utstyr, men hva med det emosjonelle oppi det hele da? Ohhh lord, så slitsomt psykisk å konstant kjempe mot tårene når du innser at den lille babyen din, plutselig er blitt så stor og skal inn i den store, skumle verden. Han skal ha sin egen hverdag, helt uten mamma og pappa... Seriøst, jeg dør litt inni meg! Når ble han så stor egentlig!? I halvannet år har vi to delt stort sett hver eneste dag sammen, og nå er det plutselig over. Jeg skal ha min hverdag på jobb, og han skal ha sin hverdag i barnehagen. Det kommer helt sikkert til å bli veldig bra, jeg må bare komme meg over kneika ;) 

Uansett da, så tror jeg kanskje det er normalt? At man blir litt emosjonelt vrak altså.. Eller? Dere som har gjort dette før, vær så snill å si at jeg ikke er helt unormal her jeg sitter å tørker snørr og tårer, og føler meg ensom, tom og smådeprimert? Å være mamma er ganske utfordrende ass... Slitsomt og fantastisk! 

Nei, det får bli et kort og så som så innlegg dette. Jeg klarer snart ikke se skjermen igjennom disse sikkert kjempeteite, men veldig ekte tårene. Lover å komme sterkere og mindre emosjonell tilbake i neste innlegg  <3 

KONTANTSTØTTE? JA!


Det nærmer seg med stormskritt. Dagen jeg gru-gleder meg sånn til. Dagen der skatten min skal begynne i barnehagen. At det blir bra for oss begge to tror jeg så absolutt, men det er allikevel noe veldig skummelt med å overlate ansvaret for det mest dyrebare du har til noen helt ukjente. Jeg er sikker på mini kommer til å stortrives, og det er nok helt sikkert oss foreldrene det er verst for. Men er det ikke ganske normalt å grue seg litt til første barnehagedagen til poden da? Jeg tror det. Jeg er uansett evig takknemlig for at jeg har hatt muligheten til å være hjemme med han helt til nå. Jeg føler at det var det beste for oss å vente til han var halvannet år gammel, og angrer ikke et sekund på det valget. Det er jo ikke sikkert jeg får den muligheten med nestemann?

For vår del er det takket være gubben sin lønn, og min helgejobbing og kontantstøtte at det i det hele tatt har latt seg gjøre. Vi har fått det til å gå rundt, men ellers levd litt trangt for at mor og sønn skulle få litt mer tid sammen før han skal kastes ut i hverdagen. Du skjønner helt sikkert at jeg er evig takknemlig for kontantstøtten? Oh yes! Det ga meg muligheten til å få dyrebar tid med sønnen min. De er bare små en gang, og for min del så var jeg i en jobbsituasjon og vi i en økonomisk situasjon (takket være kontantstøtten!) som gjorde at jeg kunne ta den muligheten. Og hvorfor er egentlig det så galt? 

Jeg har inntrykk av at man i dagens samfunn skal føde barn, for så å komme seg fort som svint tilbake i jobb og hverdag igjen. Vi er alle forskjellige, og våre familier har forskjellige behov og forutsetninger for hvordan vi legger opp hverdagen vår. Noen ønsker kanskje å være hjemme litt til, men har ikke mulighet pga jobb eller økonomi, og noen synes det er helt greit å forlate mamma- eller pappabobla og starte hverdagen igjen tidlig. Jeg er ikke ute etter å dømme noen som helst for deres valg, det er ikke poenget mitt. Poenget mitt er at det er mange årsaker for hvorfor en familie velger som den gjør, men hvorfor skal ikke jeg og andre mødre eller fedre som har mulighet og ønsker oss litt mer tid med barnet vårt, før hverdagens mas og kjas skal komme å bite oss i ræva igjen, få lov til det dersom kontantstøtta gjør det mulig?

Vi er heldige som lever i et land der vi får gå hjemme med barna våre veldig lenge i forhold til mange andre land, og vi er heldige som har muligheten til å ta ut ulønnet permisjon i et helt år ekstra og få utbetalt kontantstøtte i denne perioden. Men kanskje også denne skulle vært behovsprøvd, slik som det er snakk om at barnetrygden burde bli? For vår del var det kontantstøtten som gjorde det økonomisk gjennomførbart, men for en annen kan det jo være at kontantstøtten bare er en bonus på mange tusen? 6000 kr i måneden (7500 kr. fra og med denne måneden) som de egentlig ikke har behov for, for at mor eller far skal være hjemme til barnet er maks to år? For husk at det er bare snakk om barnas andre leveår. Altså fra barnet er 13-23 måneder. Jeg har inntrykk av at mange tror man kan få utbetalt kontantstøtte fra foreldrepermisonen er slutt og frem til skolestart omtrent.

Nei, jeg vet ikke jeg? Det er så mange delte meninger, og jeg ser alle synspunktene og har en viss forståelse for endel av grunnene til at folk mener den bør avvikles eller bli behovsprøvd, men jeg klarer ikke, uansett hvor hardt jeg prøver, å fatte og begripe at enkelte mennesker kan mene at det er feil av meg som norsk statsborger og skattebetaler å benytte meg av muligheten til å være mamma på fulltid en stund til den ene gangen barnet mitt er lite, når jeg er så heldig å ha den muligheten. Eller hva med de som ønsker barnehageplass fra barnet er 10-12 måneder, men som ikke får plass fordi barnet ble født på et ugunstig tidspunkt i forhold til krav om barnehageplass? Hva med de? Skal ikke de få hjelp til at økonomien skal gå rundt mens de venter på ledig barnehageplass? Det lar seg sjeldent gjøre at både mor og far skal jobbe 100% med et barn som har 0% barnehageplass.

Jeg skal ikke starte noen vaksinediskusjon oppi dette, men jeg personlig ønsker at barna mine skal få MMR vaksina før barnehagestart for å beskytte mot bl.a. meslinger. Denne gis når barnet er ca. 15 måneder. Helsedirektoratet anbefaler alle å følge barnevaksinasjonsprogrammet, så spør du meg så bør en ihvertfall få kontantstøtte frem til barnet har fått denne for oss som ønsker den beskyttelsen.

Eller hva med de barna som rett og slett ikke er klare til å starte i barnehagen så tidlig? Alle barn er jo også forskjellige! For vår del, var det først når min sønn  var rundt 15 måneder at jeg begynte å føle at han kanskje var klar, og det er først nå siste måneden at jeg ser at han kommer til å få mye glede av å være med andre barn hele dagen, og starte en ny hverdag som er mye mer hektisk enn hva han er vant til. Det halvannet året han har vært hjemme med meg, så har vi vært med i barselgruppe og åpen barnehage, så han er vant med andre barn og voksne, men dog i mye mindre doser enn hva en barnehagehverdag innebærer. Vi brukte noe tid av det halvåret med kontantstøtte til å "øve" til barnehagestart kan man kanskje si? 

Nei, nå skal jeg gi meg. Det ble mange ord og et langt innlegg dette. Mye lenger og om et helt annet tema enn jeg egentlig hadde tenkt til å skrive om, men dette måtte tydeligvis bare "ned på papiret". Som sagt så er vi alle forskjellige, og har forskjellige forutsetninger, og jeg tror at de aller fleste velger det som er rett for deres familie der de er i livet. Jeg har flere ganger måtte "forsvare" at jeg går hjemme i et halvt år ekstra, og dum som jeg er, så lar jeg meg provosere kraftig innimellom når jeg leser kommentarfeltene rundt omkring der kontantstøtten er et tema. Det største motargumentet er at innvandrerkvinner får mange barn og at hverken mor eller barn integreres. At dette er et problem har jeg overhodet ingen problemer med å forstå. Men finn på noe annet! Gjør andre tiltak direkte rettet mot den gruppen det gjelder. Ikke ta ifra meg muligheten til mer tid med barnet mitt av den grunn! For er dét riktig da?? 

Jeg er så enig i at det er mange ting vi kan bruke skattepengene våre på, men for min del er det å kunne gi mor eller far muligheten til 100% tid med barnet sitt i inntil ett år ekstra noe jeg synes er riktig og viktig fremfor veldig mye annet. Og uansett hvilken mening du måtte sitte med, så er jeg ganske sikker på at du er enig med meg i at vi skal være takknemlige for å bo i Norge, som gir oss alternativer og muligheter man bare kan drømme om i andre land :)

SUPPORTERFRUE, JEG SLÅR OPP!


God morgen??


Det er sikkert noen få, eller fler opp igjennom årene som har hatt lyst til å gå meg et aldri så lite slag i trynet eller to? Nå har du sjansen! For jeg lurer nemlig på om noen kan komme å gi meg en liten ørefik for at jeg skal klare å holde meg våken..? Det funker dårlig med kaffe og "self-slapping" i dag gitt... Mini bestemte seg for at han var ferdig med å sove når klokka var 02:30 i natt han nemlig....

Les så mange oppdragelsesbøker du vil ass, men jeg er ganske sikker på at når du står der midt på natta med en unge som sparker deg i trynet fordi du skal stå opp, og du er så trøtt at du ville solgt sjela di for å få sove, da glemmer du alt om å gjøre ting pedagogisk riktig.. Jeg skulle heeeelt klart helt sikkert satt meg ned med han, være helt rolig og forklare at nå er det midt på natten, og nå skal vi sove. Være bestemt, men rolig. Og jeg gjorde også det! Den første timen... Når vi bikket over i time nummer to, guttungen er sur for at han ikke får gå ut av senga, mora er frustrert over de mørke ringene under øynene som bare blir blåere og blåere for hvert minutt som går, da forsvant alt det pedagogiske jeg har lært sakte men sikkert, og Lucas endte opp med en mor som kysset tærne hans, gråt trøtte frustrasjons-tårer, og ba på sine knær om ikke vi kunne vææææære så snill å bare sove liiiitt til...... Bare.. Pleeeeaaase liksom?

Uansett, så tror jeg vi slokna igjen rundt kl 05:00 en gang.. Typisk at sånt skjer den ene dagen Thomas må tidlig opp for å jobbe et par timer midt i ferien.. Du må ikke tro han lille mini-me sover noe lenger på morgenen bare fordi han har vært ugle halve natta skjønner du.. Åååå nei du.. Når hanen galer, da kicker lakenskrekken automatisk inn, og han er like tidlig oppe som Mr.Kykkelikokkos på andre siden av jordet her. Såååå, du som kommer for å slå meg litt, ta med et par kanner kaffe også a? Takk! 

PS! Fra og med i dag tar jeg tilbake alt jeg har sagt om mine og supporterfruas likhetstrekk, etter å ha lest overskriften til hennes siste blogginnlegg. En overskrift jeg ikke klarer å relatere meg til i det hele tatt, og som bare er sykt irriterende akkurat nå. Nemlig, "4 måneder - ingen søvnløse netter enda"........ Så fint for deg da, Line Victoria... Joooooda, jeg unner henne massevis av søvn, jeg er bare så dødelig misunnelig at jeg ikke orker å klikke på linken og lese blogginnlegget hennes engang :P Sorry, Supporterfrua -jeg slår opp, da jeg føler vi har sklidd litt ifra hverandre på dette tidspunktet ;) #diggerdegfordet #YNWA

Bli med på GIVEAWAY på facebook-siden min HER :)

SOMMER, SOL, OG KVALITETSTID




Varme, late sommerdager med disse to er uten tvil det beste jeg vet i hele verden! Vi har kost oss sånn i finværet som har vært nå disse dagene, og jeg vet ikke med deg, men jeg er sånn skrudd sammen at jeg blir et nytt og bedre menneske så fort solstrålene treffer huden min. Å tilbringe late sommerdager med gutta boys er så godt for mammahjertet. Herlighet så fint å se de tilbringe så mye tid sammen, leke, bade, tulle, kose. Bare være sammen, far og sønn. I hverdagens mas og kjas er tiden de har sammen begrenset, så jeg vet dette er verdifull tid for far i huset også. Lucas er så glad i pappaen sin, og jeg er så evig takknemlig for at det er nettopp Thomas som er pappaen hans. Verdens beste! 

Ikke bare er det positivt at far og sønn får kvalitetstid sammen, men like positivt er det at vi får tid sammen som familie, og ikke minst at mor kan få litt kvalitetstid med solsenga alene. Hvis det har lukta svidd bacon i nabolaget i dag, så er det bare meg ;) Jammen godt å få grilla flesket litt! Halve slekta er på sin årlige tur til Hellas, så jeg må jo gjøre en real innsats for å i det minste bli nesten like brun som noen av dem når sola først viser seg her hjemme ;)

Det skal sies at jeg har vært helt sjuk etter å reise til ett eller annet varmt sydenland med turkist vann, og hvite strender mens regnet har plasket ned og gradestokken har vist femten grader! Det skal også sies at når sola først titter frem og varmer så godt, så er det ikke så ille gæli å tilbringe sommeren i Norge allikevel! Jeg er vant med å tilbringe en uke eller to i Hellas på sommeren, men mye av grunnen til at jeg har hatt et voldsomt behov for å rømme landet er pga pollensesongen. Jeg er som regel veldig dårlig når gresset herjer som verst og kan ikke være utendørs enkelte dager, men jeg merker faktisk en stor bedring allerede i år etter å ha blitt vaksinert mot gresspollen i ni måneder. HALLELUJA! (og bank i bordet!!) Det tar mye tid, men jeg anbefaler det på det sterkeste til alle som ikke har god effekt av medisiner! 

I år som i fjor blir sommeren altså tilbragt i vårt vakre hjemland, og så lenge været holder seg som i dag og allergivaksinen funker fjell, så skal jeg ikke klage! Klage kan jeg kanskje finne på å gjøre neste uke når verandaen skal beises og rekkverket skal males, men det er syting neste-uke-Helene og helt sikkert Thomas også skal få ta seg av ;) 
 

JEG SKAL ALDRI SI ALDRI IGJEN




God formiddag :)

Jeg føler husmora jeg aldri skulle bli har fullstendig overmannet meg når klokka er ti på morgenen, og gårsdagens klesvask er brettet, dagens vaskemaskin er igang, kjøkkenet er rydda, kjøleskapet er vasket, mini er god og mett, og sover sin første dupp. Her sitter jeg med en kaffekopp og setter pris på en liten pause og ti minutter med stillhet før jeg må hive meg rundt og skifte sengetøy og støvsuge. Et lite sekund der vurderte jeg å ta meg en dusj istedenfor kaffepause, men det får vente til dupp nummer to :) 

Nei, jeg skulle aldri bli en sånn typisk husmor nei.. Haha! Nok en gang må jeg spise mine egne ord. Det har jeg måtte gjøre gang på gang etter at jeg ble mamma. Jeg skulle ikke bli sånn, og ihvertfall ikke sånn.. Er det en ting jeg har lært, så er det at man aldri skal si aldri iallfall. Man kan ikke vite på forhånd hvordan mamma man kommer til å bli tror jeg.. Jeg er så hønemor at du vil ikke tro det, og det var jo noe jeg iallfall aldri skulle bli ;) 

Smiler litt for meg selv her jeg sitter å skriver ned disse ordene, for jeg var nemlig så bastant! Jeg hadde en klar formening om hvordan jeg skulle være som person, og kanskje en enda klarere formening om hvordan jeg skulle være og ikke være som mamma. "I used to be the perfect parent. Then I had kids." er vel kanskje noe av det beste jeg har lest på lenge. Man gjør så godt man kan, og som regel så er det mer enn bra nok, men jeg tror vel 99% av oss småbarnsforeldre sitter med skjegget litt i postkassa når trassen kicker inn for fult, og du gjør både den ene og den andre tingen som du absolutt aldri skulle gjøre den dagen du ble mor, bare for å få fred :P Flere som priser seg lykkelig over at Mariekjeks finnes? ;) 

Nei du... Ikke skulle jeg bli noen hønemor og ikke skulle jeg bli noen husmor, men her sitter jeg da og (over?)beskytter sønnen min og bekjemper hybelkaniner før klokka er ti hver eneste dag ;) And I love it! 

 

Ps: skrev et lite mammatips sent i går. Les det HER :) 

LITT FOR EFFEKTIV I DUSJEN?


Juhu :)

Det er nå engang sånn at når noe utenom det vanlige må gjøres her i huset, må det gå på bekostning av noe annet. Jeg må ærlig innrømme at i hverdagens mas og kjas har jeg forsaket enkelte ting som jeg var svært nøye på før sånn som f.eks å ta vare på meg selv. Altså i forhold til det å være forfengelig! Jeg vil ikke kalle enkelte ting for forfengelighet, men heller en nødvendighet. Allikevel så har noen av disse nødvendighetene gått i glemmeboka fordi det er så mye annet som skjer, eller som er så innmari mye viktigere. 

Dette med å være effektiv i dusjsituasjon er ikke bare noe jeg har lært på jobb (ja, jeg jobber i helsevesenet der tidsforbruk er en viktig greie), men noe jeg er dritgod på selv her hjemme også. Så fort mini sover, så er det bare å kaste seg inn i dusjen, smokk smokk sier det, så har man vasket håret, og fått vasket vekk litt gammel svette. Altså man får gjort det mest nødvendige før han våkner igjen.. Mascararestene vannet ikke fikk bukt med fjernes elegant med vidåpen munn, mens man bruker helt ytterst av kanten på håndkle til å dra over våtkanten. Sånn! Fiks ferdig! Men det var disse her forfengelige nødvendighetene mine da... 

Lucas har liksom tre ting å forholde seg til hva gjelder ting som kan krype og gå. Det vil si, alle menn er pappa, aller damer er mamma, og alt med pels er pus. Veldig greit! Men i går så forstod jeg for alvor at noe måtte forsakes til fordel for en lenger dusj og en dæsj forfengelighet i dag. Du vet det er på tide å barbere leggene dine, når sønnen din peker på beina dine og sier "puuuus"! Thomas fikk seg en god latter, men jeg? Not so much! Så her sitter jeg med kaffekoppen min, håndkleturban på hodet og deilige, glatte, myke, nybarberte legger for første gang på......? Husker ikke :P Hahaha! 

Jeg bruker som regel god tid når jeg setter meg ned for å skrive et blogginnlegg, da koser jeg meg med litt TV eller musikk, og en kaffekopp eller ti, mens jeg funderer på hva jeg skal skrive om. Men i dag følte jeg at en heftig runde med høvelen, var på sin plass, og kaffekopp nummer fem, seks, syv, åtte, ni, og ti, måtte ofres. Du vet det er gæli, når du heller vurdere å løpe ut i garasjen å hente hekkesaksa ;) Heldigvis var det uansett en mye enklere affære nå enn da jeg var gravid! Herlighet, det ble jo et blogginnlegg for seg selv det. Det kan du lese om HER hvis du vil! :)

Nå skal jeg prøve å få på meg noen filler, før mini våkner. Har ikke tid til å ta bilde, så dere får nøye dere med et jeg allerede hadde av meg selv her på macen, fiks ferdig og selfieklar ;)

Ha en super dag!

PS: Følg Rockefrua på facebook HER. 

SUPERMAMMA VS. BLEIESKIFT




Okay, sånn seriøst.. Hvorfor har ingen fortalt meg at barn kan begynne å trasse før de er tre år? Hva forbinder man med treåringer? Jo, trass! Hva forbinder man med ettåringer? Ikke trass iallfall.. Eller, jeg gjør iallfall ikke det... Jeg skal si deg vi har fått en bestemt liten kar i hus ja! Han skal ha det på sin måte, eller så kan det være det samme. Da går vannflaska, brødskiva, yoghurten, eller hva nå enn han måtte ha i nærheten veggimellom. Han har begynt å hyle og legge seg ned på gulvet også, så han gir oss vel en forsmak på hvordan handleturene kan bli fremover eller noe :P 

Det største problemet her i huset om dagen er bleieskift... Ooooh loooord sier jeg bare! Bæsjebleier er drepen. Da er det bare å finne frem alt av beskyttelsesutstyr, fjerne alt en ikke vil søle bæsj på, gi mini alt mulig rart for å fange oppmerksomheten hans, og være raskere enn lynet sånn at du forhåpentligvis får vekk det verste før han i en vanvittig fart snur seg rundt, reiser seg opp og står og hopper. Det har liksom blitt en tomannsjobb det der, med en som skifter og en som underholder, men så er det ikke alltid man er to stykker tilstede da.. Man gjør så godt man kan, men når han har bestemt seg for at han ikke vil ligge stille, men allikevel blir lagt ned på stellebordet gang på gang, så blir han sint som en liten lemmen.

I kveld følte jeg meg som en eller annen super-mom som burde hatt mitt eget TV-program på TLC. Bæsjebleia skulle skiftes, og det er alltid like spennende å se utfallet av hele greia. Jeg satt å lo litt for meg selv etterpå, for tenk å være flue på veggen og vitne til det greiene der.. Herregud! Der står jeg da, jeg har tatt av meg genseren fordi jeg ikke vil risikere å få bæsj på den, mini ligger i bleia si og er blid som en sol. Jeg vet at jeg må smi mens jernet er varmt, og tar av bleia samtidig som jeg står klar med våtserviettene for å fjerne det aller verste mens han enda ligger stille.

Mens jeg fjerner teipen som holder bleia sammen, ber jeg en stille bønn før jeg i lysets hastighet swiper over med våtservietten. Mini begynner å bli urolig, men herregud det er jo så mye bæsj.. Hva gjør jeg nå da? Jeg lar han leke med isbjørnbamsen sin. Jada, det funka i kanskje ett sekund. Hmmm, what to do..? Jo, jeg gir han telefonen min. Den er jo spennende, da rekker jeg nok å få vasket han ordentlig! Neida, telefonen var ikke så interessant, og han var vel på vei rundt på stellebordet sånn ca. ti ganger.mens jeg helt desperat prøvde å synge sanger for å få han til å fokusere på den teite mora si og ligge stille. Jeg sang av full hals mens jeg tørka bæsj til den store gullmedaljen, og når man har sunget igjennom hele Den store barnesangboka fra A til Å, så begynner man tilslutt å lage sine egne tekster. I Bæ bæ lillelam melodi sang jeg vel noe sånt noe som

"Lille gutten min. Mamma elsker deg.
Du har bæsja i bleia, fort vi må skifte. Heia!
Lille gutten min, gi meg ti sekund." 
(Dette er forøvrig kortversjonen, som i "Bæ bæ lille lam, satt på restaurant" Alle husker vel den? :P)

Han ble ikke videre imponert over sangtekst-/forfattervenene mine, ei heller kråkestemmen min, så jeg prøvde å få fokuset over på telefonen min igjen. Det gikk vel nøyaktig fem sekunder, så kastet han telefonen på gulvet, og før jeg visste ordet av det så var ungen oppe på to bein og hoppa. Jeg som ellers er så rask, og har reflekser som en katt under bleieskiftet, var så fokusert på telefonen som hadde blitt kastet brutalt i gulvet at jeg glemte å ta bort bleia som lå der... Jada, der stod ungen å hoppa og lo, med bæsj oppover anklene, isbjørnbamsen hans er ikke så hvit lenger for å si det sånn, og dere kan jo bare tenke dere hvordan resten av stellebordet så ut..

Kjære vene.. Skulle jeg grine, eller skulle jeg le? Jeg lo, og jeg lo så jeg grein. Lucas også, han trodde vel det hadde rabla for mora si tenker jeg. Men nå skal du høre. Se for deg at jeg står der med håret til alle kanter omringet av brukte våtservietter, med bæsj på øyevippene, og zinksalve i fjeset (bare sånn for å sette det litt på spissen selvfølgelig.) Jeg står å flekser bicepsen min, mens jeg bruker den andre armen til å stolt vise frem en gullende ren og pen liten sjarmør som både lukter godt og har tørr bleie. For joda, på ett eller annet mystisk vis så klarte jeg å få vasket vekk all møkk fra både barn, stellebord og andre nærliggende ting mens vi tulla og lo. Vi hadde det kjempegøy selvom hele stelleområdet så ut som en krigssone, og jeg så ut som om jeg hadde vært igjennom en gjørmebryterkonkurranse eller noe (nok en gang, ja for å sette det litt på spissen.) Anyways, gullungen var renere enn aldri før, og brunbjørnen blir snart isbjørn igjen så fort vaskemaskinen er ferdig :)

Jeg måtte jo bare flire litt for meg selv mens jeg rydda opp etter kaoset som hadde utspilt seg på stelleplassen, og tenkte at det her måtte ha vært helt hysterisk komisk å se på. Stolt som en hane da, for at jeg kom ut av hele greia på en så god måte. Super-mom!! (flekser biceps igjen btw!) Helt til jeg kom til å tenke på at vi har både badekar og dusj her i huset, og jeg kunne spart meg selv for mye blod, svette og tårer, og Lucas kunne blitt spart både for kråkestemmen til mora si og dårlige versjoner av Bæ bæ lillelam :P

Jaaa,jaaa.. Ha en fin kveld da, dere! Hilsen #SUPERMOM ;)

For trøtt til å finne på en tittel...


I dag føles det som om noen har tygga på meg, og spytta meg ut igjen.... Oh lord, det tar på å lide av kronisk søvnmangel ass! En ting er den rytmen jeg har blitt vant med, med å våkne mange ganger, men sovne rimelig fort igjen. Den har jeg lært meg å takle, og om mini skulle finne på å sove en hel natt hvert skuddår, så våkner jeg uansett fordi hjernen min er så innstilt på det. 


Verdens fineste lille bøllefrø <3 

I dag våknet jeg med de største og blåeste posene under øynene ever, rommet snurra litt, jeg var kvalm, og hadde skallebank ut av en annen verden.. Ja, det kjentes ut som om jeg hadde vært på tidenes bytur kvelden i forveien! Men nei... Dette skyldtes ikke alkohol, men en herlig liten blidfis som bestemte seg for klokken 01:30 at nå hadde han sovet nok... Jeg kan si det sånn at mora hans var ikke like blid... Trøtt og fortvila prøvde jeg sikkert alle triks i boka for å få han til å sove igjen, men den lille luringen bare lo av meg.. 

Det er jo umulig å være sur på en sånn solstråle, men gud så frustrert jeg var. Jeg ville jo bare sove.... At diamanter er en kvinnes beste venn er bullshit, iallfall for en nybakt mamma! Søvn og tørrshampo er iallfall mine beste venner om dagen! ;) Jeg kan gå litt nærmere inn på dette med tørrshampo en annen dag. I dag er jeg rett og slett for trøtt til å prøve å være morsom! 

I går var nemlig en litt utfordrende dag der det var kort imellom latter og gråt.. Korte dupper, og herlig latter i fem minutter etterfulgt av sutring i femten minutter stod på menyen stort sett hele dagen. Stakkars lille var helt utslitt i gårkveld, og det var mye sutring helt frem til han plutselig kastet opp fiskepuddingen fra dagen før over hele meg, hele seg, hele sofaen, hele teppet og litt på katten. Litt sjokkert så han på meg før han brast ut i latter. Jeg kunne jo ikke annet enn å le jeg også.. Stakkars, han har sikkert vært skikkelig kvalm hele dagen. 

Det var ikke annet å gjøre enn å tørke av katten med våtserviett, gå bananas med Vanish på teppet, dra av sofatrekket og kaste det i vaskemaskinen sammen med alle klærne til Lucas og meg. Her var det bare å hoppe i badekaret, for det var seriøst oppkast overalt! I alle kriker og kroker, i håret, i øyebryn og på øyevipper. Etter å ha plasket ned hele badet, og lekt masse med gakk-gakken sin, var det en ren og pen, og fornøyd liten gutt som sovnet som en stein før klokka åtte. Her i huset er det bare å rope halleluja hver gang mini sovner før klokka ti. 

Hadde jeg vært smart, så hadde jeg tatt meg en dusj for å vaske ut det størkna oppkastet i håret mitt, lagt meg i senga med en god bok eller film og slappet av skikkelig, og kanskje også sovnet før klokka ti, men dum som jeg er så tok jeg heller fatt på husarbeid... Jeg kødder ikke, bare én dag der jeg er litt slækk på husmorsfronten, så ser det ut som et bomba horehus her! Har dere sett på Syke samlere på TLC? Sånn ser det ut her etter én dag!! Thomas mener jeg overdriver, men seriøst... 

Etter et par timer med rydding, støvtørking, støvsuging, rydding i klær, oppvask osv fant jeg endelig senga. Men ikke for å sove, for man må jo utnytte all tid man har for seg selv, sant!? Thomas var ikke hjemme fra jobb før halv elleve, så da måtte vi jo ha litt kjærestetid. Vi la oss under dyna, spiste wienerpølser, og så på film. Kjempekoselig! Helt til klokka plutselig var ett, og vi fant ut at nå måtte vi bare legge oss... Som nevt ovenfor, så var det en liten tass som hadde fått nok søvn når klokka var halv to...  

Så, sånn var det... I dag kan du tro vi er trøtte alle tre.

Også skrur jeg på hjernen i to sekunder her jeg sitter, og som sagt så lærer jeg jo aldri... For hva gjør jeg mens mini sover duppen sin? Jo... Jeg sitter her med håret fullt av størkna oppkast, og skriver om hvor dum jeg er som ikke sover og dusjer når jeg kan. Jeeezzzz... Klapp på skuldra til meg selv... 



Snakkes! 

Nei!


For tre dager siden knakk han endelig koden, etter å ha vært en frustrert liten gutt i lang tid. Endelig kommer han seg fremover, og ikke bare bakover! For Lucas har det åpnet seg en helt ny verden! Nå kan hele huset utforskes.... Jippii... 

"Nei, Lucas!"
"Neeeeiii......"
"Nei, sier mamma!"
"NEI!"

Sånn går no dagan.......


Så har det altså begynt. Allerede... Nå er det ikke bare kos lenger, nå har altså oppdragelsesbiten i min rolle som mamma begynt! Det kom brått på synes jeg. Bevisst fjerner jeg ikke ting han ikke skal tukle med, så sant det ikke er noe farlig selvfølgelig (!), dette for at han skal lære seg at nei er nei! (Vi får se hvor lang tid det tar da, før jeg gir opp og ribber hele huset for alt som er innenfor hans rekkevidde. Veddemål anyone!?)

Tenk at det starter allerede nå! Min rolle som omsorgsperson startet allerede når tissepinnen viste to streker og han lå i magen, men nå skal jeg også starte med å gjøre mitt aller beste for å forme denne gutten til å bli en god, snill, hardtarbeidende, målbevisst, veloppdragen gutt og senere mann, som respekterer grenser og andre mennesker og dyr. Det er en stor oppgave! Min aller største, faktisk, og jeg tar absolutt ikke lett på den. 

I tre dager nå føler jeg at det eneste jeg har sagt er forskjellige varianter av ordet "nei", og jeg har så dårlig samvittighet når Lucas har lagt seg for natta. Vi koser oss mye iløpet av dagen med kos, lek, synging, turer osv også, men plutselig ble "nei" en stor del av hverdagen, og jeg som mamma er ikke bare morsom lenger, men også veldig streng. Jeg skal jo egentlig ikke ha dårlig samvittighet, for jeg synes det er veldig viktig med grensesetting, og ett sted må vi jo starte. 

Han åler seg lynraskt bort til en ting han ikke bør leke med (la oss kalle det objekt X), og jeg ser på han og sier "nei" mens jeg gjør alt jeg kan for å ikke smile (han er jo så søt...) Han snur seg mot meg, ser lurt på meg og smiler, før han setter kursen mot objekt X igjen. Jeg reiser meg opp, og sier "neeeeeiii", han smiler like herlig og fortsetter ferden. Objekt X er nå veldig nærme, og tampen brenner! Jeg ser hånden forsiktig løftes fra gulvet og mot det forbudte området. Jeg går mot han og sier strengt "Nei, sier mamma!" Han enser meg ikke engang.... Nå er hånden milimeter unna objekt X, og jeg tar bort hånden hans mens jeg sier strengt "NEI". Han ser på meg som om jeg er helt teit, og tar mot objekt X igjen... "Nei, sa mamma!"... Dette gjentar seg endel ganger, før jeg etterfulgt av nok et strengt "nei!" flytter han et stykke unna objekt X. Da blir Lucas sint! Han hyler, kjefter og begynner å gråte. Dette pågår i nøyaktig 30 sekunder, før han målbevisst setter kursen mot objekt X igjen..... Også er vi igang igjen...


Denne bodyen som han har fått i gave kunne faktisk ikke passet bedre, for akkurat sånn er det! Iallfall for en liten stund til..

"Nei, nei, nei...." Jeg er så lei det ordet, og det bare etter tre døgn inn i oppdragelsen! Lurer på hvor mange ganger jeg kommer til å si "nei" iløpet av de neste atten årene? 

 

I dag tok vi oss tid til oss


Den friske lufta på morgenkvisten, den gode kalde lufta i ansiktet, de fine fargene, de deilige solstrålene som varmer på kroppen. Det er høst.

På dager som i dag er høsten helt fantastisk, og for en pollenallergiker som meg er det liksom først når høsten kommer at en virkelig kan nyte lange dager ute i sol og frisk luft. I dag har vi vært på tur hele familyn, og det er så koselig! I en ellers ganske så hektisk hverdag, der en ofte føler at dagene bare går i ett og smelter i hverandre, er det så utrolig godt med dager som dette. Dager der det bare er oss tre, ingenting vi må huske eller rekke. Hele dagen til å kose oss og gjøre akkurat hva vi vil. Dager som dette er i mine øyne de mest verdifulle. Det er på dager som dette vi lager gode minner, minner vi kan se tilbake på med et smil om munnen senere. 


Lucas synes det er deeeeilig å kjenne sola varme i fjeset <3

Tid er mangelvare hører man ofte folk si, men er det egentlig det? Ja, noen ganger er det virkelig det, men så handler det kanskje litt om hvordan vi prioriterer denne tiden også? vi være så tilgjengelig overalt hele tiden? Eller vi si "ja" til alt og alle hele tiden? vi vaske huset hver eneste fredag?

Jeg vet ikke med deg, men jeg er ikke alltid veldig flink til å disponere tiden min, og plutselig sitter jeg her og føler at jeg så vidt klarer holde hodet over vannet fordi jeg har sagt ja til litt for mye, sitti en time for mye på pc, og dermed fått dårlig tid til noe jeg skal rekke, eller sitti på sengekanten med nesa nedi telefonen for å oppdatere meg om alle andres liv på sosiale medier, at jeg går glipp av verdifull pillow-talk med min bedre halvdel. For jeg er jo egentlig mye mer interessert i å høre hvordan dagen hans har vært, enn å oppdatere meg på hvordan Facebooklivet til Per, Pål og Espen er liksom! 

Heldigvis har jeg blitt mer bevisst det etter at Lucas kom til verden, og dager som i dag gjør at jeg sitter her i kveld med en god følelse i hele kroppen. Tusen takk for en kjempefin dag, familien min <3 

Dere er de beste i hele verden, og jeg elsker dere herfra og til månen <3

#kliss 


Lucas i kjent positur om dagen. Om det ikke kommer noen tenner snart, så skjønner jeg ingenting :P


-Husk å ta dere tid til det som er viktig for dere i hverdagen, og ikke bare alt man skulle, burde, og må gjøre. Husk også å rive nesa løs fra alt av skjermer innimellom, og se hva som foregår rundt dere her og nå, her i virkeligheten. 

Hjertet mitt!


I dag har jeg lyst til å introdusere dere for den fineste gutten jeg noen gang har møtt! Min herlige lille skatt som gjør hverdagen min fantastisk, og livet mitt mening. Han som kan teste tålmodigheten til det ytterste, men med et lite smil smelte hjertet mitt fullstendig. Hjertet mitt er på utsiden av kroppen min, bekymringene er konstante, og jeg må innimellom klype meg i armen for å minne meg på at jeg faktisk er mammaen til en frisk og fin liten gutt.

Jeg er verdens heldigste som har fått lov å oppleve å bære frem et barn, kjenne sparkene hans i magen, høre hjertelyden hans før han ble født. En særdeles utfordrende graviditet var det, men hundre prosent verdt det! Jeg er mamma til verdens beste Lucas, stoltere enn stoltest, hønemor, emosjonell til tusen, beskyttende løvemamma og så mamma-mamma at mange sikkert synes jeg er teit noen ganger. Hodestups forelska! 

Vår kjære sønn kom til verden 29.01.16 klokken 14:32. 4160 gram, 49 cm, og helt perfekt!

Lucas nyfødt.


På dette bilde er han bare noen få timer gammel, og det er dette bilde vi sendte til familie og venner, og senere delte på sosiale medier for å fortelle verden at han endelig hadde kommet, og at alt var bra med oss. Vi var på sykehuset ganske lenge da Lucas hadde gulsott, og stadig økende verdier på blodprøvene. Han måtte ligge i lysbehandling i totalt 48 timer på Nyfødtintensiven, og ble fort populær blant sykepleierne. Rundt han lå bittesmå babyer som kjempet for livet, og de syntes det var så godt å se en god og rund baby. Det satte igang mange tanker hos meg med tanke på at Lucas holdt på å komme i svangerskapsuke 29. Etter han ble skrevet ut har vi måtte følge opp med blodprøver hos fastlegen en gang i måneden frem til han var seks måneder gammel. Heldigvis har alle prøver vært bra hele veien, og mini er frisk som en fisk! :)



Lucas 1 måned gammel.

Vi sleit en del i begynnelsen da han var så slapp pga gulsotten. Han var så slapp, så han ikke klarte suge godt nok på puppen. Han ble sliten og sovnet, og fikk ikke i seg nok melk. Han gikk ned litt for mye, og jeg måtte bytte ut baby med brystpumpe. Lucas fikk melk ifra kopp de første dagene for at han skulle få i seg nok mat. Når jeg kunne amme han igjen måtte han veies før og etter alle måltider for å kontrollere hvor mye han fikk i seg. Etterhvert som han ble sterkere har det iallfall ikke vært noe problem å få i han mat heldigvis! Han er en stor og sterk gutt, og har ligget høyt på alle kurver hele veien. 



Lucas 2 måneder.

Etterhvert som ukene og månedene gikk, så jeg den lille babyen min stadig få mer og mer personlighet. Det er så moro å se utviklingen, og noen ganger går det så fort at jeg føler at jeg ikke rekker å følge med selv engang, enda jeg er sammen med han hver eneste dag. Plutselig når han var 3 uker gammel begynte han å smile, og vi kunne kommunisere litt mer. Han smilte som en sol hver gang pus kom i nærheten, og vi lagde morsomme grimaser. Også smeltet han hjertet vårt når han ca. 3 måneder gammel lo for første gang. Verdens fineste lyd! Så fin at jeg begynte å gråte.



Lucas 3 måneder.

Plutselig 6 måneder gammel rullet han seg over på magen etter å ha jobbet iherdig for å få det til i flere dager. Det var tydelig at vi hadde en sta og bestemt liten gutt når han sovnet samtidig som han prøvde å snu seg over på magen, etter å ha holdt på uavbrutt i 30 minutter. Det var rundt denne tiden han begynte å elske mat også, altså fast føde. Fruktmos og grøt var skikkelig nam-nam. Middag brukte han litt lenger tid på å like, men nå går det meste ned på høykant.



Lucas 4 måneder.

7 måneder gammel sier han mamma og paba (pappa) og viser tydelig at han vet betydningen, han kommer seg opp på alle fire, men skyver seg rundt og bakover istedenfor fremover. Du kan tro vi har en frustrert liten gutt som ligger på gulvet å kjefter fordi lekene hans bare kommer lenger og lenger unna! Og dere kan jo se for dere meg krabbe rundt på alle fire i stua "Se på mamma, Lucas! Gjør sånn her." 



Lucas 5 måneder.

Nå er han 8 måneder, han sier "pfffffs" hver gang pus er i nærheten, han har begynt å sove på sitt eget rom, det er nummeret før han har knekt krabbekoden, og han er en solstråle uten like. Han "skravler" hele tiden, og ler mye. Han gir suss hvis jeg spør "Kan mamma få suss?". Du kan tenke deg hjertet smelta første gang han gjorde det! Nå får jeg deilige våte gape-suss nesten hver gang jeg spør. Til og med uten å spørre innimellom! Hihi.  



Lucas 6 måneder.

Jeg er så stolt over den fine, lille, store, gode gutten min!

Det er utrolig hvor fort det går! Jeg kan ikke fatte og begripe hvor disse 8 månedene har tatt veien. Til dere som leser som venter deres første barn, nyt hver eneste dag uansett hvor utfordrende det kan være. Tiden går så fort, og plutselig er ikke den lille babyen deres noen baby lenger, men en liten gutt eller jente. Det er helt OK å være i deres egen boble med babyen, og det er helt greit at du ikke får vært like sosial og tilgjengelig lenger. Kos deg med babyen din! 



Lucas 7 måneder.

Min vakre lille elskling har lært meg så mye allerede. Han har lært meg å nyte hver dag, hvert sekund, og å senke skuldrene og kose meg. Om huset står på hodet noen ganger, hva gjør vel det? Bare jeg har tid og energi til å være med barnet mitt, så er det helt greit. Han har lært meg hva ubetinget kjærlighet er, og hva å virkelig elske noen fra langt inne i hjerterota betyr. 

Tusen takk lille venn! Mamma elsker deg! <3 

Foto: Svein Finneide www.sffoto.no
 

Kjærestetid eller søvn? Hva er viktigst?!


Etter at familien vår på fire ble til fem (pusekatter selvfølgelig inkludert), er det spesielt en ting det er litt lite av! Alenetid og kjærestetid! Fy søren så verdifull den tiden er. Jeg skjønte det ikke da, men når man må kjempe som en helt for å få en halvtime enten helt alene, eller i armkroken til kjæresten på kvelden så ser jeg at jeg burde satt mye mer pris på det før. 


Thomas og jeg har en litt sånn teit greie egentlig... Vår kjære sønn har arvet dette her med å være B-menneske, og er sjelden i seng før klokka 22:00. Innen Lucas sover har vi begge gitt x-antall flasker med melk, sunget so-ro lillemann x-antall ganger, gitt opp, og tatt han med ut i stua en gang eller to, prøvd å leke og tulle helt til han blir trøtt. Dette ender selvfølgelig oftest opp med at han blir overtrøtt. Vi demper lys, skrur av tv, tenner te-lys for å se om han kanskje finner roa mens han ligger i en varm og god armkrok... Altså, dere skjønner greia... HELE kvelden går innimellom til å prøve å kjøre inn litt gode leggerutiner, og iherdige forsøk på å få han til å sove før klokka er midt på natta i babyperspektiv. 

I går hadde vi en sånn kveld igjen, og som nevnt ovenfor har Thomas og jeg da en teit greie... Fordi, istedenfor å legge oss i 22-23 tiden fordi vi er slitne, og trenger søvn, så tvinger vi oss selv til å være oppe, ene og alene for å få litt alenetid eller kjærestetid. Den ene gjesper mens den andre sitter å holder øynene oppe med hjelp av fingrene! Sånn kan vi sitte til langt utpå natta, helt til den ene eller begge krepperer! Staheten lenge leve...

Søndag klokka 23:17:

Meg: Jeg vurderer sånn helt seriøst å lage lasagne nå!

T: Åh! Hvis du gjør det så er det nesten så jeg går ned på kne her og nå!

Meg: Ja, men klokka er jo masse da?

T: Ja, MEN! Åh! Nam! Er du klar over hvor mange kjærestepoeng du scorer hvis du gjør det eller!? 


Så da ble det lasagne da! Servert klokka 00:30 og fortært etter kortere tid enn jeg har lyst til å skrive! Mmmmm det var godt! Klokka 01:30 kasta jeg inn håndkle, da var det nesten så jeg lå og sov oppi tallerkenen min. 

Så da ble det både kjærestetid, middag og kos i natt. Drittrøtt i dag, men totally worth it! 
......
(ja, det teller som kjærestetid selvom vi bare sitter å ser helt tomt inn i tv´n for å ikke sovne. Armkrok = kjærestetid!)

Takk til Toro for enkle løsninger!

Les mer i arkivet » August 2017 » Juli 2017 » April 2017


Mammaen til verdens beste Lucas, samboer med en musiker, endometriosesøster, fotballidiot, dyreelsker, og musikknerd. Instagram: @helenekovac

For kontakt:
rockefrua@gmail.com







hits